Bekymra

Min kropp har i mange år prøvd å fortelle meg noe. Jeg har ofte visst hva det har vært, men å følge hva den sa, var ikke like lett. Den prøvde å skrike det til meg. Og spenne litt bein på meg tidvis. Jeg begynte å føle meg som en hypokonder med alle de rare vondtene mine som det aldri ble funnet noe om på prøver. Da føler man seg dum. Og litt lat og rar.

For et år siden sa ei venninne til meg at det ikke er normalt å gå og ha så mye vondt. En helt normal kommentar. Og helt logisk utsagn. Jeg visste det jo. Men på et vis slo det meg. Hun hadde rett. Det er ikke normalt. Det var på den tida det bare hadde eskalert. Og det fortsatte det med.

Utover forrige sommer ble det værre og værre. Det pleier å være greiere å være meg på sommeren, men ikke da. Da jeg tilslutt begynte å spise smertestillende daglig, ble det hele ugreit. Jeg spiser sjeldent smertestillende. Jeg har vært av den oppfatning at det lindrer et symptom, men ikke årsaken. Da tar jeg heller et glass vann og går og legger meg. Om jeg kan da, vel og merke.

Etter ca tre uker på smertestillende flere ganger om dagen, måtte jeg krype til korset og gå til legen. Jeg klarte så vidt å bøye meg for å ta på skoa. Det var smertefullt og vanskelig å smøre brødskivene til jentene. Det var rett og slett ikke så lett å virke.

Jeg ble sykemeldt. Jeg sov. I tre måneder leverte jeg jentene om morgenen, dro hjem og sov, hentet dem, lagde mat, la dem, og sov. Og gråt. Jeg gråt mye. Det er ikke gøy å føle seg fanget i en nittiårings kropp når man ikke har rukket å fylle førti.

Det er greit å ha smerter. Det er jeg vant til. Å få vite hva det var, hjalp. Det var ikke noe farlig, det var bare vondt. Men jeg måtte så mye. Måtte i gang, måtte jobbe, måtte trene, måtte prøve, måtte komme meg opp av sofaen. Alle hadde en mening om hvordan jeg skulle fikse detta. De fleste kunne fortelle om at alle hadde det sånn til tider, men at jeg bare ikke taklet det bra nok. Det hjelp ikke akkurat.

Jeg var delvis tilbake på jobb litt her og der. Det gikk. Delvis. Jeg var på jobb et par timer, og så dro jeg hjem og sov for å takle et par timer med jentene på ettermiddagen. Snakk om å føle seg mislykka.

Kort fortalt var jeg sykemeldt et år. Jeg har brukt opp sykepengeperioden min. Jeg har prøvd medisiner og funnet noen som virker. Jeg har prøvd ulike treningstyper, og funnet noe som fungerer for meg.
Jeg vet mye om hvor grensene mine går, men det finnes ikke rom til å ta hensyn til dem.

For et år siden lurte jeg på om jeg hadde hjerteproblemer. Jeg hadde smerter i brystet. Det var visst stress. Yoga, sykemelding, skogsturer og svømming har holdt det borte.
Nå er jeg tilbake på jobb. Jeg har verdens beste jobb, forresten. Men tilbake er også smertene. Brystsmertene. De er ikke velkomne. Jeg har legetime i morgen og gruer meg vilt.
Jeg har ikke lenger ord for å fortelle om hvor liten og ubrukelig jeg føler meg. En liten hypokonder. Og jeg er redd for at det ikke bare er stress og denna dustesjukdommen jeg har fått som er skyld i det. For jeg kan ikke være sjuk. Jeg vil ikke være mer sjuk. Jeg har ikke råd til å være mer sjuk. Så jeg har bare å være frisk. Krysser fingrene for at det er innbilning eller noe. Det hadde vært fint. Eller at det er en av følgefeiliene med denna flotte sykdommen. For smerter går greit, når jeg vet det bare er smerter. Det er når de tar uvante vendinger og setter seg på dumme steder som i brystet, at jeg blir litt bekymra.

                               (Bildet er lånt fra verdensveven)

Så kryss fingra for meg i morgen, er du grei. Be en bønn eller send noen varme tanker.

Ha en fin en!

Søt søndag

Det er søndag. Søt søndag. Deilig søndag. Med sol til og med. Og smil. Jeg har mye å smile for. Jeg var ikke ute på Trubadurfestival i går. Litt kjedelig, men det betyr at jeg nok er i mye bedre form enn mange andre denne søndagen. Jeg drikker i grunnen ikke, for hadde jeg vært ute i går OG drukket, hadde dette vært en syk søndag. Veldig. Så det er like greit å la være.

Jeg fikk sove lenge. Det er godt. Jeg spiste rester fra i går til middag, i stua, mens jeg så Frustrerte fruer. Jeg tok et par sjokolader, bare fordi jeg kunne.
Og jeg målte blodsukkeret mitt. Jeg hadde et korttidsengasjement som diabetiker da jeg var gravid med hu siste, så jeg skal gjøre litt kontrollmålinger innimellom. Og så kjenner jeg noen som bekymrer seg litt i overkant for meg og mitt velbefinnende. Så jeg målte i dag morges, og litt i underkant av en time etter mat, sjokolade og sukkerholdig drikke. Og den var alikevel innafor. Stas.

Så fikk jeg handlet inn høst- og vinterklær til hu eldste på kjøpe- selgesida på face. TIl en meget fordelaktig pris.
Og jeg gikk tur. I skogen. Deilig. Jeg elsker skogen. Om jeg noen gang skal flytte, måtte det være skog i nærheten. Gjerne en sånn som på Nordagutu. Har kjørt litt folk dit, og jeg ble misunnelig pga den skogen. Jeg kunne frivillig kjørt folk dit, bare for en mulighet til å gå litt i den.
Det er lite som gir en sånn ro som skog.
I dag løp jeg litt i den til og med. Ikke mye, ikke lenge, men dog. Jeg er i grunn ikke noen fan av å løpe. Kroppen min har ikke likt det. Nå er den snill mot meg. Og om den da vil løpe litt, så skal den få lov til det.

En lang deilig dusj, litt god drikke og en liten sjokolade til mens jeg blogger. Jeg har det bra. Og om et par timer skal jeg hente jentene.

Og om tre sidevisninger runder jeg 2000. Det er litt rart. Artig og rart. Og koselig. Jeg liker å skrive. Og det blir litt ekstra hyggelig når jeg ser at noen liker å lese det jeg skriver også.

Så søndagen smiler. Og om jeg skal fortsette å være flink, rekker jeg å lese litt jobbgreier og gjøre litt yoga også før søndag slutter å smile og blir til mandag.

Ha en fin en!

Angsten er en hvesende slange.

Angsten er som en hvesende slange. Det er ikke alltid du ser den. Men den er der. Ligger i gresset og lurer. Kommer krypende når du minst aner der. Noen ganger hogger den til uten noe advarsel. Mens andre ganger hveser og hvisler den litt i forkant som for å advare deg. Det er ikke alltid den hogger, selv om den lager lyd. Noen ganger lager den bare lyd. Lyd som får blodet til å kjølne i årene. Lyd som gir frysninger og gåseprikker.

Angst spør aldri om det passer. Om du har tid til å bli kald og varm om hverandre akkurat nå. Er det greit om hjertet ditt hamrer hardt de neste fem minuttene? Halvtimen? Dagene? Hva med litt kaldsvette og klissete håndflater akkurat nå? Hadde det vært fint?

Flaks for angst at den ikke spør. Ingen ville sagt at det var greit da. Den er alltid uønsket som gjest.

Ingen kan se slangen i gresset. Den ligger i meg som et lite monster med jernkloen sin om hjertet mitt. Får det til å slå hardere og dumpere. Gjør meg litt kvarm og uvel. Men ingen ser den. Ingen som ikke har kikka meg dypt inn i øynene så mange ganger at de ser den lille skyggen som lurer baki der. Ingen kan se det bak smilet og latteren. De dumme kommentarene og den lette praten. Ingen ser. Med mindre man lar dem se. Den er flink til å gjemme seg.
Jeg tror men må ha kjent på en slik slange selv, for å kjenne den igjen i andre. For jeg har sett den i andre. Selv om svært få har sett den i meg.

Jeg har prøvd å vise den fram et par ganger, med varierende hell. Hvem vil vel se på slangen din? Den er ekkel, uønsket og uforståelig. Det er vanskelig å se for seg slanger i et vakkert blomsterbed. Og om man gir den for mye fokus, er jeg redd den kan ta over kontrollen. Og det vil jeg ikke.

Noen ganger er den lettere å takle enn andre ganger. Den er greiere å takle og stå gjennom, om alt annet er kjent og trygt. Om man er i kjente omgivelser, med mennesker man er trygg på, eller gjør ting man er trygg på. Jeg har gjort mange ting opp i gjennom, hvor ingen ville visst eller trodd at det bodde en diger Anakonda i magen min.

Noen ganger oppsøker jeg den frivillig. Ønsker den velkommen med åpne armer. Eller, jeg oppsøker steder og situasjoner hvor jeg vet den vil dukke opp. Forbereder meg ved å alliere meg med venner, noen eller noe som gjør det lettere, og går på. Rett og slett fordi den slangen aldri skal få lov til å vinne. Det er jeg som er sjefen. Jeg vet du bor der, dypt nede i magen min, men du får ikke ta over. En dag har jeg til og med tenkt til å kvele deg. Men jeg vet det tar lang tid. Jeg holder deg i sjakk med pusten min. Og vissheten om at all uroen du skaper, kun er en illusjon.

Jeg bestemmer. Selv om jeg på dager hvor jeg ikke lenger har trær og busker og gjemme meg bak, må stirre deg rett inn i hvitøye og erkjenne at du finnes.
Åh, som jeg har lyst til å krabbe opp i sofaen med teppet og la meg skremme av deg. Sitte paralysert frem til jeg igjen må ut i virkeligheten og hverdagen. Godt at slangen er redd for barna mine. Eller, er det jeg som blir litt mer superhelt når de er hjemme? Da kikker jeg nemlig som oftest bare dumt på den, og den kryper litt unna. Hveser og rekker tunge, men holder seg i bakgrunnen.

Å bli i slangens hypnotiserende blikk er ikke bra. Æsj, jeg vet jo det.
Nå skal jeg visst kle meg og gå ut i skogen og riste den av meg.

Jeg har sagt det høyt at det hjelper med skog på slike slanger. Sagt det høyt, og noen som har sett meg dypt nok inn i øynene til å kjenne igjen skyggen, har lyttet. Og nå må jeg visst bare ta på sko og gå. Gå, puste, lytte og se. Skog er terapi.

Ha en fredfull en!

Hei sveis!

Forrige dagen på jobb, da jeg hadde vært på do, ble jeg stående å se meg i speilet. Litt som på tegnefilm, så jeg for meg at jeg tok en saks og klippet rufsesveis på meg selv.
Godt vi ikke oppbevarer sakser på do. Godt jeg ikke var hjemme alene da innfallet kom. For da hadde jeg fått artig ny sveis.

Ny sveis fikk jeg alikevel i dag. Godt man kjenner dyktige folk som er klare for mine impulser like kjapt som jeg får de. Først fikk jeg mat, så sveis. Heldig er jeg. Hu ene fortalte hvordan jeg burde ha det, og hu andre klipte. Og klipte. Og barberte. Og tynnet.
Jeg har mye og tykt hår.

Det ser jo ut som jeg ikke har hår igjen her. Men sannheten er at jeg fremdeles har mer hår på hodet enn mange jeg kjenner.

Men når man begynner å barbere bort hår, synes det godt at man er en sølvrev. Så da måtte hårfargen fra Sverige frem fra skapet.

Meget alvorlig baderomsselfie. Jeg blir alltid så fornøyd mes sånne. NOT!

Så nå sitter jeg her og føler meg ti kilo lettere. Mulig det blir litt kaldt på øra om høsten kommer brått på. Men jeg har luer jeg.
Om du får skikkelig bilde av sveisen? Nei. Det ble avlyst pga manglende interesse fra min side.

Ha en velfrisert en!

Grønt lys - kjør

Hovedgata vår har en stund vært trafikkregulert. Det er litt artig at vi har slike storbyfenomen her. Da de gravde lenger nede i byen, var det tydelig at innbyggerne ikke var helt kjent med dette fenomenet. De kjørt på om det var grønt, gult eller rødt. De kjørte gjerne litt fortere når det var rødt.

Nå er intervallene lenger inbiller jeg meg. Jeg slapp alltid så fort gjennom tidligere.
Nå derimot, har jeg aldri rødt lys når jeg skal på jobb. Ungene til og med kommenterer det. Vi trenger ikke stoppe, ikke sakke farta ingenting. Bare kjøre.

Det er litt bemerkelsesverdig. Hver eneste dag de siste straks to ukene har vi kjørt der på vei til skole, barnehage og jobb. Jeg trur ikke vi har måttet stoppe en eneste gang. Og nei, så strukturert at vi kommer dit til samme tidspunkt, er ikke jeg.

Men det er morsomt. Nesten hver gang når vi skal hjem og. Men om vi har god tid, ja da må vi gjerne stoppe. Når jeg trenger tid til å tenke over hva jeg skal handle med på vei hjem og slikt.

Jeg tror universet bare vil fortelle meg at det er klar bane. Kjør på!
Så da får jeg vel bare gjøre det.

Man tiltrekkes det man tenker på, sies det. Jeg husker godt et kryss vi måtte gjennom der jeg bodde tidligere. Jeg bremset bare ned der, hadde nesten alltid klar bane og kunne kjøre. Samboeren min derimot, kom alltid midt i en slags rush. Barna hans bekrefta det og. Jeg tenkte det handlet om fokus. Han husket bare ventinga, jeg tenkte bare på klar bane. Men når unga så det og kan man jo tvile.

Kall det hva du vil, morsomme tilfeldigheter eller hva. Jeg syns nå det er litt artig.

Ha en fin en!

Søskenkjærlighet

Det er ingenting som smelter et mammahjerte som søskenkjærlighet. Og mitt smelter da både titt og ofte.

Som når storesøster tar en pause i å pakke opp gaver for å gi lillesøster litt kos og suss, selv om vennene står og venter.
Når hun gir det ene vennearmebåndet til lillesøster, selv om mange av venninnene hadde mast om å få det.
Når lillesøster spretter opp fra tv-tittingen og krabber rundt på gulvet for å plukke storesøsters perler som triller overalt. To ganger. Og spør etterpå: - Er det godt å ha meg?
Hver gang lillesøster begynner å gråte når jeg sier natta fordi hun ikke har fått nattaklemmen sin av storesøster.
Hver gang store bare må bort og kose på lille, fordu hun er så søt. - Det glitrer av øynene hennes, mamma.
Hver gang store legger armen rundt lille for å trøste når noe går galt.
Hver gang lille går til store for hjelp eller trøst når noe går galt.
Og når store lærer seg å strikke på SFO fordi lille har sagt at Bæ ønsker seg teppe til bursdagen. For ikke å snakke om gleden og stoltheten i ansiktet til lille da hun fikk det. Og når hun pakket det på Bæ.

Mammahjertet smelter som smør i sola. Hver dag.

Søstre er bestevenner man har for livet. 

Lille klarte ikke å stå i ro lenge nok til at bildet ble klart. Store prøver å hjelpe til med litt tvang. :)

Ha en fin en!

Hipp hipp hurra!

Dette er en merkedag på flere måter.
Det største er at for syv år siden i dag, ble jeg mamma til en mageboer for første gang. Og livet, slik jeg kjente det, ble ubønnhørlig endret. Ingen vei tilbake. Jeg forelsket meg ikke i henne ved første øyekast. Det hadde jeg gjort lenge før jeg så henne. Da jeg så henne, lo jeg. Høyt og tydelig. Jordmora kikka rart på meg. Jeg hiksta fram at hun ligna på en alien. Hun prøvde trøste meg. Trodde jeg gråt. -Jammen, se da, sier jeg. _ Hun er grå og har deeet lange hodet. Hun trodde det hadde rabla for meg. Jeg syntes det var morsomt. Vi kalte henne Little Miss Conehead 2008 lenge.
Det er visst ikke lov å le når du føder. Ikke mens det står på, og ikke etterpå. De kikka rart på meg hver gang. Men seriøst, hadde du visst de artige tingene jeg tenkte, hadde du ledd du og. Og nei, det var ikke lystgassen, for jeg fikk ikke noe slikt.

Tenk at det er sju år siden allerede. Hun går i andre klasse og er selvfølgelig den skjønneste jeg vet. Tenk at det går an å elske noen så høyt. Så altoppslukende.

Så høyt at man uten å blunke så mye, arrangerer bursdagsfest for alle jentene på trinnet. 21 stykker ble invitert. Det var 19 barn der, med småhjelperene.
Jeg lagde fire forskjellige pizzaer og to type kake og godteposer (får visst ikke lov å la være, har prøvd). Så putter vi på litt saft, druer, saltstenger, dansekonkurranse, ballonger, gaver, fine kjoler og litt pynt, så var kvelden en suksess. Hadde god hjelp av ei venninne også. Alt går litt lettere da.

En sjuåring ligger nå meget fornøyd og sover.

Mamman er også fornøyd. Det hun er mest fornøyd med, er at det er et helt år til neste gang.
Begge jentene (eller egentlig alle tre) har bursdag i august. Så jeg slipper unna med ett familieselskap. Det fikk jeg eksen til å ha hos seg i år, så det har jo gått riktig så greit. Og nå er jeg ferdig.
Nå gjenstår bare de som ikke hadde mulighet til å komme. Og de håper jeg kommer i mindre porsjoner, så vi rekker å nyte selskapet deres. Bare kos.

Nå er mesteparten rydda vekk. Oppvaskmaskina går. Beina mine prikker. Og om jeg ikke tar så veldig feil, hører jeg senga rope på meg.

Ha en festlig en!