Hva jeg kan gjøre for deg.

Jeg får mange fine henvendelser til Siv ser. Medium og klarsynt, og det gleder meg. Men det er noen spørsmål som kommer innimellom, som gjør at jeg tenker at noen ting burde jeg kanskje oppklare. Det er mange forskjellige måter å gjøre ting på der ute, og det er også dessverre noen useriøse som har gjort at mediumskap og klarsynthet får et dårlig rykte. Men sånn er det med alt.
Først vil jeg spesifisere at det jeg nå skal forklare og fortelle om, handler om hvordan JEG gjør ting, og hvordan JEG tenker ting henger sammen. Hvordan andre mennesker gjør og forklarer dette, vil jeg ikke stå til ansvar for. For det er mange måter man gjør dette på. Nå vil jeg fortelle deg litt om meg og hvordan jeg gjør det.

Siv.
Jeg har hatt evnene mine hele livet. De har i perioder vært sterke og jeg har utforsket de, i perioder har de ligget i dvale, eller jeg har undertrykt de. De er en del av meg på linje med at noen er flinke til å male eller synge. Jeg ser. I perioder har det vært en glede og berikelse, i andre noe belastende og slitsomt. Det er et talent man trenger tid til å forstå, kontrollere og lære seg å bruke. Litt som å lære teknikker i maling eller synging. Det har utviklet seg og endret seg over tid. Noe har jeg blitt flinkere til, andre ting har jeg stengt av for. Men de er en del av meg. Noen av tingene trodde jeg var helt vanlig og at det var noe alle kunne. Som å se stor sorg i ansiktet til folk. Eller at noen er riktig "slemme". Jeg trodde det var noe alle så like klart som hårfargen på et menneske (selv om det ikke akkurat er det jeg flinkest til å legge merke til). Jeg var tidlig i tenårene da jeg oppdaget at det ikke var vanlig. Jeg var litt yngre da jeg forstod at ikke alle snakket med dyr. Det var fordi naboen min var overrasket over at villkatten de hadde tatt til seg da den var skadet, og som ikke godtok noen andre enn de som matet den, kom meg i møte, hilste og koste med meg hver gang jeg kom. Den gikk når alle andre mennesker kom. Jeg syntes jo ikke det var rart. Jeg hadde jo sett at den var skeptisk og redd første gang, og da fortalte jeg den at jeg var snill og ikke farlig. Og da var det jo greit. Jupp, så blåøyd og naiv kan man være. Kanskje jeg hadde sett Dr. Doolittle for mange ganger?

Siv ser.
Jeg ser, og har alltid sett mye rart. Jeg har sett på et menneske hvordan de er hele livet, i varierende grad. Hvor flink jeg har vært til å lytte til og tolke de tegnene jeg har fått i møte med folk, har vel vært heller varierende. Jeg husker jeg var veldig skeptisk til noen unge menn jeg og ei venninne var på fest med. Jeg advarte henne og passet godt på at hun ikke skulle være alene med noen av de. Tanken på at noen av de skulle gjøre meg noe slikt, falt meg ikke inn. Og dermed endte jeg opp med å få rett i mine ugne forutanelser, samtidig som jeg fikk min første seksuelle erfaring. Ikke helt frivillig.
Noen ganger er det fint å se, andre ganger er det en belastning. Det er ikke alt jeg ser som er noe andre vil du skal se. Det er ikke alltid at det jeg så soleklart ser, er noe som andre ser på samme måten. Men det fine er at jeg har lært meg bedre å kontrollere det. Og jeg har bedt om å slippe å se ting jeg ikke kan gjøre noe med. Og ting jeg ikke trenger å vite. Så jeg får som regel kun opp ting på folk som har bedt meg om det. Jeg liker å ha tillatelse før jeg ser. Selv om det noen ganger kommer informasjon jeg ikke har bedt om. Da er det kanskje fordi det er et menneske som trenger å bli sett. Noen som det er min jobb å se. 

Medium.
Jeg er så heldig at jeg kan snakke med de som har gått over til andre siden. Noen ganger ser jeg de, noen ganger hører jeg de, noen ganger viser de meg bilder, ting, situasjoner eller ord. Jeg har etter hvert lært meg at det ikke alltid er opp til meg å tolke dette. For enkelte ting gir ikke meg noen som helst mening, men det kan være den tingen eller det ordet som gir den etterlatte akkurat det beviset de trenger på at det er akkurat deres kjære jeg har kontakt med. Det er ikke alltid jeg treffer helt enda, for de, som oss, uttrykker seg som oss, ulikt. Noen kommer og gir meg kroppsholdningen sin og måten å formulere seg på, og det er ekstra gøy når jeg har en seanse hvor jeg kan vise de som er der. Det er lettere. Men det er jo heller ikke gitt at den som kommer er den du hadde trodd var med deg. 

Klarsynt.
Fordelen med nett kontra telefon.
Jeg er lett å distrahere, derfor er det veldig greit å gjøre slike ting på nett. Da sitter jeg for meg selv og konsentrerer meg om det jeg skal. Og når jeg begynner, kommer gjerne resten av seg selv. Noen ganger uten at jeg nesten trenger å være med. På kveldstid med barn i seng, er det jo stille og greit. Når barna er våkne og driver med andre ting, og jeg kan si at nå må jeg sitte litt for meg selv, putter jeg musikk på ørene og krabber inn i min egen verden.
Jeg trenger å konsentrere meg og å være åpen uten å tolke for mye det som kommer inn. Og da er det en fordel at jeg kan sitte bak en skjerm og la fingrene vandre over tastaturet fremfor å ha en person foran meg som stiller oppfølgingsspørsmål. Jeg gjør også dette ansikt til ansikt, men det krever gjerne litt logistikk å får til.

Intuisjon.

Jeg har en sterk intuisjon, og gjennom mange år har jeg lært meg å lytte til den og tolke den. Jeg vet forskjell på når det er fantasien min som jobber og når det er intuisjonen. Det kommer liksom fra litt forskjellige steder. Men denne intuisjonen er jo noe av det som hjelper meg med readinger og kortlegg, drømmetyding og lesing av kaffekopper. Det å lære seg å stole på og lytte til sin egen intuisjon, er en fin ting. Det er noe du kan øve på,, og det skal jeg skrive mer om en annen dag.  

Hjelpere. 

Intuisjon er fint, men å ha noen som hjelper meg er også veldig fint. Jeg pleier alltid å be alle engler, erkeengler, feer, alver og forfedre om å hjelpe meg. Det er ulike som kan hjelpe i ulike ting tenker jeg. Men jeg har en en som alltid er med og som jeg ber ekstra ved navn om å hjelpe meg. En som jeg dessverre ikke fikk bli så godt kjent med da han levde, men som jeg har hatt masse å gjøre med etter på. Han er en ekstra god hjelp når det kommer til kontakt med de på andre siden. Siden han er der selv. Jeg pleier be han hjelpe meg å få kontakt med de rette folkene og å hjelpe til å forstå og formidle deres budskap så tydelig og forståelig som mulig. Han er en som ha kontakt med mennesker fra alle lag, og det er spesielt hjelpsomt når det kommer mennesker som har hatt mye med rus å gjøre. For de kan være litt vanskelig å tolke. Og jeg tror han hjelper til så de ikke er så redde for å komme over med sine budskap. 

Healing. 

Healing er energi. Å klappe noen på kinnet når du trøster, gi en klem, blåse på auraen, det er også energi og healing. Men så er det som med andre ting, ulike grader av dette. Jeg husker min bestemor alltid ville at jeg skulle holde hendene mine på skuldrene hennes da jeg var liten. Hun mente jeg hadde varme hender. Jeg kan kjenne og plukke opp energien i et rom, og jeg kan også endre og bestemme den enkelte ganger. Jeg kan kjenne om noen sitter med angst, og jeg kan hjelpe til å roe den. Med hender, stemme eller ved noe jeg ikke vet hva heter. Jeg bare gjør det. Jeg forandrer på vibrasjonene i rommet, henter inn ro, og pakker inn de som trenger det. Og ja, detta høres søkt ut. Det er vel min måte å gjøre healing på. Jeg har bare gjort ting slikt. Derfor så har jeg også tatt noen kurs. Jeg er innviet i to ulike reiki, og da føler jeg at det blir litt mer "skolebokriktig". Men noen ganger når jeg holder på med det, kjenner jeg at jeg må gjøre andre og flere ting og, og da gjør jeg det. SÅ det blir reikihealing med litt Siv på sida. 

Finne ting

Min spesialitet er ikke å finne ting. De bildene jeg får, har jeg ikke blitt så god til å forstå. Så derfor sier jeg heller at du kan sende meg finnerlønn om informasjonen min hjelper deg til å finne det. Men øvelse gjør mester, så jeg gjør det alikevel.

Ja, så hva KAN jeg gjøre for deg? 

Spør og du vil får svar. Sammen med disse tingene har jeg kort, pendel og brett. Om det du trenger hjelp med ikke står på lista eller beskrevet her, så send meg heller en melding, så finner vi nok ut av det. 

Å styrke din egen energi

 Jeg får stadig litt spørsmål om ulike ting innen det vi kaller det alternative. Og jeg har sagt jeg skal skrive litt om det, så her kommer litt om det å styrke din egen energi eller aura som det også kalles. 

Din energi forandrer seg. Både gjennom livet og også gjennom en dag. Du kan tenke på hvor lite du tåler når du har sovet dårlig og er sulten. Det er ikke mye som skal til før du blir sur eller lei deg. Det motsatte gjelder når du har en skikkelig god dag. Du har sovet godt, spist nok og riktig og er klar for det meste. Du møter dagens utfordringer med et smil, og lite kan vippe deg av pinnen.

Du kan også tenke på hvordan andre kan påvirke din energi. Noen mennesker kjennes ut som om de putter et sugerør i energitanken din og bare tapper deg, mens andre mennesker blir du fylt opp av å være sammen med. Alt dette er energi, og det er noe du kan jobbe med å kontrollere bedre. 

Som det meste annet her i livet, starter det med deg. 

Sett deg ned et sted du kan sitte uforstyrret. Lukk øynene, og pust rolig. Tenk at auraen din er et energifelt som omslutter kroppen din. Det skal være litt som ozonlaget er for jorda. Helt og beskyttende, selv om det er mulig å gå gjennom det. Når alt er som det skal, skal det være ca en armlengdes avstand fra kroppen din. Mens du sitter slik, kan du rolig strekke ut hendene og kjenne hvor du har din aura. Du vil kjenne en svak motstand. Noen føler temperaturforandring, noen litt slags elektrisitet. Om den er for langt ut, må du prøve å trekke den til deg, er den for lang inn, kan du prøve å skyve den på plass. Pust rolig og kjenn etter når den liksom klikker på plass. 

Dette er noe du kan gjøre hver dag, gjerne flere ganger om dagen om det har skjedd mye. Spesielt før du skal ut og møte folk eller gjøre viktige ting. Pass på at du har auraen din på plass. 

Jeg vet det høres litt søkt ut, men ved å puste rolig og kjenne at du klikker auraen på plass, så forbereder du deg også mentalt på hvor mye energi du er villig til å gi fra deg, hvor nært du er klar til å slippe folk, og hvor mye du vil la deg påvirke av andre menneskers energi. Det er det du gjør når du klikker auraen din på plass.  

Og så hender det at auraen din er litt i dårlig forfatning, litt som ozonlaget. Det første du kan gjøre er å tenke over hva eller hvem som sliter på den. Er det noe du kan gjøre for å stoppe det? Noen mennesker tar så mye av deg at det går utover deg. Det er kanskje ikke alle disse menneskene du trenger å forholde deg til? Da kan du i så fall faktisk slutte å ha kontakt med de. De du må ha i livet ditt, kan du sette grenser for. Øv deg på å si nei, å si i fra hvor dine grenser går og å stoppe de når de tråkker over de. Det er ditt ansvar å passe på deg. Ta det ansvaret alvorlig. 

For å styrke det kan du sette deg ned og puste rolig. Du kan selvfølgelig stå eller ligge også om det er bedre for deg. Men slapp av og lukk øynene. Klikk auraen din på plass. Du kan se for deg at du åpner opp et lys fra universet og at det går en lysstråle ned til deg. Den renner over auraen din og tetter den og reparerer der det er tynt eller slitt. Du kan også se for deg at dette lyset går inn i deg gjennom hodet, når du er helt fylt opp renner det over og fyller auraen din også fra innsiden. Alt lyset kommer i kontakt med blir reparert og forsterket, fylt av lys og god energi.

Om du synes det er litt vanskelig å se for deg dette, liker jeg å gjøre øvelsen i dusjen. Lukk øynene og tenke deg at vannet som renner over deg er ladet med deilig energirikt lys. Det vasker bort alt som er vondt og dumt, og det renner ned i sluket, mens alt det deilige lyset fyller deg med energi, og glede. Nesten som du setter deg selv på lading. 

Og husk at det å bruke litt tid på at du har det bra, er noe av det viktigste du kan gjøre. Om du er boblende full av god energi, er det jo du som går ut i verden og smitter andre med denne gode energien. Er ikke det en fin tanke? For vi kan ikke endre andre mennesker enn oss selv, men vi kan gå foran med et godt eksempel. Et smilende, energifylt, godt eksempel. 

Ha en helende dag. 

Gode venner

Først må jeg bare si at jeg skriver først og fremst for meg selv. Ego kanskje, men det er min videreføring av dagboka, eller i mitt tilfelle, diktboka. Sånn rent bortsett fra at jeg vet at her blir det jeg skriver lest av noen. Jeg har jo dere som leser dette i bakhodet, slik at jeg ikke skriver noe som jeg ikke tenker egner seg på trykk, men jeg glemmer innimellom at dere ikke kan se inn i mitt hode. Heldigvis.

I går skrev jeg et innlegg som var litt sånn inni mitt hode. Jeg liker å lage meg bilder på ting. Jeg liker å tenke på de teite tankene som min mørke venn. Mye lettere å tuppe en person i ræva, enn noen abstrakte tanker.

Det kan kanskje se ut noen ganger som om det er på vei til å rable helt for meg. Men det gjør ikke det. Det er derfor jeg skriver. Da får jeg liksom lufta litt.

Greia er, at det er ingen som kan se utenpå meg at alt ikke er bra. Da skal du kjenne meg ganske godt, og det er det ikke så mange som gjør. Eller treffe meg med en litt for omtenksom kommentar i et svakt øyeblikk. Vi har alle våre mindre hyggelige dager og perioder. Noen heftigere enn andre. Det som bekymrer meg litt, er at vi sier sjeldent noe om det. Vi poster bilder av alt det flotte og vakre. Og det er fint og flott, men jeg kjenner jeg trenger litt motvekt. Så da lager jeg den selv.
Og så tenker jeg ofte etterpå at dere må jo tro jeg rabler snart. Men tilbakemeldingene jeg får, er oftest positive. Jeg er ikke den eneste med kjipe dager og lite samarbeidsvillige tanker. Like lite som jeg er den eneste som lukter tåfis etter en lang dag med tette sko. Men vi snakker liksom ikke om det. Og det er kanskje like greit tenker du. Joda. Litt enig. Sånn bortsett fra når jeg ikke er det. For det er noe vakkert forløsende å høre at andre mennesker også har tåfislukt og kjipe dager. Det er en mektig styrke i å lage seg en vi-følelse. Ikke jeg, men vi. Selv om vi er en du ikke kjenner så godt, men som du kan snakke om noe annet enn været med. Jeg elsker å treffe folk som kan snakke om ekte ting som ikke nødvendigvis er vakkert. Det gjør meg glad. Selv om jeg jo selvfølgelig ikke unner noen å ha det kjipt, så er det noe vi alle på ett eller annet vis, i en eller annen grad, må gjennom en eller annen gang. Og da er det så godt å kunne sette ord på det. Det blir litt som å slå på lyset i et rom fullt av skyggemonstre. Det lurer kanskje fortsatt noen i hjørnene, men du fikk de i alle fall litt på avstand.

Og om du skulle bekymre deg for meg, så kan du slutte med det. En terapaut (dyktig sådan) fortalte meg en gang at jeg nok ikke var i stand til å bli gal, klikke, bikke over eller hva du vil kalle det. Jeg har flere ganger tenkt at nå kommer jeg til å høre et klikk, og så kobler den delen av meg med fornuft ut. Så kan jeg bare sitte der og lalle. Det er faktisk tiår siden nå, men det kom aldri noe klikk. Det er visst en forsvarsmekanisme som trår inn for å beskytte deg (eller noe i den duren, ikke sitèr meg på det, for jeg er ikke psykologilærer), og det er ikke alle som har den. Siden jeg fram til da ikke hadde klikka, så kom jeg mest sannsynlig aldri til å gjøre det. Og det er jo greit å vite.

Så ikke skal jeg klikke, og ikke skal jeg gi meg. Men hva skal jeg da?

Jo, det skal jeg fortelle deg. Jeg skal fortsette å la meg glede og fascinere over møtet med mennesker. Gode samtaler. Jeg kjenner det gir meg mye. Jeg skal være svamp og suge til meg alle godord og klemmer. Uten unnskyldninger eller falsk beskjedenhet. Jeg er så heldig å ha mange veldig gode mennesker rundt meg, og jeg skal bli enda flinkere til å se dem. Og så skal jeg slutte å utsette de viktigste tingene i livet. Tid med de viktigste folka. Jeg skal dra på de besøkene man bare snakker om men som aldri blir noe. Jeg skal bli flinkere til å sende melding når jeg tenker på noen. Selv om det kanskje ikke er rette klokkeslettet. Så får jeg heller satse på at folk slår av lyden når de ikke vil ha meldinger.

Og sitter du nå og leser dette og lurer på om det var deg jeg beskrev, så var det mest sannsynlig det. Og da skylder jeg deg en takk. Tusen takk! Du var akkurat det jeg trengte. Håper jeg kan gjengjelde tjenesten en dag. Eller sende den videre. 

Ja, og så skal jeg fortsette å skrive av meg alt som fyller hodet mitt litt for mye. Så tenker jeg at om noen kjenner seg igjen og føler seg litt mindre alene, så er det verdt det.
En varm klem til alle dere som kjenner dere igjen, og til alle dere andre som måtte trenge eller ønske en.

Min mørke, mystiske venn

Jeg har kjent han en stund. sånn i ny og ne med ujevne mellomrom har han stukket innom. Noen ganger har han blitt en stund, men som regel har det vært snarvisitter.
Nå ser han ut til å like meg en hel haug mer enn jeg liker han. Han vil liksom ikke dra. Når jeg våkner om morgenen er han der. Han følger meg overalt. Er liksom aldri langt unna. Han har ikke styringen på meg, men jeg får liksom ikke ristet han av meg. Han trekker seg litt unna når det er mange folk rundt. Eller aller helst noen man kan fordype seg litt i samtale med. Da tar han seg en runde. Men han er liksom aldri langt unna. Han kommer alltid snikende. Og hvisker ting jeg ikke vil høre. Planter tanker jeg ikke vil ha.

Og så kommer kvelden. All hvisking blir liksom så mye tydeligere på kvelden. Så da krabber jeg inn i armkroken hans og lar meg bli nummen. Prøver å se på noe for å glemme at han holder litt for hardt rundt meg, og er litt for kald. Så er han jommen frekk nok til å klatre til sengs med meg. Han lot meg en stund slite for å få sove, men siden søvn nesten er å regne som en superkraft for meg, har han måttet vike der. For i søvne slipper han ikke til. Selv om han i blant liker å vekke meg på natta.

Han lider vel litt av seperasjonsangst, for jeg blir vekt før klokka om morgenen. Og der ligger han. Varm og innsmigrende. Klar for en ny dag.

Det kjennes som å leve i et ikke så sunt forhold. Men jeg er ikke den som gir meg. Siden han ikke liker at jeg har andre, inviterer jeg folk inn i livet mitt. Siden han tenker han kan serverer grøsninger, serverer jeg han kulde. Jeg har fått en ny venn. Og han er iskald. Og sammen har vi tenkt å fryse ut den mørke mystiske. Med pusting og pesing, og kalde dusjer.

Det skal bli så fint.

For det fine i dette er, at til nå har jeg ikke tapt en eneste kamp jeg har kjempet. Og jeg har ingen planer om å starte nå.

Røde og grønne tanker - fargelære og psykologi

Vi har noe som heter psykologisk førstehjelp. Det er en verktøykasse for å snakke med barn om følelser. Det handler blant annet kort om at gode tanker er grønne, mens de røde er de vonde.

Jeg har tenkt en god del på dette i det siste. jeg har hatt mange røde tanker. Selv om jeg føler de er mer sorte og tåkete enn røde, så er det det de er. Røde tanker. Jeg har jobbet hardt med å renske opp i de røde tankene, prøvd hardt å fylle på med grønne tanker. Men det føles som å male med et barn.

Det røde er så stort. Så overveldende og... rødt. Jeg heller på grønt, og liker kontrasten. Heller på nok grønt til at det dekker det røde. Men det varer så kort tid. Som et barn med malepensel blander fargene og ender opp med den evinnelige brune mølja som ikke er brukandes til å sette farge på noe som helst. Det røde skinner gjennom like rødt og hissig som et nytt skrubbsår.

Men jeg er da ikke kjent for å gi meg. Skal vel aldri gi meg. Så jeg putter på mer grønt. På alle måter jeg kjenner, og noen jeg ikke kjenner, men prøver å lære meg. Putter på grønt. Spruter på, heller, drypper, stryker. Men det varer så kort før det blander seg med det røde og blir brun gugge.

Men man gir seg da ikke. Etter hvert blir det lettere å se det grønne i det røde. Jeg har vel ikke hatt tålmodighet til å gjøre det med malingen, men jeg er sikker på at med nok av det grønne, vil det røde vike plassen etter hvert. Med nok lys i alle kroker, vil mørket måtte dra.

Jeg er ganske så sikker. Så jeg fortsetter å male med grønt. Jeg gjør det på alle måter jeg kan, og på noen jeg ikke kan, men lærer. Og jeg velger å tro at det en gang snart blir grønt gress med en og annen rød blomst på.

Hello darkness, my old friend.

Jeg vet, det er en liten evighet siden jeg har skrevet. Det er faktisk mer enn en person i det siste som har etterspurt blogginnlegg. Vel, til dere tre, her har dere ett. :-)

Det har egentlig ikke manglet på ting å skrive om, men bare det å klare å finne fram tastaturet og la fingrene leke.

Det er en ting jeg har tenkt mye på, som jeg vil skrive litt om i dag. Så får vi se hvor fingrene mine tar meg.

Det har vært en del fokus på det å slite mentalt i det siste. Det er fint. Ikke å slite mentalt, men at det er fokus på det. Det finnes masse fin statistikk og tall bak dette, men det det hele koker ned til er at veldig mange av oss vil minst en gang i livet oppleve at det blir mørkt og vanskelig. Alle vil oppleve kriser i livet av ulik grad. Men hva gjør man med det?

Jeg har veldig god fantasi. Den gjør at jeg sjelden kjeder meg. Men når Mørkemannen kommer på besøk, er det ikke meg fantasien lenger vil leke med. Den tar alle tankene mine, kverner de opp og forvrenger de til de minner om en skrekkfilm. Det høres litt ut som metall som kverner mot metall. Hjertet slår raskere, pulsen går fortere og temperaturreguleringa i kroppen slutter å samarbeide. Det gjør det rett og slett litt vanskelig å fortsette å fungere som man pleier.

Når man har hilst på Mørkemannen før, vet man hva det er, og at det går over etter hvert. Men så var det dette med forvrenging da. Hva om det aldri gir seg? Hva om man skal bli sittende i denne slitsomme kroppen og prøve å fungere som normalt for alltid?

Vi bærer alle med oss ulike erfaringer og historier i ryggsekken, disse er med på å hjelpe eller stikke kjepper i hjulene når man får besøk av Mørkemannen. Jeg har masse erfaringer som løper i forveien og slipper Mørkemannen inn for meg. Men jeg har også opparbeidet meg en del som hjelper meg å holde han i sjakk og hive han på dør. Og det er disse som er interessante. For så vidt jeg vet, kan det jo være at det kan hjelpe nettopp deg. Og det hadde vært fint.

Pust.
Lange dype åndedrag er verdt å øve på. Sånn hele tiden i livet. Ikke bare når ting er vanskelig. Det å klare å styre sin egen pust, når det kjennes ut som om noen har tatt over kroppen din, det gir en stor mestringsfølelse.

Mat.
Vi blir hva vi spiser. Så det hjelper ikke å slutte å spise. Se på klokka om du må. Og prøv å putt i deg noe som er bra. Spis heller en gulrot enn en sjokolade. Mørkemenn liker ofte sukker og koffein. Sånne små nøtteposer er geniale.

Sov.
Ja, det er ofte lettere sagt enn gjort. Men legg deg heller tidlig. Gjør noen pusteøvelser, og prøv å konsentrere deg om å hvile. Da har man mer energi til å sloss mot tankene.

Bevegelse.
Gå en tur eller gjør noe annet hvor du er i bevegelse. Gjerne ute i frisk luft sammen med noen. Blir du sliten, sover du kanskje litt bedre og.

Hjelp.
Be om hjelp. Det er et tegn på styrke å klare å si i fra når man trenger hjelp. Bare tenk på deg selv. Ville ikke du blitt glad om en av dine venner sa fra når de trengte litt hjelp? Ville du ikke være glad for å kunne hjelpe noen? Noen ganger hjelper det å ha noen å prate med. Eller kanskje noen å være stille med. Uansett så hjelper det å vite at man har noen. Og noen ganger trenger man mer enn en venn. Og dessverre lever vi i et samfunn hvor man ikke alltid får den hjelpen man trenger når man ber om det, så kanskje du trenger en venn som kan hjelpe deg å mase. For om du trenger profesjonell hjelp, så ikke gi deg. Få heller noen andre til å hjelpe deg å mase om du ikke klarer det selv. Det er en styrke å be om hjelp når man trenger det.

Gjør noe gøy.
Hva pleier å gjøre deg glad? Gjør det. Selv om du kanskje ikke blir så hoppende happy akkurat nå, så kan det hjelpe å balansere litt.

Finn lyspunktene.
Det sies at vi ikke skal ligge under stjernehimmelen og klage over mangel på lyspunkt i livet. Og det er noe med det. Samme hvor små de er. Trekk de fram og vær takknemlig for de. Øv på det. Også på solskinnsdager. Så er det lettere når sola går ned.

Og så kommer vi til det som gjelder oss alle. Enten du har en mørkemann eller ikke. Sannsynligheten for at du kjenner en som har det, er stor. Vær litt raus. Om det ikke er du som sliter, så mas litt på de som du vet kanskje gjør det. Ikke ta et nei for et nei alltid. Ikke slutt å spør selv om du ofte får nei.
Vi har vel de fleste av oss blitt litt mer ensomme og hver for oss. Kanskje vi alle kan gå litt i oss selv og se om det er noe vi kan gjøre bedre. Det er ikke sikkert du har det, men jeg har et forbedringspotensiale. Jeg tar meg i det med ujevne mellomrom at tiden går så fort at det plutselig er en evighet siden jeg har sendt et lite pip til gamle venner. Så da prøver jeg å gjøre det i alle fall hver gang jeg kommer på at nå var det lenge siden.

Hmmmm.... så hvor ville jeg egentlig med dette? For det første så er det terapi for meg å skrive. Og så er det vel aldri feil å minne hverandre på å bry oss litt mer om hverandre? Mørkemenn eller ikke. Jeg tenker litt for ofte at jeg ikke får til ting jeg driver med. Jeg er for ofte bekymret for at nå blir ting ødelagt og kan ikke bli bra igjen. Ei veldig klok frøken sa omtrent noe sånt til meg; Jammen Siv, er ikke alt i livet litt ødelagt? Og så gjør vi bare det beste vi kan med det.
Og det er jammen meg sant. Kanskje vi skal kikke litt forbi likes og hjerter og dele litt mer av hverdagsdritten vår med hverandre? Så blir liksom ikke fallhøyden så stor. For det er ikke normalt at alt er rosenrødt og lekkert hele tida. For det meste er det litt rustrødt og lekker.

Kjære alle tullinger og raringer der ute!

I dag er jeg litt sur. Litt frustrert. Litt sår. Litt lei. Litt indignert.

Jeg er en raring. En sånn som ikke passer inn i A4 ramma som det er så beleilig å trykke alle inn i. Og jeg må kjenne på det nesten daglig. Og det er mange av oss der ute. Og jeg er så lei av å hele tiden måtte forsvare og forklare meg. Men mest av alt av å hele tiden måtte kjempe mot å bli holdt på utsiden. For det er ikke bare meg det gjelder. Det er barna mine. Og vi er ikke alene. Det er mange av oss. Men det er like herlig møkk slitsomt. For det er en kamp jeg ikke kan gi opp. Nettopp fordi det gjelder barna mine. Og så mange flere enn oss.

Det er sikkert derfor jeg er så opptatt av inkludering og likhet. For alle. Uansett hvem du er, hva du tror, hvem du elsker, eller hva du spiser.

Vi har egentlig religionsfrihet i Norge. Men dessverre er det vel bare på papiret i mange sammenhenger. De fleste er vel opplyste nok til å skjønne at ved sosiale sammenkomster hvor det på død og liv skal serveres pølser, må man også ha et tilbud om noe annet enn svin. Men hva med de som kun spiser Halalslaktet kylling? Det får du ikke kjøpt der jeg bor. Hva med de som ikke spiser kjøtt? Hva med de som er glutenintolerante?

Ja, jeg vet. Det er jo bare så vanskelig. Det er ikke lett å finne et alternativ til alle. Det kan ikke tas hensyn til alt. Men hvordan klarer da disse menneskene å få i seg mat? Hvorfor sulter ikke alle disse raringene i hjel?

Glutenintoleranse må man jo ta hensyn til. Men det er mye dårlige holdninger i samfunnet. Det påstås at det har blitt en slags trend, så ikke alle tar det seriøst. Men med allergier må man jo ta det seriøst. Det handler om folks helse. Likevel er det helt urolig hvor lite kunnskap og dårlige holdninger man kan møte ute i serverings-Norge. Enda så strengt det er. Enda så alvorlig det kan bli.

Men de som har restriksjoner mot den urnorske grillpølsa, spekeskinka og rømmegrøten av andre grunner da? Må man ta hensyn til de?

Og så disse tullingene jeg hører til da. De som velger å ikke spise noe som kommer fra dyr. Ikke kjøtt, melk, egg, ost, honning, sjømat eller noen ting. Ikke kylling en gang. Nei, heller ikke reker. Nei, vi lider ikke av proteinmangel. Vel, vi har jo valgt det selv. Ja. Vi har det. Og jeg har litt lyst til å fortelle deg hvorfor. Fordi i det øyeblikket man lærer at noe man gjør ikke er bra. Og virkelig innser det, ja, da må man bare slutte å gjøre det. Litt som da vi fant ut at det var farlig å ha barn i bil usikret. Da man fant ut at det kunne redde liv å bruke hjelm når man sykler. Når det ble bestemt at barn ikke skal utsettes for passiv røyking. Litt som det gikk det opp for meg at jeg spiser noe jeg ikke trenger å spise. Pga mine matvaner blir dyr drept, fratatt mødrene/barna sine, og til og med kvernet levende fordi de er feil kjønn. Vel, da jeg klarte å åpne øynene for den sannheten, kunne jeg ikke snu. Og nei, det var ikke jeg som "tvang" dette på mine barn. Det var min datter som gikk foran og åpnet øynene våre. Og ja, det er et valg. Men veganisme kvalifiserer som livssyn med alle de rettigheter til å slippe diskriminering som bokstaven gir. Sånn egentlig.

Men... Dette handler ikke først og fremst om hva serveringssteder klarer eller ikke klarer. Det handler om den hverdagslige utenforheten. Jeg har så godt som sluttet å delta på tilstelninger der det er mat. Jeg er rett og slett møkk lei av alt styret og snakket det blir. Men jeg kan ikke velge bort alt. For barna mine kan jeg snakke med lærere og speiderledere og hva det skulle være, og være i forkant. Det går som regel veldig greit. Jeg har ikke noe problem med å skjønne at mange synes det er vanskelig. Jeg syntes også det i starten. Men de gir oss lov til å komme med alternativer, og er åpne for at vi kan ta med noe. Det er helt supert. De sier i fra om noe skal serveres, slik at vi kan ta med alternativer hvis det trengs. Det er ikke vanskeligere enn det. De fleste er veldig flinke, og jeg blir like takknemlig og rørt hver gang. For jeg vet at det ikke er noen selvfølge.

Det som gjør meg litt ekstra sur og sær i dag, er når det arrangeres ting som vi skal være med på, og det ikke er noe alternativ til oss. Det er ikke uvanlig. Da spør vi som regel om vi kan ta med eget. Det pleier å være greit. Vi liker å inkludere, så da synes vi det er fint å ha med nok til å inkludere flere. Men når det skal bli vanskelig, vet du da blir jeg matt og lei. Det er litt kjedelig å alltid være den som har med medbrakt mat på arrangementer. Derfor gir det oss litt ekstra glede hvis vi kan få dele det med litt flere så vi slipper å være så annerledes og sære. Det er ikke mer enn det. Og så liker vi å vise folk at maten vår ikke er noe dårlig alternativ. Snarere tvert i mot mange ganger.

Ja, jeg vet. Nå sitter dere og tenker at jeg er ei skikkelig hurpe som ikke tåler noen ting. Men det er summen av det hele som er så slitsomt å bære. At alle premier og belønninger skal være melkesjokolade. At alltid når det skal være noe ekstra kos så er det pølser. Å alltid sitte og se på at de andre spiser kake, plager meg ikke så mye. Men å vite at ungene mine sitter på samme måten, det er vondt. Og det å ha diskusjoner med folk som virkelig ikke skjønner det. Som å ha seigmann til alle barna i en klasse, og en bamsemums på lur til muslimene. Ja, jeg fortalte vedkommende at det er gelatin i bamsemoms og. Og jeg lurte da, og jeg lurer enda, hvorfor kan man ikke finne noe alle kan få da? Så ingen trenger å føle på at de er annerledes.

Æsj, jeg veit ikke lenger hvor jeg ville med dette. Men om du noen gang har vært annerledes enn alle de andre på et vis, så vet du litt om hva jeg snakker om. Det er så lite som skal til for å glede oss. Jeg smiler fremdeles når jeg tenker på kokken som henta vegansk is til meg når alle dessertene inneholdt melk, honning eller frukt jeg ikke tåler. Ja, jeg er ikke den letteste. Men det er snart tre år siden og jeg smiler fremdeles når jeg tenker på det.

Og det er ikke alltid så mye som skal til. Bytt ut seigmannpremien med et drops. Eller en kjærlighet.

Kjærlighet. Vi trenger alle litt kjærlighet. Alltid. Det er dit jeg vil med dette tror jeg. At du kan komme langt med litt kjærlighet. Litt ekstra omtanke i hverdagen. Når jeg får besøk av en med glutenintoleranse, lager jeg ikke egen mat til denne personen. Da er alt jeg serverer glutenfritt. Fordi ingen har vondt av å spise det. Det er litt som med brøk. Du må finne minste felles multiplum. Hva kan alle spise? Og så serverer jeg det. Nå er jo jeg litt rar da. For jeg setter litt min ære i å kunne tilpasse maten så alle skal kunne spise den. Ja, jeg var til og med klar til å lage lavkarbokake til venninna mi når hun "truet med" å skulle komme innom i barnebursdag. Selv om jeg måtte google og var litt engstelig for hvordan man kombinerer vegansk og lavkarbo. Men det går det og. Den kunne enkelt blitt glutenfri og. :-) I det tilfellet var alt annet ferdig bestemt av barna, så da ville hun fått egen men... ja.

Du aner ikke hvor mye det betyr at noen har giddi å tatt seg bryet med å lage noe du kan spise når du kommer. Og ofte er det ikke så vanskelig. Oreokjeks er veganske. Det er eldorado sine ferdige kanelsnurrer og. Bare sånn hvis du skulle få veganere på besøk og trenger noe til kaffen.

Ha en omsorgsfull dag!
Og ble du litt støtt eller fornærma av dette, så må du lese en gang til, for det var ikke sånn ment. :-)
Virkelig.