Barn i rusfamilier

I dag har jeg sittet på kurs. I en fullstappet kinosal. Så full at jeg satt på en klappstol helt bak, og kun såvidt så dama som foreleste når jeg kikka mellom to stoler foran meg. Rett etter jobb med en kranglete og sliten kropp. Dette kan bli vanskelig å holde seg våken gjennom, tenkte jeg. Ikke fordi det ville være kjedelig, men fordi jeg var sliten, bli sittende passiv i halvmørket uten et ansikt å feste stemmen til. Rene vuggesangen for noen som er så flink til å sove som meg.

 I dag tidlig vurderte jeg å spørre sjefen om å slippe å lære om barn i rusfamilier, siden jeg har vokst opp i en, men konkluderte med at det ikke nødvendigvis er alle som skjønner den type humor.

Nå er kurset ferdig. Jeg er enda mer sliten, og hodepinen er større. Problemet var aldri å holde seg våken. mer å ikke begynne å gråte og snufse høylydt. Da hadde jeg jo ikke hørt hva dama sa. Og dama sa så mye bra. Hun snakket så løst og ledig, så nært og direkte. Snakket om disse barna med en stemme som rørte. Historier som traff. Setninger som smalt. Og noen ord som traff steder jeg ikke visste at var ømme lenger.

Nå er jo jeg lettrørt som overmodne jordbær, og hjertet mitt banker litt ekstra for barn i familier som sliter. Så det at det rant en tåre i ny og ne ville jo ikke være rart. Men det var mer. Jeg satt flere ganger og måtte tenke over hvorfor traff ditt og datt så godt. Hva var det som gjorde at ømheten fra gamle sår dukket opp igjen?
Det er noe med det å sitte og lytte til en erfaren, profesjonell dame stå og beskrive deg, som gjør noe med en. Liste opp hvem jeg var som liten. Fylle på med historier til hvert et punkt, for å bygge oppunder. Jeg har alltid vært glad i å lese og finne ut av ting, så det var egentlig ikke noe av dette som var direkte nytt. Det var noe med måten det ble servert på, som gjorde sånn inntrykk.

Jeg leste psykologibøker i tidlige tenår (eller var det før), og jeg drømte tidlig om den dagen jeg skulle sitte og prate med en psykolog. Jeg kunne ligge i timesvis og dagdrømme om hvordan samtalen ville forløpe. Om hvordan h*n ville avsløre alle løgnene og halvsannhetene som andre lot som de slukte rått. Om hvordan jeg kunne fortelle alle de vonde tankene jeg gikk og bar på, uten å bli fordømt. Jeg drømte om å møte ei dame som dette her. Ei som hadde tid til å finne ut hvem jeg var.

Det tok lang tid før jeg kom dit. Jeg var voksen. Jeg tenkte det var på tide. Selvterapi tar deg kun så langt. Jeg ville at noen skulle stille de vanskelige spørsmålene, og hjelpe meg til å stå i det mens jeg fant svarene. Ikke la meg sno meg unna med glattpolerte svar. Se gjennom den flinke pikens fasade. Ta meg skrittet videre. Jeg visste jo hvorfor jeg gjorde som jeg gjorde. Hvorfor jeg var redd for ditt og datt. Og jeg jobbet meg alene gjennom en og en utfordring etter som jeg følte det holdt meg tilbake i livet. Jeg ville møte noen som kunne ta meg videre. Det funket dårlig. Veldig dårlig. Jeg var vel ikke direkte heldig med mine møter med mennesker i slike stillinger. Det førte til mer frustrasjon enn noe annet. Ei av de jeg var hos snakket om alt annet enn meg. Og "flink" som jeg er, stilte jeg det rette spørsmålet mens jeg satt resten av tiden og sa ja og ha. Men hun fikk inn en setning som festet seg. Hun påpekte viktigheten av at jeg forsikret meg om at jeg hadde jobbet meg gjennom min oppvekst, slik at jeg ikke møtte meg selv i døra en dag i mitt arbeid med barn. Det festet seg og hjemsøkte meg. Jeg var redd for at jeg ikke var klar for jobben jeg utdannet meg til. Hvorfor jeg festet lit til dette utsagnet er jo litt rart, kanskje det var det eneste vettuge hun sa? Jeg fikk tross alt denne psykologen til å holde en times monolog ut fra ett spørsmål. Kanskje rollene burde vært bytta?
Jeg fant etter hvert en som det gikk å prate med, jeg kunne jo ikke gå ut i jobb om jeg var en slik tikkende bombe, som damen hadde insinuert. Der bestemte jeg meg for å slutte å juge. Så ikke på han, og svarte helt ærlig på alt han spurte om. Uten å orke å ta hensyn til hans reaksjoner. Det var fint. Han friskemeldte meg. Mente jeg var mer mentalt sunn enn hva man egentlig kan forvente av noen som har vært ute like mange vinternetter som det jeg har. Det hjalp litt. Jeg var ikke skada. Jeg hadde overlevd krigen.

Men som med alle kriger, etterlater den sår. Jeg så det i dag. Sårene som har grodd, har litt følsomme arr. Og jeg oppdaget i dag noen sammenhenger som jeg ikke har tenkt på. Ganske mange egentlig. Det forklarte hvorfor fyisoterapautene har fortalt meg at spenningene mine er så harde og dype, at det krever langvarig, intens jobbing å løsne på de. Mer enn jeg og lommeboka kan tillate. Det er kanskje ikke så rart at jeg er sliten heller. Eller at det er noen hull i min allmennkunnskap. Det forklarte mange ting. Men for meg holder det ikke med forklaringer til hvorfor ting er som de er, jeg vil hakket videre og kunne gjøre noe med det. Så der har jeg litt å gruble på. En del av det å gi slipp og gå videre, er jo å dele, sette ord på. Så det er det jeg gjør i dag.

Jeg er ikke lenger redd for at jeg kommer til å møte meg selv i døra. Men jeg er heller ikke redd for å se. For å kunne se et barn som sliter, må man ville se. Ikke være redd for å se. Jeg er ikke redd for å se, og noen ganger ser man mer fordi man vet hva man ser etter.

Jeg har mange ganger lurt på hvordan ting ville vært om noen turde å se meg. Om noen av de som visste, sa noe til noen som kunne gjøre noe med det. Om de som kunne gjøre noe med det, hadde gjort det de kunne. Om...
Men jeg har mange ganger fått høre at de så, at de visste, som om det skal være noen trøst. Ingen har hatt et godt svar på hvorfor de ikke sa noe.

Det kan jeg love, som menneske og som lærer, at om jeg ser noen som sliter, så vil jeg ikke se vekk. Men gjøre det jeg kan for å hjelpe. Hver gang, uansett hvor vondt og vanskelig slikt kan være.

Kanskje vi skal begynne i det små, og begynne å rive ned litt tabuer. En utfordring fra meg til deg som leser dette. Still deg selv spørsmålet; hvordan synes jeg det er greit å drikke når det er barn i nærheten? Hvor mye alkohol tåler mitt/ mine barn at jeg drikker?
Ikke som noen pekefinger, men som et ærlig spørsmål du kan stille deg selv. Når det er gjort og fordøyd, kan vi jo prøve oss på å ta den praten med venner og familie. Hva synes de? Hvilke tanker har de rundt det?
Og skulle du oppleve at noen svar ble alt for ubehagelige og vonde, så skal du huske at det finnes damer som hun jeg lyttet til i dag, som kan sakene sine, og kan hjelpe folk som har havnet i en vond sirkel. Det er aldri for sent å starte på nytt, og det er aldri feil å be om hjelp.

Bry deg om de rundt deg, noen ganger skal det så lite til.

Velkommen til paradis

Vi har forelsket oss. Vi falt pladask. For plassen, for stemningen og for folkene.
I løpet av veldig kort tid har vi fått oss fast plass og campingvogn.
Vi fant ei vakker, eldre vogn og har døpt henne Clara. Hun er ikke stor, men full av sjarm. De som hadde henne før oss, har pusset henne opp, så hun er ikke en brun levning fra langt tilbake. Hun er lys og full av sjarm. Som du kanskje skjønner, har vi forelsket oss i Clara og.

Plassen er det jo ikke vanskelig å like. Det er jo nesten alltid sol her. Badstu og bademuligheter trekker ikke akkurat ned.
Vi dro jo herfra ene dagen, med planer om å returnere en uke senere med teltet vårt og to barn. Men vi kom tilbake dagen etter med telt. For da hadde vi allerede fått fast plass. Da vi kom over plassen, ble vi rent overveldet. Masse folk som kommer og hilser og gratulerer. Alle har hørt at vi har fått fast plass. Vi føler oss så velkommen som... vel, som ingen andre steder faktisk. Det ble ikke mange nettene i telt, før vi hadde ordnet oss vogn. Det er jo upraktisk nok, ikke hengerfeste på bilen min, så de vi kjøpte av kom og leverte den. Det som skjedde da var rett og slett rørende. Min kjære hadde pratet med en av de som har vært her lenge og kjenner til regler og slikt, så han skulle komme og hjelpe til å få vogna på riktig plass. Men da de kommer kjørende inn porten, kommer det folk frem fra overalt. Alle skal hjelpe til. Det tok ikke lange tida før vogna var på plass. Jekket og stablet og støttet etter alle kunstens regler. Alle er så hjelpsomme, hyggelige og blide. Vi føler oss så velkomne at det er rett og slett rørende.

Vi har jo noen barn. Så køyeseng og en rundsitter (som jeg har lært at det heter), vil ikke holde så lenge. Men det følger med et fortelt, som kommer om ikke så lenge. Så da må vi jo ha en platting å sette det på. Tror du ikke en av karene her kommer kjørende med et lass materialer som vi blant annet kan få, slik at vi har bjelker til å lage platting av. Hva gir du meg?
I tillegg kom ei av damene her, med innflytningsgave, og vi har fått låne et utebord.

Det sies at alt ordner seg for snille jenter. Jeg må ha vært ekstremt snill. Eller så er det folka her.
Vi har rett og slett kommet til paradis.

(Her skulle det komme noen bilder, men det funka dårlig fra mobil)

Nå er to små lagt etter en lang dag med masse god mat, kake og hyggelige folk. Og kjøring. Masse kjøring. Sliten og klar for å sove snart. Gleder meg til å våkne her i morgen. Godt det er litt igjen av ferien.

Den nakne sannhet

Naturister er folk som liker å gå nakne når det er naturlig. Og det finnes vel ikke noe mer naturlig enn å gå naken når man soler seg og bader. Eller pusler på med andre sommerlige sysler.

Tanken på å gå rundt naken med andre folk falt meg ikke helt inn andre steder enn i offentlige dusjer før i fjor. Ja, og hjemme hos meg selv da, men det teller liksom ikke. I fjor sommer tok min kjære meg med på naturistcamping. Vi hadde vært i Sverige, og det var varmt. Da passer det fint å stoppe og bade. Det var en litt skummel tanke, det å kle av seg alt blant fremmede. Jeg gruet meg meg fra håndklærne ble kjøpt i Sverige. Helt stille selvfølgelig, jeg hadde jo sagt jeg skulle prøve siden han hadde vært naturist i mange år.

Vi gikk påkledd fra parkeringen og ned mot badeplassen. Skummelt. Kom inn på badeplassen, forbi skiltet om tekstilfri sone, og ble litt småstressa. Ikke fordi det var skummelt lenger, mer fordi jeg følte meg teit med klær på blant alle de nakne folka. Vi kledde av oss og gikk og bada. Det er mye bedre å bade uten klær enn med. Og da jeg kom opp igjen, var det ikke lenger rart. Det er ingen som glor, alle er jo nakne. Det er ikke lenger noe å glo på.

Vi dro dit flere ganger. Tok med telt og var der en uke. Kom tilbake i år, leide hytte ei uke. Var på en annen strand og, men den er ikke like koselig. Grei nok, men mangla litt av sjarmen. På Sjøhaug er det rett og slett veldig koselig. Masse hyggelige mennesker og god stemning.

Det fine er at her er alle like. For å bruke orda til en av de faste her: "Her parkerer alle sine statussymboler, eller mangel på sådan, på utsiden."

Vi trives rett og slett så godt at vi vil ikke reise igjen. Man blir så godt mottatt at man vil ikke dra igjen.Vi hørte om noen som hadde solgt en campingvogn her veldig billig. Sånn at det kunne vi til og med fått til. Vi begynte å drømme. Folk viste oss rundt, pekte og forklarte, formidlet kontakt med folk som skulle selge. Og i løpet av noen dager, har vi ordnet oss fast plass her. Vi kjøpte oss telt i sommer, så nå har vi et telt stående på vår faste plass på Sjøhaug. Vi har blitt campingfolk. Vogn ordner vi etter hvert. Vi fant ut at det vi må skyte inn for å få til dette ikke var så mye mer enn hva det ville koste om vi hadde tatt med oss ungene og telta ei uke her. Nå har vi ordna så vi har tre uker her.

Vi har blitt campingfolk. På beste campingplassen. Vi er i paradis.

Regnværsdager

Det er sommer. Og jeg har bestilt fint vær. Sol, lite vind. Det var noen som ropte høyt om at vi skulle få den varmeste juli på 50 år. Jug!!! Alt sammen jug for å selge aviser.
Jeg hoppet glad og optimistisk inn til legen min og sa at nå skulle jeg bli frisk. Jeg var lettet over at noen av de skumle diagnosene han utredet for ikke var aktuelle. Og jeg hadde bestemt at kuren for min sykdom var en deilig sommer. Med sol, saltvann og smil. Varme og late dager med sol og sjø, måtte jo lade batteriene mine.

Men den norske sommeren består jo ikke bare av slike dager. Uansett hva meteorologene sier. Og lange, late dager kan man se langt etter med fire små frøkner. Men vi har jo tid uten barn og, der vi er bare to. Da kan vi ordne noen slike.

Jeg hadde bestemt at jeg skulle bli frisk i sommer. Jeg hadde bestemt at jeg skulle gjøre alle de lure tingene slik at kroppen min ble superglad og slutta å tulle med meg. Det var planen, men det er visst ikke alltid ting blir helt som jeg har planlagt. Dessverre.
Fortvilelsen min er stor. I dag er det overskyet. I dag har det regnet litt. Yr kalles det vel. Og kroppen reagerer med den gang. Jeg blir stiv og tung i kroppen. Hele meg blir øm og gåen som om jeg hadde vært våken i to døgn. Selv fingrene er vonde å bøye. Det er så utrolig kjipt. Den uka da det var flere dager med regn og overskyet, gikk det ikke engang over når sola tittet fram.
Nå har vi hatt en del fine dager. Varme, sol, sjø, badstu og null stress. Men allikevel. Den minste antydning til vind, skyer eller regn, så begynner kroppen å krangle. Det er så frustrerende at jeg har mest ikke ord for det.
Jeg lager meg litt skrekkscenarier av hvordan høsten vil bli når litt vind på sommeren kan gjøre så mye skade. Men jeg klarer som regel å skyve det unna. Jeg skal nyte sommeren og kose meg så lenge jeg kan, og så tar vi høsten når den kommer.

Og som et tips til neste regnværsdag bibliotek og bruktbutikk. Vi kan slå ihjel noen timer på biblioteket med barna. Lese litt, leke litt og finne flere bøker å låne. Sist vi var der, ble jentene intervjuet av en journalist mens vi var der. Bruktbutikker er alltid gøy. Der kan du få kjøpt lesestoff til stranden, nye leker til å holde ungene i aktivitet en dag, et nytt spill til kvelden, alt til en rimelig penge. Og man kan slå i hjel litt tid med å kikke på alt det morsomme, og bestemme seg for hva man vil bruke sine på forhånd tilmålte midler på. Litt lærdom i det og.
I dag var det sommer. I morgen skal det visst ikke være det lenger. Så får vi håpe jeg har lagret nok sol til å komme gjennom. Og så kan du jo ta deg en tur på biblioteket eller en bruktbutikk i morgen, om finværet uteblir der du bor.

Lese - skrive - lese

Jeg har alltid likt å skrive. Jeg har skrevet masse, og alltid hatt en tanke om at en dag skal jeg skrive noe som folk vil lese.
Jeg har lest masse. Jeg tilbrakte store deler av barndommen og ungdomstida på biblioteket og på rommet med ei bok. Alltid med ei bok. Det var ikke alltid jeg fikk tak i bøker som var for min alder, så jeg fant noen i bokhylla til mamma. Jeg fant etter hvert ut at det var lurt å ha papir og blyant ved senga, slik at jeg kunne skrive ned ord jeg ikke forstod og slå de opp dagen etter. Jeg har mange ganger stått humrende med ordboka i hånda på morgenene. Mora mi må jo ha trodd jeg var litt smårar. Men jeg skjønte jo at her er det noe artig, men jeg tok ikke spøken, siden jeg manglet ett ord. Og når ordet var på plass, kunne også latteren løsne.

Det var en fin tid. Jeg kunne flykte inn i bøkene når min virkelighet ikke var så attraktiv. Jeg har kanskje vel så mange minner fra bøkene jeg leste som fra min egen oppvekst.
Da jeg ble litt eldre, var det ikke nok å flykte inn i noe, jeg måtte også få noe ut. Jeg begynte å skrive dikt. Når jeg har lest de i etterkant, er de som en dagbok over følelsene mine. Det hjalp å skrive. Det lettet litt på trykket.

Jeg har alltid hatt en plan om at en dag jeg skal jeg klare å putte mine tanker ned i bokform. Det bor mange historier i meg. Alt fra dikt, noveller, til barnebøker ligger og kverner der inne et sted. Til og med selvbiografi har jeg faktisk tenkt på. Pompøst tenker du kanskje. Ja, helt klart. Men i gode stunder vet jeg at jeg har noe å fortelle som noen ville ha likt å lest. De tingene jeg har skrevet på bloggen som har fått best respons, er nettopp de tingene som sitter innerst inne i meg og som ville vært grunnlaget for å skrive ei slik bok.

På gode dager. På gode dager er jeg flink. På gode dager, er det ikke den ting jeg ikke kan. På gode dager vet jeg at jeg er god nok til å gjøre nettopp det. Sette i gang og gjøre noe med alle planene. Men man er da oppdratt i jantelovens ånd, er man ikke?

Jeg var vel ca 12 år da jeg leste Agatha Christie sine bøker. Jeg rev ut en side i en bibliotekbok der alle bøkene hennes stod, slik at jeg kunne krysse av etter hvert som jeg hadde lest de. Jeg fikk  ikke lest alle, men det var ikke mange om å gjøre. Barneavdelingen var utlest og jeg ble veiledet over i ungdomsavdelingen. De var opptatt av at jeg skulle lese ting som var rett for alderen. Men jeg hadde jo pløyet gjennom mammas bokhylle også. Hvor jeg oppdaget Agatha Christie, vet jeg ikke. Men jeg vet at jeg ikke hadde fått lov å lese det om mamma visste hva jeg leste. Hun stilte seg veldig kritisk til min begeistring for Ambjørnsen og Pelle og Proffen-bøkene. Jeg leste høyt for lillebror mens hun laget middag, og hun kom inn og lurte på hva i alle dager jeg leste for noe. Det der kunne umulig være passende, mente hun. Jeg var sterk uenig. Men jeg skjønte såpass at jeg holdt min senere fascinasjon for Casino-grøssere for meg selv.

Men tilbake til Janteloven, og hvordan jeg tenker at jeg en dag skal overkomme trangen til å være denne underdanig. Jeg har jo startet litt med denne bloggen. Jeg stikker hodet frem. Og selv om tilbakemeldingene ikke er så mange, ser jeg jo at folk er inne og leser, gang på gang. Så noe har jeg da å tilby. Etter at jeg startet å lese igjen i sommer, har jeg slukt noen bøker. Jeg har gjenoppdaget min kjærlighet til Erlend Loe, og jeg har lest litt ny litteratur. Den ene boka gjorde at jeg virkelig kjente troen på meg selv stige. Det var ei novellesamling av en kvinne. Og litt som med merkelig kunst, leste jeg mens jeg tenkte at om dette går som litteratur, da har jeg en strålende fremtid som forfatter. Om jeg da kommer meg over terskelen og klarer å sette i gang, vel og merke. Det er jo ikke noen selvfølge. Og det er jo ikke heller noen selvfølge at historiene inni hodet mitt fremstår like gode på trykk. Setningene kan på en måte være så fine og flotte i hodet mitt, men forsvinne litt i det de skal ned på papir. De blir forvirret og ord forsvinner, går seg ville eller endrer seg på vei ned. Men en dag. En dag. Det gjelder vel å ikke gi seg.

Og når historien har funnet sin rette språklige drakt, kledd seg med vakre setninger og ligger der under mitt smil, hva da? Det er jo ikke gitt at noen utgir det.
Men det er enda en lang vei dit. Enn så lenge skal jeg skrive og kose meg. Litt for dere, og litt for meg selv. Og lese. Humre meg gjennom siste par sidene med Erlend Loe, og hive meg over Frank McCourt. Sånn i første omgang. Har noen store fine bunker med lesestoff etter noen turer på bruktbutikker.

Kos deg med en bok i sola. Jeg anbefaler gjerne Erlend Loe. Hva som helst egentlig. Jeg har enda ikke blitt skuffet av han. Nå har jeg ledd meg gjennom to av bøkene i serien om Doppler. Den første leste jeg mens jeg gikk på lærerskolen. Den anbefales varmt. Boka altså.

Sommerles og lesesommer

I sommer har bibliotekene en lesekampanje som heter sommerles. Den er ikke helt lik over hele landet, fant jeg ut i dag, men det innebærer å premiere barna for å lese, bli lest for og høre på lydbøker. Jentene mine har jeg registrert på nett med brukernavn og passord på www.sommerles.no Det var veldig enkelt. Her finnes det en historie man kan lese, oppgaver å løse, og mulig å registrere bøkene man har lest. For hver bok man leser eller hører, får man poeng eller xp som det heter. Etter hvert som man får mange xp går man opp i level. Når man har kommet til level 5, 10 og 20 kan man gå på biblioteket å velge seg en premie. Det var fine premier. Blant annet tatoveringer, som jentene mine syntes var veldig stas. Og splitterne som gjør at to kan høre på iPad eller telefon samtidig. Det er den de vil ha neste gang. Mine ble veldig ivrige, og jeg har lest masse bøker for mini. Storesøster syntes det var stas å lese bøker for mini, da fikk begge poeng for samme boka. Man får også ulike trofeer for bøker man leser. Til nå har vi funnet ut at det er trofeer for antall leste bøker, bøker med mange sider, lese bøker av samme forfatter og lese flere bøker man synes er morsomme. Det er over femti trofeer tror jeg, så det er mange forskjellige ting man kan samle på. Motivasjonen for å lese ble i alle fall tent. Og det må vi jo bare kose oss over. Frøkna lette opp alle lydbøkene sine og lyttet intenst. Hun vil registrere bøker og få gevinster. Mini og jeg syntes det var gøy å se om vi får nytt trofé når vi har lest enda flere bøker av samme forfatter. Vi er veldig glade i Ludde-bøkene. Og så har vi begynt å lese høyt på en litt større bok, Astrid Lindgrens 'Brødrene Løvehjerte'. Boka er fantastisk, men jeg synes det er like vanskelig å lese høyt de første kapitlene hver gang. Man får liksom frå grøtete stemme. Tror kanskje jeg er litt allergisk. Snufsing og rennende øyne kan forekomme. Vi har kun rukket å lese de to første kapitlene, før de nå har vært en uke hos sin far. Nå skal vi være alle barna sammen et par uker, så da tenkte jeg å lese den for alle. Noe som betyr at jeg må lese de to første kapitlene på nytt. Ja ja. Godt resten ikke er like tåredryppende.

Jeg har hatt litt utrfordringer med å lese de siste åra... Eller egentlig helt siden jeg gikk på  lærerskolen. Det er lite jeg her lest siden den tid. Den vonde følelsen har liksom dukket opp hver gang jeg plukker opp noe som ikke står på pensumlista. Nå har je grommeste meg gjennom noe, men det går så sakte. Det har ikke vært som før, da jeg slukte bøkene.
Men nå har det skjedd noe. Jeg plukket en bok ut av hylla til min kjære. Jeg har den samme hjemme. Fremdeles pakket i plast. Jeg har flere ganger villet lese den, har hørt masse bra om den, men aldri kommet så langt som til å ta av plasten en gang. Det sier jo litt. Jeg blir ofte trøstet med at mange andre også har opplevd lesetørke når de har hatt små barn.

Men nå har jeg lest boka. Hans eksemplar vel og merke, så min er fremdeles i plast. Om noen andre også vil lese den. 'Alle mine triste horer' av Gabriel Garcia Márquez. Om jeg da ikke. Har gitt den videre en dag jeg var frustrert. Ikke nok med det, jeg kjøpte to nye bøker forrige dagen, og er snart ferdig med den ene av de. Jeg føler leselysten har våknet litt igjen. Det er deilig. Jeg pleide å lese massevis før. Før lærerskolen. Før det krav om hva man skulle lese, og tidsfrister til når ting skulle være lest. Forventninger til hva du skulle få ut av det du leste og krav om hva du kunne tolke og lese ut av alt. Lesegleden min forsvant tragisk nok på lærerskolen. Nå er den på vei til å våkne igjen.

I dag var vi på biblioteket på Sørlandet med hans to små. Der har de en litt enklere sommerles. De skriver ned bøkene de leser i et pass og når de leverer det med ti leste bøker, får de et armebånd. Alle som er med blir invitert på en fest i september hvor de får diplom og er med i trekningen av gavekort på bøker.
Mine kan også være med her, men festen er på en onsdag, så eneste premien de kan få er armebånd, men det er kult nok.
På dette biblioteket jobber det ei meget dyktig dame. Sikkert flere, men denne ene vi snakket med var ganske enestående. Jeg klarte å ende opp med seks bøker til meg og en liten haug til jentene. Vi tråkket rundt barneavdelingen og hun øste ut av sin kunnskap. Jeg fikk masse gode tips til bøker å lese både med egne barn, eleven mine nå, og fremtidige. Hun var så blid og hyggelig. Gleder meg at hun kan begeistre masse unge lesere. Kanskje derfor de ikke trenger sånne ekstra tøffe leseaksjoner som vi har i Telemark.

Så mye tyder på at dette blir en fin lesesommer. Barna leser, han leser, jeg leser, alle leser. Vi kan lese i senga, i sofaen, på stranda, på telttur, ja over alt.

Kanskje jeg kommer tilbake til å bli en lesehest igjen? Kjenner jeg liker tanken. Sjefen min sa at alle elevene måtte lese minst en bok i sommer, og de voksne måtte lese minst to. Jeg trur jeg skal klare å få til det. Med god margin.

Ha en bokglad sommer!

Å telte teller

Det er sommerferie. Jentene mine er hos pappaen sin, og jeg er på det blide sørland med min kjære og hans jenter. Etter å ha levert mine jenter, dro vi en liten tur innom Sverige og hamstret litt lettvinn veganermat å fylle fryseren med til sommerkosen. Og der fant vi også noe vi har snakket om lenge.
For det er jo slik at om du ønsker deg noe, og sender dette ønsket ut i universet, så ordner det seg. Uansett. Og det gjorde det nå og. Vi har snakket om å skaffe et telt til, eller helst et hvor vi har plass til alle. Og der stod det. Så stort at til og med han kan stå oppreist inni det. Med to soverom, og god plass. Og til en pris som til og med jeg kunne klare når skattepengene har kommet. Spesielt siden universet ordner det så det er på supertilbud.

Og da måtte det jo testes. Først måtte vi bruke enda litt mer penger på campingutstyr til alle barna. Så der røyk litt av overraskelsen med bursdagsgaver. Men igjen, kommer tilbudene på det man trenger.

Det sies at det er en test på forholdet å sette opp et telt sammen. Vi har gjort det før og. I fjor sloss vi med mygg og en sliten kropp etter masse kjøring. Men det gikk veldig bra. Nå var det et helt nytt telt, og ikke mygg. Igjen klarte vi det helt fint. Ingen krangling, ingen ukvemsord. Litt tull, men det gikk overraskende lett å sette det opp. Mulig alle mine år i speideren har satt litt spor. Men mest er det vel bare at vi er et superpar som klarer alt. Vi har sett mange par sette opp telt, men sjelden like rolig og med så god stemning.

Vi har bada, lekt på stranda, møtt nye, hyggelige mennesker og kost oss. Jeg kan kjenne at jeg har vært i sola, selv om jeg måtte ha på meg klær en del pga vind. Det var kald vind.

Camping er kos. Litt bedre underlag og litt mer klær, så blir det supert. Gleder meg til mine jenter også skal være med. Det er meldt enda deiligere vær i juli, så det lover godt for campingkos.
For når det kommer til sommerferie med barn, er det telt som teller.

Ha en fin en!