Jeg vet, det er en liten evighet siden jeg har skrevet. Det er faktisk mer enn en person i det siste som har etterspurt blogginnlegg. Vel, til dere tre, her har dere ett. :-)
Det har egentlig ikke manglet på ting å skrive om, men bare det å klare å finne fram tastaturet og la fingrene leke.
Det er en ting jeg har tenkt mye på, som jeg vil skrive litt om i dag. Så får vi se hvor fingrene mine tar meg.
Det har vært en del fokus på det å slite mentalt i det siste. Det er fint. Ikke å slite mentalt, men at det er fokus på det. Det finnes masse fin statistikk og tall bak dette, men det det hele koker ned til er at veldig mange av oss vil minst en gang i livet oppleve at det blir mørkt og vanskelig. Alle vil oppleve kriser i livet av ulik grad. Men hva gjør man med det?
Jeg har veldig god fantasi. Den gjør at jeg sjelden kjeder meg. Men når Mørkemannen kommer på besøk, er det ikke meg fantasien lenger vil leke med. Den tar alle tankene mine, kverner de opp og forvrenger de til de minner om en skrekkfilm. Det høres litt ut som metall som kverner mot metall. Hjertet slår raskere, pulsen går fortere og temperaturreguleringa i kroppen slutter å samarbeide. Det gjør det rett og slett litt vanskelig å fortsette å fungere som man pleier.
Når man har hilst på Mørkemannen før, vet man hva det er, og at det går over etter hvert. Men så var det dette med forvrenging da. Hva om det aldri gir seg? Hva om man skal bli sittende i denne slitsomme kroppen og prøve å fungere som normalt for alltid?
Vi bærer alle med oss ulike erfaringer og historier i ryggsekken, disse er med på å hjelpe eller stikke kjepper i hjulene når man får besøk av Mørkemannen. Jeg har masse erfaringer som løper i forveien og slipper Mørkemannen inn for meg. Men jeg har også opparbeidet meg en del som hjelper meg å holde han i sjakk og hive han på dør. Og det er disse som er interessante. For så vidt jeg vet, kan det jo være at det kan hjelpe nettopp deg. Og det hadde vært fint.
Pust.
Lange dype åndedrag er verdt å øve på. Sånn hele tiden i livet. Ikke bare når ting er vanskelig. Det å klare å styre sin egen pust, når det kjennes ut som om noen har tatt over kroppen din, det gir en stor mestringsfølelse.
Mat.
Vi blir hva vi spiser. Så det hjelper ikke å slutte å spise. Se på klokka om du må. Og prøv å putt i deg noe som er bra. Spis heller en gulrot enn en sjokolade. Mørkemenn liker ofte sukker og koffein. Sånne små nøtteposer er geniale.
Sov.
Ja, det er ofte lettere sagt enn gjort. Men legg deg heller tidlig. Gjør noen pusteøvelser, og prøv å konsentrere deg om å hvile. Da har man mer energi til å sloss mot tankene.
Bevegelse.
Gå en tur eller gjør noe annet hvor du er i bevegelse. Gjerne ute i frisk luft sammen med noen. Blir du sliten, sover du kanskje litt bedre og.
Hjelp.
Be om hjelp. Det er et tegn på styrke å klare å si i fra når man trenger hjelp. Bare tenk på deg selv. Ville ikke du blitt glad om en av dine venner sa fra når de trengte litt hjelp? Ville du ikke være glad for å kunne hjelpe noen? Noen ganger hjelper det å ha noen å prate med. Eller kanskje noen å være stille med. Uansett så hjelper det å vite at man har noen. Og noen ganger trenger man mer enn en venn. Og dessverre lever vi i et samfunn hvor man ikke alltid får den hjelpen man trenger når man ber om det, så kanskje du trenger en venn som kan hjelpe deg å mase. For om du trenger profesjonell hjelp, så ikke gi deg. Få heller noen andre til å hjelpe deg å mase om du ikke klarer det selv. Det er en styrke å be om hjelp når man trenger det.
Gjør noe gøy.
Hva pleier å gjøre deg glad? Gjør det. Selv om du kanskje ikke blir så hoppende happy akkurat nå, så kan det hjelpe å balansere litt.
Finn lyspunktene.
Det sies at vi ikke skal ligge under stjernehimmelen og klage over mangel på lyspunkt i livet. Og det er noe med det. Samme hvor små de er. Trekk de fram og vær takknemlig for de. Øv på det. Også på solskinnsdager. Så er det lettere når sola går ned.
Og så kommer vi til det som gjelder oss alle. Enten du har en mørkemann eller ikke. Sannsynligheten for at du kjenner en som har det, er stor. Vær litt raus. Om det ikke er du som sliter, så mas litt på de som du vet kanskje gjør det. Ikke ta et nei for et nei alltid. Ikke slutt å spør selv om du ofte får nei.
Vi har vel de fleste av oss blitt litt mer ensomme og hver for oss. Kanskje vi alle kan gå litt i oss selv og se om det er noe vi kan gjøre bedre. Det er ikke sikkert du har det, men jeg har et forbedringspotensiale. Jeg tar meg i det med ujevne mellomrom at tiden går så fort at det plutselig er en evighet siden jeg har sendt et lite pip til gamle venner. Så da prøver jeg å gjøre det i alle fall hver gang jeg kommer på at nå var det lenge siden.
Hmmmm.... så hvor ville jeg egentlig med dette? For det første så er det terapi for meg å skrive. Og så er det vel aldri feil å minne hverandre på å bry oss litt mer om hverandre? Mørkemenn eller ikke. Jeg tenker litt for ofte at jeg ikke får til ting jeg driver med. Jeg er for ofte bekymret for at nå blir ting ødelagt og kan ikke bli bra igjen. Ei veldig klok frøken sa omtrent noe sånt til meg; Jammen Siv, er ikke alt i livet litt ødelagt? Og så gjør vi bare det beste vi kan med det.
Og det er jammen meg sant. Kanskje vi skal kikke litt forbi likes og hjerter og dele litt mer av hverdagsdritten vår med hverandre? Så blir liksom ikke fallhøyden så stor. For det er ikke normalt at alt er rosenrødt og lekkert hele tida. For det meste er det litt rustrødt og lekker.
