Nasjonaldagen. Murphy og mestring.

I dag var den store dagen. Dagen småjentene har nedtelling til. Den store is- og pølsedagen. Nå er det lite pølse i denne familien da, siden vi synes soyapølser smaker blæh. Men mini er og blir kjøtteter, så en pølse vanket det på henne i dag. Etter mye mas ga mor etter. Det var svært få alternativer for sånne som meg, så jeg ble sittende og gomle på et pølsebrød med sennep og ketchup mens vi ventet på at storesøster skulle bli ferdig i kirken. Kulinarisk høydare.

Om du leste i går, vet du at jeg ikke er spesielt begeistret for slike dager, men hva gjør man ikke for at barna skal vokse opp med litt hyggeligere assosiasjoner enn en selv?

Alle de fine tankene og følelsene som dukker opp i forbindelse med slike dager, er gjerne med på å forsterke virkningen av Murphys lov. Det er derfor jeg alltid er ute i god tid. Festdraktene og skjortene til jentene var prøvd for en måned siden, sko ble sjekket og kjøpt inn. Til og med strømper var kjøpt inn.

Festdrakta mi kunne jeg konstatere at hadde utvidet seg i skapet siden i fjor, så den var det grei plass i. Nå har ikke ribbeina mine krympa så mye men. Når jeg da etter ganske mye leting kommer på at jeg ga bort bunadskoene mine i et meget irritert øyeblikk fordi beina mine ikke krympa igjen etter siste svangerskap, forsvant det klesvalget. Jeg ga de bort cirka en måned før de gikk tilbake til sin opprinnelige størrelse. Føttene mine altså. Snakker om mange fine sko som forvant i det rykket der. Men da har jeg jo en unnskyldning til å kjøpe nye. Jeg er jo jente, jeg burde like det. Siden det eneste jeg har lyst til å ha på meg på 17. mai er Tinnbunaden, er det få andre ting å bruke kvelden på enn å brodere videre. En 17. mai i overskuelig fremtid vil du se meg i toget, ca en halvmeter høyere enn ellers. I selvlaget bunad. DET blir en fin dag.

Jeg har alltids noe jeg kan ta på meg. Alternativet var sjekket ut og alt var på plass.
Så skulle jeg stryke skjorter i går kveld. Det er teit å gjøre lenge i forveien, for da kommer de til å bli krøllete igjen, eller noen kommer til å grise de til. Men trur du jeg klarte å finne strykejernet da? Nei. Jeg kan svakt erindre at jeg tenkte noe sånn som; "jeg trur jeg setter det her jeg. Dette er jo et mye mer logisk sted for et strykejern." da jeg satte det bort sist. Så det stod ikke på det vanlige stedet. Ikke på noen andre steder som jeg innbiller meg er mer eller mindre logiske heller. Jeg har faktisk lett på de fleste tenkelige og utenkelige steder. Sånn rent bortsett fra der det faktisk er, selvfølgelig. Noen steder har jeg lett mer enn én gang og. Kunne jo hende jeg ikke så skikkelig første og andre gangen. Men det fikk holde å henge skjortene på badet mens jeg dusja, for litt damping. Det hjalp litt. Det fikk være nok.

Alt var klart i dag tidlig. Eller, av det jeg ikke hadde susa vekk da. Flaggene rullet jeg pent sammen i fjor, så de fremstod som nystrøkne. Satte på klokka, og våknet en halvtime før. Alt var duket for god tid og alt mulig av idyll og greier. Dusje, frokost, barnetv på mens mor spinner. Alle på med strømpebukser, og gensere. Det er ikke varmt i dag. Sminke mor, fikse frisyrer, skjorter til alle, på med bunader og skjørt til mor. Vi begynner å få veldig dårlig tid. Mor begynner å bli litt stressa av å holde på å snuble i mini hver gang hun snur seg. Nå må vi dra. Hente skoa fra hylla i gangen.... hei, vent! Hva er detta? Hvor er bunadskoa til mini? Storesøster klager over at hennes er for store. Hurra! Mini har sorte pensko stående. Nå er klokka så mye at vi skulle vært i parken. Løpe ut i bilen. Storesøster med strømper i hånda og beskjed om å teste om det er bedre med dem på. Det var det ikke.

Gjett om det er parkeringsplass rett i nærheten da? Helt riktig. Vi må kjøre litt. Finner en plass. Griper flaggene og vi løper. Jeg er mentalt forberedt på at storesøster skal bryte sammen i gråt pga sko som kipper, men det skjedde ikke. Murphy har mista grepet.

 

Vi løper opp til parken. Vi får plassert den ene med klassen sin, hilser på elevene mine og finner barnehagen. Mor puster dypt. Nå er vi på plass, intet mer å gjøre. Nå kan vi kose oss. Salutten går. Og her sparer vi ikke på kruttet. Kombiner det med stor folkemengde og jeg fikk en veldig kjælen liten frøken rundt halsen og beina resten av toget. Vi går, vi hopper og stusser, vi plukker russekort, vi hipper til kjente, vi smiler og koser oss i sola. Vi hører på tale, vi synger Ja, vi elsker, og vi forlater toget etter talene. Mini og jeg går returen før den blir for lang. Vi henter bilen og kjører ned til skolen. Og her er det ikke noe problem å finne parkering. Ventingen blir litt lang. Storesøster skal i kirken, og så gå ned alene. Så stor har hun blitt. Vi bruker ventetiden på å balansere, prate med kjente, kjøpe lodd og tulle. Og forsøke å få til et bilde hvor hun smiler normalt. Lekene begynner alikvel ikke før kirken er ferdig.

Storesøster kommer. Morshjertet smelter av gjensynsgleden. Er det mulig? De er så glad i hverandre at jeg blir helt rørt. Vi tar runden med leker, vi går rebusløp, kjøper lodd til storesøster, får gevinst etter lekene, kjøper den obligatoriske isen, gjør noen forsøk på å ta et fint bilde av begge to samtidig. Gir opp. Drar hjem.

Vi har gjort plikten. Og vi kom i mål. Jentene er strålende fornøyd. Jeg føler jeg vant. Selv om familiedagen for oss ble feiret med oss, den nærmeste familien, var det lite som manglet. Selv om jeg kjenner et stikk hver gang jeg ser alle de lykkelige familiene. To voksne sammen. Besteforeldre. Utvida familier. En dag...

Har vi ikke stor familie, så har vi naboer. Grillen ble fyra opp og vi skifta til varmere klær og koste oss med naboer, mat og vegansk brownieskake som jeg bakte. Jentene fant fram sykler og dukker. Og etter å ha spist så mye sukker, er jeg imponert over hvor greit det gikk å sovne.

Murphy fikk ikke stoppa meg denna gangen heller. Vi kom i mål. Jentene var strålende fornøyd, og da er alt bra. Vi feiret med å danse til radioen mens vi gjorde kveldsstellet. Mesteparten av morgenkaoset er ryddet vekk, og bunadsømmen er hentet fram. Mor tar kvelden.

Må bare si meg særs fornøyd med disse i dag;


Ha en fin en!

Dagen før dagen.

Ja, vi elsker... Ja, vi gleder oss...
Eller gjør vi det?

Gleder jeg meg til å stå opp tidlig og kle på forventningsfulle små? Kle med litt ekstra varmt siden det ikke er meldt så veldig varmt vær. Gleder meg til å kle meg i klær som jeg ikke føler er fine nok, fordi bunaden min fremdeles er i startgropa og ligger og hånflirer nede i sykurven. Finne fram noe som er greit nok, klistre på seg et smil og og gå morgendagen tappert i møte.
Få stablet alle ut i bilen i tide. Forhåpentligvis uten de største konfliktene over strømper, sko og klær som ikke sitter slik de ønsker. Fletter i håret, med sløyfebånd som sjeldent samarbeider på slike dager.

Finne parkeringsplass. Gå i tog. I år tror jeg jeg skal ta med meg minsten tilbake til bilen og så kjøre til der lekene er. Veien er utrolig lang tilbake til bilen etter leker og is.

Vandre rundt blant alle de stivpyntede folka slik at jentene kan være med på lekene. Kjøpe den obligatoriske isen, og noen lodd.

Nei, jeg gleder meg ikke. Ikke i det hele tatt. Jeg hater slike dager. Intenst. Jeg elsker å se jentene mine glede seg. Og det får meg gjennom. Men stemmen i hodet fra tidligere dager som denne, sitter fremdeles igjen. Stemmen som forteller at det ikke er bra nok. At du har gjort noe feil, at det er et slit å måtte overvære denne dagen. Jeg vet det ikke er mine følelser, men den sitter dypt forankra den godfølelsen at ingen slike gledesdager skal få gå forbi uten en uggen følelse i magen. Stress, angst og alle de fine der. Igjen, ikke mine følelser, men fy så godt de sitter igjen.

Og i morgen skal vi kle oss pent, klistre på et smil og gå ut og se på alle de smilende familiene. Jentene mine og jeg.

Gratulerer med dagen! Håper magen din kun har deilige sommerfugler.

Dobbelthelg.

Det er søndag kveld. jentene ligger og sover i sengene sine. De har vært hos faren sin i helgen og jeg har kost meg, slappet av, ladet batterier og nytt det å ha barnefri.
Og alikevel er det to dager til med fri fremfor oss. Det er helt fantastisk. To dager til med kos. I morgen skal vi nyte at det er fri. Kanskje vi kan ta en liten runde med rydding av leker på barneromma. Ut og sykle og leke i hagen. Slappe av og la livet gå i sakte tempo. Og gjøre klart for den store dagen selvfølgelig. Stryke skjorter og flagg, og gjøre klart.

Det blir nesten som dobbelt helg. Dobbelt fri. Dobbel glede.

Ha en fin en!

Plaster

Det er lørdag. Det er en herlig dag.
Jeg skal få iskaffe for første gang på flere måneder. Jeg gleder meg.
Ei jeg kjenner har kjøpt noen hun syntes var for søte, og jeg skal overta de. Vi skal treffes på byen.
Jeg kjenner jeg har forventninger. For søtt finnes ikke i mitt vokabular.

Da jeg parkerer, meget elegant lukeparkering om jeg må si det selv, ser jeg den skjønne Lena stå utenfor butikken sin og går for å slå av en prat.
Og om du ikke er så glad i reklame, bør du slutte å lese nå. Men om du liker å høre om fantastiske mennsker og morsomme tilbud, må du fortsette.

Plaster er nemlig verdens søteste bruktbutikk. En liten perle hvor du kan få de flotteste rabatter, på de fineste skatter. Barterabatt f.eks. Er det ikke flott? Du kan få rabatt bare ved å ha hår i fjeset. Jeg er litt usikker på hvordan det funker. Mulig rabatten blir større jo flottere hårpryd. Skikkelig snurrebart bør gi en heftig uttelling da.
Jeg hadde blitt fornerma om jeg hadde fått slik rabatt. Sangrabatten derimot har jeg fått mer enn en gang. Eldste datra mi snakker om butikken som der hvor vi synger når vi handler. For det er det vi gjør. Det er jo en berusende følelse å få rabatt for å synge. Over alt ellers får jeg bare skeive blikk og medfølende smil.
Her får jeg rabatt.

Jeg fant et flott kaffeservice som hadde kledd frokostbordet mitt noe så innmari. Men selv med sangrabatt kunne jeg ikke rettferdiggjøre å ta det med meg hjem. Men jeg får ta en liten runde og rydde i skapet og lage plass, så kanskje. Må øve inn noe hipt da. Det var det hun bestilte. Jeg er bedre på drikkeviser og barnesanger. Men jeg fant noe som bare MÅTTE bli med meg hjem.

Her har den funnet plassen sin på veggen. Er den ikke fiiin? Dere skjønner sikkert hvorfor denne libellen måtte bli med meg hjem? Og helt uten å måtte synge. Eller mulig Lena han lært av tidligere erfaring. Denne gangen fikk jeg kunnskapsrabatt faktisk. Fordi jeg kunne fortelle fakta om libellen som hun ikke hadde hørt fra før. Og er ikke det verd litt reklameplass, så vet ikke jeg.

Og jeg burde gi mannen hennes kunnskapsrabatt, for jommen lærte jeg noe nytt i dag. Og da er det jo en fin dag.

La meg til slutt få anbefale verdens søteste butikk, Plaster. Er du i området må du bare ta deg en tur inn. De har masse flotte varer, morsomme rabatter, herlige mennesker og den beste stemningen noen bruktbutikk jeg har vært i. Jeg er ganske sikker på at om du tar turen innom, vil du være i bedre humør når du går ut. Jeg fikk æren av å se en annen kunde synge til seg rabatt med en vakker Tir na noir. Og bare det er jo verdt et besøk.

Ha en herlig helg! Det skal jeg!

Natteskrekk

Hun ligger og gråter.
Jeg går inn til henne. Gråten blir bare sterkere. Hun er ikke til å få kontakt med.
Bare gråter og gråter. Mer og mer hysterisk.
Jeg klarer å la hjernen overvinne frykten for at noe virkelig er galt.
Holder meg rolig. Løfter henne opp. Hun hikster og skjelver. Er ikke til å snakke til. Bare gråter trøstesløst.

Det hjelper lite å stå og rugge på henne så jeg går og setter meg på senga mi med henne på fanget. Hendene hennes holder fast rundt halsen min og tårene hennes fukter håret mitt.
Jeg holder henne tett inntil så hun kjenner armene mine trygt rundt seg. "Mamma, er alt jeg får av forståelige ord. Hun er skikkelig redd.

Etter en stund med rolig snakk og stryking på ryggen, stilner gråten. Hun legger hodet bedre til rette inntil meg, kroer seg nærmere, selv om det ikke er mulig, og sovner.
Lille, varme, gode kroppen sovner rolig i armene mine.

Jeg løfter henne opp, bærer henne i seng, pakker rundt og legger bæ i armene hennes. Hun orker ikke se på meg en gang. Bare sovner. Rolig.

Fra hysterisk ristende, til rolig sovende.
Godt jeg husker natteskrekken og hysteriet fra storesøstra.
Ingenting annet som hjelper, enn tid, nærhet og ro.

Og det hjelper. Selv om det er vondt å se de være så redde, er det deilig når man klarer å gi den tryggheten de trenger for å roe seg ned igjen. Man føler seg nesten som en superhelt. Litt magisk i alle fall. Mammamagi.

Langhelg og forsmak på sommeren.

Det fineste med mai måned er alle de ekstra fridagene. Fort vekk blir det noen langhelger. Som en liten forsmak på hva sommeren har å by på. Og for en herlig forsmak vi har hatt.

Langhelgen tok vi på camping. Det er godt å ha venner med campingvogn. Pakka bilen klar og dro rett etter jobb på onsdag. Fikk med meg mesteparten. Satte "bare" igjen posen med frysevarer hvor alt det jeg kunne spise var. Jammen godt jeg har en god nabo som kunne legge det tilbake i fryseren min for meg.

Jeg pakka med både ulltøy og fleece. Litt lei av å fryse.For selv om det skulle bli varmt, er det lenge siden jeg har sett sol uten medfølgende vind. Men den kom. Med noe vind. Men jommen fikk jeg ikke kledd av meg litt og. Siden jeg frøys da jeg pakka, falt ikke tanken på bikini og sommerklær meg inn. Godt jeg har ei venninne som har orden på ting. Hun ordna opp så jeg fikk lufta huden.

Bikini på dagen, pledd på kvelden.Brrr... Godt jeg pakka ulltøy.

Helga var fantastisk. Føler jeg fikk ladet oppp batteriene skikkelig. Sol, varme, gode venner, strand, sjø, skjell, barbeint, yoga, sy, mat, grille, latter, lek og ikke minst de fine barna som løp rundt og fant seg stadig nye bestevenner. Minstefrø kom hjem med store skrubbsår på begge knær, solrøde kinn, et spann full av skjell og en hel campingplass full av nye bestevenner.
Hu eldste lurte på om at hvis jeg så en campingvogn som var der nede, som hadde sånn Til salgs-skilt på seg, om ikke jeg kunne kjøpe den da. Herlig.

Og i dag har vi igjen kost oss med gode venner, grilling, lek, prat, og kos i solen. Argh... dette lover bare så bra for sommeren.

Ha en fin en!

Singeldagen.

Ser på Facebook at dagen i dag, visstnok er singeldagen. Så hurra for alle oss single der ute.

Så en status som sa at man skulle kopiere statusen om at i dag var det singeldagen, om man var singel. Om noen ville gjøre noe med det, kunne de sende et <3 i innboksen. Jeg gjorde ikke det, jeg.
Jeg har mine tvil om at innboksen min ville blitt fyllt opp av hjerter om jeg hadde posta det. Trur egentlig ikke det hadde kommet noen hjerter i det hele tatt. Og det er helt greit. Jeg vil ha mer enn et hjerte i innboksen.

For hva pokker skulle jeg gjort med det? Skrevet tilbake? Og hva? "Heisann, ser du vil endre sivilstatusen min. Hvordan har du tenkt til å få til det?" Fy søren, jeg blir litt flau bare ved tanken. Jeg er litt for sjenert til det trur jeg.

Eller sjenert, og sjenert. Jeg blir ikke helt klok på meg selv der. Jeg kan være tøff i trynet og direkte som få andre, men samtidig kan jeg være utrolig sjenert og bli flau for de minste ting. Det er en herlig kombinasjon da, eller?

Nei, jeg får bare nyte å være singel en stund til. Kjenner at jeg ikke har noe dårlig tid. Han dukker nok opp når tiden er inne. Jada, jeg vet at han ikke dukker opp på døra mi sånn helt uten videre, men jeg sa heller ikke at jeg hadde tenkt til å gjemme meg i egen stue. Ikke helt i alle fall. Selv om jeg sitter her alene uten mulighet til å gå noe sted, litt mer enn jeg tidvis synes er gøy.

Jeg har ei venninne som er tøffere enn toget. Tøffere enn meg i alle fall. Hu la ut ei kontaktannonse på Facebookprofilen sin og ba venner om å dele. Modig gjort. Og siden hun er ei generøs jente, tilbyr hun meg alle de som er litt for gamle for henne. For det er jo akkurat det jeg vil ha. En som i utgangspunktet er interessert i venninna mi. Ikke akkurat.

Nei, jeg trur jeg skal kose meg med livets små gleder. Potetgull, sosiale medier, venner, camping, at varmen er på vei, at mai har mange fridager, og det faktum at jeg ikke kommer til å være singel for evig. Må jo finnes en der ute som klarer å lure meg til slutt.

Ha en fin en singlinger!