Lag deg en fin dag!

 Jeg skriver ofte det, lag deg en fin dag. Jeg fikk nylig en tilbakemelding om at dette kunne oppfattes på en litt annen måte enn jeg hadde tenkt. Og siden jeg er litt over snittet opptatt av makten i ordene, lager jeg en forklaring her på hva jeg faktisk legger i disse ordene, så de ikke misforstås når jeg neste gang skriver de. 

Det kan nok oppfattes litt som en kommando, eller et krav. Det kan virke så lett å lage seg en god dag, men jeg vet veldig godt at det ikke er en enkel sak. Jeg jobber mye med å senke mine egne krav til egen person. Og til å heie på meg selv, for de tingene jeg faktisk får til. Det er jammen ikke lett. Noen dager er bare det å komme seg ut av senga, en bragd. Jeg har vært der hvor det å få seg en dusj, er å se på som et prosjekt man kanskje får til i løpet av noen dager, kanskje. Og et ektefølt smil noe en har som mål å klare innen måneden er omme. 

Vi har alle ulike forutsetninger, og vi er på ulike steder i livet og i hverdagen.

Lag deg en fin dag, er min lille påminnelse til meg, og til dere om å gjøre noe fint for deg i dag. Du trenger ikke være et offer for den situasjonen du står i. Du har kraft til å lage deg en kopp te, drite i at huset er rotete og møkkete. Krabbe under pleddet og glemme ubetalte regninger, oppvask og sure sokker. DU kan lage deg et øyeblikk hvor alt det vanskelig blir lukket ute. Drøm deg bort til en varm strand. En problemfri time, i gode venners lag. Det trenger ikke være mer. Det er ikke alle dager som er like lette. Ikke alle år heller. Jeg øver på å klappe meg selv på skulderen for alt jeg faktisk får til, ikke gnage på det jeg ikke får til. Det er ikke lett. Jeg har stått opp og gått på jobb i dag. Jeg har skrevet mer enn en jobbsøknad (ikke i dag da). Det er vanskelig. Men jeg prøver å heie på alle de små tingene vi får til. For meg selv, og de rundt meg. Jeg er så heldig at jeg har mange unge håpefulle rundt meg i hverdagen. Og vi snakker mye om at livet ikke er bare solskinn og småkaker. Og det er greit. For du har kraften. Kraften til å lage deg en fin dag. Du må ikke føle at det er et press eller en forventning. Men du har kraften til å gjøre en liten ting hver dag (eller de fleste dager) for å få et lite øyeblikk om ikke annet hvor dagen er fin. Alle dager kan ikke være fine, men det finnes noe fint i alle dager. Og vi må holde fast i de. Klamre oss til de i blant for ikke å falle av. 

Jeg kunne ønske dere god helse, en fin dag, kjærlighet og ferdiglagede måltider. Men jeg er kanskje litt egosentrisk. Jeg skriver ofte det jeg trenger å høre. Og jeg trenger å vite at jeg har makta. Jeg kan bestemme å lage meg et vakkert øyeblikk i løpet av dagen. Jeg kan klare å finne i allefall EN liten ting jeg er takknemlig for i løpet av dagen. Og det ønsker jeg for deg også. Uansett hvor mørk dagen din er. At du klarer å grave fram den plassen innerst inne i deg, hvor du er kan smile litt, eller være litt fornøyd med deg selv. Og selvfølgelig, de av dere som har solskinn og overskudd nok til flere, må gjerne skinne litt på flere enn deg selv. Men i andre enden holder det at du lager deg et øyeblikk. Kanskje med en tekopp, et pledd og minnet om den sommeren det var så veldig varmt. 

Beklager at jeg fikk noen til å føle de ikke fikk til, det er jeg lei for. Takk for at du sa i fra og ga meg muligheten til å forklare. Og vit at jeg ønsker dere alle solskinn, medgang, kjærlighet og jevn avføring. Måtte smilet sitte løst, og lottogevinsten være nær. <3

Antislarvekampanje

 Vi kaller det gjerne barnehage når vi synes en samling mennesker oppfører seg barnslig. Det synes jeg er kraftig urettferdig. Barn i barnehage er rett fram og ærlige. De sier det de mener og mener det de sier. Voksne mennesker derimot...

Jeg har aldri vært særlig god til å juge. Det kan henge sammen med at jeg er både impulsiv, har litt svak impulskontroll, og dårlig hukommelse. Bare tanken på å skulle huske hva jeg har sagt om den eller den til den eller den, føles som et mareritt. Det er mye enklere å bare snakke sant. Da vet jeg hva jeg har sagt. Jeg liker ærlige folk. Som sier det de mener og mener det de sier. Det er gjerne ikke noe tull med de. Man vet hva man har å forholde seg til. 

Jeg synes det er vanskeligere med de som smiler til ansiktet mitt, og snakker drit bak ryggen min. 

Vi snakker ikke alltid fordelaktig om hverandre. Det er nå så. Men å spre løgn og usannheter, kan gjøre så mye skade. En gang i ungdommen satte jeg i gang min egen antislarvekampanje. Og jeg føler den trengs å tørkes støv av. Det er ganske enkelt. Om noen kommer til deg og forteller noe om en person som ikke er til stede, ikke hiv deg automatisk på. Spør. Hvordan vet du dette? Er du sikker på det er sant? Hvem har fortalt det til den du hørte det av? osv. Informer gjerne om at dette vil du finne ut av. Gå så til den det ble snakket om og spør. Nå fortalte den og den meg det og det om deg. Vedkommende hadde hørt det av den og den som hadde fra den osv. Stemmer dette? 

Ubehagelig. Definitivt. Men det har noen fine konsekvenser. Rykter går ikke lenger så langt. Det er ikke lenger så interessant å snakke om folk uten at det er fakta. Og så slipper vi unna litt færre usannheter som kan såre. 

Jeg har tenkt til å gjeninnføre dette. Jeg ser at folk er lei av hobbyer de har drevet med under koronaen og nå gjerne vil ha litt mer spenning. Jeg vurderer å ta det som et kompliment at folk synes jeg er interessant nok til at de gidder å finne opp ting om meg. Livet mitt er ikke så veldig spennende. Det er greit. Jeg liker det sånn. Jeg har verken tid, interesse eller hjernekapasitet til å finne på og lage intrikate intriger og renkespill. Jeg er for enkel til det. Er du grei med meg, er jeg grei med deg. Jeg kan til og med være grei med deg om du ikke har vært grei med meg. Kanskje du bomma første gangen. Men om folk velger å bevisst spre usannheter om meg og mine, uten å engang spørre om det er sant, vel da regner jeg deg ikke som en venn. Og det er ikke sikkert jeg gidder å smile neste gang vi treffes. For det blir som en løgn. Om du sårer meg og jeg smiler tilbake, så juger jeg, og det er jeg jo som tidligere nevnt, ikke så god til. 

På den annen side, jeg legger ikke folk for hat. Så my energi er de ikke verdt. Jeg prøver å være grei. Ikke alltid så god til det, og det hender jeg blir oppfattet som ganske slem når jeg er ærlig eller direkte. Det kan jeg leve med. 

Jeg tenker at vi alle er på en reise kalt livet. Vi vet lite til ingenting om hva alle andre skal streve med på sin reise, så vår jobb er egentlig å hjelpe de vi treffer på vår vei. Ikke legge ut hindringer for de. Ja, vi møter folk som gjør oss vondt. Men jeg tror at ved bruke energi og tid på å kjenne på smerten de ga eller ønske de vondt, er det bedre for oss alle om jeg ønsker de bedre. De menneskene som gjør meg mest vondt ønsker jeg bedre. Jeg sender de kjærlighet og håper de innser sine feil så de kan gjøre bedre. Men jeg tillater ikke at de fortsetter å såre meg. Det hadde vært dumt. Så folk som gjør meg vondt, trenger jeg ikke ha i nærheten. 

For verden er full av flotte folk. Folk som er gode eksempler. Folk som lærer meg noe, får meg til å le, til å tenke, til å lure og til å se på en annen måte. Folk du møter med et smil, og som smiler tilbake. Det trenger ikke være verre enn det. 

Ja, jeg vet, at dette ble litt masse hippietanker, men kanskje jeg ble født litt sent. Man bekjemper ikke mørket med mer mørke. Man må ha lys. PÅ samme måten er det med hatet. Det bekjempes best med kjærlighet.

Så min oppfordring, hører du noe rart om meg, spør. Jeg skal svare så ærlig jeg kan. 

Og så ønsker jeg deg smil. Jeg ønsker deg gode folk og gode opplevelser. De starter ofte med et smil. 

Ha en fin en!

Corona, karantene og isolasjon.

 Kjære bloggen (eller du som leser dette)

Vi er på andre året med denne pandemien. Verden er ikke lenger hva den var. Noe er litt rart og mye rart har blitt normalt. 

Og så måtte den komme hit og. Det er vel slik at vi alle skal få den etter hvert. Nå som den har mutert nok til å bli som en mild forkjølelse, er det litt greiere enn da den var et dødelig virus med hoggtenner. 

Mandag 10. januar måtte jeg være hjemme med minstefrøkna. Hun var kvalm, sa hun. På formiddagen kastet hun opp. Den største hadde hodepine da kvelden kom. Tirsdag var ingen av de i form, og jeg hentet hjemmetester. Jeg regna med hun minste var den som var smittet om noen, for nå var hun varm også. Feil. Storesøster var positiv, ikke lillesøster. Så da var det å leke sekretær. Ringe rundt og fortelle, forklare, avtale og ordne. Det føltes som en heldagsjobb. Hun måtte i isolasjon. Det er da ikke noe problem, tenkte vi. Hun har rom rett over gangen for badet. Og ble på rommet. Tenåringsdrømmen ble en realitet. Være på rommet hele dagen, få maten servert av mor med munnbind. Skjermtid som man ønsker nesten. Ja. Vi trodde at da ville vi alle være tilbake raskere. Jeg trodde at da kunne jeg på jobb dag 7. etter at jeg testet negativt. Men nei da! Så lenge vi hadde felles bad, var hun ikke i isolasjon. Hun kunne like gjerne sittet i stua med oss. Ja, ja. Dag 11. kan vi tilbake i hverdagen. Den positive ungen kunne tilbake før. Måtte bare forsikre meg om at den lille hostinga hun fremdeles hadde var restsymptom og ikke symptom. 
Det gjorde hverdagen meget lettere. Nå kan jeg kjøre ungen til butikken, sende med handleliste og kort, og så får vi handlet. Og hun får litt trening i å handle alene. 

Dag 11. kom. Mannen hadde jeg ikke sett på flere uker pga dette, så vi gledet oss stort. For nå kunne jo han komme. Feil! I dag. Først på dag 11 i karantene, tester mini positivt. Og ny runde igjen. Nye 11 dager. Jeg trudde jeg skulle tørne gal. Er det mulig? Ja, siden mini er den som har vært syk med litt feber og en del hoste, så har hun jo ligget i min seng og sittet i min armkrok og hostet i mitt fjes. Så da tester vel jeg også positivt hvert øyeblikk, og så er det kun 6 dager og ut. Noen var så gode og forklarte meg at det er jo i de to dagene før og to dagene etter at sykdommen bryter ut, at man er mest smittsom. Så jeg ser jo logikken. Jeg vil jo ikke ut og smitte noen heller. Litt rart er det at helsepersonell kan teste seg ut hver dag. Er ikke de like smittsomme rett før? Fordi de er kritiske og ikke bare viktige. Mange av de omgår langt mer sårbare mennesker enn jeg gjør. Men ok. Jeg vil jo ikke smitte noen. Dessuten er jo dette såpass smittsomt at jeg kommer ikke til å slippe unna. Sier de. Og med en hostende unge i senga, håper jeg jo det skjer før, og ikke senere. Jo før jo bedre, så er vi fortere ute. 

Vi er nå på den 17. dagen i karantene. Jeg tester meg hver morgen. Og jeg er fremdeles negativ. Men nå kan jeg visst snart teste meg ut. Nå er jeg visst ikke mest smittsom rett før jeg blir syk lenger. Nå er det visst bare å komme seg ut. Og jeg gleder meg. Det betyr at når mini er ferdig med sine 6 dager, og slutter å hoste så fælt, så kan jeg på jobb igjen. Med mindre jeg tester positivt da. Da starter mine 6 dager. 

Og alt kunne vært unngått om... eller nei, MYE kunne vært unngått om jeg hadde rukket tredje dosa med vaksine. Jeg hadde time til den to dager etter at vi havnet i første karantene. Ja, og andre og. Jeg måtte jo vente til det hadde gått 20 uker etter siste dose. 

Så da sitter vi her. Mini i sofaen med hjemmeskoleoppgaver, jeg ved spisestuebordet med pc, ipad, hjemmeskole og studier. Og vi har så mye tid. Vel, har tenkt mer enn én gang. Jeg får bare bruke tiden godt. Jeg kan jo studere masse. Nå har jeg jo all den tiden jeg har savnet. JADA! Har noen av dere forsøkt å forfølge egne tanker i mer enn to minutter av gangen når man har syke barn hjemme med hjemmeskole? Ikke så lett. Men jeg får gjort litt. Har gjort noe. Har levert inn en eksamen. Har lært mini romertallene, noen i alle fall, ved å se Star Wars. Jeg fikk ned julegardiner og noen julelys. Og jeg er ikke helt gal enda. Men litt. Kanskje ikke mer enn jeg alltid har vært. Jeg bare merker det så meget bedre her jeg sitter omringet av egne tanker uten alt for mye å avspore meg med. Annet enn fjaseboka, studier, jobboppgaver, barnet mitt og alt det jeg klarer å unngå å gjøre. Ligger altså i hardtrening til et verdensmesterskap i prokrastinering. Og jeg tror jeg ligger bra an. 

Og nå har jeg vært så lenge i karantene at nå trenger jeg ikke lenger å teste positivt. Nå kan jeg like gjerne ikke få det. Så da krysser vi fingra for at jeg fortsetter å teste negativt, og ikke ender opp med å teste positivt den dagen jeg kan tilbake. For da krabber jeg under dyna og blir der i alle fall en dag eller to. For det hadde vært maks urettfeigt! Nemlig!

Ha en fin dag! Og pass deg deg for karantenen! 

Telefoner, tid og energi

 Jeg har fått spørsmål om å jobbe på teletorg. Mer enn en gang. Jeg har takket pent nei. Det er ikke for meg. Jeg har snakket med folk på telefonen og gjort flere av tingene mine pr telefon, men det er flere grunner til at jeg vanligvis ikke gjør det. I dag tenkte jeg at jeg skulle forklare deg hvorfor. 

Tid. Jeg har full jobb, er alenemor, har en litt kranglete helse, og en kjæreste som er hos meg bare deler av tiden. Så fritiden min er litt hellig. Jeg elsker å gjøre dette her, så det er ikke det det går på. Men når dere sender en melding og ønsker hjelp til noe, så har jeg også muligheten for å si i fra til dere når jeg kommer til å gjøre det. Eller at jeg ikke har mulighet den dagen. Og slike ting. Det er ikke alltid jeg har energi til å gjøre slike ting, da det krever litt av meg noen ganger. Da synes jeg det bare er rett og riktig at dere får vite at det blir gjort litt senere. Jeg vil jo gjerne gjøre en god jobb for dere når jeg gjør noe. 

Energi. Det er ikke som hardt kroppsarbeid, men det krever en del energi av meg en del av de tingene jeg gjør. Noe mer enn annet. Det er ikke alltid gitt på forhånd hvilke oppdrag som tar masse energi. 
Men det jeg vet, er at når noen ringer med meg, tar det masse energi. Det er fordi jeg ikke helt klarer å skjerme meg, så jeg tar inn veldig mye. Jeg kobler meg på, og blir noen ganger veldig tømt. Jeg har fått en del tilbakemeldinger fra folk jeg har snakket med på telefonen, at de har følt at jeg har sendt de masse energi under samtalen, og at de har sovet godt på natta, hatt mer energi, bedre humør og lignende i etterkant. Det er veldig hyggelig. Jeg kunne sikkert øvd meg opp til å begrense denne energiutvekslingen, men jeg liker det å dele. Det skjer veldig av seg selv. Men det jeg da trenger, er å få lov til å selv bestemme når dette skal skje. For enkelte dager passer det veldig dårlig å tømme meg for energi. Jeg regner med dere forstår dette. 

Konsentrasjon. Det er ikke alltid like lett å få kontakt. Det gjør at det krever en del konsentrasjon. Da er det ofte lettere å sitte for meg selv uten distraksjoner, enn å ha noen i telefonen som jeg må forholde meg til samtidig. Dette er ikke for å være vanskelig. jeg bare sliter litt med konsentrasjonen til tider. Og da må man gjøre det som trengs for å få gjort en best mulig jobb. 

Så for å oppsummere, jeg kan gjerne snakke med dere, men jeg må ha mulighet til å bestemme når det passer. Så send meg en melding så kan vi finne ut om det kan gjøres per melding eller når vi eventuelt kan snakke sammen. 

Ønsker dere en deilig dag og ser fram til å høre fra dere! 

Tro, håp og kjærlighet. Men størst av alt er regnbuen.

 Det er lenge siden jeg har klart å sette meg ned og skrive noe. Jeg har mange tanker om ting jeg vil skrive om. Men energien har ikke vært der. I dag derimot, skjedde noe som fikk blodet til å koke i årene mine. Hjertet mitt dundrer, og følelsene mine er i opprør. Noen har tråkket meg litt for hardt på tærne. Så nå må jeg skrive litt om kjærligheten. Om toleranse. Og om den troen og håpet som jeg hardnakket nekter å gi slipp på. 

Tro. Jeg har troen på det gode i mennesket. Jeg har troen på at alle gjør så godt de kan ut fra sine forutsetninger. De fleste kjemper en kamp vi ikke vet noe om. Jeg har tro på at vi alle bør og kan heie på hverandre på reisen, hjelpe hverandre til å takle våre utfordringer best mulig. Jeg har troen på at om vi vet bedre, så gjør vi bedre. Jeg har troen på oss, selv om vi snubler og faller i blant. Jeg nekter å gi opp troen. 

Da jeg var mindre var jeg mer naiv. Jeg hadde troen på det beste i menneskene. Livet startet tidlig å prøve å overbevise meg om det motsatte, men jeg er sta, og nekter fremdeles å gi opp troen. 

Da jeg vokste opp kjente jeg til et søskenpar. Jeg husker noen voksne henviste til de som søstre. Jeg husker jeg lurte. Det var da visselig bror og søster. Jeg var hele oppveksten overbevist om at det var noe alle visste, godtok og så på som det mest naturlige i verden. Alle vi barna visste at han var gutt. Jeg har jo etter hvert innsett at det nok ikke har vært like lett for han. Alle så nok ikke på det med like stor selvfølgelighet som jeg gjorde. Jeg trodde verden var slik at det var plass til alle ulikhetene og likhetene vi var satt sammen av. Jeg håper det en gang blir slik. Selvfølgelig. 

Selvfølgelig.... Barn forstår ting når de får det forklart. Mine barn diskuterte en dag hvem som eide noen hunder de koste med. Hvem bodde de hos. Det ble forklart for mini, som da var mer mini enn nå, at de bodde hos paret de snakket med. Hæ? Jammen... Var hennes reaksjon. Storesøster forklarte at det gikk fint an at to menn var kjærester. Å ja, svarte hun, og så var det like naturlig som at hunder er myke å klappe på. 

Jeg tror på det. Jeg har håp om at det en dag er slik. At vi ser på alle ulikhetene vi mennesker er satt sammen av, som selvfølgeligheter og naturlig variasjon. Barn er enkle slik. Voksne derimot. De kan være litt verre, og det er det som gjør at jeg skriver i dag. 

Når jeg spør barna mine hva regnbueflagget betyr for dem, svarer de kjærlighet, love is love, at man kan være sammen med hvem man vil. Som selvfølgeligheter. Når jeg spør de hvorfor vi trenger å henge opp regnbueflagget, svarer de at alle skal se det, bli glade og føle at det er plass til de. Fint hva? Kan vi si noe finere i denne litt rare, vonde verden enn at det er plass til deg? Uansett hvem du er, er det plass til deg. Det synes jeg er fint. 

Vi flagger med regnbueflagget. Den siste tiden har det også blitt et symbol på at det blir bra. Og det håper jeg. At det blir bra. Det er livsmottoet mitt. Alt blir bra til slutt. Og er det ikke bra enda, så er det ikke slutt enda. For oss er det et symbol på kjærligheten. Til livet, friheten, menneskene.. ja, så ble jeg litt pompøs, men det er vel heller ikke det verste man kan være. 

Vi flagger med regnbueflagget. Og vi vet det irriterer noen. Hvorfor forstår jeg ikke. Og siden ingen vil innrømme at det er de og hvorfor, vil jeg nok heller ikke forstå det. Men jeg tror jo på at om du vet bedre, så gjør du bedre. Så jeg håper de etter hvert vil vite bedre. 

Da vi hang opp regnbueflaggrekka vår i år, kom det ei meget ung frøken til meg. Hun ga meg en stor klem og sa takk! Takk for at dere støtter meg, sa hun. Selvfølgelig støtter vi deg, svarte jeg. Alltid. Og vi støtter kjærligheten. Ja, for jeg liker jenter sier hun. Ja, det vet jeg, sier jeg. Og vi liker deg! Så da er regnbuen for meg, sier hun.. Ja, sier jeg. Men ikke bare deg. Den er for alle. Det er plass til alle under regnbuen. Hun smilte og klemte meg hardere. Hun smilte mot regnbuen, øynene strålte. Hun følte seg sett. Det var plass til henne. Hun er et ungt menneske i barneskolealder. Hun vet hvem hun er. Hun vet hun er elsket. Uansett. Hun vet det er plass til henne. Uansett.

Verden kan være et brutalt og kjipt sted å tilbringe tid.  Jeg tenker at min jobb i denne verdenen er å gjøre mitt for at det skal være litt hyggeligere å tilbringe tid her. Jeg tror på menneskene. Jeg tror på kjærligheten. Jeg tror at vi mennesker, om vi klarer å finne kjærligheten i oss, også klarer å se kjærligheten i andre mennesker. Om vi klarer det, så kan vi se forbi alt det uvesentlige ytre. Glemme alt som skiller oss, og heller fokusere på det som forener oss. Vi er mennesker. Sammen på en reise her på jorden. Og det vi har felles, er kjærligheten. Og der ble jeg litt svulstig igjen. Bær over med meg, jeg tror jeg er i mål snart. 

Jeg har skrevet om det før, men en jeg kjenner fortalte meg om en gang han ble veldig dårlig behandlet av noen på arbeidsstedet sitt pga hudfargen sin. Jeg kjente jeg ble sint på hans vegne da han fortalte om det. Og jeg spurte hva han gjorde. Svaret hans inspirerte meg. Kjærlighet, Siv. Jeg viste henne kjærlighet til det gikk over. Han mente at hun ikke visste bedre, så han viste henne bedre. Når hun etter lang tid forstod bedre, gjorde hun bedre. Jeg prøver å tenke på det når jeg blir sint og irritert på noen. Det er ikke lett. Men jeg prøver å tenke at dette mennesket er også et menneske på reise i verden. Et menneske hvis utfordringer jeg ikke kjenner til. Så prøver jeg å tenke på dette mennesket med omsorg og ønske det gode ting så det kanskje kan lære bedre. Svulstig, vanskelig, men jeg håper det er verdt det. 

Så hva vil jeg med dette, sånn foruten å få ut frustrasjon? Jeg ønsker at du vet bedre. 

Jeg skrev innledningsvis at noen tråkket meg for hardt på tærne. Jeg tenker at når noen prøver å begrense kjærligheten, så angår det oss alle. Jeg har et håp om at vi sammen skaper et samfunn hvor det er plass til oss alle. Uavhengig av hvordan du ser ut, hvem du elsker eller hva du tror på. Så lenge vi alle kan tro på det beste i hverandre og kjærligheten. 

Ja, jeg veit. Jeg er litt svulstig. Men så tusler jeg da naturlig rundt barbeint med blomst i håret så lenge været tillater det, og jeg synger og danser gjerne høylydt i butikken om musikken er rett. Sånn er jeg. Kan vi ikke lage et samfunn hvor det er plass til meg og? Jeg har hele livet fått beskjed om jeg er litt mye, ikke helt riktig og at jeg må justeres litt hit eller dit. Men jeg vil ikke det. Jeg er ferdig med det. Jeg vil være meg, og bygge opp et samfunn hvor det er lettere for alle de som kommer etter å være seg. Uansett hvordan de er. Og det er det regnbueflagget er for meg. Retten til å være og elske, på din måte.

Og jeg kunne skrevet metervis om dette. Men meg skal gi meg nå. Jeg var så frustrert at jeg måtte skrive før jeg kunne spise, så ja.... 

Nå er pridemåneden rett rundt hjørnet. Kan du ikke være med å feire med å smile til de rundt deg, være litt raus og kjenne at den gode følelsen du får når du er veldig glad, småforelska eller noe er noe du unner alle andre også? 

 

Kjære mamma

 Mamma. Et lite, mykt ord som rommer så mye. Det er enkelt å definere mamma som noe en blir når man får et barn. Men så er det også mange måter å få et barn på. Jeg tør påstå at mamma ikke nødvendigvis er noe man blir av å føde, selv om det ofte er slik man skaper en mamma. Jeg vil våge å påstå at mamma er mer et verb. Fordi det å være mamma rommer så uendelig mye, det er så lett, og på samme tid så vanskelig. 

Å bli en mamma er jo litt greit å definere, man har barn. Det kan være magebarn, hjertebarn, adoptivbarn, fosterbarn, bonusbarn, barnebarn og dyrebarn.... Mulig jeg har glemt noen, men du skjønner poenget. Det er mange måter å bli en mamma på. 

På den andre siden er det å VÆRE en mamma noe mer. Det er her alle verbene kommer inn. VÆRE først og fremst. For det å være en mamma handler om en tilstedeværelse. Du må være der for barna dine. Uansett hvor vanskelig, kjedelig, ubeleilig eller slitsomt det måtte være. Man må gjøre ting man kanskje ikke er så komfortabel med, liker eller synes er noe gøy i det hele tatt. Som å gå foran som et godt eksempel. Det handler om å være alle mulige roller i en. Sykepleier, psykolog, kokk, konditor, vasker, hushjelp, sjåfør, syerske, bamselege osv. Det er å bekymre seg for alt som kan gå galt, prøve å forberede på at det ikke skal gå galt. Det handler om å elske noen så høyt at du ikke vet det beste du kan gjøre. Om å sette deg selv litt til side for oppdra noen til å bli et lykkelig, selvstendig og godt tilpasset menneske. For vi oppdrar ikke barn. Vi hjelper barn med å fylle ryggsekken med nok kunnskap, erfaringer, opplevelser og kjærlighet til å kunne stå rakrygget i det som måtte komme. Men med en returbillett hjem til mamma i lomma og noe skulle bli for vanskelig. 

Men å ønske noen det beste betyr ikke å alltid gi de det. Det beste. Eller på en måte jo. Men det handler også om å gi de ansvar, og la de er fare at de mestrer og er viktige. Det handler om å gi de motstand, og ikke bare ja. La de kjenne at de må jobbe for noe og at de faktisk klarer det også. 

Og det handler om å tørke tårer. Deres og egne. For det er ikke alltid bare lett. Det er derfor vi har en egen dag til å hylle alle dere superhelter der ute som gjør deres beste. Dag etter dag. Og som blir rørt til tårer over et kort hvor det står: Jei elsker deg mama, du ær snil. 

God morsdag <3

Å isbade eller ikke. Det er et godt spørsmål.

 Ja, jeg må nok være gal. Det er mange som mener det. Og det er greit. Jeg tar det å være litt gal som et kompliment. Gale mennesker er friere og lykkeligere, tror jeg. Så jeg aspirerer til å være litt gal.  

Men isbading, folkens. Jeg også ser at det kan være vanskelig å forstå at man går ut i -16 grader celcius, kler av seg, og bader. Jeg har vært en som har vært pysete til å bade, også på sommeren. Jeg likte best å ligge i sola og leke frosk. Å gå ut i vannet gjorde meg kald, og hvem vil vel det når man kan ligge og være så varm at man smelter. Ikke jeg.  

Jeg var ikke helt fremmed for isbading, kjæresten min drev med det. Jeg syntes han var gal. Jeg liker gal. Han fortalte og forklarte, jeg smilte og nikket. Glem det. For litt over et år siden sa jeg at jeg aldri kom til å gjøre det. Jeg prøvde å puste med han, men likte i grunnen bedre å meditere og sende meg selv reiki. Mye varmere. Jeg satt godt kledd i varm bil mens han badet. Jeg hjalp til å lage litt hull i isen, tok noen bilder og delte ut håndkle etterpå. Jeg syntes det var kaldt nok. 

Så jeg har full forståelse for alle som nå synes jeg er gal. 

Men så skjedde det jo noe. Slik det ofte gjør. For snart et år siden hadde jeg en tøff periode. Livet ble brått litt kjipt og jeg klarte ikke å kontrollere det som skjedde eller å håndtere det på noen god måte. Jeg følte alt skjedde med meg, mens jeg ble et slags offer. Jeg hater å være et offer. Jeg slet med angst og gikk rundt som en zombie. Jeg jobbet, jeg var mamma, jeg smilte og jeg gjorde det jeg skulle, men ikke mer. Inni var det tomt. Og fullt. Alt på en gang. Et stort gnagende hull, og en hjerne som jobbet på høygir. Skikkelig slitsomt. Jeg måtte gjøre noe. 

En kveld satt jeg og så på The Goop Lab. Der var det en episode med Wim Hof. Jeg hadde hoppet over den før, for det hadde jeg hørt om. Det var ikke noe for meg, det var jo det kjæresten hadde drevet med. Men denne kvelden hang Netflix seg opp, og zombie-Siv ble bare sittende og glo. Så ble jeg fasinert. Det var ei dame der som hadde vært innlagt på sykehus ca en gang i måneden pga panikkangst, det var mange folk der som slet mer enn hva jeg gjorde, som hadde god effekt av dette. Kanskje det ikke var så dumt alikevel? Jeg søkte opp guidet breathing meditation med Wim Hof på Youtube, og satte i gang. Jeg pustet, og følte at jeg fikk det til. Jeg leste om kuldeeksponeringen og gikk i dusjen. Det var ikke mange gangene før jeg på en dårlig dag tenkte jeg skulle dusje det bort. Jeg gikk i dusjen, satte på det kalde vannet og tenkte jeg skulle stå der så lenge jeg gadd. Ikke mer. Ikke mindre. Etter en stund tenkte jeg at jeg like gjerne kunne vaske håret og kroppen når jeg først var der. Planen var å skru på varmere om jeg ikke orket mer. Men det ble med det kalde vannet. 
Og det kule er at det gjorde noe med meg. Selv om det var ting i livet mitt som jeg ikke kunne kontrollerer, så hadde jeg dette. Jeg kunne kontrollerer pusten min. Jeg kunne kontrollerer kroppen min. Da måtte jeg jo også kunne kortollere tankene mine...

Følelsen av å gå ut i mange minus, kle av seg, gå ut i vannet, ta noen svømmetak, gå opp igjen og kle seg er helt fantastisk. Det er kaldt. Ja. Veldig kaldt. Og hver celle i kroppen skriker at dette er ikke bra. Men det er ikke farlig. (jeg gjør det ikke alene og tar ingen lange svømmeturer) Det går helt bra. Og det å kjenne at du kan stå i noe som kjennes ut som noe virkelig ille, og å vite at dette overlever du fint, er veldig styrkende. 
Det var laaaangt utenfor min komfortsone, men det er jo der den største utviklingen skjer. Utenfor komfortsonen. 

Hjalp det? Definitivt. 

Er jeg ikke redd for å bli forkjøla? Nei. Det er gjort masse forskning på Wim Hof, metoden hans og hvordan det styrker immunforsvaret og hjelper kroppen å bekjempe sykdom. Søk det opp om du lurer. 

Isbading alene tror jeg også det finnes helsefordeler med, men de er kanskje ikke like veldokumenterte og ensidig positive. Pust, kuldeeksponering og tankesett. Sammen. Gull. 
Syns du fremdeles jeg er gal, eller fikk du lyst til å prøve? Send meg gjerne en pm og du har lyst til å bli med en dag. 

Hva jeg kan gjøre for deg.

Jeg får mange fine henvendelser til Siv ser. Medium og klarsynt, og det gleder meg. Men det er noen spørsmål som kommer innimellom, som gjør at jeg tenker at noen ting burde jeg kanskje oppklare. Det er mange forskjellige måter å gjøre ting på der ute, og det er også dessverre noen useriøse som har gjort at mediumskap og klarsynthet får et dårlig rykte. Men sånn er det med alt.
Først vil jeg spesifisere at det jeg nå skal forklare og fortelle om, handler om hvordan JEG gjør ting, og hvordan JEG tenker ting henger sammen. Hvordan andre mennesker gjør og forklarer dette, vil jeg ikke stå til ansvar for. For det er mange måter man gjør dette på. Nå vil jeg fortelle deg litt om meg og hvordan jeg gjør det.

Siv.
Jeg har hatt evnene mine hele livet. De har i perioder vært sterke og jeg har utforsket de, i perioder har de ligget i dvale, eller jeg har undertrykt de. De er en del av meg på linje med at noen er flinke til å male eller synge. Jeg ser. I perioder har det vært en glede og berikelse, i andre noe belastende og slitsomt. Det er et talent man trenger tid til å forstå, kontrollere og lære seg å bruke. Litt som å lære teknikker i maling eller synging. Det har utviklet seg og endret seg over tid. Noe har jeg blitt flinkere til, andre ting har jeg stengt av for. Men de er en del av meg. Noen av tingene trodde jeg var helt vanlig og at det var noe alle kunne. Som å se stor sorg i ansiktet til folk. Eller at noen er riktig "slemme". Jeg trodde det var noe alle så like klart som hårfargen på et menneske (selv om det ikke akkurat er det jeg flinkest til å legge merke til). Jeg var tidlig i tenårene da jeg oppdaget at det ikke var vanlig. Jeg var litt yngre da jeg forstod at ikke alle snakket med dyr. Det var fordi naboen min var overrasket over at villkatten de hadde tatt til seg da den var skadet, og som ikke godtok noen andre enn de som matet den, kom meg i møte, hilste og koste med meg hver gang jeg kom. Den gikk når alle andre mennesker kom. Jeg syntes jo ikke det var rart. Jeg hadde jo sett at den var skeptisk og redd første gang, og da fortalte jeg den at jeg var snill og ikke farlig. Og da var det jo greit. Jupp, så blåøyd og naiv kan man være. Kanskje jeg hadde sett Dr. Doolittle for mange ganger?

Siv ser.
Jeg ser, og har alltid sett mye rart. Jeg har sett på et menneske hvordan de er hele livet, i varierende grad. Hvor flink jeg har vært til å lytte til og tolke de tegnene jeg har fått i møte med folk, har vel vært heller varierende. Jeg husker jeg var veldig skeptisk til noen unge menn jeg og ei venninne var på fest med. Jeg advarte henne og passet godt på at hun ikke skulle være alene med noen av de. Tanken på at noen av de skulle gjøre meg noe slikt, falt meg ikke inn. Og dermed endte jeg opp med å få rett i mine ugne forutanelser, samtidig som jeg fikk min første seksuelle erfaring. Ikke helt frivillig.
Noen ganger er det fint å se, andre ganger er det en belastning. Det er ikke alt jeg ser som er noe andre vil du skal se. Det er ikke alltid at det jeg så soleklart ser, er noe som andre ser på samme måten. Men det fine er at jeg har lært meg bedre å kontrollere det. Og jeg har bedt om å slippe å se ting jeg ikke kan gjøre noe med. Og ting jeg ikke trenger å vite. Så jeg får som regel kun opp ting på folk som har bedt meg om det. Jeg liker å ha tillatelse før jeg ser. Selv om det noen ganger kommer informasjon jeg ikke har bedt om. Da er det kanskje fordi det er et menneske som trenger å bli sett. Noen som det er min jobb å se. 

Medium.
Jeg er så heldig at jeg kan snakke med de som har gått over til andre siden. Noen ganger ser jeg de, noen ganger hører jeg de, noen ganger viser de meg bilder, ting, situasjoner eller ord. Jeg har etter hvert lært meg at det ikke alltid er opp til meg å tolke dette. For enkelte ting gir ikke meg noen som helst mening, men det kan være den tingen eller det ordet som gir den etterlatte akkurat det beviset de trenger på at det er akkurat deres kjære jeg har kontakt med. Det er ikke alltid jeg treffer helt enda, for de, som oss, uttrykker seg som oss, ulikt. Noen kommer og gir meg kroppsholdningen sin og måten å formulere seg på, og det er ekstra gøy når jeg har en seanse hvor jeg kan vise de som er der. Det er lettere. Men det er jo heller ikke gitt at den som kommer er den du hadde trodd var med deg. 

Klarsynt.
Fordelen med nett kontra telefon.
Jeg er lett å distrahere, derfor er det veldig greit å gjøre slike ting på nett. Da sitter jeg for meg selv og konsentrerer meg om det jeg skal. Og når jeg begynner, kommer gjerne resten av seg selv. Noen ganger uten at jeg nesten trenger å være med. På kveldstid med barn i seng, er det jo stille og greit. Når barna er våkne og driver med andre ting, og jeg kan si at nå må jeg sitte litt for meg selv, putter jeg musikk på ørene og krabber inn i min egen verden.
Jeg trenger å konsentrere meg og å være åpen uten å tolke for mye det som kommer inn. Og da er det en fordel at jeg kan sitte bak en skjerm og la fingrene vandre over tastaturet fremfor å ha en person foran meg som stiller oppfølgingsspørsmål. Jeg gjør også dette ansikt til ansikt, men det krever gjerne litt logistikk å får til.

Intuisjon.

Jeg har en sterk intuisjon, og gjennom mange år har jeg lært meg å lytte til den og tolke den. Jeg vet forskjell på når det er fantasien min som jobber og når det er intuisjonen. Det kommer liksom fra litt forskjellige steder. Men denne intuisjonen er jo noe av det som hjelper meg med readinger og kortlegg, drømmetyding og lesing av kaffekopper. Det å lære seg å stole på og lytte til sin egen intuisjon, er en fin ting. Det er noe du kan øve på,, og det skal jeg skrive mer om en annen dag.  

Hjelpere. 

Intuisjon er fint, men å ha noen som hjelper meg er også veldig fint. Jeg pleier alltid å be alle engler, erkeengler, feer, alver og forfedre om å hjelpe meg. Det er ulike som kan hjelpe i ulike ting tenker jeg. Men jeg har en en som alltid er med og som jeg ber ekstra ved navn om å hjelpe meg. En som jeg dessverre ikke fikk bli så godt kjent med da han levde, men som jeg har hatt masse å gjøre med etter på. Han er en ekstra god hjelp når det kommer til kontakt med de på andre siden. Siden han er der selv. Jeg pleier be han hjelpe meg å få kontakt med de rette folkene og å hjelpe til å forstå og formidle deres budskap så tydelig og forståelig som mulig. Han er en som ha kontakt med mennesker fra alle lag, og det er spesielt hjelpsomt når det kommer mennesker som har hatt mye med rus å gjøre. For de kan være litt vanskelig å tolke. Og jeg tror han hjelper til så de ikke er så redde for å komme over med sine budskap. 

Healing. 

Healing er energi. Å klappe noen på kinnet når du trøster, gi en klem, blåse på auraen, det er også energi og healing. Men så er det som med andre ting, ulike grader av dette. Jeg husker min bestemor alltid ville at jeg skulle holde hendene mine på skuldrene hennes da jeg var liten. Hun mente jeg hadde varme hender. Jeg kan kjenne og plukke opp energien i et rom, og jeg kan også endre og bestemme den enkelte ganger. Jeg kan kjenne om noen sitter med angst, og jeg kan hjelpe til å roe den. Med hender, stemme eller ved noe jeg ikke vet hva heter. Jeg bare gjør det. Jeg forandrer på vibrasjonene i rommet, henter inn ro, og pakker inn de som trenger det. Og ja, detta høres søkt ut. Det er vel min måte å gjøre healing på. Jeg har bare gjort ting slikt. Derfor så har jeg også tatt noen kurs. Jeg er innviet i to ulike reiki, og da føler jeg at det blir litt mer "skolebokriktig". Men noen ganger når jeg holder på med det, kjenner jeg at jeg må gjøre andre og flere ting og, og da gjør jeg det. SÅ det blir reikihealing med litt Siv på sida. 

Finne ting

Min spesialitet er ikke å finne ting. De bildene jeg får, har jeg ikke blitt så god til å forstå. Så derfor sier jeg heller at du kan sende meg finnerlønn om informasjonen min hjelper deg til å finne det. Men øvelse gjør mester, så jeg gjør det alikevel.

Ja, så hva KAN jeg gjøre for deg? 

Spør og du vil får svar. Sammen med disse tingene har jeg kort, pendel og brett. Om det du trenger hjelp med ikke står på lista eller beskrevet her, så send meg heller en melding, så finner vi nok ut av det. 

Å styrke din egen energi

 Jeg får stadig litt spørsmål om ulike ting innen det vi kaller det alternative. Og jeg har sagt jeg skal skrive litt om det, så her kommer litt om det å styrke din egen energi eller aura som det også kalles. 

Din energi forandrer seg. Både gjennom livet og også gjennom en dag. Du kan tenke på hvor lite du tåler når du har sovet dårlig og er sulten. Det er ikke mye som skal til før du blir sur eller lei deg. Det motsatte gjelder når du har en skikkelig god dag. Du har sovet godt, spist nok og riktig og er klar for det meste. Du møter dagens utfordringer med et smil, og lite kan vippe deg av pinnen.

Du kan også tenke på hvordan andre kan påvirke din energi. Noen mennesker kjennes ut som om de putter et sugerør i energitanken din og bare tapper deg, mens andre mennesker blir du fylt opp av å være sammen med. Alt dette er energi, og det er noe du kan jobbe med å kontrollere bedre. 

Som det meste annet her i livet, starter det med deg. 

Sett deg ned et sted du kan sitte uforstyrret. Lukk øynene, og pust rolig. Tenk at auraen din er et energifelt som omslutter kroppen din. Det skal være litt som ozonlaget er for jorda. Helt og beskyttende, selv om det er mulig å gå gjennom det. Når alt er som det skal, skal det være ca en armlengdes avstand fra kroppen din. Mens du sitter slik, kan du rolig strekke ut hendene og kjenne hvor du har din aura. Du vil kjenne en svak motstand. Noen føler temperaturforandring, noen litt slags elektrisitet. Om den er for langt ut, må du prøve å trekke den til deg, er den for lang inn, kan du prøve å skyve den på plass. Pust rolig og kjenn etter når den liksom klikker på plass. 

Dette er noe du kan gjøre hver dag, gjerne flere ganger om dagen om det har skjedd mye. Spesielt før du skal ut og møte folk eller gjøre viktige ting. Pass på at du har auraen din på plass. 

Jeg vet det høres litt søkt ut, men ved å puste rolig og kjenne at du klikker auraen på plass, så forbereder du deg også mentalt på hvor mye energi du er villig til å gi fra deg, hvor nært du er klar til å slippe folk, og hvor mye du vil la deg påvirke av andre menneskers energi. Det er det du gjør når du klikker auraen din på plass.  

Og så hender det at auraen din er litt i dårlig forfatning, litt som ozonlaget. Det første du kan gjøre er å tenke over hva eller hvem som sliter på den. Er det noe du kan gjøre for å stoppe det? Noen mennesker tar så mye av deg at det går utover deg. Det er kanskje ikke alle disse menneskene du trenger å forholde deg til? Da kan du i så fall faktisk slutte å ha kontakt med de. De du må ha i livet ditt, kan du sette grenser for. Øv deg på å si nei, å si i fra hvor dine grenser går og å stoppe de når de tråkker over de. Det er ditt ansvar å passe på deg. Ta det ansvaret alvorlig. 

For å styrke det kan du sette deg ned og puste rolig. Du kan selvfølgelig stå eller ligge også om det er bedre for deg. Men slapp av og lukk øynene. Klikk auraen din på plass. Du kan se for deg at du åpner opp et lys fra universet og at det går en lysstråle ned til deg. Den renner over auraen din og tetter den og reparerer der det er tynt eller slitt. Du kan også se for deg at dette lyset går inn i deg gjennom hodet, når du er helt fylt opp renner det over og fyller auraen din også fra innsiden. Alt lyset kommer i kontakt med blir reparert og forsterket, fylt av lys og god energi.

Om du synes det er litt vanskelig å se for deg dette, liker jeg å gjøre øvelsen i dusjen. Lukk øynene og tenke deg at vannet som renner over deg er ladet med deilig energirikt lys. Det vasker bort alt som er vondt og dumt, og det renner ned i sluket, mens alt det deilige lyset fyller deg med energi, og glede. Nesten som du setter deg selv på lading. 

Og husk at det å bruke litt tid på at du har det bra, er noe av det viktigste du kan gjøre. Om du er boblende full av god energi, er det jo du som går ut i verden og smitter andre med denne gode energien. Er ikke det en fin tanke? For vi kan ikke endre andre mennesker enn oss selv, men vi kan gå foran med et godt eksempel. Et smilende, energifylt, godt eksempel. 

Ha en helende dag. 

Gode venner

Først må jeg bare si at jeg skriver først og fremst for meg selv. Ego kanskje, men det er min videreføring av dagboka, eller i mitt tilfelle, diktboka. Sånn rent bortsett fra at jeg vet at her blir det jeg skriver lest av noen. Jeg har jo dere som leser dette i bakhodet, slik at jeg ikke skriver noe som jeg ikke tenker egner seg på trykk, men jeg glemmer innimellom at dere ikke kan se inn i mitt hode. Heldigvis.

I går skrev jeg et innlegg som var litt sånn inni mitt hode. Jeg liker å lage meg bilder på ting. Jeg liker å tenke på de teite tankene som min mørke venn. Mye lettere å tuppe en person i ræva, enn noen abstrakte tanker.

Det kan kanskje se ut noen ganger som om det er på vei til å rable helt for meg. Men det gjør ikke det. Det er derfor jeg skriver. Da får jeg liksom lufta litt.

Greia er, at det er ingen som kan se utenpå meg at alt ikke er bra. Da skal du kjenne meg ganske godt, og det er det ikke så mange som gjør. Eller treffe meg med en litt for omtenksom kommentar i et svakt øyeblikk. Vi har alle våre mindre hyggelige dager og perioder. Noen heftigere enn andre. Det som bekymrer meg litt, er at vi sier sjeldent noe om det. Vi poster bilder av alt det flotte og vakre. Og det er fint og flott, men jeg kjenner jeg trenger litt motvekt. Så da lager jeg den selv.
Og så tenker jeg ofte etterpå at dere må jo tro jeg rabler snart. Men tilbakemeldingene jeg får, er oftest positive. Jeg er ikke den eneste med kjipe dager og lite samarbeidsvillige tanker. Like lite som jeg er den eneste som lukter tåfis etter en lang dag med tette sko. Men vi snakker liksom ikke om det. Og det er kanskje like greit tenker du. Joda. Litt enig. Sånn bortsett fra når jeg ikke er det. For det er noe vakkert forløsende å høre at andre mennesker også har tåfislukt og kjipe dager. Det er en mektig styrke i å lage seg en vi-følelse. Ikke jeg, men vi. Selv om vi er en du ikke kjenner så godt, men som du kan snakke om noe annet enn været med. Jeg elsker å treffe folk som kan snakke om ekte ting som ikke nødvendigvis er vakkert. Det gjør meg glad. Selv om jeg jo selvfølgelig ikke unner noen å ha det kjipt, så er det noe vi alle på ett eller annet vis, i en eller annen grad, må gjennom en eller annen gang. Og da er det så godt å kunne sette ord på det. Det blir litt som å slå på lyset i et rom fullt av skyggemonstre. Det lurer kanskje fortsatt noen i hjørnene, men du fikk de i alle fall litt på avstand.

Og om du skulle bekymre deg for meg, så kan du slutte med det. En terapaut (dyktig sådan) fortalte meg en gang at jeg nok ikke var i stand til å bli gal, klikke, bikke over eller hva du vil kalle det. Jeg har flere ganger tenkt at nå kommer jeg til å høre et klikk, og så kobler den delen av meg med fornuft ut. Så kan jeg bare sitte der og lalle. Det er faktisk tiår siden nå, men det kom aldri noe klikk. Det er visst en forsvarsmekanisme som trår inn for å beskytte deg (eller noe i den duren, ikke sitèr meg på det, for jeg er ikke psykologilærer), og det er ikke alle som har den. Siden jeg fram til da ikke hadde klikka, så kom jeg mest sannsynlig aldri til å gjøre det. Og det er jo greit å vite.

Så ikke skal jeg klikke, og ikke skal jeg gi meg. Men hva skal jeg da?

Jo, det skal jeg fortelle deg. Jeg skal fortsette å la meg glede og fascinere over møtet med mennesker. Gode samtaler. Jeg kjenner det gir meg mye. Jeg skal være svamp og suge til meg alle godord og klemmer. Uten unnskyldninger eller falsk beskjedenhet. Jeg er så heldig å ha mange veldig gode mennesker rundt meg, og jeg skal bli enda flinkere til å se dem. Og så skal jeg slutte å utsette de viktigste tingene i livet. Tid med de viktigste folka. Jeg skal dra på de besøkene man bare snakker om men som aldri blir noe. Jeg skal bli flinkere til å sende melding når jeg tenker på noen. Selv om det kanskje ikke er rette klokkeslettet. Så får jeg heller satse på at folk slår av lyden når de ikke vil ha meldinger.

Og sitter du nå og leser dette og lurer på om det var deg jeg beskrev, så var det mest sannsynlig det. Og da skylder jeg deg en takk. Tusen takk! Du var akkurat det jeg trengte. Håper jeg kan gjengjelde tjenesten en dag. Eller sende den videre. 

Ja, og så skal jeg fortsette å skrive av meg alt som fyller hodet mitt litt for mye. Så tenker jeg at om noen kjenner seg igjen og føler seg litt mindre alene, så er det verdt det.
En varm klem til alle dere som kjenner dere igjen, og til alle dere andre som måtte trenge eller ønske en.

Min mørke, mystiske venn

Jeg har kjent han en stund. sånn i ny og ne med ujevne mellomrom har han stukket innom. Noen ganger har han blitt en stund, men som regel har det vært snarvisitter.
Nå ser han ut til å like meg en hel haug mer enn jeg liker han. Han vil liksom ikke dra. Når jeg våkner om morgenen er han der. Han følger meg overalt. Er liksom aldri langt unna. Han har ikke styringen på meg, men jeg får liksom ikke ristet han av meg. Han trekker seg litt unna når det er mange folk rundt. Eller aller helst noen man kan fordype seg litt i samtale med. Da tar han seg en runde. Men han er liksom aldri langt unna. Han kommer alltid snikende. Og hvisker ting jeg ikke vil høre. Planter tanker jeg ikke vil ha.

Og så kommer kvelden. All hvisking blir liksom så mye tydeligere på kvelden. Så da krabber jeg inn i armkroken hans og lar meg bli nummen. Prøver å se på noe for å glemme at han holder litt for hardt rundt meg, og er litt for kald. Så er han jommen frekk nok til å klatre til sengs med meg. Han lot meg en stund slite for å få sove, men siden søvn nesten er å regne som en superkraft for meg, har han måttet vike der. For i søvne slipper han ikke til. Selv om han i blant liker å vekke meg på natta.

Han lider vel litt av seperasjonsangst, for jeg blir vekt før klokka om morgenen. Og der ligger han. Varm og innsmigrende. Klar for en ny dag.

Det kjennes som å leve i et ikke så sunt forhold. Men jeg er ikke den som gir meg. Siden han ikke liker at jeg har andre, inviterer jeg folk inn i livet mitt. Siden han tenker han kan serverer grøsninger, serverer jeg han kulde. Jeg har fått en ny venn. Og han er iskald. Og sammen har vi tenkt å fryse ut den mørke mystiske. Med pusting og pesing, og kalde dusjer.

Det skal bli så fint.

For det fine i dette er, at til nå har jeg ikke tapt en eneste kamp jeg har kjempet. Og jeg har ingen planer om å starte nå.

Røde og grønne tanker - fargelære og psykologi

Vi har noe som heter psykologisk førstehjelp. Det er en verktøykasse for å snakke med barn om følelser. Det handler blant annet kort om at gode tanker er grønne, mens de røde er de vonde.

Jeg har tenkt en god del på dette i det siste. jeg har hatt mange røde tanker. Selv om jeg føler de er mer sorte og tåkete enn røde, så er det det de er. Røde tanker. Jeg har jobbet hardt med å renske opp i de røde tankene, prøvd hardt å fylle på med grønne tanker. Men det føles som å male med et barn.

Det røde er så stort. Så overveldende og... rødt. Jeg heller på grønt, og liker kontrasten. Heller på nok grønt til at det dekker det røde. Men det varer så kort tid. Som et barn med malepensel blander fargene og ender opp med den evinnelige brune mølja som ikke er brukandes til å sette farge på noe som helst. Det røde skinner gjennom like rødt og hissig som et nytt skrubbsår.

Men jeg er da ikke kjent for å gi meg. Skal vel aldri gi meg. Så jeg putter på mer grønt. På alle måter jeg kjenner, og noen jeg ikke kjenner, men prøver å lære meg. Putter på grønt. Spruter på, heller, drypper, stryker. Men det varer så kort før det blander seg med det røde og blir brun gugge.

Men man gir seg da ikke. Etter hvert blir det lettere å se det grønne i det røde. Jeg har vel ikke hatt tålmodighet til å gjøre det med malingen, men jeg er sikker på at med nok av det grønne, vil det røde vike plassen etter hvert. Med nok lys i alle kroker, vil mørket måtte dra.

Jeg er ganske så sikker. Så jeg fortsetter å male med grønt. Jeg gjør det på alle måter jeg kan, og på noen jeg ikke kan, men lærer. Og jeg velger å tro at det en gang snart blir grønt gress med en og annen rød blomst på.

Hello darkness, my old friend.

Jeg vet, det er en liten evighet siden jeg har skrevet. Det er faktisk mer enn en person i det siste som har etterspurt blogginnlegg. Vel, til dere tre, her har dere ett. :-)

Det har egentlig ikke manglet på ting å skrive om, men bare det å klare å finne fram tastaturet og la fingrene leke.

Det er en ting jeg har tenkt mye på, som jeg vil skrive litt om i dag. Så får vi se hvor fingrene mine tar meg.

Det har vært en del fokus på det å slite mentalt i det siste. Det er fint. Ikke å slite mentalt, men at det er fokus på det. Det finnes masse fin statistikk og tall bak dette, men det det hele koker ned til er at veldig mange av oss vil minst en gang i livet oppleve at det blir mørkt og vanskelig. Alle vil oppleve kriser i livet av ulik grad. Men hva gjør man med det?

Jeg har veldig god fantasi. Den gjør at jeg sjelden kjeder meg. Men når Mørkemannen kommer på besøk, er det ikke meg fantasien lenger vil leke med. Den tar alle tankene mine, kverner de opp og forvrenger de til de minner om en skrekkfilm. Det høres litt ut som metall som kverner mot metall. Hjertet slår raskere, pulsen går fortere og temperaturreguleringa i kroppen slutter å samarbeide. Det gjør det rett og slett litt vanskelig å fortsette å fungere som man pleier.

Når man har hilst på Mørkemannen før, vet man hva det er, og at det går over etter hvert. Men så var det dette med forvrenging da. Hva om det aldri gir seg? Hva om man skal bli sittende i denne slitsomme kroppen og prøve å fungere som normalt for alltid?

Vi bærer alle med oss ulike erfaringer og historier i ryggsekken, disse er med på å hjelpe eller stikke kjepper i hjulene når man får besøk av Mørkemannen. Jeg har masse erfaringer som løper i forveien og slipper Mørkemannen inn for meg. Men jeg har også opparbeidet meg en del som hjelper meg å holde han i sjakk og hive han på dør. Og det er disse som er interessante. For så vidt jeg vet, kan det jo være at det kan hjelpe nettopp deg. Og det hadde vært fint.

Pust.
Lange dype åndedrag er verdt å øve på. Sånn hele tiden i livet. Ikke bare når ting er vanskelig. Det å klare å styre sin egen pust, når det kjennes ut som om noen har tatt over kroppen din, det gir en stor mestringsfølelse.

Mat.
Vi blir hva vi spiser. Så det hjelper ikke å slutte å spise. Se på klokka om du må. Og prøv å putt i deg noe som er bra. Spis heller en gulrot enn en sjokolade. Mørkemenn liker ofte sukker og koffein. Sånne små nøtteposer er geniale.

Sov.
Ja, det er ofte lettere sagt enn gjort. Men legg deg heller tidlig. Gjør noen pusteøvelser, og prøv å konsentrere deg om å hvile. Da har man mer energi til å sloss mot tankene.

Bevegelse.
Gå en tur eller gjør noe annet hvor du er i bevegelse. Gjerne ute i frisk luft sammen med noen. Blir du sliten, sover du kanskje litt bedre og.

Hjelp.
Be om hjelp. Det er et tegn på styrke å klare å si i fra når man trenger hjelp. Bare tenk på deg selv. Ville ikke du blitt glad om en av dine venner sa fra når de trengte litt hjelp? Ville du ikke være glad for å kunne hjelpe noen? Noen ganger hjelper det å ha noen å prate med. Eller kanskje noen å være stille med. Uansett så hjelper det å vite at man har noen. Og noen ganger trenger man mer enn en venn. Og dessverre lever vi i et samfunn hvor man ikke alltid får den hjelpen man trenger når man ber om det, så kanskje du trenger en venn som kan hjelpe deg å mase. For om du trenger profesjonell hjelp, så ikke gi deg. Få heller noen andre til å hjelpe deg å mase om du ikke klarer det selv. Det er en styrke å be om hjelp når man trenger det.

Gjør noe gøy.
Hva pleier å gjøre deg glad? Gjør det. Selv om du kanskje ikke blir så hoppende happy akkurat nå, så kan det hjelpe å balansere litt.

Finn lyspunktene.
Det sies at vi ikke skal ligge under stjernehimmelen og klage over mangel på lyspunkt i livet. Og det er noe med det. Samme hvor små de er. Trekk de fram og vær takknemlig for de. Øv på det. Også på solskinnsdager. Så er det lettere når sola går ned.

Og så kommer vi til det som gjelder oss alle. Enten du har en mørkemann eller ikke. Sannsynligheten for at du kjenner en som har det, er stor. Vær litt raus. Om det ikke er du som sliter, så mas litt på de som du vet kanskje gjør det. Ikke ta et nei for et nei alltid. Ikke slutt å spør selv om du ofte får nei.
Vi har vel de fleste av oss blitt litt mer ensomme og hver for oss. Kanskje vi alle kan gå litt i oss selv og se om det er noe vi kan gjøre bedre. Det er ikke sikkert du har det, men jeg har et forbedringspotensiale. Jeg tar meg i det med ujevne mellomrom at tiden går så fort at det plutselig er en evighet siden jeg har sendt et lite pip til gamle venner. Så da prøver jeg å gjøre det i alle fall hver gang jeg kommer på at nå var det lenge siden.

Hmmmm.... så hvor ville jeg egentlig med dette? For det første så er det terapi for meg å skrive. Og så er det vel aldri feil å minne hverandre på å bry oss litt mer om hverandre? Mørkemenn eller ikke. Jeg tenker litt for ofte at jeg ikke får til ting jeg driver med. Jeg er for ofte bekymret for at nå blir ting ødelagt og kan ikke bli bra igjen. Ei veldig klok frøken sa omtrent noe sånt til meg; Jammen Siv, er ikke alt i livet litt ødelagt? Og så gjør vi bare det beste vi kan med det.
Og det er jammen meg sant. Kanskje vi skal kikke litt forbi likes og hjerter og dele litt mer av hverdagsdritten vår med hverandre? Så blir liksom ikke fallhøyden så stor. For det er ikke normalt at alt er rosenrødt og lekkert hele tida. For det meste er det litt rustrødt og lekker.

Kjære alle tullinger og raringer der ute!

I dag er jeg litt sur. Litt frustrert. Litt sår. Litt lei. Litt indignert.

Jeg er en raring. En sånn som ikke passer inn i A4 ramma som det er så beleilig å trykke alle inn i. Og jeg må kjenne på det nesten daglig. Og det er mange av oss der ute. Og jeg er så lei av å hele tiden måtte forsvare og forklare meg. Men mest av alt av å hele tiden måtte kjempe mot å bli holdt på utsiden. For det er ikke bare meg det gjelder. Det er barna mine. Og vi er ikke alene. Det er mange av oss. Men det er like herlig møkk slitsomt. For det er en kamp jeg ikke kan gi opp. Nettopp fordi det gjelder barna mine. Og så mange flere enn oss.

Det er sikkert derfor jeg er så opptatt av inkludering og likhet. For alle. Uansett hvem du er, hva du tror, hvem du elsker, eller hva du spiser.

Vi har egentlig religionsfrihet i Norge. Men dessverre er det vel bare på papiret i mange sammenhenger. De fleste er vel opplyste nok til å skjønne at ved sosiale sammenkomster hvor det på død og liv skal serveres pølser, må man også ha et tilbud om noe annet enn svin. Men hva med de som kun spiser Halalslaktet kylling? Det får du ikke kjøpt der jeg bor. Hva med de som ikke spiser kjøtt? Hva med de som er glutenintolerante?

Ja, jeg vet. Det er jo bare så vanskelig. Det er ikke lett å finne et alternativ til alle. Det kan ikke tas hensyn til alt. Men hvordan klarer da disse menneskene å få i seg mat? Hvorfor sulter ikke alle disse raringene i hjel?

Glutenintoleranse må man jo ta hensyn til. Men det er mye dårlige holdninger i samfunnet. Det påstås at det har blitt en slags trend, så ikke alle tar det seriøst. Men med allergier må man jo ta det seriøst. Det handler om folks helse. Likevel er det helt urolig hvor lite kunnskap og dårlige holdninger man kan møte ute i serverings-Norge. Enda så strengt det er. Enda så alvorlig det kan bli.

Men de som har restriksjoner mot den urnorske grillpølsa, spekeskinka og rømmegrøten av andre grunner da? Må man ta hensyn til de?

Og så disse tullingene jeg hører til da. De som velger å ikke spise noe som kommer fra dyr. Ikke kjøtt, melk, egg, ost, honning, sjømat eller noen ting. Ikke kylling en gang. Nei, heller ikke reker. Nei, vi lider ikke av proteinmangel. Vel, vi har jo valgt det selv. Ja. Vi har det. Og jeg har litt lyst til å fortelle deg hvorfor. Fordi i det øyeblikket man lærer at noe man gjør ikke er bra. Og virkelig innser det, ja, da må man bare slutte å gjøre det. Litt som da vi fant ut at det var farlig å ha barn i bil usikret. Da man fant ut at det kunne redde liv å bruke hjelm når man sykler. Når det ble bestemt at barn ikke skal utsettes for passiv røyking. Litt som det gikk det opp for meg at jeg spiser noe jeg ikke trenger å spise. Pga mine matvaner blir dyr drept, fratatt mødrene/barna sine, og til og med kvernet levende fordi de er feil kjønn. Vel, da jeg klarte å åpne øynene for den sannheten, kunne jeg ikke snu. Og nei, det var ikke jeg som "tvang" dette på mine barn. Det var min datter som gikk foran og åpnet øynene våre. Og ja, det er et valg. Men veganisme kvalifiserer som livssyn med alle de rettigheter til å slippe diskriminering som bokstaven gir. Sånn egentlig.

Men... Dette handler ikke først og fremst om hva serveringssteder klarer eller ikke klarer. Det handler om den hverdagslige utenforheten. Jeg har så godt som sluttet å delta på tilstelninger der det er mat. Jeg er rett og slett møkk lei av alt styret og snakket det blir. Men jeg kan ikke velge bort alt. For barna mine kan jeg snakke med lærere og speiderledere og hva det skulle være, og være i forkant. Det går som regel veldig greit. Jeg har ikke noe problem med å skjønne at mange synes det er vanskelig. Jeg syntes også det i starten. Men de gir oss lov til å komme med alternativer, og er åpne for at vi kan ta med noe. Det er helt supert. De sier i fra om noe skal serveres, slik at vi kan ta med alternativer hvis det trengs. Det er ikke vanskeligere enn det. De fleste er veldig flinke, og jeg blir like takknemlig og rørt hver gang. For jeg vet at det ikke er noen selvfølge.

Det som gjør meg litt ekstra sur og sær i dag, er når det arrangeres ting som vi skal være med på, og det ikke er noe alternativ til oss. Det er ikke uvanlig. Da spør vi som regel om vi kan ta med eget. Det pleier å være greit. Vi liker å inkludere, så da synes vi det er fint å ha med nok til å inkludere flere. Men når det skal bli vanskelig, vet du da blir jeg matt og lei. Det er litt kjedelig å alltid være den som har med medbrakt mat på arrangementer. Derfor gir det oss litt ekstra glede hvis vi kan få dele det med litt flere så vi slipper å være så annerledes og sære. Det er ikke mer enn det. Og så liker vi å vise folk at maten vår ikke er noe dårlig alternativ. Snarere tvert i mot mange ganger.

Ja, jeg vet. Nå sitter dere og tenker at jeg er ei skikkelig hurpe som ikke tåler noen ting. Men det er summen av det hele som er så slitsomt å bære. At alle premier og belønninger skal være melkesjokolade. At alltid når det skal være noe ekstra kos så er det pølser. Å alltid sitte og se på at de andre spiser kake, plager meg ikke så mye. Men å vite at ungene mine sitter på samme måten, det er vondt. Og det å ha diskusjoner med folk som virkelig ikke skjønner det. Som å ha seigmann til alle barna i en klasse, og en bamsemums på lur til muslimene. Ja, jeg fortalte vedkommende at det er gelatin i bamsemoms og. Og jeg lurte da, og jeg lurer enda, hvorfor kan man ikke finne noe alle kan få da? Så ingen trenger å føle på at de er annerledes.

Æsj, jeg veit ikke lenger hvor jeg ville med dette. Men om du noen gang har vært annerledes enn alle de andre på et vis, så vet du litt om hva jeg snakker om. Det er så lite som skal til for å glede oss. Jeg smiler fremdeles når jeg tenker på kokken som henta vegansk is til meg når alle dessertene inneholdt melk, honning eller frukt jeg ikke tåler. Ja, jeg er ikke den letteste. Men det er snart tre år siden og jeg smiler fremdeles når jeg tenker på det.

Og det er ikke alltid så mye som skal til. Bytt ut seigmannpremien med et drops. Eller en kjærlighet.

Kjærlighet. Vi trenger alle litt kjærlighet. Alltid. Det er dit jeg vil med dette tror jeg. At du kan komme langt med litt kjærlighet. Litt ekstra omtanke i hverdagen. Når jeg får besøk av en med glutenintoleranse, lager jeg ikke egen mat til denne personen. Da er alt jeg serverer glutenfritt. Fordi ingen har vondt av å spise det. Det er litt som med brøk. Du må finne minste felles multiplum. Hva kan alle spise? Og så serverer jeg det. Nå er jo jeg litt rar da. For jeg setter litt min ære i å kunne tilpasse maten så alle skal kunne spise den. Ja, jeg var til og med klar til å lage lavkarbokake til venninna mi når hun "truet med" å skulle komme innom i barnebursdag. Selv om jeg måtte google og var litt engstelig for hvordan man kombinerer vegansk og lavkarbo. Men det går det og. Den kunne enkelt blitt glutenfri og. :-) I det tilfellet var alt annet ferdig bestemt av barna, så da ville hun fått egen men... ja.

Du aner ikke hvor mye det betyr at noen har giddi å tatt seg bryet med å lage noe du kan spise når du kommer. Og ofte er det ikke så vanskelig. Oreokjeks er veganske. Det er eldorado sine ferdige kanelsnurrer og. Bare sånn hvis du skulle få veganere på besøk og trenger noe til kaffen.

Ha en omsorgsfull dag!
Og ble du litt støtt eller fornærma av dette, så må du lese en gang til, for det var ikke sånn ment. :-)
Virkelig.

Redd - våge - mot

Å være modig handler ikke om å aldri være redd. Å være modig er å gjøre, og være selv om man er redd. Å våge å stå i frykten, kjenne på redselen, være usikker, men å nekte å la det stoppe deg.

Jeg har vært mye redd. De fleste nyanser og sjatteringer av redd faktisk. Alt fra spent, smånervøs til panikkangst. Og jeg har lært masse av det. Både av den lille lette og den store klamme. De er som med alt annet man får servert her i livet, noe man må finne en måte og mestre på. Før det blir de ikke borte. Ikke at de nødvendigvis blir borte av å mestre de, men man må finne en måte å leve med de på.

Det er litt som om en gjeng med uoppdragne gorillaer plutselig skal flytte inn til deg. Nei, du blir ikke kvitt de, så hva skal du gjøre for å kunne leve livet ditt tilnærmet normalt? Nå kommer vel verken frykt eller angst like plutselig som busslast med ville gorillaer, men jeg kjenner jeg likte sammenligninga. Den gir mening i mitt hode.

Den lille, søte, spente nervøsiteten er egentlig en venn. Den hjelper med å holde deg skjerpet og fokusert. Når du skal noe viktig eller stort, kommer den for å passe på at du holder deg våken og yter ditt beste. Om du er helt blottet for nerver før noe stort, er det kanskje ikke så viktig for deg.

Den store, klamme, harde panikkangsten tjener også en misjon. Den er der for å advare deg om fare, og holde deg trygg. Den skal hjelpe deg til å være klar til å kjempe eller løpe fort. Som jo ville vært en naturlig reaksjon om det plutselig var et busslast med ville gorillaer i stua di. Det er rett og slett formålstjenelig.

Det som ikke er så gøy, er når ulike grader av frykt dukker opp der den så absolutt ikke hører hjemme. Når du går i butikken for å handle mat, når du er i lystig lag med venner, når er på jobb, når du gjør ting du har gjort hundrevis av ganger før, eller når du rett og slett ikke har noen anelse hvorfor den dukker opp. For når redsel ikke lenger tjener en misjon, er den bare i veien. Og når den prøver å ta over livet ditt, eller prøver å hindre deg i å leve slik du ønsker, da er det greit å gjøre noen grep. Sortere og rydde litt i gorillaer, om du vil.

Jeg har jobbet mye med meg selv og egen frykt. Alt fra småting som sceneskrekk og telefonskrekk, til store skumle redsler som edderkoppskrekk og frykten for å gå i butikken. Ja, jeg var både ironisk og tullete nå, det var ingen reel kategorisering. For frykt er ikke alltid så rasjonell. Jeg har lest en del psykologi opp gjennom. Mest i begynnelsen av tenårene faktisk. Og jeg lurer på om det var der jeg plukket opp noen triks.

Først identifiserte jeg frykten. Hva er det du er redd for nå? Kanskje edderkopper, kanskje å gå i butikken.
Hvorfor er du redd for det? Hva tenker du at kan skje? Edderkopper har mange bein, og enda flere øyne og er uforutsigbare saker. Verdt å være redd for. Vi er genetisk kodet til det faktisk.
Og i en klesbutikk kan jo noen spørre meg om jeg trenger hjelp, og da vet jeg ikke hva jeg skal svare og føler meg som en dust.

Trenger du denne frykten? Nei. Så hva gjør du? Hvor kommer den fra? Når startet det? Med edderkopper er det en litt uløst sak, men butikkmysteriet var lett å løse. Når jeg visste hvorfor var det lett å vite at det egentlig ikke var noe jeg trengte og derfor måtte kvitte meg med. Siden Emerson sa at kunnskap dreper frykt, vet jeg nå mye om edderkopper, uten at det hjelper nevneverdig. Selv om jeg ikke lenger låser meg ute av leiligheten. Jeg vet også mye om meg selv. Og jeg jobbet med å være modig. Å se frykten i hvitøyet og bare gjøre det. Det er strengt tatt mulig å leve et helt liv i en leilighet uten å gå ut og gjøre noenting som er skummelt, men jeg har aldri ansett det for å være et reelt alternativ for meg.

Man må gjøre ting man egentlig ikke tør. Om og om igjen. Og så blir det etter hvert lettere. Nei, det er ikke lett. Ingenting som er verdt noe her i livet er lett. Man går noen ganger to skritt fram og tre tilbake. Man hopper i blant lange kjempeskritt, og så må man sitte og hvile en stund. Men det går. Anerkjennelsen av at jeg kan stå midt i en dagligvarebutikk og ha et angstanfall uten at noen kan se det på meg, gjorde det lettere å ikke være redd for å være redd. Og det var noe jeg trengte for å komme meg gjennom en kjip periode. Jeg kunne fortsette å leve som før, med angsten. Og da ga den seg etter hvert. Litt som et trassig barn som langt om lenge innser at mor nok er hakket staere, og gir seg. Neste gang det trasser, gidder det ikke like lenge, ikke like intenst og ikke like helhjerta.

Men hvorfor i alle dager skriver jeg om dette i dag? Jo, det er to grunner egentlig. De henger veldig sammen. Jeg har ikke skrevet noe siden i fjor. Ei smart venninne sa noe som satte seg litt i hjernebarken min. Jeg kan nok ikke gjengi det korrekt, for jeg tok nok noe annet ut av samtalen enn hun egentlig la inn i den. Men det hele handlet om at jeg har valgt å dele ganske mye av meg og mitt her inne. Jeg velger selvfølgelig ut. Og jeg er selvfølgelig fullt klar over at de som leser, henter ut akkurat hva de vil. Jeg vet også at de som snakker om meg, sier akkurat hva de vil, helt uavhengig av hva jeg skriver eller ikke skriver her.  Jeg vil jo påstå at folk tenker, mener og sier akkurat hva de vil om meg helt uavhengig av meg. I de færreste tilfeller er slarv om meg sant. Men hvorfor gjør jeg det? Hvorfor velger jeg å gi folk noe de kan snakke om? Hvorfor må jeg skrive om kjipe og vanskelige ting?

Svaret er lett. Fordi jeg kan. Av mange ting jeg har vært redd for opp i gjennom, er det en av gjengangerne. Å ikke kunne. Ikke få til. Ikke være bra nok. Vi kjenner vel alle på utilstrekkelighet i blant. Jeg har fått høre det ofte opp igjennom. At jeg ikke kan, ikke duger, ikke får til. Men det jeg kan er å vise at det ikke trenger å definere deg. Jeg har opplevd min dose med utfordringer, som vi alle får. Men jeg nekter å la det være det som definerer meg.
Jeg prøvde å si til venninna mi at jeg egentlig ikke bryr meg så mye om hva folk sier. Og en del av meg mente det helt oppriktig. Men jeg er jo menneske jeg og. Selvfølgelig bryr man seg.
Men det jeg bryr meg mer om, er at jeg vet jeg ikke er alene. Jeg vet at min historie og mine utfordringer ikke er enestående for meg. Og det er de innleggene jeg har kviet meg mest for å publisere, som har gitt de mest hjertefølte tilbakemeldingene.
Kanskje jeg skal være litt motvekt til alt det blankpolerte og vellykkede da. Jeg liker å skrive. Jeg trenger å skrive. Og kanskje sitter det en der ute som trengte å lese det jeg hadde å fortelle. Det holder lenge for meg. Og jeg har jo jobbet meg gjennom mine utfordringer, så da kan vel andre og.

Den andre grunnen til at jeg skriver dette i dag, er fordi jeg har blitt litt for slapp. Jeg er så alt for god til å prokrastinere. Vi liker jo alle å ha det komfortabelt. Ikke stikke ut nesa, holde seg innafor komfortsonen.
Veeeel... Jeg synes det var på tide å utfordre meg selv litt.
Jeg har alltid påstått at jeg synes det er litt trist å gå på ting alene, for da har jeg jo ikke noen å dele det med. Jeg har alltid beundret de som kan gjøre alt mulig alene. Reise på ferier og alt mulig. Jeg gjør jo selvfølgelig ting alene jeg og. Og både liker og kan nyte det. Men det å gå på kino og lignende har jeg aldri gjort. Og plutselig var det noe jeg ville på, og barna var på tur samtidig med at dette skjedde, så da heiv jeg meg rundt og gikk på forestilling helt alene. Det er en liten ting for mange, men jeg var skikkelig fornøyd med meg selv. Mens jeg skrev dette kom jeg på at det faktisk ikke var første gang, og jeg kom på hvor den rare frykten for å gjøre det kom fra. Men jeg koste meg veldig i tillegg til å utfordre komfortsonen min. Det må jo være en suksess.

Så om mot ikke er fravær av frykt, men å tørre alikevel, så tenker jeg at vi ikke bør være fryktløse, men modige.

Ha en fin en!

Det tredje øyet

Det tredje øye-chakraet er et energisenter som sitter ca midt mellom øyenbrynene dine. Å åpne dette gir deg tilgang til dine klarsynte evner. Altså evnen til å se.

En øvelse du kan gjøre for å åpne det tredje øyet, er å trykke der det er lett med fingeren. Litt for å lettere kjenne og se for deg hvor det sitter når du lukker øynene og skal fokusere. Se for deg at dette øyet åpner seg sidelengs i motsetning til dine fysiske øyne. Lukke øynene og hold fokus i det ttredje øyet. Prøv om du kan `se` dit med lukkede øyne. Noen kan oppleve å se bilder, noen ser farger, noen ser glimt, og atter andre ser ingenting. Og det er helt greit. Ikke stress, bare la det som kommer eller ikke kommer, få komme i sitt eget tempo.
Du kan prøve å åpne dette øyet. Sakte og rolig. Husk å puste rolig og ikke stresse. Slike prosesser krever tid. Hvor lang tid du trenger, vil du merke. Om man prøver å tvinge det fram vil ikke noe komme. Hvis du vil hjelpe øyet å åpne seg, kan du se for deg at du har knyttet en usynlig tråd i hvert øyebryn og at du rolig trekker i trådene for å åpne øyet mer. Igjen er det viktig å ikke tvinge noe frem eller å stresse noe som ikke er klart.

Ved å gjøre denne øvelsen, vil du kunne åpne ditt tredje øye mer og mer. Bruk litt tid på det og ta i mot alt som måtte komme av informasjon uten å dømme eller vurdere. La det komme.

Ting tar litt tid noen ganger.

Det finnes mange øvelser og ting du kan gjøre for å åpne ditt tredje øye. Et raskt internettsøk vil gi deg masse tips. Denne øvelsen lærte jeg en gang, uten at jeg helt husker hvor og når. Men jeg kjente at det hjalp meg veldig å konsentrere meg om å prøve å åpne det med å dra forsiktig i trådene.
Jeg vil gjerne se resultater med en gang og stresser ofte litt om det ikke kommer med en gang. Eller, jeg gjorde. Jeg har lært meg mer å roe ned etter hvert. Prosesser kan ikke alltid fremskyndes.

Om dette er noe du føler du vil jobbe litt med, kan det være et tips å skrive ned hva du ser i en slags dagbok slik at du på sikt kan se egen fremgang, og etterhvert som et verktøy til å lære deg å tolke de bildene du ser.

Lykke til med å åpne ditt tredje øye.

Om tid og penger

Det er snart et år siden jeg startet gruppa mi og "stod fram" som alternativ. Det var litt skummelt å skulle være offentlig med det, men det har egentlig bare vært positivt. De som ikke tror noe på det, har i alle fall vært anstendige nok til ikke å fortelle meg det.

Det jeg syntes var vanskelig, var å be om penger for tida mi. Mine talenter er det ikke noen pris på, men tida mi har en verdi. Og denne har jeg øvd på å sette en pris på i år.
Og det er ikke bare enkelt. Jeg startet med 20kr for alt, og fikk en del kjeft for det. Så jeg har økt et par ganger. Jeg tror ikke jeg har lyst til å sette opp prisene noe særlig, bortsett kanskje fra på mediumsseanse, for om jeg skal ha barnevakt i tillegg, sitter jeg ikke igjen med stort annet enn hodepinen den dagen. For jeg har som regel hodepine fra jeg står opp om morgenen når jeg skal ha en slik seanse. Jeg tenker det er ånder som står i kø og tuller med energien min. Den pleier å bli helt borte til sånn ca en time etter at jeg er ferdig.

Om noen synes prisene er for lave, får de heller bare betale det de mener det burde koste. Jeg har flere av de som gjør det, og det setter jeg selvfølgelig pris på. Men jeg vil også at prisen skal være overkommelig for de som ikke har så mye penger også. Det er ikke noe problem å utsette betaling om man trenger det, det er bare å si i fra.

Men det kjedeligste er når folk glemmer å betale. Jeg liker at dere betaler etter at jeg har utført det jeg skal, så dere føler at dere betaler for noe dere er fornøyd med. Og er du ikke det, så må du heller si i fra, så vi kan ordne opp i det. Å måtte minne deg på at du ikke har betalt er litt kjedelig.
Så om du lurer på om det er noe du har glemt, så sjekker du det nå. Jeg noterer ned alt, men boka ligger hjemme, og jeg husker ikke alt. Er velsignet med dårlig hukommelse. 😁 Men hadde jo vært greit om alt var på stell når vi går inn i det nye året.

Og så skal jeg fortelle dere noe artig. På siden min er det visst et merke som forteller om jeg svarer på alle henvendelser og om jeg gjør det raskt. Eller det var et slikt merke der. Jeg svarer alle, og jeg pleier å gjøre det i snitt før det har gått et kvarter.
Det er det jo ikke alltid jeg får til når jeg er i svømmehallen, eller på jobb, eller sover.
Så om du skal sende meg en melding, kan du ikke sjekke klokka først. Om du tenker at de fleste sover nå, så gjør nok jeg også det. Da er det kult om du venter med å sende den til morgenen. For jeg syntes det var koselig med det merket. Nå står det at jeg svarer alle, men at jeg bruker over en halv time på det. Dette er også grunnen til at jeg alltid vil ha siste ordet i en samtale. For hvis du svarer sist, så har jeg ikke svart på den meldingen, og svarprosenten min går ned. Så jeg er ikke like psyko som det kan virke.  😁

Jeg tenkte å skrive et innlegg om året som har vært, men med boka mi liggende hjemme, ble det ikke så mange tall å vise til.
Men jeg kan fortelle at jeg har funnet ut noen ting jeg ikke visste fra før dette året. Jeg har lært at det er mer enn bare avdøde slektninger som kan dukke opp på en mediumsseanse. Dyr, nisser, utenomjordiske, og folk fremdeles i live har dukket opp. Sånn i tillegg til avdøde slektninger og hjelpere. Noe av dette har utfordret meg og hva jeg var komfortabel med å tro på, men det viser jo bare at jeg har mye igjen å lære.

Jeg har renset hus i år, også fjernrenset, og det fungerte fint. Det er morsomt, og er noe jeg fint kan gjøre mer av. Når det gikk så greit å gjøre det på avstand, åpner det jo opp for muligheter selv om vi bor langt unna. Det sparer en del tid til reise ol.

Jeg har tenkt at dyr ikke er så annerledes enn mennesker, og jeg kommuniserte mye med dyr da jeg var liten. Så jeg fant ut litt tidligere i år at jeg måtte teste om det fungerte på samme måten å lese et dyr med et bilde som det gjør med mennesker. Og det gjorde det. Jeg la ut en test i en alternativ side på Facebook, og det var en av de tolv jeg leste som ikke var helt fornøyd. Og det syns jeg var helt greit.


Det er ikke ofte, men har hendt noen ganger at det jeg formidler, ikke blir kjent igjen. Det kan være mange grunner til det. Noen ganger er man rett og slett ikke er klar til å ta i mot det budskapet, det kan være man ikke kjenner igjen personen som prøver å si noe til deg, eller det kan være jeg har mistolket noe i det som blir formidlet. Det er derfor jeg ber dere betale etter at jeg har gjort jobben. Sånn i tilfelle du ikke er helt fornøyd, så kan vi rette opp i det. Jeg vil ikke at noen skal føle seg lurt.

Det neste jeg har tenk til å prøve på i det nye året er fjernhealing til flere personer på en gang. Det har jeg ikke gjort så mye av, så det kan bli gøy.


Ellers så vil jeg takke alle dere som har brukt mine tjenester i året som har vært. Takk for tilliten. Og en takk til dere som er med og liker og kommenterer inne på siden. Jeg setter stor pris på det.
Håper vi kan får til mer aktivitet der inne i det kommende året.



Og så ønsker jeg dere alle et godt nytt år. Bruk noen minutter på å tenke over hva du ønsker av det nye året, og hva du ikke vil ta med deg videre. Skriv ned det du ikke vil ta med videre på en lapp, og grav den ned eller brenn den opp. La det forbli i fortiden. Det du vil ha kan du skrive, tegne eller klippe ut bilder av og lime opp på et ark og henge på veggen. Så du ser det og har fokus på det så ofte som mulig.

Må alle dine drømmer gå i oppfyllelse i det neste året, og ikke glem å være god mot deg selv.

Om Islam og muslimer og sånn

Jeg er ikke så glad i diskusjoner egentlig. Meningsutvekslinger i en rolig tone med folk, er helt greit, men jeg er ikke så veldig glad i diskusjoner. Folk er som regel ute etter å fortelle andre det de oppfatter som en sannhet. Ikke noe galt i det, men jeg orker ikke å diskutere fram og tilbake i evigheter. Men det hender jeg går i baret og er i en diskusjon før jeg vet ordet av det. Men jeg prøver å styre unna.

Noen ganger gjør jeg ikke det. Prøver å styre unna. Jeg ser stadig venner av meg legger ut ting jeg ikke nødvendigvis er enig i. Som regel scroller jeg bare videre. Men nå kjenner jeg at begeret mitt er fullt. Noen ganger er de meningene folk sprer på nett skremmende. Rett og slett. Og jeg blir litt redd. Mener de virkelig dette her? Hvor kommer denne redselen fra? Og det er da jeg ikke lenger klarer å holde kjeft. For noen av disse meningene kan ikke bare stå der og lyse som sannheter uten at de blir motsagt.

Noen av de såkalte sannhetene er litt farlige. Jeg har oppdaget at flere av mine venner på facebook er redd muslimer. Ja, redd for. Hat kommer som regel fra frykt og uvitenhet. Og kunnskap dreper frykt, sa Emerson.

Dette gjør meg trist, urolig og mildt sagt litt forbanna. I alle fall provosert nok til å gidde å "diskutere". Setter det i hermetegn for det jeg har bedrevet, kvalifiserer vel egentlig ikke til diskusjon. Med total mangel på fakta og gode argumenter, men fullpakket med personhets og forsøk på hersketeknikker. Nå har jeg vært ute en vinternatt før, så jeg lar meg ikke plage nevneverdig av å bli kalt naut og uten  forstand av noen som ikke en gang behersker grunnleggende grammatikk i norsk.

Mennesket er konstruert litt sånn at vi frykter det vi ikke kjenner. Det er en sunn forsvarsmekanisme som skal gjøre at vi har en sunn skepsis til ting som kan være skadelige for oss. Noen av oss, sjekker gjerne ut om det er noe vi ikke vet hva er, lærer mer om emnet eller undersøker om det utgjør en reel fare for oss. Nå lever vi i en tid da internett og informasjonen kommer i alle mulige varianter. Det er ikke all informasjon som er sann eller god. Vær litt skeptisk. Vær litt varsom.

Hvis du mener muslimer er grusomme, og Islam er roten til alt ondt, vil jeg gjerne få lov til å utfordre deg litt. For hva vet du egentlig om Islam? Sånn bortsett fra det du tror du har fått med deg fra nyhetsbildet? Hvordan tror du nyhetsbildet hadde sett ut om vi hadde dagens teknologi den gang de kristne raste gjennom verden på sine korstog? Er alle kristne skumle mordere av den grunn?

Spør du alltid om hvilke religion noen tilhører når de utfører en kriminell handling? Det har blitt gjort, mange ganger, men svaret er ikke slik du kanskje tror. Ikke ta mitt ord for det. Les heller hva en med doktorgrad sier om det her.

Jeg har ingen tro på at religion kan gjøre folk vondt. Det kan ikke kultur heller. Det må folk til for å være slem mot andre. Jeg har til gode å lære om noen religion som oppfordrer folk til å være slem med andre, og så vidt meg bekjent, er Islam en veldig fredelig og ikke-voldelig religion. Menneskene derimot, kan tolke og vri ting slik man ønsker. Og det gjør i blant mennesker. Fra alle religioner. Og kulturer. Videre tror jeg at sannsynligheten for å ty til vold er mindre om du har en sterk tro som forteller deg at du skal være god.

Jeg kjenner flere muslimer, og de er de hyggeligste, mest åpne og inkluderende menneskene jeg vet om. Så om du er så innmari redd for muslimer så utfordrer jeg deg og fordommene dine til å oppsøke et møtested i ditt lokalsamfunn. En frivillighetssentral eller lignende hvor du kan være med på språkkafe eller lignende og faktisk snakke med noen av disse menneskene du finner så skumle. Ta med deg fordommene dine og gå og spør de. Er det hidjaben du synes er skummel? Spør en kvinne som bærer en, hvordan hun opplever det å gå med den. Eller helst flere. Gjør din frykt om til nysgjerrighet og lær deg noe om disse menneskene du finner så skumle.

Er du redd de skal ødelegge det flotte landet ditt? På hvilken måte forstår jeg ikke. Men om du åpner hjertet og armene dine litt og slipper folk inn, så kan du bidra til et mer inkluderende og fargerikt Norge. Et varmt Norge med rom for de som må flykte fra et land i krig. Da nordmenn flyktet til Sverige under andre verdenskrig, ønsket vi oss naboer med hjerterom. Nå har du muligheten til å være det. Nå kommer det masse svensker til Norge for å jobbe. Jeg har ikke hørt noen protestere om at de tar fra oss jobbene våre. Og det er mange av de. Hva er forskjellen? Språket? Religionen? Fargen?

Og om du er på min venneliste og synes jeg er grusom nå, så er det helt greit. Det plager meg sjeldent at vi er uenige. Men om du deler direkte hatefulle ytringer, vil jeg si deg i mot. Tåler du ikke det, får du heller fjerne meg fra vennelista di. Det tåler jeg.

Ha en herlig og fordomsfri dag!

Krisehjelp for svimehuer. Prokrastineringmester.

Jeg er skikkelig god på prokrastinering. Å utsette ting jeg egentlig må gjøre, ved å finne på alt mulig annet rart. Godt jeg jobber best under litt press, selv om jeg egentlig liker å ha ting fort ferdig.

Vel nå driver jeg og tar engelsk. Og det er oppgaver som skal skrives, pensum som skal leses, oppgaver som skal løses, testprøver som skal tas og nå også skal jeg rette oppgaven til to medstudenter. Litt prestasjonsangst, og prokrastineringsbehovet melder seg. Hvorfor sitter jeg  nå her og blogger når jeg skulle søkt opp hvorfor jeg mener noe er grammatisk ukorrekt i oppgaven jeg retter? Joda, fordi et av mine andre prokrastineringsprosjekter bolla det til skikkelig.

I går satte jeg i gang et juleprosjekt som ungene og jeg brukte litt tid på. Prokrastinere... Deriblant la vi en haug med kongler vi plukket tidligere i ei bøtte med klor for å bleke de. Noe jeg så på en video på facebook, og de ble skikkelig fine. Ikke slike kongler som vi har, men kongler er kongler. Detta blir bra. Så i dag da jeg gikk på do mens jeg egentlig jobba med oppgava, klarte jeg å motstå fristelsen med å vaske badet når jeg først var der inne. Prokrastineringsmestring. Men jeg måtte jo klemme vannet og kloren ut av konglene slik at de kunne tørke. Veldig lurt og ikke prokrastinering i det heeeele tatt.

Så etter å ha klemt alle konglene, lagt de til tørk og helt ut vannet, går jeg pliktoppfyllende tilbake til dataen for å jobbe. Da oppdager jeg at ringen min ikke lenger er sølvfarget. Den er gråmatt og ser ut som gammelt stålbestikk. Det er jo forlovelsesringen min, og den er på hele tiden, så det falt meg ikke inn å ta den av. Ikke smart.



Jeg sitter allerede foran dataen, så veien til google er ikke lang. Selv om jeg ikke trenger kjeft, er det vel det som først dukker opp. Mange sider om hvordan man selvfølgelig holder klor langt unna sølv. Da blir det ødelagt. Jada, akkurat som jeg ikke har funnet ut det. Learning by doing, for å si det mildt. Eller i mitt tilfelle er det vel mer; learning by f***ing it up.

Etter et par lange dype åndedrag og endring av søkeord, kommer det noe nyttig. Natron, aluminiumsfolie og varmt vann.



Jeg dekket en bolle med aluminiumsfolie og satte på det varme vannet til dampen sto. Helte oppi litt og to store, toppede teskjeer med natron. Rørte rundt og oppi med ringen. Det gikk ikke helt som forventet, selv om det tydelig var et artig lite kjemiforsøk. Jeg fisket opp ringen og gned for å se. Ikke stort som hadde skjedd. Om noe. Mer natron. JA! Og litt mer varmt vann, så blir det ikke kjølt ned så fort. Litt mer varmt, og resten av boksen med natron like godt. Ca en halv boks. Fremdeles ikke veldig imponert. Hm.... stod det ikke noe om salt på den nettsiden?


(Her ser du veldig godt hvor matt den er på utsiden. Inni var den ikke matt)

En sånn artig greie med meg, er at jeg har en tidvis sviktende impulskontroll. Så før jeg har tenkt tanken ferdig, har jeg helt oppi en god dæsj med salt. Ekstra jodberiket. Det bruser bra. Jeg føler dette er bra, tar ut ringen og gnikker litt med en klut. Litt redd for å ripe opp når det er salt i.  Det ser ut til å hjelpe. Så oppi med et lite fjell med salt. Og røre... Og så litt mer skrubbbing så ble den faktisk fin igjen. Ikke som ny, men nærmere det enn gammelt stålbestikk. Heldigvis.



Så hva har vi lært i dag?
* IKKE får klor på sølv. Det går greit å være i svømmehallen, og det gikk greit i går da jeg bare rørte litt opp i og sjekka. Men det er ikke lurt å legge hånda oppi klor og la den bli der en god stund med sølv på.
* Slutt å prokrastinere med å gjøre alt mulig annet. Eller, det er jo det jeg driver med fremdeles... Ok, jeg er klar over at jeg har en utfordring der, men kan virke noe uvillig til å endre denne atferden sånn med en gang.
* Æ kan google!
* Gamle husmortriks funker. Det vet jeg jo, men detta hadde jeg jo ikke prøvd.

Nå skal jeg gå tilbake til det jeg EGENTLIG drev med. Sånn at jeg kan bli ferdig. Men det er litt vanskelig. Noen som har lyst til å hjelpe? :-D

Eller kanskje jeg skal lage litt grøt? Har så lyst å få skrevet ned oppskriften til den deilige røde sausen jeg lager til riskremen sånn at andre enn meg kan få glede av den til jul...

Hm... the choices...

SIV!!! Oppgave. Ok. Hadet!

Veganer -Sinnaveganer - hippie

Jeg er egentlig ikke så veldig glad i diskusjoner. Men jeg skjønner jo at jeg er et enkelt mål. Det har vært en del fokus på veganere og veganisme den siste tiden, og om man skal klare å lage skikkelige oppslag, hjelper det å vri litt på det motparten sier. Det var gjerne slik det hele startet. Noen sa noe, noen hørte noe annet og sa det videre til neste som laget en diger sak av det og vipps var alle enige i at veganere var noen raringer. Og det er helt greit det. Jeg er ikke innenfor A4 normen på så mange områder uansett. Men jeg har et par ting jeg synes er litt rart. Eller dumt. eller... Ja.

Det første har ikke noe med veganere å gjøre. Det handler om en kultur, eller ukultur vi har fått for å latterliggjøre alle som skiller seg ut. Som rock radio som liker å slenge sleivspark til alt og alle. Morsomt, ja. Men jeg blir også litt betenkt. Jeg ser politikere, kjendiser og vanlige folk bli harselert og slengt med leppa til over en lav sko. Barn som skiller seg ut til og med. Er det greit? Jeg trodde vi var opptatt av et varmere og mer inkluderende samfunn, eller er det bare slikt vi tenker på når det er innsamlingsaksjoner? Det gjelder ikke på nett i alle fall. Jeg blir flau over hva folk får seg til å si når de gjemmer seg bak et tastatur. Voksne mennesker sitter og ønsker død og seksuelle overgrep på mennesker som ikke har gjort annet enn å fronte en politikk de tror på. Vi må ikke være enige med alle, men må vi true folk med vold fordi vi mener noe annet? Skaper vi virkelig et varmere samfunn av å hånflire og latterliggjøre folk som gjør en feil? Jeg skjønner at enkelte ting blir morsomt (som blodfattige veganere, mange gode billige poeng å hente der), men vil vi ha det slik? Skal vi være redde for å prøve å gjøre noe, stikke oss frem, være oss selv bare fordi vi da legger hodet på blokka?

Jeg er lite sinnaveganer. Jeg blir lett engasjert, men jeg er ikke langsint nok til å være sinnaveganer. Jeg liker sinnaveganere. Jeg liker at noen klarer å si hardt i fra om det de synes er feil i samfunnet vårt. Vi trenger mennesker som tør å stå på barrikadene og sloss for de svakere.  Det er slik vi har kommet dit vi er i dag.

Men det betyr ikke at jeg er flink til å være sinnaveganer. Jeg er mer en gjenglemt hippie. Jeg er opptatt av at vi alle har en vei å gå, erfaringer å høste, ting å lære. Vi blir stilt ovenfor ulike utfordringer og vansker som vi skal takle. Min vei er ikke lik din vei. Men vi kan godt slå følge en del av veien. Jeg har tro på at vi alle trenger å bli møtt med medfølelse, respekt og kjærlighet. Jeg må ikke være enig med alle, jeg trenger ikke en gang å like alle. Men jeg bør behandle de fint. Litt Kardemommelov kommer man langt med. Litt medmenneskelighet.

Det er mange grunner til å bli veganer. Jeg ble det fordi jeg ikke ville ha det uprøvd. Jeg har en filosofi om at man ikke skal snakke dritt om noe man ikke har peil på, og av den grunn er det flere ting jeg har prøvd rett og slett for å kunne omtale det i mindre positive ordelag. Jeg er tross alt ikke bare blomster og peacemerker når jeg snakker. Denne gangen var det fordi min kloke bror hadde lest studier om at vegansk kosthold hadde hatt en merkbar forbedring på helsa til folk med samme sykdom som meg og lignende. Han utfordret meg til å være veganer i tre uker. Man klarer det meste i tre uker. Og jeg kunne feire med en baconcheese etter de tre ukene. Det var jo ikke noe livtidsforpliktelse. Og jeg ville ikke la noe være uprøvd. Det var litt utfordrende. For hva spiser du da? Det var den største utfordringen. Jeg var litt sulten den første uka. Jeg ble litt sur. Kanskje noen sinnaveganere er så sinna fordi de ikke er så flinke til å lage mat? Jeg var i alle fall det. Til jeg fant ut at jeg måtte slutte å fokusere på alt jeg ikke kunne spise, og heller tenke på hva jeg faktisk kunne spise. Jeg kunne spise potetgull og drikke cola. Og ingen sa jeg skulle være en sunn veganer. Så jeg spiste potetgull og drakk cola hver kveld, og kiloene forsvant. Jeg vil ikke anbefale det, men det hjalp på humøret. Jeg lærte meg noen triks, fant noen oppskrifter jeg likte, nei nå juger jeg. For det meste vil jeg klare alt selv. Så det meste fant jeg ut selv til å begynne med. Så kunne jeg søke etter hvordan andre gjorde det. Og jeg fant masse. Tips, triks og oppskrifter. Og hyggelige folk. De er ikke bare sinte disse veganerne.

Og så skjedde det noe. Når vet jeg ikke helt. Maten jeg syntes smakte rart, og som jeg spiste litt ytterst på tenna, ble bedre. Smaksløkene tilpasset seg sakte. Luktesansen min endret seg. Men det aller beste var jo at det fungerte. Jeg fikk faktisk mindre smerter og mer energi. Selv med masse sukker. Man kan jo ikke bli helt fanatisk heller ;-) Men jeg er heldig. Jeg kan lage mat. Jeg er såpass erfaren på kjøkkenet at jeg kan gjøre om de fleste retter til noe vegansk. Jeg har fått et nytt motto: If you can make it, I can veganize it. Flott, hæ? Og det meste kan jeg lage en vegansk utgave av. Og det er ikke vanskelig. Jeg er opptatt av hverdagsmaten. Den du kaster sammen mellom jobb og fritidsaktiviteter, mens du hjelper ungene med lekser og rydder ut av oppvaskmaskina. Da spiser ikke vi sauterte grønnsaker, grønnkålschips og auberginbiff i alle fall. (Vet ikke om det der er mat en gang, men det hørtes fint ut). Da spiser vi noe som vi fanga på farten gjennom nærmeste butikk og kasta sammen i ei gryte eller to med litt ymse krydder på. Deilig. Hver gang, deilig. Jeg liker god mat. Mat er tradisjoner, hygge og selskap samtidig som det er næringsmidlene vi trenger for å leve. Jeg er så glad i mat at jeg til og med laget en egen matblogg. Tenkte det var et lurt sted å plassere noen av oppskriftene mine. Med fokus på enkelt for det meste. Nå har jeg ikke så mye tid, men jeg har mange bilder. Tar ofte bilder og tenker at dette burde jeg legge ut. Men det kommer ofte ikke lenger. Mas hjelper kanskje. Prøv.

Nå sporer det av her. Hva var det jeg skulle frem til? Jo, endringen. Jeg kjente jeg ble bedre, og det er jo en motivasjon i seg selv. Datteren min som allerede hadde vært vegeterianer i to år, ble veldig glad. Jeg klaget heller ikke over at det smeltet bort noen kilo. Men den største endringen var gradvis og ikke så bevisst. Jeg hadde levd etter tanken at dyr er først barn så blir de mat. Det var det jeg var opplært til. Nå sluttet jeg å tenke på det som kjøtt. Det luktet død. Det var døde dyr. Døde kropper. Nå har jeg aldri vært den store kjøttspiseren, men nå begynte det virkelig å by meg i mot. Før ble jeg sulten av lukta av grillet kylling. Nå ble jeg kvalm. Kylling var et dårlig eksempel, siden jeg slutta å spise det før jeg ble veganer pga at jeg fant ut hvordan den industrien fungerer. Og som Sokrates sa; "Vet du bedre, så gjør du bedre." Og det er det disse veganerne som blir oppfattet som så sinte antagelig tenker. At om du vet bedre, så vil du gjøre bedre. Paul McCartney sa at om slakterhusene hadde hatt glassvegger, ville vi alle vært vegeterianere. Det er noe med det. Vi bruker en del ord for å skape en avstand til hva som ligger på tallerkenen. Uten at jeg gidder å gå så dypt inn i det.



I Norge spiser vi ikke hund. Det virker helt idiotisk. Vi har underskriftskampanjer mot folk som lager fest av det å spise hund.
Hadde det vært gris derimot, hadde vi kalt det grillsesong. Eller jul.



Jeg vet at mange av dere blir provosert nå. Og det er greit. Men bruk et lite øyeblikk på å tenke på hvorfor du blir provosert. Kan det være fordi du anerkjenner et lite poeng?
Vi er opplært til at en er mat og den andre venn. Og det er kun fordi vi er oppvokst der vi er. Hadde du vokst opp i en annen del av verden, ville det kanskje sett veldig annerledes ut.

Og nå kommer hippien i meg frem igjen. Hva om...
Hva om dyrene vi spiser har følelser? Hva om de er glad i barna sine slik vi er? Hva om de føler smerte og frykt? Glede og kjærlighet? Hva om en gris er like intelligent som en treåring? Hva da? Vil den kokte skinka miste litt av glansen?
Eller skal vi bare lukke øynene og ikke si noe? For å ikke provosere, for at vi skal slippe å måtte tenke. For å slippe å innse at kanskje, bare kanskje, er det noe som ikke stemmer helt med dette bildet.

Det har blitt gjort ganske store, stygge overtramp mot grupper av individer ved flere tidligere anledninger. Det har blitt gjort med begrunnelse i at de ikke tenker som oss, de forstår ikke like mye som oss, de har ikke de samme følelsene som oss. Disse vonde mørke kapitlene i menneskehetens historie lot seg gjennomføre nettopp fordi man distanserer seg. Man lager et OSS og et DE. Der DE er mindre verdt enn OSS. Der VI tillegger og fratar DE egenskaper for å rettferdiggjøre våre handlinger. Jeg sier ikke at dyr er mennesker. Jeg bare lurer på hva om DE er likere OSS enn det vi liker å tenke. Hva da?

Det har skjedd før at noe som vi anså for å være helt normalt og vanlig, ikke er det bare tiår etter. Jeg er vokst opp med at man røykte overalt og kjørte bil uten sikkerhetsbelte. Nå vet vi bedre, så vi gjør bedre. Hva om det er tilfelle med kjøttspising om noen tiår?


Dyrevelferd sier du. Dyrene i Norge har det veldig bra før vi dreper de og spiser de, sier du. Om du jakter selv, eller kjøper dyr fra småbruk som har nettopp det som fokus, så godt mulig. Men gjentatte nyhetsoppslag forteller oss at det ikke nødvendigvis er tilfelle på alle gårder som leverer til slakt. De viser også at de verste tilfellene holdt på i mange år før de ble stoppet. Myndighetene visste om de, ga advarsler, men lot de fortsette.

Hva gjør vi med alle dyra, spør du. Det går bra, sier jeg. Vi vet alle at det ikke kommer til å skje over natta at all verdens befolkning kommer til å bli veganere. Så vi har tid til å stille og rolig finne en god løsning på hva vi skal gjøre med alle dyra. Vi kan jo begynne med å ikke drepe så forferdelig mange flere enn det som spises i første omgang.

Nei, nei, nei. Jeg skulle ikke det. Jeg skulle ikke prøve å besvare noen av alle de spørsmålene og argumentene som vanligvis kommer. Jeg skulle ikke det i dag. La oss heller tenke på hva om...

Hva om vi alle tok en liten runde med oss selv og så på hva vi kan bidra med? Jeg forventer ikke at alle skal bli veganere i morgen. Egentlig så bryr jeg meg ikke så ofte om hva andre spiser. Annet enn når jeg må være hu sære som ikke spiser det samme som de andre. Som må ringe på forhånd og si fra at jeg kommer, og at jeg er veganer. Og allergisk mot ditt og datt i tillegg. Det er lettere å bare holde meg unna slike sosiale settinger. Der jeg alikevel ofte ender opp med å forklare og forsvare maten jeg spiser.

Da inviterer jeg heller folk på mat. Så kan de smake forskjellen. Jeg har servert kjøttspisere og melkelskere mat de er vant til i vegansk versjon uten at de har merket forskjell. Det er mye god mat å smake på. 

Jeg skulle egentlig ikke komme med så mye i dag, men nå har jeg scrollet forbi det ene kommentarfeltet etter det andre i flere måneder, så nå måtte det visst bare ut. Og du står jo fritt til å scrolle forbi denne og. Men om du ikke gjorde det, så er jeg ikke så sint. Jeg ble veganer for helsa mi. Nå er tanken på å spise dyr helt absurd. Men jeg anser ikke folk som spiser kjøtt for mindre verdt av den grunn, som jeg ser det blir påstått i enkelte kommentarfelt. Jeg har ikke tenkt til å bry meg med maten din, om du ligger unna min. Men skulle du lure på å smake på min, for forandring, nysgjerrighet eller fordi du vil spise mindre kjøtt av en eller annen grunn, så er du velkommen til det. Send meg en melding så kan jeg gi deg noen tips. Er du riktig grei, kan det hende jeg til og med inviterer deg på middag. :-)

Ha en fin en!