I dag er jeg litt sur. Litt frustrert. Litt sår. Litt lei. Litt indignert.
Jeg er en raring. En sånn som ikke passer inn i A4 ramma som det er så beleilig å trykke alle inn i. Og jeg må kjenne på det nesten daglig. Og det er mange av oss der ute. Og jeg er så lei av å hele tiden måtte forsvare og forklare meg. Men mest av alt av å hele tiden måtte kjempe mot å bli holdt på utsiden. For det er ikke bare meg det gjelder. Det er barna mine. Og vi er ikke alene. Det er mange av oss. Men det er like herlig møkk slitsomt. For det er en kamp jeg ikke kan gi opp. Nettopp fordi det gjelder barna mine. Og så mange flere enn oss.
Det er sikkert derfor jeg er så opptatt av inkludering og likhet. For alle. Uansett hvem du er, hva du tror, hvem du elsker, eller hva du spiser.
Vi har egentlig religionsfrihet i Norge. Men dessverre er det vel bare på papiret i mange sammenhenger. De fleste er vel opplyste nok til å skjønne at ved sosiale sammenkomster hvor det på død og liv skal serveres pølser, må man også ha et tilbud om noe annet enn svin. Men hva med de som kun spiser Halalslaktet kylling? Det får du ikke kjøpt der jeg bor. Hva med de som ikke spiser kjøtt? Hva med de som er glutenintolerante?
Ja, jeg vet. Det er jo bare så vanskelig. Det er ikke lett å finne et alternativ til alle. Det kan ikke tas hensyn til alt. Men hvordan klarer da disse menneskene å få i seg mat? Hvorfor sulter ikke alle disse raringene i hjel?
Glutenintoleranse må man jo ta hensyn til. Men det er mye dårlige holdninger i samfunnet. Det påstås at det har blitt en slags trend, så ikke alle tar det seriøst. Men med allergier må man jo ta det seriøst. Det handler om folks helse. Likevel er det helt urolig hvor lite kunnskap og dårlige holdninger man kan møte ute i serverings-Norge. Enda så strengt det er. Enda så alvorlig det kan bli.
Men de som har restriksjoner mot den urnorske grillpølsa, spekeskinka og rømmegrøten av andre grunner da? Må man ta hensyn til de?
Og så disse tullingene jeg hører til da. De som velger å ikke spise noe som kommer fra dyr. Ikke kjøtt, melk, egg, ost, honning, sjømat eller noen ting. Ikke kylling en gang. Nei, heller ikke reker. Nei, vi lider ikke av proteinmangel. Vel, vi har jo valgt det selv. Ja. Vi har det. Og jeg har litt lyst til å fortelle deg hvorfor. Fordi i det øyeblikket man lærer at noe man gjør ikke er bra. Og virkelig innser det, ja, da må man bare slutte å gjøre det. Litt som da vi fant ut at det var farlig å ha barn i bil usikret. Da man fant ut at det kunne redde liv å bruke hjelm når man sykler. Når det ble bestemt at barn ikke skal utsettes for passiv røyking. Litt som det gikk det opp for meg at jeg spiser noe jeg ikke trenger å spise. Pga mine matvaner blir dyr drept, fratatt mødrene/barna sine, og til og med kvernet levende fordi de er feil kjønn. Vel, da jeg klarte å åpne øynene for den sannheten, kunne jeg ikke snu. Og nei, det var ikke jeg som "tvang" dette på mine barn. Det var min datter som gikk foran og åpnet øynene våre. Og ja, det er et valg. Men veganisme kvalifiserer som livssyn med alle de rettigheter til å slippe diskriminering som bokstaven gir. Sånn egentlig.
Men... Dette handler ikke først og fremst om hva serveringssteder klarer eller ikke klarer. Det handler om den hverdagslige utenforheten. Jeg har så godt som sluttet å delta på tilstelninger der det er mat. Jeg er rett og slett møkk lei av alt styret og snakket det blir. Men jeg kan ikke velge bort alt. For barna mine kan jeg snakke med lærere og speiderledere og hva det skulle være, og være i forkant. Det går som regel veldig greit. Jeg har ikke noe problem med å skjønne at mange synes det er vanskelig. Jeg syntes også det i starten. Men de gir oss lov til å komme med alternativer, og er åpne for at vi kan ta med noe. Det er helt supert. De sier i fra om noe skal serveres, slik at vi kan ta med alternativer hvis det trengs. Det er ikke vanskeligere enn det. De fleste er veldig flinke, og jeg blir like takknemlig og rørt hver gang. For jeg vet at det ikke er noen selvfølge.
Det som gjør meg litt ekstra sur og sær i dag, er når det arrangeres ting som vi skal være med på, og det ikke er noe alternativ til oss. Det er ikke uvanlig. Da spør vi som regel om vi kan ta med eget. Det pleier å være greit. Vi liker å inkludere, så da synes vi det er fint å ha med nok til å inkludere flere. Men når det skal bli vanskelig, vet du da blir jeg matt og lei. Det er litt kjedelig å alltid være den som har med medbrakt mat på arrangementer. Derfor gir det oss litt ekstra glede hvis vi kan få dele det med litt flere så vi slipper å være så annerledes og sære. Det er ikke mer enn det. Og så liker vi å vise folk at maten vår ikke er noe dårlig alternativ. Snarere tvert i mot mange ganger.
Ja, jeg vet. Nå sitter dere og tenker at jeg er ei skikkelig hurpe som ikke tåler noen ting. Men det er summen av det hele som er så slitsomt å bære. At alle premier og belønninger skal være melkesjokolade. At alltid når det skal være noe ekstra kos så er det pølser. Å alltid sitte og se på at de andre spiser kake, plager meg ikke så mye. Men å vite at ungene mine sitter på samme måten, det er vondt. Og det å ha diskusjoner med folk som virkelig ikke skjønner det. Som å ha seigmann til alle barna i en klasse, og en bamsemums på lur til muslimene. Ja, jeg fortalte vedkommende at det er gelatin i bamsemoms og. Og jeg lurte da, og jeg lurer enda, hvorfor kan man ikke finne noe alle kan få da? Så ingen trenger å føle på at de er annerledes.
Æsj, jeg veit ikke lenger hvor jeg ville med dette. Men om du noen gang har vært annerledes enn alle de andre på et vis, så vet du litt om hva jeg snakker om. Det er så lite som skal til for å glede oss. Jeg smiler fremdeles når jeg tenker på kokken som henta vegansk is til meg når alle dessertene inneholdt melk, honning eller frukt jeg ikke tåler. Ja, jeg er ikke den letteste. Men det er snart tre år siden og jeg smiler fremdeles når jeg tenker på det.
Og det er ikke alltid så mye som skal til. Bytt ut seigmannpremien med et drops. Eller en kjærlighet.
Kjærlighet. Vi trenger alle litt kjærlighet. Alltid. Det er dit jeg vil med dette tror jeg. At du kan komme langt med litt kjærlighet. Litt ekstra omtanke i hverdagen. Når jeg får besøk av en med glutenintoleranse, lager jeg ikke egen mat til denne personen. Da er alt jeg serverer glutenfritt. Fordi ingen har vondt av å spise det. Det er litt som med brøk. Du må finne minste felles multiplum. Hva kan alle spise? Og så serverer jeg det. Nå er jo jeg litt rar da. For jeg setter litt min ære i å kunne tilpasse maten så alle skal kunne spise den. Ja, jeg var til og med klar til å lage lavkarbokake til venninna mi når hun "truet med" å skulle komme innom i barnebursdag. Selv om jeg måtte google og var litt engstelig for hvordan man kombinerer vegansk og lavkarbo. Men det går det og. Den kunne enkelt blitt glutenfri og. :-) I det tilfellet var alt annet ferdig bestemt av barna, så da ville hun fått egen men... ja.
Du aner ikke hvor mye det betyr at noen har giddi å tatt seg bryet med å lage noe du kan spise når du kommer. Og ofte er det ikke så vanskelig. Oreokjeks er veganske. Det er eldorado sine ferdige kanelsnurrer og. Bare sånn hvis du skulle få veganere på besøk og trenger noe til kaffen.
Ha en omsorgsfull dag!
Og ble du litt støtt eller fornærma av dette, så må du lese en gang til, for det var ikke sånn ment. :-)
Virkelig.
