Nederlaget

Det føles som et nederlag. Jeg vet at det ikke er det, men det føles sånn. Det føles som jeg ikke når opp, at jeg kaster inn håndkledet eller noe. Det er ingen god følelse.

Da jeg fikk diagnosen fibro, hadde jeg latt det går for langt. Jeg hadde tappet kroppen min helt for energi. Og jeg brukte flere måneder før jeg klarte å gjøre stort annet enn å sove. Jeg lovet meg selv at jeg aldri skulle dit igjen. Aldri.

Jeg visste jeg måtte ta en pause snart, men jeg håpet at jeg kunne unngå det. Hvile litt mer. Gjøre ting som ga energi. Vel, det var ikke nok. Sykemeldinga er et faktum. To uker. Så skal jeg tilbake til legen.
Det finnes ingen medisin som kurerer detta. Jeg gikk ikke like sent som sist denne gangen. Jeg sover ikke hele dagen. Bare en liten lur. Eller to. Men jeg har ikke energi til stort. Det er frustrerende. Og frustrasjon er igjen energikrevende. Så, jeg prøver å holde motet oppe. Prøver å godta at dette er noe jeg må leve med. Lære meg å kjenne signalene før jeg kjører meg ned i kjelleren. Kanskje det hjelper.

En usynlig sykdom er kjedelig. Jeg må jo ut. Jeg må levere og hente barn, handle og alle slike dagligdagse ting. Jeg må ut av huset for ikke å bli gal, eller sykere. I dag var jeg til og med og tok sol. Det hjelper. Kroppen tror i ti minutter at den er i syden og myker opp. Deilig.
Og når men er ute av huset, møter man folk. Man hilser og smiler. Og tenker at de sikkert lurer på hvorfor ikke jeg er på jobb. Spesielt når jeg henter og leverer barna. Jeg jobber jo på skolen, så masse elever kommer løpende for å gi en klem når jeg henter. Det er veldig hyggelig. Og litt trist. Jeg savner dem. Skulle så gjerne klart å være både lærer og mamma. Og Siv. Akkurat nå er det vanskelig nok å være Siv. Jeg bruker dagen til å samle energi for å klare å være mamma. For det er den viktigste jobben.

Men snart. Jeg har oppdaget Netflix. Ser serier og strikker. Og så tar jeg en runde og gjør noe lurt. Rydder av frokostbordet, tømmer oppvaskmaskina eller noe slikt. Sånne små banale ting er litt prosjekter. Et kvarter og jeg er sliten. Det er helt dust, men sånn er det. Nå. Så setter jeg meg til lading en episode til. Og sånn går nå dagene.

Jeg innbiller meg at når jeg klarer å slutte å tenke på hva jeg skulle gjort, så hjelper det masse. Snart kan jeg klare  mye mer. Litt mer for hver dag. Hvile meg frisk. Puste. Gjøre ting som gir kroppen energi. Skynde seg langsomt. Det er vanskelig det.

Men jeg skal klare det. Jeg har ikke akkurat noe valg.

Ha en fin en.

Fibrof**n

Om du ikke liker sutring og klaging, kan du bare slutte å lese med en gang. Jeg har nemlig litt eder og galle å lire av meg i dag.
Jeg er så heldig å ha fibro. Jeg har bestemt at den ikke skal ha meg, og at jeg skal få den til å gå over. Men det er desverre ikke helt sånn akkurat nå. Jeg har gjort ganske mye for å bli bedre. Og det har fungert. Jeg har lagt fra meg så godt som alle flink-pike-tendensene mine. Jeg har blitt god på å gi faen, og jeg har blitt mye bedre til å tenke at dette er godt nok. Jeg stiller ikke for høye krav til meg selv når kroppen krangler. Da slipper jeg å skuffe meg.
Jeg har helt sluttet å spise animalia, altså kjøtt, egg og meieriprodukter. Dette hjalp veldig på kroppen min. Men desverre ble jeg ikke helt frisk. Nå er det høst. Det er kaldt, mye regn og vind. Og kroppen min klager.

For en måneds tid siden hadde den en sånn dustedag. Smertene hadde tiltatt en stund, og trykket i hodet var på plass. Denne dagen var jeg på et kjøpesenter og tusla rundt. Fibrotrollet er noen ganger redd for at jeg skal glemme at det er der, og gir meg påminnelser. Først svikta det ene kneet mitt. Det kommer ern skarp smerte, og kneet svikter før det blir stivt og vanskelig å gå på en stund. Etter et kvarter var det greit igjen. Så setter det seg et rundt punkt på størrelse med hånda mi på låret. Et punkt med smerte. Det er helt rundt, fullt av vondt, men ikke farlig. Det er slik man vet at det bare er smerte, det er nesten litt morsomt. For det er så merkelig plassert. Dette går også bort i løpet av et kvarters tid. Så svikter det andre kneet. Det begynner å bli komisk. Litt tragi-komisk. Men det gir seg det og. Slikt har det med å gjøre det. Det gjør vondt, men det går over. Fra et kvarter til noen uker varer det, men det går over. Det går alltid over. Så satte det seg i albuen. Flott fibro, du begynner å bli kreativ. Der har jeg aldri hatt sånne smerter før. Jeg ventet at de også ville gå over i løpet av et kvarters tid. Men det gjorde det ikke. To uker var det veldig vondt. Slik at jeg i begynnelsen slet med å tørke meg på do. Måtte bruke begge hender for å klare å pusse tennene. Sånt er til å bli sprø av. Nå er det en måned siden, og jeg klarer nesten å rette armen helt ut. Og den gjør bare vondt innimellom.

Høsten er her. Det er visst ikke annet å vente.

Men hvor er det hvile å finne? Når blir det pause?
Jeg vet at jeg ikke er i stand til å tippe over og bli gal. Har testa ut det, og fått det bekreftet av profesjonelle, at den luksusen kan jeg bare se langt etter. Jeg må nok bare bli her. I min egen slitne psyke.

I går var det fredag. Slutten av uka. Jeg var sliten. Slutta tidlig. Og for første gang på en lang stund, var det ingen barn hjemme. Jeg dro hjem, spiste sterke medisiner. De legen har sagt jeg kan ta en av ved sterke smerter. De jeg ikke kan kjøre bil etter å ha tatt. De jeg synes det er et nederlag å ta. Da vinner liksom fibroen litt, da må jeg liksom ha hjelp. Da inrømmer jeg at detta er et slit.
Jeg tar tabeletten min. Krabber under dyna og sover noen timer. Håper kroppen er litt snillere når jeg våkner.

Da jeg våknet, hadde min kjære laget middag. Jeg trengte bare krabbe ut fra under dyna og karre meg til matbordet. Spise. Litt i ørska. Så videre til sofaen. Inn i armkroken, under teppet, foran tven. Bare være. Varm. Sliten. Og trygg.

Det er min stille havn. Ro, hvile og trygghet. Godt plassert i armkroken din, med en fet serie på skjermen. Teppe, te og kos. Jeg er så utrolig heldig som har deg. Som passer på meg, og ikke betviler alle de rare dustesmertene mine. Selv når jeg lurer på om jeg er på vei til å bli gal.

Og det er ikke for å misbruke ordet gal på noen måte. Men når man går med konstante smerter over tid, har hender og armer som mister styrken, og som slipper ting uten forvarsel, ja da kan man begynne å lure litt på om man begynner å bli gal.
Når man på toppen av det, blir superglemsk og føler at huet er pakka inn i vatt, da begynner det å bli gøy.

Man bare vent, du fibrotroll, jeg skal vinne over deg.
Men først skal jeg bruke helga på å hente krefter.

Ok. Nå er jeg ferdig med klaginga mi for i dag. :)

Ha en fin helg!

Ta på deg selv! Rosa sløyfe.

Kalenderen sier oktober. Ute er det kaldt. Rim på bakken, is på rutene. Det er høst.
Og det er tid for rosa sløyfe aksjonen.
Oktober er måneden hvor vi bruker den rosa sløyfa for å minne hverandre på at brystkreft kan ramme oss alle. De aller fleste kjenner vel noen som har vært eller er rammet av det. Målet er å skape litt oppmerksomhet rundt det for å øke kunnskapen om brystkreft.
Det å vite at du bør undersøke brystene dine jevnlig, og hvordan du gjør det, er viktig.
Du kan lese mer om dette her. 



Noen år har det vært hemmelige kampanjer på Facebook hvor man skal lage seg artige, rare statuser. Det er bare jentene som er invitert, og hvert år har jeg fått mange slike i innboksen. Jeg synes de er artige. De er med å sette et fokus også til de som liker best å ta det alvorlige med litt humor. Og det å gjøre det litt hemmelig, "bare vi jentene". Og alle som lurer på hvorfor alle har så rare ting på statusen sin. Morsomt.
Ikke det, jeg skjønner argumentene til de på vennelista mi som bare er nødt til å ødelegge moroa hvert år. At man heller bør donere penger, enn å sette teite statuser på veggen sin. Jeg er ikke enig, men jeg ser poenget. Jeg mener nå at opppmerksomhet kan man få på mange måter. Også ved å tulle litt. Og om det gjør at noen flere lærer å undersøke egne bryster, eller blir minnet på å gjøre det, så er det bra. Det er ikke alle som kan donere penger.

Og så er det sløyfa. Den kan settes på profilbildet ditt, og den kan kjøpes som pin. For å vise at man støtter. Og pengene går til kreftforeningen.

I år ble jeg litt skuffa. Det finnes mange ulike sløyfer, i ulike design. Og fint er det. Men hvert år har de en ny designsløyfe. I år er denne laget i skinn. Det synes jeg var litt skuffende. Jeg har ingen problemer med å forstå symbolbruken som kunstneren forteller om, men jeg er uenig med valget.
Og ja, jeg vet at de forteller at skinnet er restskinn etter kjøttproduksjon, og at det ellers ville bli kastet, men det gjør det liksom ikke noe mer greit for min del.

Nå synes ikke jeg dette gjør kreftforeningen til en dårligere forening i det hele tatt, men jeg håper at de ikke vil velge slike produkter i produksjonen sin fremtidige år. Derfor vil jeg velge å kjøpe en rosa sløyfe som IKKE er produsert i skinn, og oppfordre deg til å gjøre det samme. Slik kan vi vise at det finnes bedre materialer ved fremtidige sløyfedesign.

Og bare jeg finner ut hvordan jeg putter denna rosa sløyfa på profilbildet mitt, skal jeg gjøre det (tips mottas med takk).
Og så skal jeg ta på meg rosa sløyfe. Til minne om de som har kjempet, og kjemper. Og for å oppfordre deg om å ta på deg selv.
Og om du velger noe annet enn skinn som ditt symbol, er det flott. Veldig flott.

Jeg vet forresten at kreftforeningen er en forening som tar fine standpunkt. De har avvist pengegave fra Mannegruppa Ottar fordi de ikke vil assosieres med dem. (Klarte bare så vidt å ikke skrive et innlegg om det i dag. Kan ikke love at jeg ikke gjør det snart.)
Håper det neste de tar avstand fra, er skinn.

Og så sender jeg en ekstra varm tanke til dere som kjemper, har kjempet, eller kjenner noen som har kjempet, eller kjemper. Og til dere som tapte kampen. Jeg tenker litt ekstra på dere når jeg bærer min rosa sløyfe.

Ha en rosa oktober!

Vegansk prinsesse.

I dag var første arbeidsdag etter ferien. Planleggingsdag på Gaustablikk høyfjellshotell. Slike dager er med lunsj, og som vegner vet man jo at da er det lurt å ta med niste. Litt kjipt, men sånn er det som regel. Men så sier ei venninne av meg at der er kokken veldig flink til å lage veganermat, bare han får beskjed i forkant. Det har egentlig ikke falt meg inn å forvente særbehandling, flink pike syndromet kanskje. Men jeg ringer og sier i fra. Og de fører det opp. Jeg sier samtididg i fra at jeg er ekstremt allergisk mot epler og pærer så det er fint om det ikke er slikt oppkåret rundt om kring. Damen sier hun skal gi beskjed. Og jeg kjenner meg veldig fornøyd. Jeg hater slike telefoner, men liker tanken på at jeg kan bli der hele dagen uten pustebesvær, og begynner å glede meg til mat.

Og det gjorde jeg med god grunn. Det var koldtbord, og til og med en egen varmrett. Følte meg så fantastisk heldig og mett.
Dessertbordet var ikke så enkelt å tyde siden ingenting var merket, så jeg spurte ei av serveringsjentene. Hun var usikker og hentet kokken. Og han var bare såååå imøtekommende. Jeg lurte bare på om det var noe av det på bordet jeg kunne spise, men han toppet den med p hente risbasert is til meg. Og så fylte jeg på med litt bær og følte meg som ei prinsesse. Bortskjemt og mett.

Noen ganger er det bare herlig.
 Jeg takket kokken pent for god mat og smilte meg fornøyd gjennom resten av planleggingsdagen.

Og siden morgendagen byr på ny planleggingsdag med lunsj, spurte jeg sjefen hvor lunsjen kom fra, og så ringte jeg dit og spurte om jeg også kunne få mat i morgen. Og han var også meget imøtekommende. Han måtte tenke litt, men det var ikke noe problem å lage noe vegansk til meg sa han. Og jeg ble bare sååååå glad.

 

Utsikten er det ingenting å utsette på.



Mmmmmm masse deilig mat.


Og den nydelige risbaserte isen. Mmmmm.... Herlig.

Ha en fin en!

De to veganerne som skulle til Sverige og gjøre seg fete.

Det var en gang to små veganere som skulle til Sverige for å gjøre seg fete. Nei, vent nå litt. Små? Nei. Den ene var to meter høy, så det stemmer nok ikke helt. Men til Sverige skulle de. De hadde nemlig hørt om masse deilig og billig veganerføde der borte.
Så de pakket bilen med telt, stormkjøkken, dill og dall, og dro av gårde.

Da de kom til Sverige kjøpte de med seg litt av hvert for å prøvesmake og startet jakten på en campingplass. Uten å dra noen sammenligninger forøvrig, var det ikke mye plass i herbergene rundt om kring. Så de måtte lete langt og lenge før de fant et vakkert lite sted med plass til et telt.

Der ble de for å spise og smake på alle de artige tingene dette landets frysedisker hadde å tilby. Omph fant de ut at var oppskrytt. Det samme var havresjokolademelka. Men de oppdaget at annemannemammon eller hva de heter er gode til å lage det meste. Blant annet chorizopølser. Nom nom.

Etter å ha spist og drukket, kikket og hvilt, tenkte di at tiden var kommet for å dra til det forgjettede shoppingmekka, Ullared. Men så gikk det opp for dem at de faktisk ikke er så glad i handlesentre, de ville bare ha vegansk mat, og det har de ikke på Ullared. Langt er det å kjøre også, og ikke er de så rike heller. Så de dro tilbake til grensa og handlet.

De var så lure at de kjøpte en  frysebag og noen fryseelementer, slik at de kunne få frysevarene med seg hjem.
Sverige har skjønt det. De hadde en hel rad med frysedisker kun fylt opp med veganske matvarer. Skikkelig gøy. Men det beste kom da de nærmet seg kassa. Disken med is. En hel disk med vegansk is.

Jeg tuller ikke. Noen lure svensker (I know) har laget en hel bøttebråta med vegansk is. Og den smakte så innmari godt. Kroppen krølla seg litt sammen i sjokk over at jeg klarte å kjøre innpå nesten en hel sånn bøtte med is. Fantastisk. Neste gang må jeg få lånt meg en fryser til å koble til sigarettenneren så jeg kan ta med meg is hjem.
DET hadde vært noe det.

Vel hjemme, oppdaget de at de slett ikke hadde blitt noe fetere i Sverige. Men maten ligger i fryseren, så det er enda håp.

Ha en fin en!

Hvorfor deg?

Jeg la inn en bestilling på drømmemannen. Alle de kvalitetene jeg ønsket meg i en partner, samt de tingene jeg ønsker å slippe hos en partner. Etter å ha kommet over tjueåra og litt til så har man jo gjort seg noen erfaringer om hva som fungerer og ikke.
Økonomi, personlighet, forhold til mat, barn, syn på livet, utdanning osv. Lista var ikke kort. Da det kom til utseende fant jeg ut jeg kom til kort. Hvordan skulle jeg vite hvordan han skulle se ut? Nei, det var ikke min jobb. Det kunne jeg bare glede meg til å finne ut av. Det eneste jeg visste var at han måtte ha blikket. Det blikket som får meg mo i knærne og som gjør at jeg vet. Vet at det er deg.

Og så kom du. Bak solbrillene fant jeg det, blikket. Og jeg søker det daglig. Når du er borte har jeg det bare via skjerm. Godt det er ferie. Og masser av tid. Tid til å drukne i blikket.

I tillegg til alle tingene på lista, er du veganer. Bonuspoeng.
Og du bekjemper store, skumle monster for meg.
Du er romantisk og søt. Kan snakke om, og skrive om alt.
Og du dukker opp med søte gaver. Blir helt satt ut, jeg.

Du er min helt egne helt. Som suger glassplinten ut av foten min når pinsetten bare dytter den lenger inn. Ikke noe problem å være på en øde øy med deg.

Og ikke minst roen og tryggheten jeg føler sammen med deg.

Så hvorfor akkurat deg?
Fordi du er deg!
Akkurat deg!

Elsker deg!

Fort, fortere, forlova.

Noen ganger går ting litt fort unna i svingene. I blant er det for fort, andre ganger er fort bare helt riktig tempo.

Vi er på ei øy. Alene med fire fine, små frøkner. Uten strøm, vann eller fancy ting. Med krabber, sjokade, peanøttsmør og brennmaneter. Klokka er lagt bort. Knotten varsler leggetid. Døgnet er lyst, og sjøen holder 13 grader. Det er akkurat passe til at man klarer å skylle bort såpa man beleilig skrubbet seg med før man hoppet uti. Akkurat varmt nok til at leddene ikke stivner.

Det er kveld og vi mater de små. Jeg tråkker over gulvet for å hente et glass til ei lita ei og tråkker på et glasskår som hadde klart å lure seg unna da jeg feide opp etter en ulykke litt tidligere på dagen. Det sitter godt. Vi bruker tid. Makt. Tid, makt og pinsett. Men den vil ikke ut. Jeg kjenner den glipper pinsetten og det knaser. Jeg kjenner den skjærer seg lengre og lengre inn i foten. Da er det godt å ha en helt egen helt. En som bare tar tak i foten min og suger glassplinten ut. Jeg vurderte en liten stund å bli litt engstelig for det faktum at den ikke ville ut, og at vi var langt ute på ei øy. Men du gir meg slik en ro bestandig. Ingenting er farlig med deg.

Barna blir lagt. Det blir etter hvert stille. Du går på kjøkkenet. Jeg ligger på madrassen og kikker etter edderkopper mens jeg kjenner det dunker i foten.

Så kommer du ut. Du går ned på kne med en søtpaprikaring i hånda og frir.

Selvfølgelig svarer jeg ja. Uten å le. Som den mest selvfølgelige ting i verden svarer jeg ja. Uten tvil, uten latter.

Ringen varte ikke så lenge. Den måtte spises. Litt for å forsegle det hele. Spist er spist. Så da må det bare bli sånn. Forlova faktisk. Paprikaforlova med veganerkjæresten min.

Nå er paprikaen bytta ut med ekte ringer. Facebook er oppdatert, og mer ekte blir det vel ikke.

Fort? Ja, godt mulig. Men helt passe. Hva er det å vente på?
Du og jeg.

Ha en herlig en!