Om leger, vonde ord med spørsmålstegn, solskinn, barnelatter, stein og ord som faktisk blir lest.

Planen var at jeg skulle starte i hundre prosent igjen i mai. Eller, det er jo ikke helt riktig, siden jeg jo aldri hadde planlagt å bli syk. Jeg har også planlagt å bli frisk igjen, MANGE ganger siden jeg ble sykemeldt. Men altså, den siste planen var å være tilbake for fullt i mai. Slik gikk det ikke. Hva som skjedde, vet jeg ikke, men godt mulig været har noe å gjøre med det, for med snø og vind kom smertene tilbake, og energien avtok enda mer.

Jeg var hos legen. Jeg har en flink lege. Han har vært lege lenger enn jeg har levd, trur jeg. Han er smart, tidvis morsom, og veldig dyktig i jobben sin. Men noen ganger synes jeg han er slem. Bare fordi han gjør jobben sin. Da jeg forklarte hvordan jeg hadde det, tok han ikke fram spiss hatt og stav. Ikke reseptblokka heller, for den saks skyld. Han kom med noen dustete ord. Ord med spørsmålstegn bak. Ufør? ME? Jeg sa nei. Høyt og tydelig, sa jeg det. Muligens litt trassigere enn hva jeg ville. Helt klart med mer skjelving i underleppa enn hva jeg skulle ønske. Tårene var definitivt ikke ønsket. Men det kom litt overraskende på. Dette går over! Det fine været er rett rundt hjørnet. Jeg skal bruke sommeren til å oppsøke sol. Gjerne utenlands. Lade batteriene så de holder til langt ut i neste sommerferie. Gjøre alle de lure tingene og litt til. Kanskje gå på tryllekurs.
Han virket ikke videre imponert. Han skrev. Forklarte. Han måtte jo gjøre jobben sin. Det er jeg helt enig i. Så da skal jeg ta prøver. Masse prøver, for å finne ut hvilke sykdommer jeg ikke har. Det hadde vært fint om de fant ut at jeg manglet x som kan fås på resept, og så blir alt bra. Men jeg tviler. De har lett gjennom blodet mitt og mere til, flere ganger. Nå skal alt sjekkes. Ja ja. Jeg gjør det som trengs for å finne ut av dette. Eneste er at jeg er redd det ikke er noe svar i andre enden. Bare flere spørsmålstegn. Og så er jeg litt redd for at de finner ut at jeg har et eller annet farlig. Men så veldig farlig kan det ikke være. Jeg har to barn som ikke skal vokse opp uten meg. (Ikke diskuterbart!!)

Men i dag var det sol. I går fikk jeg gjort litt her i huset. Ikke masse, men jeg fikk unna litt av det som har hopet seg opp. Alikevel følte jeg meg ikke knust i dag. Det var sol, vindstille, og i morgen er det også fri. Vi drar på tur. Selvfølgelig kan resten av verden planlegge, så alle hadde planer, ingen var like spontane som oss. Men jeg fikk lånt med meg to barn. Ei venninne til hver av mine, og så dro vi ut på tur. Det fine med å ta med flere barn på tur, er at de fungerer som barnevakt. De puslet på, lekte, lo og koste seg. Jeg satt og nøt lyden, synet, sola, og matet med grønnsaker, kjeks og drikke når det trengtes. Ellers satt jeg på yogamatta på stranda. Mediterte litt, ladet steinene mine i sola og gjorde noe jeg ikke har gjort på flere år. Jeg leste en bok. Jeg startet på, og leste ferdig en bok i dag. Da jeg gikk på lærerskolen sluttet jeg å lese. Hvor bissart det enn høres. Hver gang jeg tok i en skjønnlitterær bok som ikke stod på pensumlista, fikk jeg dårlig samvittighet. Jeg har lest noen bøker etter det, men ikke mange, og ikke i et jafs. Om den var spesielt bra, vet jeg ikke. Den har vunnet priser og greier, men jeg er ikke veldig imponert. Annet enn over det faktum at jeg faktisk leste en bok. Ferdig. Jeg satt i ro lenge nok. Uten å sovne. Helt fantastisk. Kanskje den lille vinden jeg jobbet med å ignorere, hjalp.

Jeg tenker at legens ord skremte meg. På plass, skremte de meg. Jeg er så sta at jeg velger å tenke at jeg satte inn all min stahet der og da, i at jeg skal bli frisk. Fort. Veldig fort.
(Ikke påpek de kriminelt tydelige feilene i dette resonnementet. Jeg vet at om stahet alene kunne kurert dette, hadde jeg jo ikke vært syk lange stunda.)
Jeg kjente hvordan sola ladet meg opp i dag. Sola, barnelatteren, vannet, steinene, alt.
Synet av to små venninner som løper. Ei som faller, ei som setter seg på huk og trøster, hjelper opp, før de begge løper videre, leende. Sånt lader. Jeg sugde det inn. Velger å tro det hjelper. Velger å tenke at jeg skal klare å overvinne detta. Ikke tale om at jeg skal la meg begrense av en dustesjukdom, uansett hva den heter. Jeg nekter!

 

 

  

Hvordan føles det?

Tenk deg at du har influensa. Sånn skikkelig rett ut i senga - typen.
Så tar du bort den rennende nesa, halsvondten og hosten.
Ta bort feberen, men spar igjen litt av den følelsen av aldri å bli varm, noen kuldegysninger og en dæsj med varmebølger. Bare nok til at tanken overgangsalder streifer deg.
Behold bommulshodet. Følelsen av at tankene svømmer i sirup, og den manglende evnen til å huske hva du gjør  stående midt på kjøkkengulvet med tannbørsten i hånda.
Så tar du den dumpe følelsen av verkende feberkropp, den udefinerbare verkingen i alt fra ledd, muskler til hud, og så skrur du den opp noen hakk. Bare sånn at du lurer på om det virkelig går an å ha vondt i håret.
Behold den vedvarende hodepinen. Den du ikke vet om er på vei opp eller vekk, eller om den bare er der for å bli.
Og så skrur du energinivået ned. Sånn som det er på de dagene da det kjennes som en kraftanstrengelse å forlate senga for å gå på¨do. Når du kjenner mestringsfølelsen stige fordi du klarte å smøre deg en brødskive og spise den. Før du sovner sittende på en kjøkkenstol og ender opp med smør i panna.

Sånn føles det.
For meg. Enkelte dager.
Heldigvis ikke alle.
Men alt for mange nå i det siste.
Nå som jeg hadde bestemt at nå var jeg frisk. Nå kom våren og sola, og energien skulle stige i kroppen som sevja i trærne.
Det har ikke blitt helt slik. Ikke enda.
Snart håper jeg.

For oppe i all denne fantastiske helsesituasjonen, jobber jeg 60%, og har to små barn.
De synes det er litt stas når mamma er sliten, for da svarer hun ja til å se på litt Netflix. Jeg skal ikke reklamere. Jeg vil heller sende en stor takk til den slitne mammaen som fant opp Netflix. Hun var utslitt og ville sove litt lenger enn til klokka 6 på lørdags morgenen. Jeg er helt sikker. Det er en genial vinn - vinn situasjon. De får se på My little pony, jeg kan sove litt (eller besvime litt på sofaen, kall det hva du vil). Alle er fornøyde. Det beste er at den stopper om du ikke klarer å våkne igjen. Da kommer jentene og rusker i meg, "Mamma! Det står 'er du her enda'?"
Jeg flirer for meg selv når jeg har hatt noen gode dager, og mini lurer på om ikke jeg vil sove litt på sofaen. Hennes måte å spørre om å se litt på TV.

Men nå kom vinden. Og dager med snø. Snø og regn betyr smerte. Vind blåser ut energien som et stearinlys ved et åpent vindu. Poff! Verkingen kommer med på kjøpet, helt gratis. Skal det ikke snart ta slutt?
 For det gjør noe med hodet ditt å ha det sånn lenge av gangen. Jeg føler meg fullstendig ubrukelig som mennneske. Tunge tanker kommer automatisk snikende når man går for lenge slik. Når det å komme gjennom hverdagen krever to sovepauser. For å jobbe et par timer, og lage mat og ha ettermiddagen sammen med barna. Den logiske, fornuftige delen av meg sier at jeg må bare lytte til kroppen og hvile. Det som ikke blir gjort, går ingen vei. Men jeg sitter og ser ut over huset mitt og alt som burde og skulle vært gjort. Det er ikke nok å lage mat, ta oppvask og noen klesvasker. Da hoper det seg opp. Jeg er lei av å være hu late, rotete. Er det rart dystre tanker kommer snikende? Om hvor ubrukelig man er...

Jeg vet mange tenker (og noen sier det høyt) at man blir trøtt av å sove. At jeg burde holde meg våken, heller gjøre noe, så kommer energien.
Ja. Om jeg hadde vært frisk, er jeg helt enig. Om jeg hadde vært friskere, så virker det også delvis. Men sånn som formen er nå, virker det motsatt. Når jeg en ettermiddag har litt energi, og setter igang og får gjort litt selv om jeg er sliten, så betaler jeg for det neste dag. Det er som om batteriet mitt ikke virker skikkelig. Bruker jeg det før det er lada, nekter det å slå deg på igjen før det er ladet opp til et visst nivå. Minner om den gamle telefonen min. Den også kunne slå seg av selv om den var full av strøm.

Nei, se her da!
Jeg hadde et ganske kort og konsist innlegg i hodet. Før jeg begynte å skrive. Så bare tok fingrene over. Jeg ble rådet til å finne noe jeg liker å gjøre, her om dagen. Og gjøre det. Sånn for å få litt mer energi. Det var litt trist. For veldig mange av de tingene jeg liker å gjøre, gjør bare vondt om dagen. Som håndarbeid. Jeg liker å skrive og, det gjør ikke så vondt. Om det jeg har skrevet i dag er så veldig oppløftende, er nå en annen sak, men det hjelper å skrive det. Få det litt ut av hodet og på papiret. Og så er det helt sikkert noen andre der ute som kjenner seg igjen i det jeg skriver og kan kjenne litt trøst i felles skjebne. Og det er positivt. Og så håper vi energien kommer sigende. Med sola, varmen, og den fantastiske våren og sommeren jeg har sendt inn bestilling på.

Ha en feberfri en!

Jo takk, jeg lever.

Først må jeg bare beklage til mine faste lesere. Jeg vet det er i alle fall ei som har savna meg. Det er nesten to måneder siden jeg har skrevet noe. Det er litt plagsomt for meg og, for det føles nesten som en liten opphopning av uskrevne tanker. Det skal jeg gjøre noe med nå.

Det har vært en del klaging fra meg en stund, og jeg liker ikke å være negativ. Nå har jeg jo masse bra i livet mitt, men det ekle fibroen kaster skygger over alt for store deler av det. Jeg tenkte jeg skulle vente til jeg utelukkende hadde noe positivt og gøy å melde, men den dagen ser ut til å vente på seg.

Så her er jeg. I min lille elendighet, hvor jeg egentlig i bunn og grunn har det veldig fint.

Jeg har vært delvis sykemeldt alt for lenge nå. Jeg tenker hele tiden at nå blir det bedre. Neste måned er jeg tilbake i 100%. Men det har ikke blitt sånn. Det plager meg mer enn jeg har lyst til å si høyt. Det skremmer meg. Det er vel noe av grunnen til at jeg ikke har skrevet også. Om jeg setter ord på det, blir det så mye mer virkelig. Men jeg vet at det er flere av dere som som har det på samme måte, og selv om jeg ikke ønsker dette for noe menneske, er det en liten trøst i å vite at det ikke bare er en selv som har det sånn. Jeg føler meg som en dust når det blåser eller regner og jeg blir helt ødelagt. Som om det er noe jeg finner på. Da er det en trøst i at andre med samme sykdommen opplever det samme. Dette er ikke bare inne i min kropp.

Noe bra har skjedd da, også i forhold til fibroen. Jeg var hos refleksolog i Kristiansand. (Bare spør så skal du få kontaktinfo) Hun var utrolig dyktig, og etter en runde, var smertene i hoftene mine borte. Og det er de som plaget meg mest. Jeg slet med å stå og sitte. Måtte legge meg ned flere ganger i løpet av dagen, for det gjorde så vondt. Nå har jeg ikke hatt smerter i hoftene siden jeg var hos henne.

Jeg har tenkt mye at energimangelen er det verste. Smerten klarer man liksom på et vis. Men det er så lett å mumle om når man ikke har smerter. Men jeg blir litt gal av manglende energi. Å jobbe et par timer, for så å måtte hjem og sove før jeg henter barna. Jeg hadde til og med en sovepause på jobb, den dagen jeg jobbet fullt. Man føler seg som et halvveismenneske. Å ikke orke mer enn bare det aller nødvendigste, og ikke det en gang hver dag, det gjør noe med deg som menneske. Enkelte dager har jeg plutselig litt energi, og jeg gjør alt jeg kan, vasker klær, rydder i for smått til barna, starter på større prosjekter som krever litt. Og brenner meg hver gang. For dagen etter må jeg betale for det. Hver gang. Så da sitter man der da. Med null energi, henda i fanget, apatisk blikk, halvåpen munn, og ser ut som en idiot mens man stirrer fortvilet ut over kaoset med påbegynt prosjekt man har satt i gang. Ja, jeg vet. Dette er nok ikke bare fibroen. Denne iveren etter å sette i gang med ting uten helt å tenke seg om. Jeg har flere fine diagnoser som gjør hverdagen min interessant.

Nå har det vært en stund uten noe særlig smerter, annet enn hodepinen som kommer med gøyalt vær. Men nå siste par ukene med alt det morsomme været, var de tilbake igjen. Jeg får lyst til å grave meg ned. Jeg gjør jo delvis også det. Litt jobb, så hjem og spise sterke smertestillende og sove noen timer, før mammadelen av dagen.Heldigvis er jeg velsignet med et sovehjerte som ikke ligner noen jeg vet om. Annet enn muligens tenåringsgutter, men de sitter gjerne oppe halve natta.

Det mest positive i hverdagen min, utenom jentene mine selvfølgelig, er kjæresten min. Han har ikke en eneste gang stilt spørsmål ved hvorvidt symptomene mine er reelle, aldri sagt at jeg klager. Han vil at jeg skal fortelle han når jeg har vondt, så han vet hva som skjer. Og han steller med meg. Lager mat til meg, sender meg i seng når jeg er sliten, og tørker tårene mine når jeg synes verden er dum. Jeg har vært utrolig heldig med han, og tenker å beholde han, for alltid. Alle burde være så heldige å ha en sånn som han.

Ønsket om å være frisk er der stadig. Redselen for at det aldri skjer, kommer oftere krypende. Må jeg være sånn for alltid? Skal jeg bare godta dette og gi opp? Det ligger ikke for meg å gi opp. Så det er ikke noe alternativ.

Jeg har fingre som er stive og vonde, noe som visstnok ikke hører til fibroen. For andre enn meg, tenker jeg. For jeg gidder ikke å ha noe mer. Og det er ikke leddgikt, for det er sjekket. Alt er sjekket. Alikevel er det lange perioder hvor jeg ikke kan strikke. Jeg kan såvidt skjære brød. Heldigvis har de maskiner til dette i butikkene. Etter at jeg la om kosten, ble det bedre. Nå har jeg klart å smøre skivene uten problemer. Men det at fingrene stivner til i dette været gjør hvert tasterykk til en påminnelse om at jeg ikke er frisk. Jeg er ikke typen til å gi opp. Det må finnes noe som hjelper, noe som virker. Jeg er villig til å prøve.

Om du vet om noe lurt, noe som kanskje har funket for deg, eller noen du kjenner, så vil jeg veldig gjerne høre om det. Jeg er våken nok til å ikke tro dere alle der ute er allvitende, og jeg vet alt dette med 'hør på legen din'. Men hvor mange leger anbefaler refleksolog, veganisme og yoga i behandlingen? Det er de tingene som til nå har fungert best for meg. Men jeg vil ha mer. Jeg vil ha alt. Jeg vil tilbake i 100% jobb, og ikke minst, 100% mamma.

Del dine tips med meg. Og del gjerne bloggen med noen om du vet om noen som har noen tips.

Ha en herlig en!

Fatigue

Ordet høres så flott ut. Det er latinsk og brukes i mange språks dagligtale for tretthet og utmattelse.
I mitt dagligliv oppleves det ikke like flott.

Når jeg leter opp en definisjon finner jeg denne (på bindevevssykdommer.no): 
"Fatigue oppleves som langvarig eller tilbakevendende tretthet og redusert kapasitet for mental og/eller fysisk aktivitet (Ref Krupp LB,1996)."

Det er noe som følger med mange sykdommer. Det er noe jeg må lære meg å leve med, sier legen.

Jeg tenker at kunnskap er makt. Om jeg bare vet, så kan jeg også takle. Til nå har det fungert dårlig, så kanskje jeg mangler noe av kunnskapen. Så jeg leter.

Jeg er mest opptatt av hva man kan gjøre med det, gjerne for å fikse det, eller i det minste gjøre det bedre. Men den ene siden jeg fant illustrerte det godt. Folk kunne selv legge inn kommentarer om hva de mente var årsaken, symptomer, diagnose osv. Det var kommentarer under alle, unntatt der det sto forebygging. Og det i seg selv er ganske demotiverende.

Det mest irriterende er at alle som ikke selv har opplevd det, har gode tips og velmenende råd å komme med. Det er så vel og bra, men utrolig frustrerende når man prøver å si at det ikke virker helt slik. Det er faktisk ikke slik at om jeg bruker mer energi, så får jeg mer energi. Det funker gjerne slik for friske folk, men det er ikke helt sånn for meg. Det er heller ikke slik at jeg kanskje sover for mye. Jeg er så heldig at jeg faktisk kan sove. Masse. Og, nei, jeg blir ikke trøttere av å sove masse. Noen dager er jeg trøtt uansett, og andre dager ikke så mye. Men det hjelper virkelig ikke å bare la være å ta den lille høneblunden når jeg er helt gåen. Tro meg, jeg har prøvd. Masse.

Ikke det, jeg vet at det hjelper på smertene å trene regelmessig. Og jeg gjør så godt jeg kan. Men når man er så utmattet at man ikke klarer, så skal jeg love deg det er frustrerende.

Litt oppmuntrende er nå min lille surfetur på nett. Jeg leste at vegetarisk eller vegansk kosthold kan hjelpe. Jeg vet jo det. Er jo derfor jeg ble veganer. Men det var mer på bakrunn av at kroppen min ikke likte verken kjøtt eller meieriprodukter lenger. Men det er hyggelig at det står skrevet slik. Håper noen andre kan ha nytte av den kunnskapen og.

Videre fant jeg nye grunner til at nettet er min venn. Det finnes begynnerøvelser i både tai chi og qi gong, som er noen av de alternative tingene som kunne hjelpe. Har ikke prøvd det, så det står høyt på lista nå. Det skader ikke å prøve.
Videre stod det på lista over alternative behandlinger: "Herbal remedies- Echinacea, black cohosh, lavender, milk thistle, and B vitamins"


Lavendel er det eneste kjente, og det vet jeg har blitt anbefalt meg tidligere. Noe jeg syntes var rart for jeg synes ikke den lukta er spesielt kul. Den skal forbedre søvnkvaliteten. Det kan jo ikke skade. Selv om jeg er god til å sove, betyr det ikke at jeg har så veldig god kvalitet på søvnen.

B-vitaminer gjør jeg allerede mye for å sikre at jeg får i meg nok av. Det må man som veganer.




På norsk heter den visst klaseormedrue og er å finne på hyllene til helsekostbutikkene. Utrolig hva jeg lærer i dag.

Echinacea eller solhatt, som den heter på norsk, er jo ikke noe mindre vakker. Selv om den jo er bedre kjent for meg. Ikke at jeg hadde tenkt på den i forbindelse med dette, men det må jeg visst gjøre nå.

 

Milk thistle eller mariatistel har jeg jo sett mange ganger, uten tanke for at den faktisk kan gjøre noe godt for annet en at den er fin å se på.


Så da må jeg forske litt mer på disse øvelsene og plantene. Jeg tenker jeg får starte med å teste ut det som kommer i pilleform på helsekosten, men tenker jeg skal bruke sommeren på å lage mitt eget forråd. Håper virkelig noe av dette kan virke. For jeg begynner å bli så utrolig frustrert og lei av å aldri orke noe. Ok, ikke aldri. Det er lenge. Men det har vært en veldig lang periode hvor jeg ikke har klart så veldig mye annet enn bare det jeg må.

Håper at kunnskap virkelig er makt. Jeg har gravd fram litt ny kunnskap her i dag, som jeg skal teste. Kanskje du fant noe nytt du ikke visste også. Eller kanskje du sitter inne med kunnskap om noe som fungerer for deg. Da vil jeg veldig gjerne høre om det. Veldig gjerne. 

Synes du dette innlegget ble litt rotete, så er ikke det så rart. Det fungerte som notatblokk for mine undersøkelser i dag. Samtidig med at jeg måtte skrive fra meg litt frustrasjon. Jeg har hatt lite energi en god stund nå, sammen med smertene. Og i dag spurte jeg ei jeg kjenner som jeg vet sliter med fatigue om hvordan hun takler det. Hva gjør du, spurte jeg. -Jeg gråter, svarte hun.
Det smalt litt. Jeg hadde håpet på noen kloke ord, gode råd, en spire til håp. Men jeg visste vel allerede svaret. Men jeg vil ikke helt være ved det. Jeg nekter å gi meg. For jeg blir ikke mindre sliten av å gråte, bare dehydrert og våt i ansiktet.

Det kan jo være at noe av dette funker for meg. Eller kanskje det funker for noen av dere. Da er det verdt noe.

Nå skal jeg krølle meg sammen på sofaen og sove litt og lade før jeg henter barn og tar økt to av dagen. Den viktigste. Den hvor de to viktigste menneskene mine er i fokus.

Ha en kunnskapsrik dag!

Å blogge eller ikke blogge

Det er spørsmålet. På flere måter.

Mitt aller første innlegg handlet om å skrive eller ikke skrive. Om å våge å ta skrittet ut og skrive noe slik at noen kunne lese det. Sånn helt uten at jeg var der for å velge hvem som kunne, og ikke kunne lese det jeg skrev.
Nå er det tre år siden, og jeg har skrevet en god del innlegg siden den gang. Jeg har delt ting jeg ikke trodde jeg kom til å tørre da jeg startet. Og jeg har oppdaget at de tingene det var viktigst og vanskeligst for meg å skrive, var de det var flest som i ettertid kom og fortalte at de var glade for at jeg skrev. Ja, det har faktisk skjedd. Mer enn èn gang. Også noe jeg aldri hadde trodd da jeg startet.
Noe annet som har overrasket meg, er hvor mange som faktisk leser det jeg skriver. Det fyller meg med mange rare følelser, egentlig. Det er morsomt og smigrende at så mange leser det, og det er tydeligvis en del som stadig kommer tilbake. Og så er det litt rart. At folk jeg ikke kjenner sitter et sted der ute og vet ting om meg uten at jeg har valgt de ut spesielt ... eller vent litt. Det er jo nettopp det jeg har gjort. Selv om jeg ikke har kunnet være aktivt med, så velger jeg jo hva jeg vil skrive om. Resten er opp til leseren.

Men når det er så mange som leser, altså, jeg er ikke på noe bloggliste, vi snakker ikke titusner av lesere, men det er ikke uvanlig nå at det er rundt hundre som leser ett innlegg, så begynner jeg innimellom å tenke på om jeg bør ha leseren mer i fokus når jeg skriver. Men jeg har prøvd å spørre dere hvem dere er, men dere svarer ikke, så da får det heller være. Dessuten var det ikke først og fremst leseren jeg skriver for, men for meg.  Ikke det, jeg syntes det er supergøy at du leser, og de kommentarene jeg har fått har vært veldig velkomne. Men dere leser jo det jeg skriver fordi jeg skriver det jeg gjør tenker jeg, så da er det jo dumt å endre på det. Ikke hadde det vært noe gøy heller.

Nå om dagen er det ikke så ofte innlegg. Jeg synes det er grenser for hvor mye man kan si at man har det litt tøft. Vel, jeg blir lei av å høre på meg, så...

En av grunnene til at jeg begynte å skrive var fordi jeg går med noen bokideèr i magen. Jeg ville øve meg på å skrive. En av tingene jeg har lyst til å skrive, er en slags kokebok. For sånne som ikke må ha alt på millikornet, som liker å eksperimentere, og som kan handle i en vanlig dagligvarebutikk. Mat som er lett, billig, raskt, sunt og godt. Det må være godt. De andre kriteriene kan variere, men det må være godt.

Det er noe jeg har tenkt på i mange år. Når jeg klarer å lage mat ut av ingenting, mat for mange på lite penger, mat for barn (siden mine spiste stort sett alt), mat for kresne rare barn (da mine ikke lenger spiste alt), hva serverer man vegeterianerbarnet, og nå, hvordan lage deilig plantebasert mat uten at det er dyrt, vanskelig eller kjedelig.

Og siden kjæresten også er en kreativ, plantebasert matleker, så er det stadig nye morsomme ting som skjer på kjøkkenet. Siden vi gjør ting på helt forskjellig vis, kan vi hente masse inspirasjon fra hverandre.

Og vipps, så hadde jeg jammen meg funnet et fora for å dele de rare, deilige, kreative matideene mine. Så om du lurer på oppskrift heretter, så kan du jo gå inn på veganer på boks og se om du finner det der.

Ha en herlig dag!

Godt nytt år, fibrof**n!

Det er nytt år og nye muligheter. Jeg liker nye muligheter. Selv om jeg anser hver dag for å bære i seg nye muligheter. Vel, vanligvis. I det siste har jeg slitt litt med det der positive perspektivet. Det er litt utfordrende når man sliter med å være våken en hel dag. Når man innimellom ikke klarer å stå oppreist uten en skikkelig kraftanstrengelse. Når det at folk tar på deg, gir smerte.
Da er det litt vanskelig å smile og være positiv.
Jeg har begynt å svare litt mer ærlig når folk spør hvordan jeg har det.
Men det er ikke lett. Det er lettere å tenke på alle de fine tingene jeg har i livet, og svare bra. For om jeg oppsummerer, har jeg det bra. Veldig bra.

Jeg feiret jula med kjæresten, jentene hans og hans familie. Det var kjempekoselig. Jeg fikk til og med masse fine gaver.
Da jentene mine kom hjem, feiret vi på nytt. Åpnet pakker med dem, og hadde noen gode venner på middag på ettermiddagen.
Vi koste oss i romjula. Vi dro og besøkte ei venninne av meg, som jeg ikke har sett på 15 år.
Vi feiret nyttår med alle barna våre, vi spilte spill, vi spiste snop, pynta negler og brant stjerneskudd.
Vi hadde det veldig fint.
Men så må jeg jo være ærlig. Kjæresten er veldig opptatt av at jeg hele tiden skal svare helt ærlig når han spør hvordan jeg har det.
I ferien kunne jeg sove litt lenger, vente med å stå opp, vente med å gjøre noe til, eller om, jeg fungerte, jeg kunne sove litt til om alt gikk i ball. Jeg hadde ikke noe som måtte. Det hjalp litt. Men smertene ble ikke borte for det. Energien dukket ikke opp av den grunn.

Jula er over, nytt år i gang. Og fibrotrollet troller ikke lenger, det er en skikkelig f**n. Ene dagen da det blåste så veldig, var jeg oppe en liten time før jeg sov to timer på sofaen. Så gikk jeg på jobb i tre timer, før jeg dro hjem, spiste sterke smertestillende og sov noen timer til. Så flyttet jeg meg til sofaen, hørte på at kjærsten og datra mi laget mat, mens jeg slappet av. Jeg spiste, slappet av litt til på sofaen, før jeg spiste mer dop og sov natta gjennom. Og sånn skal det da virkelig ikke være?
Jeg var heldig, for han var her. Han kjørte ungene på morgenen. Han hentet frøkna på skolen. Han var der. Ikke det, jeg hadde klart det selv. Men jeg trengte ikke. Jeg føler meg heldig. Jeg begynner å tillate meg å lene meg på han. Jeg begynner å bli bedre på å svare at jeg ikke har det bra, når jeg ikke har det bra.

Men aller mest vil jeg smile, si at det går bra og late som ingenting. Tenk om fibroen bare ble fornærma og forsvant da? Det hadde vært noe det.

Men nei. Jeg får heller være takknemlig for at jeg ikke er alene.
Mens jeg venter på at den syke summen penger jeg har bestilt, skal komme. Da skal jeg kjøpe et hus i et varmere land, og flykte dit hver gang været i Norge blir for ille. Det gleder jeg meg til.
Det skjer i 2017. Og det blir så bra.
Fram til det, skal jeg fyre som en gal, pakke meg inn i flere pledd i sofaen, knaske litt smertestillende i ny og ne, og kose meg med netflix. Og drømme om en pose med Sørlandschips.

Godt nytt år, godtfolk!

Kvelden før kvelden

Det er kvelden før kvelden,  og alt er litt rart.
Ute sprutregner det, og plussgradene er i flertall. Jeg måtte ha på solbriller i dag. Det er litt rart.

Dette blir første jula på mange måter.
Første jula uten jentene mine.  Det er ikke bare rart, men vondt. Mangler en bit av julestemningen da. Men til trøst er det også første jula med kjæresten /forloveden/bestevennen min. Så da har jeg i alle fall to herlige lånejenter å nyte julegleden til. For julegleden er vakrest når den speiler seg i et barns øyne.

Dette er også første jula som veganer. Nøttesteika lukta ufattelig godt. Det fine med veganermat er jo at den kan prøvesmakes før den stekes. Og den smakte nydelig. Gleder meg.
Ribbe var tidligere favoritten. Ingen jul uten liksom. Jeg påstod faktisk før at jeg aldri kunne bli verken jøde eller muslim fordi jeg ikke ville være uten svinekjøtt.  Men noe skjer når man slutter å spise kjøtt. I dag luktet ikke ribbe godt, men ekkelt. Og tanken på å spise det byr meg i mot. Rart.
Nå vet jeg jo at jeg ville måttet betale med smerter om jeg spiste det, men det hindret meg ikke i fjor.

Første jula...
Litt rart, litt vondt, men mest fint.
Jentene koser seg med pappaen sin,  og vi tar feiringa sammen senere. De likte tanken på to feiringer.
Og så er jeg jo så heldig å få være med min kjære og hans familie. Mammaen hans er jo bare søt og får meg til å føle meg velkommen. Og den søte bestaen hans som minner om min egen besta. Og bonusjentene med sine klemmer og juleglede. Med slik varme overlever man selv fravær av jentene.

Håper du har en fin julefeiring med noen du er glad i. At du finner glede i de, og det,  du har, og ikke fokuserer for mye på det eller de som mangler.

De beste ønsker for jula!