Å telle velsignelser, og å takke for motgang

Det er lett å se hva man ønsker seg, mer eller mindre av. Det er lett å identifisere ting som ville gjort hverdagen lettere, bedre og morsommere. Det er alt for enkelt å sette fingeren på hva som gjør hverdagen vanskeligere, vondere og mer utfordrende.

Men det er veldig lærerikt å sette seg ned og telle sine velsignelser. Hva er det som tross alt, gjør deg glad? Tenk nøye gjennom alle de tingene du faktisk har i livet ditt som er gode, og verdt å være takknemlig for.

Jeg har en veldig lett jobb der. Når hverdagen min er vanskelig, har jeg min egen private hverdagshelt. Ikke bare når hverdagen er vanskelig, men da kjenner jeg ekstra godt hvor heldig jeg er.

Jeg var på jobb på tirsdag. Følte meg ikke veldig frisk, men det er ikke så lett å vite når det er sykdom på gang og når det bare er fibrotrollet som tuller. Onsdag, derimot, var tvilen borte. Halsen hadde snørt seg helt igjen og feberen var over normalen for fibrotull. Jeg kjørte barna på skolen og dro hjem igjen og sov. Men heldig som jeg er, kom kjæresten min på ettermiddagen. Og han mangler bare kappa. Mens jeg lå rett ut størsteparten av døgnet, ordnet han resten. Kjørte barn, henta barn, tok med barn på badet til og med. Jeg er utrolig heldig, og veldig takknemlig. Ungene ser han også som en helt. Og jeg kunne slappe helt av når har tok over roret. Det er ingen selvfølge. Jeg er ikke så flink til å be om hjelp, og har ikke så mange rundt meg å spørre. Så jeg vet hvor heldig jeg er.

Det som kanskje kan være enda vanskeligere enn å telle sine velsignelser, er å takke for all motgang og vonde opplevelser. De har vært med å gjøre deg til den du er. De har gitt deg kunnskap og erfaringer.
Jeg så ei dame som dukket opp på feeden min på Facebook som snakket om dette. Fikk ikke med meg hele, og heller ikke navnet. Men det er jo helt sant. Ved å ta for meg de vonde og vanskelige tingene i livet mitt og takke for de, anerkjenner jeg lærdommen de har gitt. Og det gjør det mye lettere å gå videre.

Så tell velsignelser, takk for motgang og regn deg for et heldig menneske. Du er tross alt her og kan lese dette, er du ikke?

Helg, søstre og åndelighet

I helgen har jeg hatt besøk av søsteren min. Jeg har nemlig ei flott storesøster som jeg deler far med. Vi sees alt for sjeldent, men det er veldig fint når vi er sammen.

Jeg har alltid sagt til jentene mine at ei søster er en bestevenn du alltid har. Det er i grunnen sant selv om vi ikke har vokst opp sammen. Vi har mange likheter.

En av de tingene som er ekstra morsomt, er at vi har den åndelige siden felles. Jeg har det slik at når jeg er sammen med menesker som har evner, så kan jeg ofte se det de ser. Litt som en empat fra en sci fi historie. Sammen med søsteren min, blir dette noen ganger ganske voldsomt. Vi er fra en slekt som ikke er ukjent med å ha litt spesielle evner, så det er nok ikke så rart. Søsteren min har inspirert og motivert meg til å følge min egen måte når det kommer til spirituelle ting. Rett og slett til å følge min intuisjon.

Da jeg var i tenåra og trodde jeg måtte pugge tolkningsboka til tarotkortene for å kunne bruke dem, lærte hun meg en bedre måte. Hun lærte meg å stole på intuisjonen min. Mange av mine mest interessante åndelige øyeblikk har vært sammen med henne. Som da vi hadde slektstreff i stua. Stua var stappfull av ånder. En og en kom frem og viste seg, jeg forklarte hvordan de så ut og tedde seg, hun fortalte hvem de var. Fantastisk morsomt. Det var som en slags liten privat mediumsseanse. En reise i slektshistorien.

Jeg har forresten fått flere spørsmål om hva en mediumsseanse er. Det er sikkert flere enn de som har spurt som lurer. Det er rett å slett å oppnå kontakt med åndeverdenen. Med kjære som har gått over til den andre siden. Mediumet fungerer som en tolk. Ånden kommer, og jeg forklarer ofte først hvordan de ser ut eller oppfører seg og hvem de hører til. Til nå har de dukket opp nær den de hører til, men jeg ser på andre slike seanser, at det ofte trengs litt informasjon for å finne ut hvem de hører til. Mulig det er når det er mange til stede. Så får man et budskap. Det kan være alt i fra noe man har gått og lurt på, til veiledning slik de kunne gjort da de var i live, eller bare en hilsen fra andre siden. Om det er noe speiselt man vil vite, kan man spørre denne personen høyt, eller inni seg, når man er alene i forkant av en slik seanse.

Jeg synes det er så deilig å være litt i gang med dette, og nå skal jeg snart ha min første mediumsseanse. Eller... Jeg har jo gjort det før, men aldri avtalt med flere mennesker på forhånd at de skal komme kun for dette. Det har tidligere vært kun en eller to tilstede, eller åndene har dukket opp rundt noen når flere har vært samlet. Så egentlig er det bare rammen rundt som er litt annerledes. Jeg gleder meg veldig i alle fall.

Jeg har lagt en del kort og gjort en del readinger siden forrige blogginnlegg, og det er veldig gøy. Nå har det vært stille noen dager, så det er bare så si i fra. Jeg har fått litt irettesettelser for at jeg tar for lite betalt. Så jeg får heller si at jeg har minstepris på 20 kr. Hihi. Jeg synes det er greit med 20 kr, men jeg skal ikke nekte folk å betale mer.

Kanskje greit at det har vært stille noen dager, for når søsteren min er her, går det i hundre. Tida har gått så fort og døgnet har liksom ikke hatt nok timer. Spesielt siden man faktisk må sove litt og. Men det er utrolig hyggelig med besøk. Håper ikke det blir så lenge til neste gang.

Og i mellomtiden, må du gjerne fortelle venninna eller kameraten din om meg om de ønsker en reading eller noe. :) Ha en magisk uke folkens!

 

Bildet er lånt fra verdensveven.

Godinger og prisliste :)

Jeg skjønner ikke hva som skulle være så skummelt. Dere er bare så fine, alle sammen. Jeg har bare fått hyggelige tilbakemeldinger, og det er så koselig. Både på Face, innboks og live, har det vært bare positive tilbakemeldinger. Jeg setter veldig pris på det.

Jeg vet jo at mange av dere ikke tror på dette, og at noen synes det er direkte teit. Men ingen av dere har brukt energi på å fortelle meg det, og det setter jeg også veldig pris på.

Det jeg har skrevet at jeg kan gjøre er Mediumseanse. Det er å formidle kontakt med de som har gått over. Om du samler fire - fem venner, så kan vi avtale tid hvor jeg kommer. En del har vist interesse for dette, uten å vite hvem de skullle invitert, men jeg tenker at jeg tar kontakt med dere og så finner vi et sted og en tid.
Om du vil gjøre dette alene, er det også mulig, ta kontakt.

Reading. Dette er en lesing av deg som person og hvilke utfordringer du står i nå. Da trenger jeg et bilde av deg, hvor du ser i kamera. Om det er noe spesielt du vil vite eller lurer på, kan du tenke på dette når du tar bildet.
Om du lurer på om du har noen med deg, be de komme fram når du tar bildet, så ser vi om det kommer opp. Noen ganger kommer det opp, men jeg vet ikke enda om det er fordi vedkommende har tenkt på de når bildet blir tatt. 

Kortlegg. Jeg kan trekke et kort for deg. Om du vil ha generelt eller om det er noe spesielt du lurer på. Har du noen spørsmål, kan du tenke på dette når du ber om kort, eller når jeg trekker. Du trenger ikke fortelle meg noe om hva du lurer på. Jeg kan også trekke tre kort, for fortid, nåtid og nær fremtid. Du kjenner hva du ønsker. De ulike kortene mine ser du på bildet.

Felles for alle disse er at du ikke trenger fortelle meg noe på forhånd, annet enn hva du ønsker da. Og at jeg håper du kan gi en kort tilbakemelding i etterkant på om du føler det stemmer eller ikke.
Felles og, er at jeg er i startfasen så prisen er enkel, 20,- Enten du vil ha kort, reading eller være med på en seanse. Jeg har Vipps.

Hvis du nå sitter og tenker at du skulle ønske jeg kunne..., men jeg har ikke skrevet om det her, spør da vel. Kanskje jeg kan, kanskje ikke.
Du må gjerne si fra til venner og kjente om du kjenner noen som kunne like dette.

Lurer du på noe, så bare ta send meg en meldig på Facebook.
Håper å høre fra deg, og tusen takk for all støtte så langt!

Jeg utfordrer meg selv.

Tusen takk for alle positive tilbakemeldinger på gårsdagens innlegg. Jeg vet ikke hvorfor jeg blir nervøs egentlig. Dere er jo bare herlige!

Men etterpå tenkte jeg at jeg var jo ikke så spesifikk i hva jeg ønsket meg fra dere. Eller hva jeg kan tilby. Og jeg gjør jo detta for å slutte å sitte med tærne i vannet. La meg stupe fra tremetern.

Mediumsseanse. Det er en sånn greie hvor en liten gjeng mennesker samles, mens et medium overleverer budskap fra deres kjære som har vandret videre. Og for å si som Pippi, det har jeg aldri gjort før, så det er jeg sikkert god på.
Det vil si, jeg har gjort mediumstingene før. Jeg har bare aldri bedt noen om å samle sammen fire - fem venner, og invitere meg for å være medium. Som regel har slike ting oppstått mer eller mindre spontant.

Om dere ikke er så mange, er jo sjansen større for at alle får et budskap. Og åndene er ikke kjipe. For å øke sjansen for at de dukker opp, kan du prate med de hjemme på forhånd. Stille de et spørsmål du ønsker svar på, eller lignende. Da er det ofte enda lettere for deg å bekrefte hvem det er som kommer med en hilsen.

Synes du det hørtes spennende ut, så send meg en liten melding så finner vi ut av det.
Og 20,- pr pers er ikke noen upris når du tenker på hva de store navna tar.

Og når jeg skriver at du kan sende meg en liten melding, så er det fordi jeg har bloggen i fullt navn, så om vi ikke er venner på Facebook, så kan du bare søke meg opp og sende meg en melding.

Ha en deilig kveld!

Nytt år, nye muligheter, og spark i baken

Et nytt år er i gang. Vi liker gjerne å tenke at dette gir oss en ny, frisk start. Jeg er mer for nyttårsfortsetter, enn nyttårsforsetter, men men.

Jeg har en ting jeg har sagt at jeg skal sette skikkelig i gang med i mange år nå. Men som jeg stadig utsetter, toner ned, prokrastinerer. Det ligger mange halve oppstarter bak meg. Jeg må vel innrømme at jeg trenger litt hjelp. Noen spark i baken rett og slett.

Jeg er medlem på en del sider på Facebook hvor det blir lagt ut dagens kort. De treffer alt for ofte. Og temaene som kommer er skremmende like og gjentagende. I en lang periode fikk jeg stadig kort om at jeg måtte revurdere hva jeg spiste, at jeg måtte spise sunnere, at jeg trengte mer grønnsaker og at jeg burde forsøke et mer vegetarisk kosthold. Jeg visste det jo, men de minnet meg stadig på at dette var lurt for meg. Etter at jeg ble veganer, har ikke slike kort dukket opp en eneste gang.

I en lang periode nå er det et annet tema som dukker opp. Mine evner. Endring. Kreativitet. Spirituell utvikling. Det begynte rolig. Men har i perioder blitt mer og mer tydelig. Jeg må ikke utsette, englene skal hjelpe, hopp i det. Ganske klare beskjeder.
Og dette handler ikke om at jeg må strikke mer eller skrive mer blogg. Selv om jeg liker å skrive. Veldig. Når jeg i lange perioder ikke skriver, er det enten fordi livet tar for mye tid, jeg ikke har energi igjen, eller rett og slett fordi det hodet er fullt av, ikke nødvendigvis egner seg på trykk. Selv om jeg meget gjerne skulle fått skrevet noe av det fra meg.

Nei, dette handler om at jeg har noen talenter om man kan kalle det det, som jeg trenger å bruke. I de periodene da jeg er mer i kontakt med disse, har jeg det bedre. Og jeg vet at jeg kan hjelpe andre med det. Så det er vel ikke noen tvil om at det er en god ide å bruke de. Utfordringen er bare å komme skikkelig i gang, og å ikke lage meg unnskyldninger for å vente. Ikke trekke meg tilbake igjen.
Og til dette kan jeg trenge litt hjelp av dere. Til å sparke meg litt i rompa rett og slett.

Disse talentene mine er at jeg kan se litt mer enn mange. Synsk, medium tja... Vet ikke helt hva jeg skal kalle det. Jeg kan fortelle om folks egenskaper, opplevelser  og utfordringer uten å kjenne de. Ofte uten mer enn et bilde. Og jeg kan kommunisere med de som ikke lenger lever.
Utfordringen er at jeg trenger å øve på dette. Jeg har selvfølgelig mer enn et par tilfeller bak meg hvor jeg har gjort disse tingene. Men jeg har ingen oppskrift på hvordan jeg gjør det. Et par ganger har det ikke funket å få kontakt. Som regel er det de som har gått over som kontakter meg, eller bare dukker opp. Ikke alltid like passende å gå bort til ukjente folk å fortelle at de har med seg et avdødd familiemedlem, slik som Lisa Williams gjør. Jeg har enda ikke turt. Heldigvis har det ikke skjedd så alt for ofte at de har vært påtrengende i slike tilfeller. Jeg tenker at de som trenger å få gitt en beskjed, kommer. Men så har jeg latt alt annet i livet mitt ta all plassen. Nå må jeg rydde plass til dette igjen. Det er en stor del av meg som ligger begravd, og det er ikke sunt i lengden. Om ikke annet, kan jeg trekke et kort for noen. Det er en start. 

Det jeg trenger av deg, er litt dytt. Om du hadde tenkt til å ta kontakt med noen for slike ting, kan du ikke ta kontakt med meg først da? Jeg har måttet love å ta meg betalt for det, men da snakker vi mer symbolsk. 20 kr for en reading f.eks. Skulle du være ekstra fornøyd, kan du selvfølgelig høyne.
Jeg har barn på fulltid, så jeg er ikke så mobil. Men vi finner ut av det, om vi trenger å sitte ansikt til ansikt.

Jeg kjenner at jeg har lyst til å trekke meg mens jeg skriver. Er nok litt feig og usikker. Er vi ikke alle det? Eller de fleste av oss. Vi jenter er i alle fall ofte alt for flinke til å tenke at vi ikke er bra nok. Jeg vet jo at jeg kan. Usikkerheten sitter i det ukjente. Men er det ikke det jeg snakker om her? Det ukjente. De som trenger det pleier å få sine svar, men som med det meste annet her i livet, kommer det ikke med noen garantier.

Så da kaster jeg meg ut i det. Send meg en PM om du lurer på noe.
Ha en magisk kveld!





Dette er mine kort, om du skulle ønske at jeg trakk ett for deg.

Om julehandel, valg, stemmesedler og omtanke

Det nærmer seg jul. Veldig. Jeg starter jegne veldig tidlig, og avslutter veldig sent. Av mange grunner. Jeg starter tidlig, fordi det er salg på mye gøy på sommeren. Blyanter og småting som kan bli kalendergaver. Jeg har en lommebok som tilsier at jeg må planlegge litt.

Jeg handler endel småting på nett. Det skal jeg innrømme. Det er sikkert ikke det mest etisk korrekte å gjøre, men jeg har nå gjort det.Får heller skjerpe meg der i 2018.

Men de store kronene til julegaver, de legger jeg igjen på Rjukan om jeg kan. Jeg tenker over hvilke lokale detaljhandler som er avhengig av våre ekstra utskeielser for å overleve. Hvilke butikker setter jeg ekstra pris på at finnes i mitt nærmiljø? Sp tar jeg turen innom og ser hva de kan tilby som passer til noen på min julegaveliste. Og så handler jeg der.

Jeg bor på et flott lite sted, med mange fine butikker. Folk har satsa på å gi oss et tilbud, så da må vi som bor her følge opp med å velge lokalt.
En fordel er jo at du kan ta med barna på julgavehandel, snakke engelsk med betjeningen og bestille inn det som står på ønskelista deres uten at de vet det. Selv om det ikke er i butikken, eller i katalogen deres. De ordner. Det kommer til å stå ferdig innpakket når jeg kommer tilbake med barn for å hente det, og betale. Fantastisk å ha slik service.

Jeg har sagt det før, og jeg sier det gjerne igjen. Pengene våre er stemmesedler. Det vi stemmer på, får vi mer av. Vil vi ha store kjeder som utkonkurrerer på pris og kan gjøre som de vil? Tja, jeg liker lave priser, men jeg ser jo mer og mer hva de største konserna gjør mot arbeidere og miljø. Vil jeg egentlig være med og stemme på det? Nei.

Men det jeg vil stemme på er nærmiljøet mitt. De folka som jeg vet har satset mye på bedriften, som jobber hardt for å gi oss et tilbud. Ja, i blant må jeg betale litt mer, men det er det jammen meg verdt. Så får de litt lenger ned på julegavelista få noe miljøvennlig hjemmelaget med sjarm og omtanke, pakket i ei rød sløyfe.

Det blir nok jul i år og.
Husk å stem på det du vil ha. Vil du ha et tilbud må du bruke det.


Bildet er lånt fra verdsveven.

Barn i rusfamilier

I dag har jeg sittet på kurs. I en fullstappet kinosal. Så full at jeg satt på en klappstol helt bak, og kun såvidt så dama som foreleste når jeg kikka mellom to stoler foran meg. Rett etter jobb med en kranglete og sliten kropp. Dette kan bli vanskelig å holde seg våken gjennom, tenkte jeg. Ikke fordi det ville være kjedelig, men fordi jeg var sliten, bli sittende passiv i halvmørket uten et ansikt å feste stemmen til. Rene vuggesangen for noen som er så flink til å sove som meg.

 I dag tidlig vurderte jeg å spørre sjefen om å slippe å lære om barn i rusfamilier, siden jeg har vokst opp i en, men konkluderte med at det ikke nødvendigvis er alle som skjønner den type humor.

Nå er kurset ferdig. Jeg er enda mer sliten, og hodepinen er større. Problemet var aldri å holde seg våken. mer å ikke begynne å gråte og snufse høylydt. Da hadde jeg jo ikke hørt hva dama sa. Og dama sa så mye bra. Hun snakket så løst og ledig, så nært og direkte. Snakket om disse barna med en stemme som rørte. Historier som traff. Setninger som smalt. Og noen ord som traff steder jeg ikke visste at var ømme lenger.

Nå er jo jeg lettrørt som overmodne jordbær, og hjertet mitt banker litt ekstra for barn i familier som sliter. Så det at det rant en tåre i ny og ne ville jo ikke være rart. Men det var mer. Jeg satt flere ganger og måtte tenke over hvorfor traff ditt og datt så godt. Hva var det som gjorde at ømheten fra gamle sår dukket opp igjen?
Det er noe med det å sitte og lytte til en erfaren, profesjonell dame stå og beskrive deg, som gjør noe med en. Liste opp hvem jeg var som liten. Fylle på med historier til hvert et punkt, for å bygge oppunder. Jeg har alltid vært glad i å lese og finne ut av ting, så det var egentlig ikke noe av dette som var direkte nytt. Det var noe med måten det ble servert på, som gjorde sånn inntrykk.

Jeg leste psykologibøker i tidlige tenår (eller var det før), og jeg drømte tidlig om den dagen jeg skulle sitte og prate med en psykolog. Jeg kunne ligge i timesvis og dagdrømme om hvordan samtalen ville forløpe. Om hvordan h*n ville avsløre alle løgnene og halvsannhetene som andre lot som de slukte rått. Om hvordan jeg kunne fortelle alle de vonde tankene jeg gikk og bar på, uten å bli fordømt. Jeg drømte om å møte ei dame som dette her. Ei som hadde tid til å finne ut hvem jeg var.

Det tok lang tid før jeg kom dit. Jeg var voksen. Jeg tenkte det var på tide. Selvterapi tar deg kun så langt. Jeg ville at noen skulle stille de vanskelige spørsmålene, og hjelpe meg til å stå i det mens jeg fant svarene. Ikke la meg sno meg unna med glattpolerte svar. Se gjennom den flinke pikens fasade. Ta meg skrittet videre. Jeg visste jo hvorfor jeg gjorde som jeg gjorde. Hvorfor jeg var redd for ditt og datt. Og jeg jobbet meg alene gjennom en og en utfordring etter som jeg følte det holdt meg tilbake i livet. Jeg ville møte noen som kunne ta meg videre. Det funket dårlig. Veldig dårlig. Jeg var vel ikke direkte heldig med mine møter med mennesker i slike stillinger. Det førte til mer frustrasjon enn noe annet. Ei av de jeg var hos snakket om alt annet enn meg. Og "flink" som jeg er, stilte jeg det rette spørsmålet mens jeg satt resten av tiden og sa ja og ha. Men hun fikk inn en setning som festet seg. Hun påpekte viktigheten av at jeg forsikret meg om at jeg hadde jobbet meg gjennom min oppvekst, slik at jeg ikke møtte meg selv i døra en dag i mitt arbeid med barn. Det festet seg og hjemsøkte meg. Jeg var redd for at jeg ikke var klar for jobben jeg utdannet meg til. Hvorfor jeg festet lit til dette utsagnet er jo litt rart, kanskje det var det eneste vettuge hun sa? Jeg fikk tross alt denne psykologen til å holde en times monolog ut fra ett spørsmål. Kanskje rollene burde vært bytta?
Jeg fant etter hvert en som det gikk å prate med, jeg kunne jo ikke gå ut i jobb om jeg var en slik tikkende bombe, som damen hadde insinuert. Der bestemte jeg meg for å slutte å juge. Så ikke på han, og svarte helt ærlig på alt han spurte om. Uten å orke å ta hensyn til hans reaksjoner. Det var fint. Han friskemeldte meg. Mente jeg var mer mentalt sunn enn hva man egentlig kan forvente av noen som har vært ute like mange vinternetter som det jeg har. Det hjalp litt. Jeg var ikke skada. Jeg hadde overlevd krigen.

Men som med alle kriger, etterlater den sår. Jeg så det i dag. Sårene som har grodd, har litt følsomme arr. Og jeg oppdaget i dag noen sammenhenger som jeg ikke har tenkt på. Ganske mange egentlig. Det forklarte hvorfor fyisoterapautene har fortalt meg at spenningene mine er så harde og dype, at det krever langvarig, intens jobbing å løsne på de. Mer enn jeg og lommeboka kan tillate. Det er kanskje ikke så rart at jeg er sliten heller. Eller at det er noen hull i min allmennkunnskap. Det forklarte mange ting. Men for meg holder det ikke med forklaringer til hvorfor ting er som de er, jeg vil hakket videre og kunne gjøre noe med det. Så der har jeg litt å gruble på. En del av det å gi slipp og gå videre, er jo å dele, sette ord på. Så det er det jeg gjør i dag.

Jeg er ikke lenger redd for at jeg kommer til å møte meg selv i døra. Men jeg er heller ikke redd for å se. For å kunne se et barn som sliter, må man ville se. Ikke være redd for å se. Jeg er ikke redd for å se, og noen ganger ser man mer fordi man vet hva man ser etter.

Jeg har mange ganger lurt på hvordan ting ville vært om noen turde å se meg. Om noen av de som visste, sa noe til noen som kunne gjøre noe med det. Om de som kunne gjøre noe med det, hadde gjort det de kunne. Om...
Men jeg har mange ganger fått høre at de så, at de visste, som om det skal være noen trøst. Ingen har hatt et godt svar på hvorfor de ikke sa noe.

Det kan jeg love, som menneske og som lærer, at om jeg ser noen som sliter, så vil jeg ikke se vekk. Men gjøre det jeg kan for å hjelpe. Hver gang, uansett hvor vondt og vanskelig slikt kan være.

Kanskje vi skal begynne i det små, og begynne å rive ned litt tabuer. En utfordring fra meg til deg som leser dette. Still deg selv spørsmålet; hvordan synes jeg det er greit å drikke når det er barn i nærheten? Hvor mye alkohol tåler mitt/ mine barn at jeg drikker?
Ikke som noen pekefinger, men som et ærlig spørsmål du kan stille deg selv. Når det er gjort og fordøyd, kan vi jo prøve oss på å ta den praten med venner og familie. Hva synes de? Hvilke tanker har de rundt det?
Og skulle du oppleve at noen svar ble alt for ubehagelige og vonde, så skal du huske at det finnes damer som hun jeg lyttet til i dag, som kan sakene sine, og kan hjelpe folk som har havnet i en vond sirkel. Det er aldri for sent å starte på nytt, og det er aldri feil å be om hjelp.

Bry deg om de rundt deg, noen ganger skal det så lite til.