Politikk er en rar greie. Jeg påstod i mange år at jeg ikke var interessert i politikk. Helt til en klok mann en dag irettesatte meg. Han sa at jeg var veldig politisk engasjert. Jeg husker jeg kikka på mannen som om han hadde ramla ned fra månen. Så forklarte han meg at alt det jeg så brennende engasjerte meg for, som handlet om hvordan folk har det, blir behandlet, ivaretatt osv, var nettopp det, politikk.
Jeg så på politikk på en litt annen måte etter det. Ikke at jeg følte jeg skjønte noe mer, men jeg ønsket å se at det fantes folk som brant engasjert for noe bak alle de store ordene og sinte stemmene. Jeg syntes ofte argumentene forsvant i teite påstander og beskyldninger av motstanderen, men nå tok jeg det mer for å være taktikk og engasjement.
Og om dette stemmer, at politikk handler om hvordan vi kan få det best mulig for flest mulig, så kunne jeg vurdert å gå inn i politikken. For det engasjerer meg jo.
Og med en slik definisjon, blir politikere engasjerte mennesker som brenner sterkt, og jobber hardt for saker de tror på.
Eller?
For nå, etter regjeringsskiftet har det skjedd noe som har rokket ved troen min. Troen på politikken. Troen på fornuften. Troen på menneskene. Og troen på min virkelighetsoppfatning.
For på kort tid har den nye regjeringen gjort mest hva de kan for å rasere mest alt jeg holdt for selvinnlysende at det var viktig å kjempe FOR og ikke MOT.
SKOLEN skal de jobbe for å bli et sted hvor et fåtall skoleflinke får ekstra masse undervisning av ekstra utdannede mennesker. Hvor vi skal produsere enda flere skoletapere og små mennesker med mindre tro på egne evner enn nå. Hvor små mennesker skal få erfare at det er penger og tid som styrer. Hvor klokka regjerer og alle går hjem klokka fire og er ferdige. Hvor viktigheten av testresultatene dine vokser omvendt proposjonalt med dine sosiale ferdigheter.
Jeg var så naiv at jeg trodde verden var på vei inn i en tid hvor menneskene ser viktigheten av tiden til hverandre. At det er mer enn det materielle som er viktig. At vi har behov for litt mer menneskelighet inn i kapitalismen.
POLITI skal passe på folk, og fange folk som ikke er greie, slik at de som er greie (og andre ugreie for den saks skyld) ikke blir skada, rana eller unødig plaget og forstyrret. Enkelt? Ja! Eller nei. For nå er det jo sånn at alle slemmingene bor i byen, mens alle de snille bor i distriktene, sant? Vel, det kan virke sånn, for i distriktene trenger vi ikke politi nærmere enn en time unna. Eller er det sånn at vi er mindre verdt i distriktene? Sånn at om jeg ringer politiet fordi noen har brutt seg inn til meg med balltre og vil rane og banke meg, så er ikke det like viktig som om det samme hadde skjedd i Oslo?
AMBULANSE er en bil som har lov til å kjøre fort hvis du er skikkelig syk og trenger hjelp fort. Brannbiler får også lov til å kjøre fort om det haster, og det er plass til folk inni der og, om enn ikke like tilpassa. Og så har vel ikke brannvakta like god opplæring innen førstehjelp som en ambulansesjåfør kanskje? Jeg følte meg i trygge hender og at jeg hadde med meg folk som visste hva de drev med, begge gangene jeg har måttet kjøre ambulanse med jentungen. Vet ikke om jeg hadde følt meg like trygg om det var en brannvakt som var med.
Vi ble kjørt til sykehuset 5 min unna hvor fantastiske mennesker tok i mot, sjekket og vurderte at vi burde ta en tur videre til sentralsykehuset. I de to timene det tok ambulansen å kjøre oss dit, samt de to timene de brukte tilbake, var nærmeste ambulansen i distriktet vårt en time unna. Jeg vet ikke hva jeg hadde gjort om jeg hadde måttet vente en time på hjelp med en liten unge med kramper og blå lepper i armene jeg. Hadde hun fremdeles vært her da? Uten at ambulansen stod her med surstoff og kunnskapen sin. Orker ikke tenke på det en gang.
SYKEHUS er et sted du reiser til når du er syk. Og jo mer akutt syk du er, jo kortere vei bør det være til sykehuset. Logisk? JA! Men hva er det da de driver med i sykehusstyret? De vil legge ned. De snakker om penger. Jeg synes å huske at Rjukan sykehus var et meget driftsøkonomisk sykehus.
Det handler om liv. Om helse. Om trygghet.
Det handler om arbeidsplasser. Om mennesker. Om et samfunn.
Og dette er politikk. Folkevalgte som styrer og steller...
Folkevalgte som skulle være mennesker valgt av follket. Mennesker som folket anså som i stand til å ta gode avgjørelser på vegne av oss - folket.
Men jeg ser ingen menneskelighet i disse menneskene. Ingenting som vekker tillit. Og jeg sliter med å tro at dette er avgjørelser som har folket med seg. Det ser i alle fall ikke slik ut når man ser alle gruppene som mobliliserer til kamp mot avgjørelser som blir tatt.
HVA ER DET SOM SKJER?
Det virker som en dårlig drøm. De kan da ikke være meningen at alle ska bo sentralt? At alle skal bo oppå hverandre med et stort sykehus i midten. Det kan umulig være store penger å tjene på det. Jeg er ingen økonom, men det regnestykket der er det noe galt med.
HVA GJØR VI?
Hvis vi, folket, ikke liker det de som har blitt valg til å styre gjør, hva gjør vi da? Kan vi bare sitte her og godta dette? MÅ vi? Kan vi tåle så inderlig vel, den urett som nå kan ramme oss alle?
