I sommer har bibliotekene en lesekampanje som heter sommerles. Den er ikke helt lik over hele landet, fant jeg ut i dag, men det innebærer å premiere barna for å lese, bli lest for og høre på lydbøker. Jentene mine har jeg registrert på nett med brukernavn og passord på www.sommerles.no Det var veldig enkelt. Her finnes det en historie man kan lese, oppgaver å løse, og mulig å registrere bøkene man har lest. For hver bok man leser eller hører, får man poeng eller xp som det heter. Etter hvert som man får mange xp går man opp i level. Når man har kommet til level 5, 10 og 20 kan man gå på biblioteket å velge seg en premie. Det var fine premier. Blant annet tatoveringer, som jentene mine syntes var veldig stas. Og splitterne som gjør at to kan høre på iPad eller telefon samtidig. Det er den de vil ha neste gang. Mine ble veldig ivrige, og jeg har lest masse bøker for mini. Storesøster syntes det var stas å lese bøker for mini, da fikk begge poeng for samme boka. Man får også ulike trofeer for bøker man leser. Til nå har vi funnet ut at det er trofeer for antall leste bøker, bøker med mange sider, lese bøker av samme forfatter og lese flere bøker man synes er morsomme. Det er over femti trofeer tror jeg, så det er mange forskjellige ting man kan samle på. Motivasjonen for å lese ble i alle fall tent. Og det må vi jo bare kose oss over. Frøkna lette opp alle lydbøkene sine og lyttet intenst. Hun vil registrere bøker og få gevinster. Mini og jeg syntes det var gøy å se om vi får nytt trofé når vi har lest enda flere bøker av samme forfatter. Vi er veldig glade i Ludde-bøkene. Og så har vi begynt å lese høyt på en litt større bok, Astrid Lindgrens 'Brødrene Løvehjerte'. Boka er fantastisk, men jeg synes det er like vanskelig å lese høyt de første kapitlene hver gang. Man får liksom frå grøtete stemme. Tror kanskje jeg er litt allergisk. Snufsing og rennende øyne kan forekomme. Vi har kun rukket å lese de to første kapitlene, før de nå har vært en uke hos sin far. Nå skal vi være alle barna sammen et par uker, så da tenkte jeg å lese den for alle. Noe som betyr at jeg må lese de to første kapitlene på nytt. Ja ja. Godt resten ikke er like tåredryppende.
Jeg har hatt litt utrfordringer med å lese de siste åra... Eller egentlig helt siden jeg gikk på lærerskolen. Det er lite jeg her lest siden den tid. Den vonde følelsen har liksom dukket opp hver gang jeg plukker opp noe som ikke står på pensumlista. Nå har je grommeste meg gjennom noe, men det går så sakte. Det har ikke vært som før, da jeg slukte bøkene.
Men nå har det skjedd noe. Jeg plukket en bok ut av hylla til min kjære. Jeg har den samme hjemme. Fremdeles pakket i plast. Jeg har flere ganger villet lese den, har hørt masse bra om den, men aldri kommet så langt som til å ta av plasten en gang. Det sier jo litt. Jeg blir ofte trøstet med at mange andre også har opplevd lesetørke når de har hatt små barn.
Men nå har jeg lest boka. Hans eksemplar vel og merke, så min er fremdeles i plast. Om noen andre også vil lese den. 'Alle mine triste horer' av Gabriel Garcia Márquez. Om jeg da ikke. Har gitt den videre en dag jeg var frustrert. Ikke nok med det, jeg kjøpte to nye bøker forrige dagen, og er snart ferdig med den ene av de. Jeg føler leselysten har våknet litt igjen. Det er deilig. Jeg pleide å lese massevis før. Før lærerskolen. Før det krav om hva man skulle lese, og tidsfrister til når ting skulle være lest. Forventninger til hva du skulle få ut av det du leste og krav om hva du kunne tolke og lese ut av alt. Lesegleden min forsvant tragisk nok på lærerskolen. Nå er den på vei til å våkne igjen.
I dag var vi på biblioteket på Sørlandet med hans to små. Der har de en litt enklere sommerles. De skriver ned bøkene de leser i et pass og når de leverer det med ti leste bøker, får de et armebånd. Alle som er med blir invitert på en fest i september hvor de får diplom og er med i trekningen av gavekort på bøker.
Mine kan også være med her, men festen er på en onsdag, så eneste premien de kan få er armebånd, men det er kult nok.
På dette biblioteket jobber det ei meget dyktig dame. Sikkert flere, men denne ene vi snakket med var ganske enestående. Jeg klarte å ende opp med seks bøker til meg og en liten haug til jentene. Vi tråkket rundt barneavdelingen og hun øste ut av sin kunnskap. Jeg fikk masse gode tips til bøker å lese både med egne barn, eleven mine nå, og fremtidige. Hun var så blid og hyggelig. Gleder meg at hun kan begeistre masse unge lesere. Kanskje derfor de ikke trenger sånne ekstra tøffe leseaksjoner som vi har i Telemark.
Så mye tyder på at dette blir en fin lesesommer. Barna leser, han leser, jeg leser, alle leser. Vi kan lese i senga, i sofaen, på stranda, på telttur, ja over alt.
Kanskje jeg kommer tilbake til å bli en lesehest igjen? Kjenner jeg liker tanken. Sjefen min sa at alle elevene måtte lese minst en bok i sommer, og de voksne måtte lese minst to. Jeg trur jeg skal klare å få til det. Med god margin.
Ha en bokglad sommer!
torsdag 29. juni 2017
onsdag 28. juni 2017
Å telte teller
Det er sommerferie. Jentene mine er hos pappaen sin, og jeg er på det blide sørland med min kjære og hans jenter. Etter å ha levert mine jenter, dro vi en liten tur innom Sverige og hamstret litt lettvinn veganermat å fylle fryseren med til sommerkosen. Og der fant vi også noe vi har snakket om lenge.
For det er jo slik at om du ønsker deg noe, og sender dette ønsket ut i universet, så ordner det seg. Uansett. Og det gjorde det nå og. Vi har snakket om å skaffe et telt til, eller helst et hvor vi har plass til alle. Og der stod det. Så stort at til og med han kan stå oppreist inni det. Med to soverom, og god plass. Og til en pris som til og med jeg kunne klare når skattepengene har kommet. Spesielt siden universet ordner det så det er på supertilbud.
Og da måtte det jo testes. Først måtte vi bruke enda litt mer penger på campingutstyr til alle barna. Så der røyk litt av overraskelsen med bursdagsgaver. Men igjen, kommer tilbudene på det man trenger.
Det sies at det er en test på forholdet å sette opp et telt sammen. Vi har gjort det før og. I fjor sloss vi med mygg og en sliten kropp etter masse kjøring. Men det gikk veldig bra. Nå var det et helt nytt telt, og ikke mygg. Igjen klarte vi det helt fint. Ingen krangling, ingen ukvemsord. Litt tull, men det gikk overraskende lett å sette det opp. Mulig alle mine år i speideren har satt litt spor. Men mest er det vel bare at vi er et superpar som klarer alt. Vi har sett mange par sette opp telt, men sjelden like rolig og med så god stemning.
Vi har bada, lekt på stranda, møtt nye, hyggelige mennesker og kost oss. Jeg kan kjenne at jeg har vært i sola, selv om jeg måtte ha på meg klær en del pga vind. Det var kald vind.
Camping er kos. Litt bedre underlag og litt mer klær, så blir det supert. Gleder meg til mine jenter også skal være med. Det er meldt enda deiligere vær i juli, så det lover godt for campingkos.
For når det kommer til sommerferie med barn, er det telt som teller.
Ha en fin en!
For det er jo slik at om du ønsker deg noe, og sender dette ønsket ut i universet, så ordner det seg. Uansett. Og det gjorde det nå og. Vi har snakket om å skaffe et telt til, eller helst et hvor vi har plass til alle. Og der stod det. Så stort at til og med han kan stå oppreist inni det. Med to soverom, og god plass. Og til en pris som til og med jeg kunne klare når skattepengene har kommet. Spesielt siden universet ordner det så det er på supertilbud.
Og da måtte det jo testes. Først måtte vi bruke enda litt mer penger på campingutstyr til alle barna. Så der røyk litt av overraskelsen med bursdagsgaver. Men igjen, kommer tilbudene på det man trenger.
Det sies at det er en test på forholdet å sette opp et telt sammen. Vi har gjort det før og. I fjor sloss vi med mygg og en sliten kropp etter masse kjøring. Men det gikk veldig bra. Nå var det et helt nytt telt, og ikke mygg. Igjen klarte vi det helt fint. Ingen krangling, ingen ukvemsord. Litt tull, men det gikk overraskende lett å sette det opp. Mulig alle mine år i speideren har satt litt spor. Men mest er det vel bare at vi er et superpar som klarer alt. Vi har sett mange par sette opp telt, men sjelden like rolig og med så god stemning.
Vi har bada, lekt på stranda, møtt nye, hyggelige mennesker og kost oss. Jeg kan kjenne at jeg har vært i sola, selv om jeg måtte ha på meg klær en del pga vind. Det var kald vind.
Camping er kos. Litt bedre underlag og litt mer klær, så blir det supert. Gleder meg til mine jenter også skal være med. Det er meldt enda deiligere vær i juli, så det lover godt for campingkos.
For når det kommer til sommerferie med barn, er det telt som teller.
Ha en fin en!
mandag 26. juni 2017
Ett år
I dag er det en merkedag.
For ett år siden møtte jeg en stor og skummel edderkopp. En som min helt måtte bekjempe og redde meg fra.
For ett år siden i dag tråkket jeg på et glasskår som jeg ikke klarte å få ut hele av. Et som satt så godt at min ridder til slutt måtte suge ut av foten min.
For ett år siden kom bestevennen min inn, satte seg på kne foran meg og fridde til meg med en søtpaprikaring.
Så i dag er det en merkedag. Ett år har vi vært forlova. Det første av mange.
Mye har skjedd på et år. Vi har hatt gode dager, rare dager, vonde dager, triste dager, glade dager, trøtte dager og fine dager. Mest gode dager. Mange gode dager.
Du er min beste venn, og vi kan snakke om alt. Det har flere ganger overrasket meg hvor greit det går an å snakke om selv de skumleste ting. Du er alltid rolig og trygg, og verden blir litt mindre skummel når du er der.
Sammen har vi reist milevis, handlet tonnevis i Sverige, laget og smakt massevis av deilig mat, møtt masse morsomme folk, badet, ledd og løst verdensproblemer.
Og dette er bare starten. Første året av mange. For vi har begge blitt store nok til å vite når man har funnet noe bra. Vi vet begge hva vi vil ha og hva vi ikke vil ha i et forhold. Og vi vet at det krever litt jobb. Og vi vet at det er det verdt. Og det viktigste er av vi vet at når vi finner noe som er så bra, så holder man fast med begge hender.
For ett år siden snakket vi om at vi skulle nyte sommeren, og så fikk vi heller finne ut av hverdagen når høsten kom. Den kom, gikk og nå er sommeren her igjen. Denne skal også nytes. I fulle drag. Med to og fire jenter, og litt bare oss to. Forhåpentligvis med masse sol og bading. Lange, late dager, telttur, eventyr og lek.
Hverdagen har vi funnet vår egen greie på, og den funker for oss.
Og andre utfordringer som måtte dukke opp, de takler vi de og - sammen.
Jeg vet at verden er et bedre sted med deg i den. Sammen med deg blir vanskelig lettere, og gøy morsommere. Alt blir bedre sammen med deg. Og det er alt jeg trenger å vite.
Så jeg gleder meg til fortsettelsen sammen med deg. Vi starter med en sommer hvor været er spådd å bli det beste på mange tiår.
Elsker deg!
For ett år siden møtte jeg en stor og skummel edderkopp. En som min helt måtte bekjempe og redde meg fra.
For ett år siden i dag tråkket jeg på et glasskår som jeg ikke klarte å få ut hele av. Et som satt så godt at min ridder til slutt måtte suge ut av foten min.
For ett år siden kom bestevennen min inn, satte seg på kne foran meg og fridde til meg med en søtpaprikaring.
Så i dag er det en merkedag. Ett år har vi vært forlova. Det første av mange.
Mye har skjedd på et år. Vi har hatt gode dager, rare dager, vonde dager, triste dager, glade dager, trøtte dager og fine dager. Mest gode dager. Mange gode dager.
Du er min beste venn, og vi kan snakke om alt. Det har flere ganger overrasket meg hvor greit det går an å snakke om selv de skumleste ting. Du er alltid rolig og trygg, og verden blir litt mindre skummel når du er der.
Sammen har vi reist milevis, handlet tonnevis i Sverige, laget og smakt massevis av deilig mat, møtt masse morsomme folk, badet, ledd og løst verdensproblemer.
Og dette er bare starten. Første året av mange. For vi har begge blitt store nok til å vite når man har funnet noe bra. Vi vet begge hva vi vil ha og hva vi ikke vil ha i et forhold. Og vi vet at det krever litt jobb. Og vi vet at det er det verdt. Og det viktigste er av vi vet at når vi finner noe som er så bra, så holder man fast med begge hender.
For ett år siden snakket vi om at vi skulle nyte sommeren, og så fikk vi heller finne ut av hverdagen når høsten kom. Den kom, gikk og nå er sommeren her igjen. Denne skal også nytes. I fulle drag. Med to og fire jenter, og litt bare oss to. Forhåpentligvis med masse sol og bading. Lange, late dager, telttur, eventyr og lek.
Hverdagen har vi funnet vår egen greie på, og den funker for oss.
Og andre utfordringer som måtte dukke opp, de takler vi de og - sammen.
Jeg vet at verden er et bedre sted med deg i den. Sammen med deg blir vanskelig lettere, og gøy morsommere. Alt blir bedre sammen med deg. Og det er alt jeg trenger å vite.
Så jeg gleder meg til fortsettelsen sammen med deg. Vi starter med en sommer hvor været er spådd å bli det beste på mange tiår.
Elsker deg!
tirsdag 16. mai 2017
Dagen før dagen
Hvis pavlovaen ble flat og rant ut i ovnen fordi det ikke virker heeeelt på samme måten med kikertvann som med eggehvite, ikke fortvil.
Om skjortene fremdeles ikke er strøket, og flagget ligger i skapet, vær ikke trist.
Dersom huset ditt ikke er nyvasket, eller støvsugd og ryddig, for den saks skyld, ikke gråt.
Om du sitter med gjøremål til opp over øra, men hendene i fanget, fortvil ei.
Om ikke annet, så er du ikke alene om det.
I morgen er det 17. mai. Jeg har barn. De gleder seg. Veldig.
Klærne deres er klare. Vi har forhåndsprøvd alt, og alt er vasket og klart. Dog ikke strøket, helt enda. Jeg orka ikke. Flaggene er lokalisert.
Hva jeg skal ha på meg, er fremdeles et lite mysterium. Tror ikke det blir godt mottatt om jeg krever å få praktisere som naturist sånn helt alene i barnetoget, så noe finner jeg nok å pakke meg inn i. For det er det vi må i morgen. Pakke oss inn. Det er ikke spådd fare for å svette i bunadene.
Barna skal kles og pyntes. Vi skal gå i tog. Vi skal være med på leker. De skal få kake og is. Vi skal smile og le. Vi skal ta lodd. Og kanskje vinne.
Det blir 17. mai i morgen uansett hvordan du vrir og vrenger på det. Vi tar den litt avslappa tilnærmingen. Eller forsøker. Jeg er godt oppdratt til at man skal stresse i forkant av og på slike dager. Stresse masse. Jeg skjønte aldri helt hvorfor, men vi måtte stresse.
Det tenker jeg at ikke er så viktig lenger, så nå jobber jeg for å ikke gjøre nettopp det. Stresse.
Så da ser det litt bomba ut. Ingen middagsgjester ventet her i morgen. Ingen som er bedt på pavlova heller. Av tidligere nevnte grunner.
Men du, uansett om alt er strigla og på stell (fortell meg da gjerne hvordan du får til det) eller om alt står litt på hodet, så husk at i morgen er grunnlovsdagen. Dagen da vi feirer at vi er et fritt land. Et land hvor barna går i tog og ler, vi har ingen militærparader, men pølsefråtsing og iskos. Barna er i fokus. Vi lever i et fritt land som folk flykter TIL og ikke FRA. Vi er heldige.
Senk skuldrene, løft flagget og, hipp hipp hurra!
Gratulerer med dagen!
Om skjortene fremdeles ikke er strøket, og flagget ligger i skapet, vær ikke trist.
Dersom huset ditt ikke er nyvasket, eller støvsugd og ryddig, for den saks skyld, ikke gråt.
Om du sitter med gjøremål til opp over øra, men hendene i fanget, fortvil ei.
Om ikke annet, så er du ikke alene om det.
I morgen er det 17. mai. Jeg har barn. De gleder seg. Veldig.
Klærne deres er klare. Vi har forhåndsprøvd alt, og alt er vasket og klart. Dog ikke strøket, helt enda. Jeg orka ikke. Flaggene er lokalisert.
Hva jeg skal ha på meg, er fremdeles et lite mysterium. Tror ikke det blir godt mottatt om jeg krever å få praktisere som naturist sånn helt alene i barnetoget, så noe finner jeg nok å pakke meg inn i. For det er det vi må i morgen. Pakke oss inn. Det er ikke spådd fare for å svette i bunadene.
Barna skal kles og pyntes. Vi skal gå i tog. Vi skal være med på leker. De skal få kake og is. Vi skal smile og le. Vi skal ta lodd. Og kanskje vinne.
Det blir 17. mai i morgen uansett hvordan du vrir og vrenger på det. Vi tar den litt avslappa tilnærmingen. Eller forsøker. Jeg er godt oppdratt til at man skal stresse i forkant av og på slike dager. Stresse masse. Jeg skjønte aldri helt hvorfor, men vi måtte stresse.
Det tenker jeg at ikke er så viktig lenger, så nå jobber jeg for å ikke gjøre nettopp det. Stresse.
Så da ser det litt bomba ut. Ingen middagsgjester ventet her i morgen. Ingen som er bedt på pavlova heller. Av tidligere nevnte grunner.
Men du, uansett om alt er strigla og på stell (fortell meg da gjerne hvordan du får til det) eller om alt står litt på hodet, så husk at i morgen er grunnlovsdagen. Dagen da vi feirer at vi er et fritt land. Et land hvor barna går i tog og ler, vi har ingen militærparader, men pølsefråtsing og iskos. Barna er i fokus. Vi lever i et fritt land som folk flykter TIL og ikke FRA. Vi er heldige.
Senk skuldrene, løft flagget og, hipp hipp hurra!
Gratulerer med dagen!
tirsdag 2. mai 2017
Bedre og bedre dag for dag.
Torsdag var jeg frustrert og oppgitt. Fredag ble jeg litt sint. Fikk litt energi av det. Fikk gjort litt. Ikke mye, men litt. Mest jobb. Alikevel, da jeg våknet på lørdag, var jeg ikke utslitt. Så jentene og jeg fikk rota og rydda og ordna litt i huset. Fikk sortert en haug med klær, selv om det akkurat nå ikke helt ser ut som vi har gjort stort. Men det er ganske ryddig i skapene.
På søndag forventet jeg å være helt tom for energi siden vi holdt på med noe hele lørdagen, men nei da. Og med sol og fint vær ute, måtte vi jo ut på tur. Og siden det var fri på mandag, hadde jeg en buffer om alt gikk galt. Men det gjorde ikke det. Mandagen var vi på kino, lekte med venner i en barnehage og koste oss i hagen. Jeg fikk luka i det lille rare blomsterbedet mitt, og skravla med naboen i sola. Ble til og med lett griserosa. Jeg bare sugde til meg solas energi.
I dag har jeg tatt blodprøver. En hel haug. Men tror ikke de finner noe. Jeg trur jeg har helt rett. Jeg trenger sol.
I dag klarte jeg meg kun med en liten halvtime på sofaen, i helga har jeg ikke hatt noen lur.
Så planen er klar. Jeg har bestemt at jeg blir helt frisk ganske snart. Sola lader meg opp. Jeg skal fortsette å ta det litt rolig når jeg kjenner at jeg blir sånn ikke bra sliten. Jeg skal smile mer, le mer, og glede meg over at vi har en lys og varm tid i vente. Jeg skal bruke sommeren til å lade opp med sol, varme, barnelatter, bølgeskvulp og kjærlighet. Vi får finne et land med fin værmelding, og dra dit. Jeg skal lade opp så mye at jeg kommer til å være fullada til ut i februar. Da kan det begynne å gå sakte nedover slik ar den er på 40% neste april. For det holder til at jeg begynner å lade igjen neste sommer. Og om jeg fyller på med alle de andre gode tingene som funker, så har jeg bestemt at dette er kuren. Jeg skal klare å holde det sånn. DET blir bra.
Det som er enda bedre, er at i morgen er det onsdag. Og da kommer kjæresten min tilbake. Og det er jo til og med bedre enn sol.
Ha en fin en!
På søndag forventet jeg å være helt tom for energi siden vi holdt på med noe hele lørdagen, men nei da. Og med sol og fint vær ute, måtte vi jo ut på tur. Og siden det var fri på mandag, hadde jeg en buffer om alt gikk galt. Men det gjorde ikke det. Mandagen var vi på kino, lekte med venner i en barnehage og koste oss i hagen. Jeg fikk luka i det lille rare blomsterbedet mitt, og skravla med naboen i sola. Ble til og med lett griserosa. Jeg bare sugde til meg solas energi.
I dag har jeg tatt blodprøver. En hel haug. Men tror ikke de finner noe. Jeg trur jeg har helt rett. Jeg trenger sol.
I dag klarte jeg meg kun med en liten halvtime på sofaen, i helga har jeg ikke hatt noen lur.
Så planen er klar. Jeg har bestemt at jeg blir helt frisk ganske snart. Sola lader meg opp. Jeg skal fortsette å ta det litt rolig når jeg kjenner at jeg blir sånn ikke bra sliten. Jeg skal smile mer, le mer, og glede meg over at vi har en lys og varm tid i vente. Jeg skal bruke sommeren til å lade opp med sol, varme, barnelatter, bølgeskvulp og kjærlighet. Vi får finne et land med fin værmelding, og dra dit. Jeg skal lade opp så mye at jeg kommer til å være fullada til ut i februar. Da kan det begynne å gå sakte nedover slik ar den er på 40% neste april. For det holder til at jeg begynner å lade igjen neste sommer. Og om jeg fyller på med alle de andre gode tingene som funker, så har jeg bestemt at dette er kuren. Jeg skal klare å holde det sånn. DET blir bra.
Det som er enda bedre, er at i morgen er det onsdag. Og da kommer kjæresten min tilbake. Og det er jo til og med bedre enn sol.
Ha en fin en!
søndag 30. april 2017
Om leger, vonde ord med spørsmålstegn, solskinn, barnelatter, stein og ord som faktisk blir lest.
Planen var at jeg skulle starte i hundre prosent igjen i mai. Eller, det er jo ikke helt riktig, siden jeg jo aldri hadde planlagt å bli syk. Jeg har også planlagt å bli frisk igjen, MANGE ganger siden jeg ble sykemeldt. Men altså, den siste planen var å være tilbake for fullt i mai. Slik gikk det ikke. Hva som skjedde, vet jeg ikke, men godt mulig været har noe å gjøre med det, for med snø og vind kom smertene tilbake, og energien avtok enda mer.
Jeg var hos legen. Jeg har en flink lege. Han har vært lege lenger enn jeg har levd, trur jeg. Han er smart, tidvis morsom, og veldig dyktig i jobben sin. Men noen ganger synes jeg han er slem. Bare fordi han gjør jobben sin. Da jeg forklarte hvordan jeg hadde det, tok han ikke fram spiss hatt og stav. Ikke reseptblokka heller, for den saks skyld. Han kom med noen dustete ord. Ord med spørsmålstegn bak. Ufør? ME? Jeg sa nei. Høyt og tydelig, sa jeg det. Muligens litt trassigere enn hva jeg ville. Helt klart med mer skjelving i underleppa enn hva jeg skulle ønske. Tårene var definitivt ikke ønsket. Men det kom litt overraskende på. Dette går over! Det fine været er rett rundt hjørnet. Jeg skal bruke sommeren til å oppsøke sol. Gjerne utenlands. Lade batteriene så de holder til langt ut i neste sommerferie. Gjøre alle de lure tingene og litt til. Kanskje gå på tryllekurs.
Han virket ikke videre imponert. Han skrev. Forklarte. Han måtte jo gjøre jobben sin. Det er jeg helt enig i. Så da skal jeg ta prøver. Masse prøver, for å finne ut hvilke sykdommer jeg ikke har. Det hadde vært fint om de fant ut at jeg manglet x som kan fås på resept, og så blir alt bra. Men jeg tviler. De har lett gjennom blodet mitt og mere til, flere ganger. Nå skal alt sjekkes. Ja ja. Jeg gjør det som trengs for å finne ut av dette. Eneste er at jeg er redd det ikke er noe svar i andre enden. Bare flere spørsmålstegn. Og så er jeg litt redd for at de finner ut at jeg har et eller annet farlig. Men så veldig farlig kan det ikke være. Jeg har to barn som ikke skal vokse opp uten meg. (Ikke diskuterbart!!)
Men i dag var det sol. I går fikk jeg gjort litt her i huset. Ikke masse, men jeg fikk unna litt av det som har hopet seg opp. Alikevel følte jeg meg ikke knust i dag. Det var sol, vindstille, og i morgen er det også fri. Vi drar på tur. Selvfølgelig kan resten av verden planlegge, så alle hadde planer, ingen var like spontane som oss. Men jeg fikk lånt med meg to barn. Ei venninne til hver av mine, og så dro vi ut på tur. Det fine med å ta med flere barn på tur, er at de fungerer som barnevakt. De puslet på, lekte, lo og koste seg. Jeg satt og nøt lyden, synet, sola, og matet med grønnsaker, kjeks og drikke når det trengtes. Ellers satt jeg på yogamatta på stranda. Mediterte litt, ladet steinene mine i sola og gjorde noe jeg ikke har gjort på flere år. Jeg leste en bok. Jeg startet på, og leste ferdig en bok i dag. Da jeg gikk på lærerskolen sluttet jeg å lese. Hvor bissart det enn høres. Hver gang jeg tok i en skjønnlitterær bok som ikke stod på pensumlista, fikk jeg dårlig samvittighet. Jeg har lest noen bøker etter det, men ikke mange, og ikke i et jafs. Om den var spesielt bra, vet jeg ikke. Den har vunnet priser og greier, men jeg er ikke veldig imponert. Annet enn over det faktum at jeg faktisk leste en bok. Ferdig. Jeg satt i ro lenge nok. Uten å sovne. Helt fantastisk. Kanskje den lille vinden jeg jobbet med å ignorere, hjalp.
Jeg tenker at legens ord skremte meg. På plass, skremte de meg. Jeg er så sta at jeg velger å tenke at jeg satte inn all min stahet der og da, i at jeg skal bli frisk. Fort. Veldig fort.
(Ikke påpek de kriminelt tydelige feilene i dette resonnementet. Jeg vet at om stahet alene kunne kurert dette, hadde jeg jo ikke vært syk lange stunda.)
Jeg kjente hvordan sola ladet meg opp i dag. Sola, barnelatteren, vannet, steinene, alt.
Synet av to små venninner som løper. Ei som faller, ei som setter seg på huk og trøster, hjelper opp, før de begge løper videre, leende. Sånt lader. Jeg sugde det inn. Velger å tro det hjelper. Velger å tenke at jeg skal klare å overvinne detta. Ikke tale om at jeg skal la meg begrense av en dustesjukdom, uansett hva den heter. Jeg nekter!
Jeg var hos legen. Jeg har en flink lege. Han har vært lege lenger enn jeg har levd, trur jeg. Han er smart, tidvis morsom, og veldig dyktig i jobben sin. Men noen ganger synes jeg han er slem. Bare fordi han gjør jobben sin. Da jeg forklarte hvordan jeg hadde det, tok han ikke fram spiss hatt og stav. Ikke reseptblokka heller, for den saks skyld. Han kom med noen dustete ord. Ord med spørsmålstegn bak. Ufør? ME? Jeg sa nei. Høyt og tydelig, sa jeg det. Muligens litt trassigere enn hva jeg ville. Helt klart med mer skjelving i underleppa enn hva jeg skulle ønske. Tårene var definitivt ikke ønsket. Men det kom litt overraskende på. Dette går over! Det fine været er rett rundt hjørnet. Jeg skal bruke sommeren til å oppsøke sol. Gjerne utenlands. Lade batteriene så de holder til langt ut i neste sommerferie. Gjøre alle de lure tingene og litt til. Kanskje gå på tryllekurs.
Han virket ikke videre imponert. Han skrev. Forklarte. Han måtte jo gjøre jobben sin. Det er jeg helt enig i. Så da skal jeg ta prøver. Masse prøver, for å finne ut hvilke sykdommer jeg ikke har. Det hadde vært fint om de fant ut at jeg manglet x som kan fås på resept, og så blir alt bra. Men jeg tviler. De har lett gjennom blodet mitt og mere til, flere ganger. Nå skal alt sjekkes. Ja ja. Jeg gjør det som trengs for å finne ut av dette. Eneste er at jeg er redd det ikke er noe svar i andre enden. Bare flere spørsmålstegn. Og så er jeg litt redd for at de finner ut at jeg har et eller annet farlig. Men så veldig farlig kan det ikke være. Jeg har to barn som ikke skal vokse opp uten meg. (Ikke diskuterbart!!)
Men i dag var det sol. I går fikk jeg gjort litt her i huset. Ikke masse, men jeg fikk unna litt av det som har hopet seg opp. Alikevel følte jeg meg ikke knust i dag. Det var sol, vindstille, og i morgen er det også fri. Vi drar på tur. Selvfølgelig kan resten av verden planlegge, så alle hadde planer, ingen var like spontane som oss. Men jeg fikk lånt med meg to barn. Ei venninne til hver av mine, og så dro vi ut på tur. Det fine med å ta med flere barn på tur, er at de fungerer som barnevakt. De puslet på, lekte, lo og koste seg. Jeg satt og nøt lyden, synet, sola, og matet med grønnsaker, kjeks og drikke når det trengtes. Ellers satt jeg på yogamatta på stranda. Mediterte litt, ladet steinene mine i sola og gjorde noe jeg ikke har gjort på flere år. Jeg leste en bok. Jeg startet på, og leste ferdig en bok i dag. Da jeg gikk på lærerskolen sluttet jeg å lese. Hvor bissart det enn høres. Hver gang jeg tok i en skjønnlitterær bok som ikke stod på pensumlista, fikk jeg dårlig samvittighet. Jeg har lest noen bøker etter det, men ikke mange, og ikke i et jafs. Om den var spesielt bra, vet jeg ikke. Den har vunnet priser og greier, men jeg er ikke veldig imponert. Annet enn over det faktum at jeg faktisk leste en bok. Ferdig. Jeg satt i ro lenge nok. Uten å sovne. Helt fantastisk. Kanskje den lille vinden jeg jobbet med å ignorere, hjalp.
Jeg tenker at legens ord skremte meg. På plass, skremte de meg. Jeg er så sta at jeg velger å tenke at jeg satte inn all min stahet der og da, i at jeg skal bli frisk. Fort. Veldig fort.
(Ikke påpek de kriminelt tydelige feilene i dette resonnementet. Jeg vet at om stahet alene kunne kurert dette, hadde jeg jo ikke vært syk lange stunda.)
Jeg kjente hvordan sola ladet meg opp i dag. Sola, barnelatteren, vannet, steinene, alt.
Synet av to små venninner som løper. Ei som faller, ei som setter seg på huk og trøster, hjelper opp, før de begge løper videre, leende. Sånt lader. Jeg sugde det inn. Velger å tro det hjelper. Velger å tenke at jeg skal klare å overvinne detta. Ikke tale om at jeg skal la meg begrense av en dustesjukdom, uansett hva den heter. Jeg nekter!
onsdag 26. april 2017
Hvordan føles det?
Tenk deg at du har influensa. Sånn skikkelig rett ut i senga - typen.
Så tar du bort den rennende nesa, halsvondten og hosten.
Ta bort feberen, men spar igjen litt av den følelsen av aldri å bli varm, noen kuldegysninger og en dæsj med varmebølger. Bare nok til at tanken overgangsalder streifer deg.
Behold bommulshodet. Følelsen av at tankene svømmer i sirup, og den manglende evnen til å huske hva du gjør stående midt på kjøkkengulvet med tannbørsten i hånda.
Så tar du den dumpe følelsen av verkende feberkropp, den udefinerbare verkingen i alt fra ledd, muskler til hud, og så skrur du den opp noen hakk. Bare sånn at du lurer på om det virkelig går an å ha vondt i håret.
Behold den vedvarende hodepinen. Den du ikke vet om er på vei opp eller vekk, eller om den bare er der for å bli.
Og så skrur du energinivået ned. Sånn som det er på de dagene da det kjennes som en kraftanstrengelse å forlate senga for å gå på¨do. Når du kjenner mestringsfølelsen stige fordi du klarte å smøre deg en brødskive og spise den. Før du sovner sittende på en kjøkkenstol og ender opp med smør i panna.
Sånn føles det.
For meg. Enkelte dager.
Heldigvis ikke alle.
Men alt for mange nå i det siste.
Nå som jeg hadde bestemt at nå var jeg frisk. Nå kom våren og sola, og energien skulle stige i kroppen som sevja i trærne.
Det har ikke blitt helt slik. Ikke enda.
Snart håper jeg.
For oppe i all denne fantastiske helsesituasjonen, jobber jeg 60%, og har to små barn.
De synes det er litt stas når mamma er sliten, for da svarer hun ja til å se på litt Netflix. Jeg skal ikke reklamere. Jeg vil heller sende en stor takk til den slitne mammaen som fant opp Netflix. Hun var utslitt og ville sove litt lenger enn til klokka 6 på lørdags morgenen. Jeg er helt sikker. Det er en genial vinn - vinn situasjon. De får se på My little pony, jeg kan sove litt (eller besvime litt på sofaen, kall det hva du vil). Alle er fornøyde. Det beste er at den stopper om du ikke klarer å våkne igjen. Da kommer jentene og rusker i meg, "Mamma! Det står 'er du her enda'?"
Jeg flirer for meg selv når jeg har hatt noen gode dager, og mini lurer på om ikke jeg vil sove litt på sofaen. Hennes måte å spørre om å se litt på TV.
Men nå kom vinden. Og dager med snø. Snø og regn betyr smerte. Vind blåser ut energien som et stearinlys ved et åpent vindu. Poff! Verkingen kommer med på kjøpet, helt gratis. Skal det ikke snart ta slutt?
For det gjør noe med hodet ditt å ha det sånn lenge av gangen. Jeg føler meg fullstendig ubrukelig som mennneske. Tunge tanker kommer automatisk snikende når man går for lenge slik. Når det å komme gjennom hverdagen krever to sovepauser. For å jobbe et par timer, og lage mat og ha ettermiddagen sammen med barna. Den logiske, fornuftige delen av meg sier at jeg må bare lytte til kroppen og hvile. Det som ikke blir gjort, går ingen vei. Men jeg sitter og ser ut over huset mitt og alt som burde og skulle vært gjort. Det er ikke nok å lage mat, ta oppvask og noen klesvasker. Da hoper det seg opp. Jeg er lei av å være hu late, rotete. Er det rart dystre tanker kommer snikende? Om hvor ubrukelig man er...
Jeg vet mange tenker (og noen sier det høyt) at man blir trøtt av å sove. At jeg burde holde meg våken, heller gjøre noe, så kommer energien.
Ja. Om jeg hadde vært frisk, er jeg helt enig. Om jeg hadde vært friskere, så virker det også delvis. Men sånn som formen er nå, virker det motsatt. Når jeg en ettermiddag har litt energi, og setter igang og får gjort litt selv om jeg er sliten, så betaler jeg for det neste dag. Det er som om batteriet mitt ikke virker skikkelig. Bruker jeg det før det er lada, nekter det å slå deg på igjen før det er ladet opp til et visst nivå. Minner om den gamle telefonen min. Den også kunne slå seg av selv om den var full av strøm.
Nei, se her da!
Jeg hadde et ganske kort og konsist innlegg i hodet. Før jeg begynte å skrive. Så bare tok fingrene over. Jeg ble rådet til å finne noe jeg liker å gjøre, her om dagen. Og gjøre det. Sånn for å få litt mer energi. Det var litt trist. For veldig mange av de tingene jeg liker å gjøre, gjør bare vondt om dagen. Som håndarbeid. Jeg liker å skrive og, det gjør ikke så vondt. Om det jeg har skrevet i dag er så veldig oppløftende, er nå en annen sak, men det hjelper å skrive det. Få det litt ut av hodet og på papiret. Og så er det helt sikkert noen andre der ute som kjenner seg igjen i det jeg skriver og kan kjenne litt trøst i felles skjebne. Og det er positivt. Og så håper vi energien kommer sigende. Med sola, varmen, og den fantastiske våren og sommeren jeg har sendt inn bestilling på.
Ha en feberfri en!
Så tar du bort den rennende nesa, halsvondten og hosten.
Ta bort feberen, men spar igjen litt av den følelsen av aldri å bli varm, noen kuldegysninger og en dæsj med varmebølger. Bare nok til at tanken overgangsalder streifer deg.
Behold bommulshodet. Følelsen av at tankene svømmer i sirup, og den manglende evnen til å huske hva du gjør stående midt på kjøkkengulvet med tannbørsten i hånda.
Så tar du den dumpe følelsen av verkende feberkropp, den udefinerbare verkingen i alt fra ledd, muskler til hud, og så skrur du den opp noen hakk. Bare sånn at du lurer på om det virkelig går an å ha vondt i håret.
Behold den vedvarende hodepinen. Den du ikke vet om er på vei opp eller vekk, eller om den bare er der for å bli.
Og så skrur du energinivået ned. Sånn som det er på de dagene da det kjennes som en kraftanstrengelse å forlate senga for å gå på¨do. Når du kjenner mestringsfølelsen stige fordi du klarte å smøre deg en brødskive og spise den. Før du sovner sittende på en kjøkkenstol og ender opp med smør i panna.
Sånn føles det.
For meg. Enkelte dager.
Heldigvis ikke alle.
Men alt for mange nå i det siste.
Nå som jeg hadde bestemt at nå var jeg frisk. Nå kom våren og sola, og energien skulle stige i kroppen som sevja i trærne.
Det har ikke blitt helt slik. Ikke enda.
Snart håper jeg.
For oppe i all denne fantastiske helsesituasjonen, jobber jeg 60%, og har to små barn.
De synes det er litt stas når mamma er sliten, for da svarer hun ja til å se på litt Netflix. Jeg skal ikke reklamere. Jeg vil heller sende en stor takk til den slitne mammaen som fant opp Netflix. Hun var utslitt og ville sove litt lenger enn til klokka 6 på lørdags morgenen. Jeg er helt sikker. Det er en genial vinn - vinn situasjon. De får se på My little pony, jeg kan sove litt (eller besvime litt på sofaen, kall det hva du vil). Alle er fornøyde. Det beste er at den stopper om du ikke klarer å våkne igjen. Da kommer jentene og rusker i meg, "Mamma! Det står 'er du her enda'?"
Jeg flirer for meg selv når jeg har hatt noen gode dager, og mini lurer på om ikke jeg vil sove litt på sofaen. Hennes måte å spørre om å se litt på TV.
Men nå kom vinden. Og dager med snø. Snø og regn betyr smerte. Vind blåser ut energien som et stearinlys ved et åpent vindu. Poff! Verkingen kommer med på kjøpet, helt gratis. Skal det ikke snart ta slutt?
For det gjør noe med hodet ditt å ha det sånn lenge av gangen. Jeg føler meg fullstendig ubrukelig som mennneske. Tunge tanker kommer automatisk snikende når man går for lenge slik. Når det å komme gjennom hverdagen krever to sovepauser. For å jobbe et par timer, og lage mat og ha ettermiddagen sammen med barna. Den logiske, fornuftige delen av meg sier at jeg må bare lytte til kroppen og hvile. Det som ikke blir gjort, går ingen vei. Men jeg sitter og ser ut over huset mitt og alt som burde og skulle vært gjort. Det er ikke nok å lage mat, ta oppvask og noen klesvasker. Da hoper det seg opp. Jeg er lei av å være hu late, rotete. Er det rart dystre tanker kommer snikende? Om hvor ubrukelig man er...
Jeg vet mange tenker (og noen sier det høyt) at man blir trøtt av å sove. At jeg burde holde meg våken, heller gjøre noe, så kommer energien.
Ja. Om jeg hadde vært frisk, er jeg helt enig. Om jeg hadde vært friskere, så virker det også delvis. Men sånn som formen er nå, virker det motsatt. Når jeg en ettermiddag har litt energi, og setter igang og får gjort litt selv om jeg er sliten, så betaler jeg for det neste dag. Det er som om batteriet mitt ikke virker skikkelig. Bruker jeg det før det er lada, nekter det å slå deg på igjen før det er ladet opp til et visst nivå. Minner om den gamle telefonen min. Den også kunne slå seg av selv om den var full av strøm.
Nei, se her da!
Jeg hadde et ganske kort og konsist innlegg i hodet. Før jeg begynte å skrive. Så bare tok fingrene over. Jeg ble rådet til å finne noe jeg liker å gjøre, her om dagen. Og gjøre det. Sånn for å få litt mer energi. Det var litt trist. For veldig mange av de tingene jeg liker å gjøre, gjør bare vondt om dagen. Som håndarbeid. Jeg liker å skrive og, det gjør ikke så vondt. Om det jeg har skrevet i dag er så veldig oppløftende, er nå en annen sak, men det hjelper å skrive det. Få det litt ut av hodet og på papiret. Og så er det helt sikkert noen andre der ute som kjenner seg igjen i det jeg skriver og kan kjenne litt trøst i felles skjebne. Og det er positivt. Og så håper vi energien kommer sigende. Med sola, varmen, og den fantastiske våren og sommeren jeg har sendt inn bestilling på.
Ha en feberfri en!
Abonner på:
Innlegg (Atom)