Jeg er veldig glad i regnbueflagget. Jeg har forstått at mange tenker at det handler om homofili. For meg gjør det ikke det. Regnbueflagget er et symbol på kjærlighet. På at kjærlighet er en menneskerett. Det å få elske hvem man vil. Hvordan man vil. Vi har brukt tid på å snakke om dette med barna, og de elsker flagget. Forelskelse og kjærlighet er jo fantastisk. Det synes i alle fall jentene våre. Og sussing er nok til å fnise masse. Uansett hvem som susser.
På skolen snakket vi nylig om diskriminering. Elevene syntes det var merkelig at man gjorde forskjell på folk ut i fra rase, kjønn og funksjonsnivå. Det var rart, og det var teit. Da jeg sa at folk blir diskriminert ut i fra hvem de forelsker seg i, så de på meg som om jeg hadde ramla ned fra månen. Det var helt absurd. De er 9 år og allerede smartere enn mange voksne. Det er håp for verden.
I sommer har min kjære og jeg vært bestyrere på en campingplass. Der er det tradisjon for å heise flagg for de nasjonalitetene vi har som besøkende på plassen. Det er hyggelig.
Men da vi startet, ble priden feiret i Oslo, og det fantes ikke noe regnbueflagg på plassen. Det ordnet vi. Og så flagget vi. Hele priden. Men så var det et par som feiret bryllupsdag, og det bør det jo flagges for. Og så var det stadig en av jentene våre som lurte på om ikke vi kunne heise regnbueflagget. Så da gjorde vi det. Og det var mange som kom og fortalte hvor fint de syntes det var. Og nei, folk måtte ikke oppgi legning eller noe når de kom. Vi flagget mest for kjærligheten. Og fordi man blir glad av å se det flagget. Og det var flere som kom og fortalte hvor glade de ble når de så det. Noen mente de følte seg personlig mer velkomne, noen syntes det fortalte at vi var en pride-vennlig plass, jeg tenkte egentlig bare vi var menneskevennlige.
For det er ikke en helt vanlig campingplass jeg har vært på i sommer. Jeg har vært på et sted som man ikke trenger å ha på seg klær. Et såkalt naturiststed. Og det kan du tro har vært befriende med den sommeren vi har hatt.
Jeg tenkte en gang for ikke så alvorlig lenge siden, at naturister var mine artsfrender. For jeg tenkte at det ikke handler bare om å slippe å ha på klær når det er varmt. Jeg tenkte det handlet om befrielsen å ikke ha noen statussymboler eller forstyrrelser når man treffer nye folk (ja, jeg vet mange av dere tenker at det må være forstyrrende å snakke med nakne folk, men du vil bli overrasket over hvor fort det går over). Når man ser folk i øynene når man snakker med de. Når man må prate med folk for å finne ut hvem de er. Man kan ikke bare ta en kikk på klærne eller bilen og gjøre seg opp en mening om hvem folk er. Jeg trodde vi var opptatt av at alle mennesker var like. Og det var en av de tingene jeg digget med dette. Vi var nakne sjeler. Uavhengig av hverdagsstemplene som finnes der ute.
Og da måtte jo dette stedet være det perfekte stedet å flagge regnbuen. For her måtte det jo være så høyt under taket at man har plass til regnbuefargene. Og det var det. Det er en plass med fantastiske mennesker. Men det finnes visst noen sidrumpa gubbetroll der og. Dessverre. Og sidrumpa gubbetroll er i denne sammenhengen et kjønns-, alders- og kroppsnøytralt begrep. Heldigvis ikke mange. Men det er de som mener at regnbuen er politisk. Noen mener den flagger at det er et "homsested". Heldigvis skjønner de fleste bedre. Men noen er også redde for hva andre (les: de sidrumpa gubbetrollene) måtte mene, og at vi kan bli oppfattet som noe vi kanskje ikke er.
Jeg syntes det var trist at vi ikke kunne flagge det hver dag. Så kjæresten kjøpte en fin nøkkelring i gave til meg. Jentene våre ville også gjerne flagge det hver dag. De fikk ikke nøkkelring, for de har ikke noe særlig med nøkler.
Et "godt" argument er at man ikke trenger det flagget for å vise at alle er velkomne. Og slik burde det være. Men vi har visst fremdeles en vei å gå. Det har nylig vært fokus på selvmord. Det er helt ufattelig trist når mennesker føler de ikke har noen bedre løsning enn å ta sitt eget liv. Statistikken kan fortelle oss at det er flere regnbuemennesker som velger slik, enn de som hører inn under "heteronormen". Det er trist. Det er ufattelig trist når mennesker ikke ser noen bedre løsning enn å avslutte. Men det forteller oss også at det er noe vi kan gjøre. Vi kan jobbe litt med oss selv og egne holdninger. Hva er det som gjør det skummelt at noen er annerledes enn deg?
Min datter må alltid kommentere det når vi har vært på besøk hos noen med innvandrerbakgrunn, eller i butikken deres. De er alltid så hyggelige. Åpne, blide, inkluderende. Ja, de vi kjenner er faktisk det. Sør for Norge finnes en hel verden med mennesker som har tint opp litt. Som er litt varmere i møte med andre mennesker.
Jeg har barn som er fargeblinde. Eller, de ser regnbuen da. De elsker den. Hadde det vært opp til dem, hadde vi bodd på kollektiv med alle de traff som de synes er hyggelige. Og det er mange.
Jeg vet at mange av dere mener at folk fra Bergen er brautende og høylydte. Jeg kjenner faktisk en del folk fra Bergen, men det er ingen av de jeg først og fremst ville brukt de ordene for å beskrive. Felles for de jeg kjenner er at de er blide, morsomme, varme og interessante. Bare tenkte å nevne det litt i en bisetning og så håper jeg du er smart nok til å trekke paraleller helt på egen hånd.
Jeg vet ikke helt hvor jeg ville med dette innlegget lenger. Kanskje det da er oppnådd. Kanskje målet var å skrive fra meg frustrasjonen.
Hvis regnbueflagget vekker så mye følelser, betyr det at det er viktig. Hvordan det skal eller ikke skal være på campingen min, det er ikke mitt bord lenger. Jeg er ferdig med sommerjobben min. Men jeg lever i denne verdenen. Og jeg er med og oppdrar den voksende generasjon. Og jeg ønsker meg for dem en mer tolerant verden. En verden der vi har lettere for å godta hverandre uavhengig av farger, religion og hva slags mat vi spiser. En verden der vi bryr oss mer OM hverandre enn MED hverandre. En verden der vi kan være så rause at vi ikke dømmer folk ut fra hvem vi forelsker oss i.
9 åringer forstår at det ikke går an å velge hvem man forelsker seg i. Man velger hvem man vil kysse (eller mer om man snakker med noen over 9 år), men ikke hvem man forelsker seg i.
Husker du din første forelskelse? Husker du hvor store og sterke og rare alle følelsene var når du var i tenåra? Hvor altoppslukende ting var. Jeg husker at ting som nå fortoner seg som overkommelige, var enorme på den tiden. Og forelskelser var skumle. Tenk om den du likte ikke likte deg tilbake? Tenk å i tillegg til alt det, ha redselen for at alle rundt deg skal synes du er rar for å forelske deg annerledes enn de? Være redd for å bli utstøtt pga hvem du forelsker deg i.
Jeg trenger ikke å høre dine argumenter mot alle mine tanker og følelser akkurat nå. Jeg trenger at om du synes regnbueflagget er unødvendig eller teit, eller noe annet i den duren, så tar du deg en grundig kikk i speilet og spør deg selv hvorfor. Visste du at de som i tenåra hyppigst bruker ordet "homse" som skjellsord, ofte står fram selv etter hvert?
Og om du fremdeles synes jeg er dum, kan du gjøre et google-søk for å finne ut hvoran du fjerner meg fra vennelista di. Da trenger jeg ikke deg i livet mitt.
Ha en fargerik høst!
