Godt nytt år, fibrof**n!

Det er nytt år og nye muligheter. Jeg liker nye muligheter. Selv om jeg anser hver dag for å bære i seg nye muligheter. Vel, vanligvis. I det siste har jeg slitt litt med det der positive perspektivet. Det er litt utfordrende når man sliter med å være våken en hel dag. Når man innimellom ikke klarer å stå oppreist uten en skikkelig kraftanstrengelse. Når det at folk tar på deg, gir smerte.
Da er det litt vanskelig å smile og være positiv.
Jeg har begynt å svare litt mer ærlig når folk spør hvordan jeg har det.
Men det er ikke lett. Det er lettere å tenke på alle de fine tingene jeg har i livet, og svare bra. For om jeg oppsummerer, har jeg det bra. Veldig bra.

Jeg feiret jula med kjæresten, jentene hans og hans familie. Det var kjempekoselig. Jeg fikk til og med masse fine gaver.
Da jentene mine kom hjem, feiret vi på nytt. Åpnet pakker med dem, og hadde noen gode venner på middag på ettermiddagen.
Vi koste oss i romjula. Vi dro og besøkte ei venninne av meg, som jeg ikke har sett på 15 år.
Vi feiret nyttår med alle barna våre, vi spilte spill, vi spiste snop, pynta negler og brant stjerneskudd.
Vi hadde det veldig fint.
Men så må jeg jo være ærlig. Kjæresten er veldig opptatt av at jeg hele tiden skal svare helt ærlig når han spør hvordan jeg har det.
I ferien kunne jeg sove litt lenger, vente med å stå opp, vente med å gjøre noe til, eller om, jeg fungerte, jeg kunne sove litt til om alt gikk i ball. Jeg hadde ikke noe som måtte. Det hjalp litt. Men smertene ble ikke borte for det. Energien dukket ikke opp av den grunn.

Jula er over, nytt år i gang. Og fibrotrollet troller ikke lenger, det er en skikkelig f**n. Ene dagen da det blåste så veldig, var jeg oppe en liten time før jeg sov to timer på sofaen. Så gikk jeg på jobb i tre timer, før jeg dro hjem, spiste sterke smertestillende og sov noen timer til. Så flyttet jeg meg til sofaen, hørte på at kjærsten og datra mi laget mat, mens jeg slappet av. Jeg spiste, slappet av litt til på sofaen, før jeg spiste mer dop og sov natta gjennom. Og sånn skal det da virkelig ikke være?
Jeg var heldig, for han var her. Han kjørte ungene på morgenen. Han hentet frøkna på skolen. Han var der. Ikke det, jeg hadde klart det selv. Men jeg trengte ikke. Jeg føler meg heldig. Jeg begynner å tillate meg å lene meg på han. Jeg begynner å bli bedre på å svare at jeg ikke har det bra, når jeg ikke har det bra.

Men aller mest vil jeg smile, si at det går bra og late som ingenting. Tenk om fibroen bare ble fornærma og forsvant da? Det hadde vært noe det.

Men nei. Jeg får heller være takknemlig for at jeg ikke er alene.
Mens jeg venter på at den syke summen penger jeg har bestilt, skal komme. Da skal jeg kjøpe et hus i et varmere land, og flykte dit hver gang været i Norge blir for ille. Det gleder jeg meg til.
Det skjer i 2017. Og det blir så bra.
Fram til det, skal jeg fyre som en gal, pakke meg inn i flere pledd i sofaen, knaske litt smertestillende i ny og ne, og kose meg med netflix. Og drømme om en pose med Sørlandschips.

Godt nytt år, godtfolk!

Kvelden før kvelden

Det er kvelden før kvelden,  og alt er litt rart.
Ute sprutregner det, og plussgradene er i flertall. Jeg måtte ha på solbriller i dag. Det er litt rart.

Dette blir første jula på mange måter.
Første jula uten jentene mine.  Det er ikke bare rart, men vondt. Mangler en bit av julestemningen da. Men til trøst er det også første jula med kjæresten /forloveden/bestevennen min. Så da har jeg i alle fall to herlige lånejenter å nyte julegleden til. For julegleden er vakrest når den speiler seg i et barns øyne.

Dette er også første jula som veganer. Nøttesteika lukta ufattelig godt. Det fine med veganermat er jo at den kan prøvesmakes før den stekes. Og den smakte nydelig. Gleder meg.
Ribbe var tidligere favoritten. Ingen jul uten liksom. Jeg påstod faktisk før at jeg aldri kunne bli verken jøde eller muslim fordi jeg ikke ville være uten svinekjøtt.  Men noe skjer når man slutter å spise kjøtt. I dag luktet ikke ribbe godt, men ekkelt. Og tanken på å spise det byr meg i mot. Rart.
Nå vet jeg jo at jeg ville måttet betale med smerter om jeg spiste det, men det hindret meg ikke i fjor.

Første jula...
Litt rart, litt vondt, men mest fint.
Jentene koser seg med pappaen sin,  og vi tar feiringa sammen senere. De likte tanken på to feiringer.
Og så er jeg jo så heldig å få være med min kjære og hans familie. Mammaen hans er jo bare søt og får meg til å føle meg velkommen. Og den søte bestaen hans som minner om min egen besta. Og bonusjentene med sine klemmer og juleglede. Med slik varme overlever man selv fravær av jentene.

Håper du har en fin julefeiring med noen du er glad i. At du finner glede i de, og det,  du har, og ikke fokuserer for mye på det eller de som mangler.

De beste ønsker for jula!

Hvordan går det?

Noen spørsmål er teite, irriterende og frustrerende.

Altså, ikke spørsmålene i seg selv, men det faktum at de tidvis forventer et svar.

Før syntes jeg det var så teit med slike selvinnlysende spørsmål av typen; - Jasså, ute og handler? Når man møtes i butikken. -Klipt deg? når man har 20 cm kortere hår over natta. osv. Men jeg har blitt eldre, og jeg bruker de selv. Jeg forstår kanskje litt mer av disse sosiale konvensjonene nå. Kanskje. Litt.

Men en ting jeg ikke klarer helt å innordne meg, er denna greia med å spørre folk om de har det bra uten andre forventninger enn at de svarer ja bra, uten noe mer innlevelse eller medfølelse enn det. Og rebell som jeg er, klarer jeg ikke helt å leve opp til disse forventningene.

Tre uker gikk jeg fullt sykemeldt, før jeg startet i 50%. Jeg følte meg bedre, men bare bittelitt. Jeg hadde det på langt nær bra. Jeg hadde vondt og var utrolig sliten. Det var forferdelig slitsomt. Det ER forferdelig slitsomt.
Første dagen tilbake sov jeg litt etter å ha levert ungene, hadde tre undervisningstimer, og måtte hjem og sove litt til før jeg hentet ungene igjen. Det gjør noe med hodet å ha det slik. Jeg føler meg som en blæh...
Når da velmenende kollegaer møter meg i gangen og sier; går det bra? i forbifarten, så klarer jeg ikke la være å svare nei.

Nei, det går ikke bra. Jeg er sliten. Jeg føler meg som en bjørn som er flere måneder for sent ute med å komme meg i dvaleposisjon i hiet. Jeg har vondt i kroppen, men det er noe man nesten blir vant til etter hvert. Jeg har laget meg strategier for å klare hverdagslige ting, selv de dagene da kroppen ikke virker helt. Smerten er ikke det verste.Det verste er å ikke vite når man skal fungere igjen. Noen dager har jeg plutselig litt energi, og jeg setter i gang med et stort smil. Prøver å få gjort noe av det jeg har skjøvet unna ellers. Men jeg passer hele tiden på å ikke "slite meg ut". Ja, det høres helt idiotisk ut. Det føles enda mer idiotisk. Jeg må liksom passe på at jeg ikke "tar meg helt ut" for da vil jeg bli straffa med enda mindre energi i morgen. Og gjerne mer smerter. Men når man først har litt overskudd, er det ikke så lett å bare roe ned.

Jeg er utrolig takknemlig for at jeg ikke har ME. De har enda mindre energi enn meg, og må rasjonere energien utover. Dere har min dypeste medfølelse. Håper virkelig de kan finne en kur for detta snart.

Jeg håpet legen hadde funnet noe gøy på alle blodprøvene han tok. En rar liten sykdom som kan kureres eller fikses med et eller annet. Men nei, så lett skulle det ikke være. Det er fremdeles bare denna teite fibroen. Og det er fremdeles ikke kommet noen vidunderkur. Jeg har prøvd det meste av det som står av forslag. Noen av de gjorde bare ting verre, noe virker. Jeg har jo til og med endret hele kostholdet mitt for denne sykdommen. Nå spiser jeg kun plantebasert. Det hjelper, men det er ikke nok. Det er liksom aldri nok. Nå blåder det ute, og det er det ikke en grønnsak i verden som hjelper mot det, dessverre. Jeg må bli flinkere til å svømme, gå tur og gjøre yoga. Det virker. I det siste har jeg ikke klart å svømme så mye pga smerter, men varmt vann hjelper det og.
Det hadde sikkert ikke gjort noe om jeg hadde kuttet ut sukker også. Men jeg tenker det er viktig å ikke bli ekstrem. Noen laster må man da ha?
Og trøst. Man trenger trøst. Når livet er som kjipest så hjelper det faktisk med Netflix, strikketøy og noe søtt. Seriøst. På humøret i alle fall. Det hjelper på humøret.
(Ja, jeg vet det er dårlige unnskyldninger, men det er snart jul. Jeg skal revurdere det etter jul.)

Men tilbake til det jeg egentlig skulle skrive om; spørsmål. Jeg pleier ikke spørre folk hvordan de har det, med mindre jeg faktisk er interessert i hvordan de virkelig har det. Jeg har full forståelse for at det ikke alltid er noe folk vil snakke om, det er ikke det. Men jeg er nok ikke godt nok oppdratt til å orke å juge på en dårlig dag. Så moralen er noe sånt som; ikke gidd å spørre meg hvordan jeg har det, om du ikke er klar for å høre svaret. Det er ikke hver dag jeg orker å klistre på meg et smil og juge.

Og ja, jeg vet at Du spør fordi du vil vite det. Og jeg vet at jeg gjør akkurat motsatt av hva jeg skriver her. Klistrer på meg et smil og sier at det går bra. Men jeg har ikke noe lyst til å bare klage hele tida. Det er ille nok at jeg i en alt for lang periode nå ikke kommer gjennom hver dag uten en liten lur. Jeg har hoppet over å være voksen og gått rett til gamling.
Men selv om ikke legevitenskapen har kommet dit helt enda, så nekter jeg å gi opp. Jeg skal bli frisk en dag. 

Fibrofantasier

Når man har høy feber, får man ofte feberfantasier.
Når man har fibro, og virkelig kjenner den sitter i kroppen, da får man fibrofantasier.
Eller, jeg kan i grunnen bare snakke for meg selv, men siden jeg liker å tro at jeg har litt innsikt i menneskesinnet, velger jeg å tro at jeg ikke er alene om dette.

Den største fantasien, er at dette kommer til å gå over. En dag finner de en kur, eller en dag finner jeg noe som virker så godt for meg, at det ikke finnes det møkkaværet lenger som kan slå meg ut. Denne fantasien tror jeg vi er mange om å ha. Det er nok derfor det stadig dukker opp "artikler" om at noen har funnet en kur, noen har funnet årsaken osv. Beklager så meget, men dette tror jeg på den dagen legen min forteller meg om det. Jeg tror i alle fall ikke på det når det er skrevet på så dårlig norsk at selv google translate ville skammet seg.

Jeg drømmer om at jeg kan aktivt gjøre noe med dette. Smerten er ikke det verste. Selv om man kan bli tussete av den etter en stund. Smerte er bare smerte. Men utmattelsen, den sliter jeg skikkelig med å godta. Jeg har ikke energi. Det hjelper så lite hvordan jeg enn vrir på det, kroppen min bestemmer hva jeg orker og ikke. Jada, jeg kan presse den og slikt, men aldri uten å betale for det. Fibrotrollet styrer showet. Og jeg må i blant planlegge for å ha energi til det som virkelig teller, nemlig å ha en ettermiddag sammen med jentene uten at tålmodigheten ryker for småting, eller at jeg blir surpumpmamma fordi jeg er så sliten.

Og når jeg snakker (eh... skriver) om energi og utmattelse, er den største fantasien at folk ville forstå. Ikke sånn skikkelig, jeg ønsker ikke dette for min verste fiende, men kunne se at det ikke er det samme som å være lat. Det er ikke slik at om jeg bare får ræva ut av sofaen og begynner å jogge, så blir jeg frisk. De fleste mener jo heller ikke det. Men utenforstående vil veldig gjerne komme med gode råd til ting som vil gjøre det bedre. Jeg vet det er velmenende, men det er også litt vondt. For jeg ønsker meg så utrolig høyt at det var slik.
Om jeg bare er flink og gjør yoga hver dag, ligger på spikermatta hver kveld, tar sol, går tur, svømmer osv. Så vil jeg få energi av dette, og bli bedre. Og ja, det stemmer til en viss grad. Dette er alle ting jeg har funnet ut at funker for meg. Men dessverre ikke alltid. Noen dager burde jeg nok hatt et tupp i ræva for å gjøre slikt. Spesielt siden man kvier seg for å gå ut og gjøre ting slik at folk ser deg og lurer på hvorfor du kan gjøre det og det, når du er sykemeldt. Mens andre dager, er det faktisk ikke plass til det en gang.

Jeg gjør litt. Jeg gjør mine lange dype åndedrag flere ganger om dagen, selv om jeg ikke kjører fullt opplegg. Det er det eneste jeg klarer å huske uansett. Å puste.
Jeg har endra kosten min slik at fibrotrollet får mindre mat. Det eneste som gjenstår på det området er å kutte sukker. Det er vanskelig. Kjøtt, melk, egg, selv ost, var enkelt. Det blir lettere for hver dag. Men sukker er ikke så enkelt. Kanskje jeg skal ha det som nyttårsforsett, å kutte sukker i tre uker og se hvordan det går. Hm... Noe å tenke på.

Nå er det ikke slik at noen har kommet med slike velmenende råd på evigheter. Jeg tror det mest er ekkoet av min egen stemme. Den derre flinke jenta som sitter inni der et sted, og veldig gjerne vil. Jeg har nok ikke helt klart å ta livet av henne, men hun har blitt mindre og meget spakere. Hun prøver innimellom. Spesielt når jeg sitter som nå og føler meg liten og svak. Da prøver hun med noen spark om at jeg burde bare gjøre sånn og sånn. Hun er teit. Jeg geiper til henne og trøster meg med at jeg strikka ferdig en sokk i dag. Det var bare ti omganger eller noe igjen, men dog.

I morgen skal jeg stikke av fra alle de tingene jeg burde gjøre. Tilbringe helga med den som gir meg aller mest energi, foruten jentene. Og jeg skal legge fra meg dårlig samvittighet over alt jeg heller burde gjort. For helgen er ikke bare burde burde. For tenk for at nemlig. Kanskje det gir mer energi. Håper det. For nå begynner jeg å bli mektig lei.
Misforstå meg rett, jeg liker Dexter, men jeg kunne fint klart meg med en episode hver kveld. Jeg får heller være takknemlig for at jeg lever i et velferdssamfunn hvor det er plass til slike som meg. Som plutselig ikke virker en stund. Tro meg, jeg kommer sterkere tilbake. Blir det ikke bedre når snøen kommer da dere?

Nederlaget

Det føles som et nederlag. Jeg vet at det ikke er det, men det føles sånn. Det føles som jeg ikke når opp, at jeg kaster inn håndkledet eller noe. Det er ingen god følelse.

Da jeg fikk diagnosen fibro, hadde jeg latt det går for langt. Jeg hadde tappet kroppen min helt for energi. Og jeg brukte flere måneder før jeg klarte å gjøre stort annet enn å sove. Jeg lovet meg selv at jeg aldri skulle dit igjen. Aldri.

Jeg visste jeg måtte ta en pause snart, men jeg håpet at jeg kunne unngå det. Hvile litt mer. Gjøre ting som ga energi. Vel, det var ikke nok. Sykemeldinga er et faktum. To uker. Så skal jeg tilbake til legen.
Det finnes ingen medisin som kurerer detta. Jeg gikk ikke like sent som sist denne gangen. Jeg sover ikke hele dagen. Bare en liten lur. Eller to. Men jeg har ikke energi til stort. Det er frustrerende. Og frustrasjon er igjen energikrevende. Så, jeg prøver å holde motet oppe. Prøver å godta at dette er noe jeg må leve med. Lære meg å kjenne signalene før jeg kjører meg ned i kjelleren. Kanskje det hjelper.

En usynlig sykdom er kjedelig. Jeg må jo ut. Jeg må levere og hente barn, handle og alle slike dagligdagse ting. Jeg må ut av huset for ikke å bli gal, eller sykere. I dag var jeg til og med og tok sol. Det hjelper. Kroppen tror i ti minutter at den er i syden og myker opp. Deilig.
Og når men er ute av huset, møter man folk. Man hilser og smiler. Og tenker at de sikkert lurer på hvorfor ikke jeg er på jobb. Spesielt når jeg henter og leverer barna. Jeg jobber jo på skolen, så masse elever kommer løpende for å gi en klem når jeg henter. Det er veldig hyggelig. Og litt trist. Jeg savner dem. Skulle så gjerne klart å være både lærer og mamma. Og Siv. Akkurat nå er det vanskelig nok å være Siv. Jeg bruker dagen til å samle energi for å klare å være mamma. For det er den viktigste jobben.

Men snart. Jeg har oppdaget Netflix. Ser serier og strikker. Og så tar jeg en runde og gjør noe lurt. Rydder av frokostbordet, tømmer oppvaskmaskina eller noe slikt. Sånne små banale ting er litt prosjekter. Et kvarter og jeg er sliten. Det er helt dust, men sånn er det. Nå. Så setter jeg meg til lading en episode til. Og sånn går nå dagene.

Jeg innbiller meg at når jeg klarer å slutte å tenke på hva jeg skulle gjort, så hjelper det masse. Snart kan jeg klare  mye mer. Litt mer for hver dag. Hvile meg frisk. Puste. Gjøre ting som gir kroppen energi. Skynde seg langsomt. Det er vanskelig det.

Men jeg skal klare det. Jeg har ikke akkurat noe valg.

Ha en fin en.

Fibrof**n

Om du ikke liker sutring og klaging, kan du bare slutte å lese med en gang. Jeg har nemlig litt eder og galle å lire av meg i dag.
Jeg er så heldig å ha fibro. Jeg har bestemt at den ikke skal ha meg, og at jeg skal få den til å gå over. Men det er desverre ikke helt sånn akkurat nå. Jeg har gjort ganske mye for å bli bedre. Og det har fungert. Jeg har lagt fra meg så godt som alle flink-pike-tendensene mine. Jeg har blitt god på å gi faen, og jeg har blitt mye bedre til å tenke at dette er godt nok. Jeg stiller ikke for høye krav til meg selv når kroppen krangler. Da slipper jeg å skuffe meg.
Jeg har helt sluttet å spise animalia, altså kjøtt, egg og meieriprodukter. Dette hjalp veldig på kroppen min. Men desverre ble jeg ikke helt frisk. Nå er det høst. Det er kaldt, mye regn og vind. Og kroppen min klager.

For en måneds tid siden hadde den en sånn dustedag. Smertene hadde tiltatt en stund, og trykket i hodet var på plass. Denne dagen var jeg på et kjøpesenter og tusla rundt. Fibrotrollet er noen ganger redd for at jeg skal glemme at det er der, og gir meg påminnelser. Først svikta det ene kneet mitt. Det kommer ern skarp smerte, og kneet svikter før det blir stivt og vanskelig å gå på en stund. Etter et kvarter var det greit igjen. Så setter det seg et rundt punkt på størrelse med hånda mi på låret. Et punkt med smerte. Det er helt rundt, fullt av vondt, men ikke farlig. Det er slik man vet at det bare er smerte, det er nesten litt morsomt. For det er så merkelig plassert. Dette går også bort i løpet av et kvarters tid. Så svikter det andre kneet. Det begynner å bli komisk. Litt tragi-komisk. Men det gir seg det og. Slikt har det med å gjøre det. Det gjør vondt, men det går over. Fra et kvarter til noen uker varer det, men det går over. Det går alltid over. Så satte det seg i albuen. Flott fibro, du begynner å bli kreativ. Der har jeg aldri hatt sånne smerter før. Jeg ventet at de også ville gå over i løpet av et kvarters tid. Men det gjorde det ikke. To uker var det veldig vondt. Slik at jeg i begynnelsen slet med å tørke meg på do. Måtte bruke begge hender for å klare å pusse tennene. Sånt er til å bli sprø av. Nå er det en måned siden, og jeg klarer nesten å rette armen helt ut. Og den gjør bare vondt innimellom.

Høsten er her. Det er visst ikke annet å vente.

Men hvor er det hvile å finne? Når blir det pause?
Jeg vet at jeg ikke er i stand til å tippe over og bli gal. Har testa ut det, og fått det bekreftet av profesjonelle, at den luksusen kan jeg bare se langt etter. Jeg må nok bare bli her. I min egen slitne psyke.

I går var det fredag. Slutten av uka. Jeg var sliten. Slutta tidlig. Og for første gang på en lang stund, var det ingen barn hjemme. Jeg dro hjem, spiste sterke medisiner. De legen har sagt jeg kan ta en av ved sterke smerter. De jeg ikke kan kjøre bil etter å ha tatt. De jeg synes det er et nederlag å ta. Da vinner liksom fibroen litt, da må jeg liksom ha hjelp. Da inrømmer jeg at detta er et slit.
Jeg tar tabeletten min. Krabber under dyna og sover noen timer. Håper kroppen er litt snillere når jeg våkner.

Da jeg våknet, hadde min kjære laget middag. Jeg trengte bare krabbe ut fra under dyna og karre meg til matbordet. Spise. Litt i ørska. Så videre til sofaen. Inn i armkroken, under teppet, foran tven. Bare være. Varm. Sliten. Og trygg.

Det er min stille havn. Ro, hvile og trygghet. Godt plassert i armkroken din, med en fet serie på skjermen. Teppe, te og kos. Jeg er så utrolig heldig som har deg. Som passer på meg, og ikke betviler alle de rare dustesmertene mine. Selv når jeg lurer på om jeg er på vei til å bli gal.

Og det er ikke for å misbruke ordet gal på noen måte. Men når man går med konstante smerter over tid, har hender og armer som mister styrken, og som slipper ting uten forvarsel, ja da kan man begynne å lure litt på om man begynner å bli gal.
Når man på toppen av det, blir superglemsk og føler at huet er pakka inn i vatt, da begynner det å bli gøy.

Man bare vent, du fibrotroll, jeg skal vinne over deg.
Men først skal jeg bruke helga på å hente krefter.

Ok. Nå er jeg ferdig med klaginga mi for i dag. :)

Ha en fin helg!

Ta på deg selv! Rosa sløyfe.

Kalenderen sier oktober. Ute er det kaldt. Rim på bakken, is på rutene. Det er høst.
Og det er tid for rosa sløyfe aksjonen.
Oktober er måneden hvor vi bruker den rosa sløyfa for å minne hverandre på at brystkreft kan ramme oss alle. De aller fleste kjenner vel noen som har vært eller er rammet av det. Målet er å skape litt oppmerksomhet rundt det for å øke kunnskapen om brystkreft.
Det å vite at du bør undersøke brystene dine jevnlig, og hvordan du gjør det, er viktig.
Du kan lese mer om dette her. 



Noen år har det vært hemmelige kampanjer på Facebook hvor man skal lage seg artige, rare statuser. Det er bare jentene som er invitert, og hvert år har jeg fått mange slike i innboksen. Jeg synes de er artige. De er med å sette et fokus også til de som liker best å ta det alvorlige med litt humor. Og det å gjøre det litt hemmelig, "bare vi jentene". Og alle som lurer på hvorfor alle har så rare ting på statusen sin. Morsomt.
Ikke det, jeg skjønner argumentene til de på vennelista mi som bare er nødt til å ødelegge moroa hvert år. At man heller bør donere penger, enn å sette teite statuser på veggen sin. Jeg er ikke enig, men jeg ser poenget. Jeg mener nå at opppmerksomhet kan man få på mange måter. Også ved å tulle litt. Og om det gjør at noen flere lærer å undersøke egne bryster, eller blir minnet på å gjøre det, så er det bra. Det er ikke alle som kan donere penger.

Og så er det sløyfa. Den kan settes på profilbildet ditt, og den kan kjøpes som pin. For å vise at man støtter. Og pengene går til kreftforeningen.

I år ble jeg litt skuffa. Det finnes mange ulike sløyfer, i ulike design. Og fint er det. Men hvert år har de en ny designsløyfe. I år er denne laget i skinn. Det synes jeg var litt skuffende. Jeg har ingen problemer med å forstå symbolbruken som kunstneren forteller om, men jeg er uenig med valget.
Og ja, jeg vet at de forteller at skinnet er restskinn etter kjøttproduksjon, og at det ellers ville bli kastet, men det gjør det liksom ikke noe mer greit for min del.

Nå synes ikke jeg dette gjør kreftforeningen til en dårligere forening i det hele tatt, men jeg håper at de ikke vil velge slike produkter i produksjonen sin fremtidige år. Derfor vil jeg velge å kjøpe en rosa sløyfe som IKKE er produsert i skinn, og oppfordre deg til å gjøre det samme. Slik kan vi vise at det finnes bedre materialer ved fremtidige sløyfedesign.

Og bare jeg finner ut hvordan jeg putter denna rosa sløyfa på profilbildet mitt, skal jeg gjøre det (tips mottas med takk).
Og så skal jeg ta på meg rosa sløyfe. Til minne om de som har kjempet, og kjemper. Og for å oppfordre deg om å ta på deg selv.
Og om du velger noe annet enn skinn som ditt symbol, er det flott. Veldig flott.

Jeg vet forresten at kreftforeningen er en forening som tar fine standpunkt. De har avvist pengegave fra Mannegruppa Ottar fordi de ikke vil assosieres med dem. (Klarte bare så vidt å ikke skrive et innlegg om det i dag. Kan ikke love at jeg ikke gjør det snart.)
Håper det neste de tar avstand fra, er skinn.

Og så sender jeg en ekstra varm tanke til dere som kjemper, har kjempet, eller kjenner noen som har kjempet, eller kjemper. Og til dere som tapte kampen. Jeg tenker litt ekstra på dere når jeg bærer min rosa sløyfe.

Ha en rosa oktober!