Telefoner, tid og energi

 Jeg har fått spørsmål om å jobbe på teletorg. Mer enn en gang. Jeg har takket pent nei. Det er ikke for meg. Jeg har snakket med folk på telefonen og gjort flere av tingene mine pr telefon, men det er flere grunner til at jeg vanligvis ikke gjør det. I dag tenkte jeg at jeg skulle forklare deg hvorfor. 

Tid. Jeg har full jobb, er alenemor, har en litt kranglete helse, og en kjæreste som er hos meg bare deler av tiden. Så fritiden min er litt hellig. Jeg elsker å gjøre dette her, så det er ikke det det går på. Men når dere sender en melding og ønsker hjelp til noe, så har jeg også muligheten for å si i fra til dere når jeg kommer til å gjøre det. Eller at jeg ikke har mulighet den dagen. Og slike ting. Det er ikke alltid jeg har energi til å gjøre slike ting, da det krever litt av meg noen ganger. Da synes jeg det bare er rett og riktig at dere får vite at det blir gjort litt senere. Jeg vil jo gjerne gjøre en god jobb for dere når jeg gjør noe. 

Energi. Det er ikke som hardt kroppsarbeid, men det krever en del energi av meg en del av de tingene jeg gjør. Noe mer enn annet. Det er ikke alltid gitt på forhånd hvilke oppdrag som tar masse energi. 
Men det jeg vet, er at når noen ringer med meg, tar det masse energi. Det er fordi jeg ikke helt klarer å skjerme meg, så jeg tar inn veldig mye. Jeg kobler meg på, og blir noen ganger veldig tømt. Jeg har fått en del tilbakemeldinger fra folk jeg har snakket med på telefonen, at de har følt at jeg har sendt de masse energi under samtalen, og at de har sovet godt på natta, hatt mer energi, bedre humør og lignende i etterkant. Det er veldig hyggelig. Jeg kunne sikkert øvd meg opp til å begrense denne energiutvekslingen, men jeg liker det å dele. Det skjer veldig av seg selv. Men det jeg da trenger, er å få lov til å selv bestemme når dette skal skje. For enkelte dager passer det veldig dårlig å tømme meg for energi. Jeg regner med dere forstår dette. 

Konsentrasjon. Det er ikke alltid like lett å få kontakt. Det gjør at det krever en del konsentrasjon. Da er det ofte lettere å sitte for meg selv uten distraksjoner, enn å ha noen i telefonen som jeg må forholde meg til samtidig. Dette er ikke for å være vanskelig. jeg bare sliter litt med konsentrasjonen til tider. Og da må man gjøre det som trengs for å få gjort en best mulig jobb. 

Så for å oppsummere, jeg kan gjerne snakke med dere, men jeg må ha mulighet til å bestemme når det passer. Så send meg en melding så kan vi finne ut om det kan gjøres per melding eller når vi eventuelt kan snakke sammen. 

Ønsker dere en deilig dag og ser fram til å høre fra dere! 

Tro, håp og kjærlighet. Men størst av alt er regnbuen.

 Det er lenge siden jeg har klart å sette meg ned og skrive noe. Jeg har mange tanker om ting jeg vil skrive om. Men energien har ikke vært der. I dag derimot, skjedde noe som fikk blodet til å koke i årene mine. Hjertet mitt dundrer, og følelsene mine er i opprør. Noen har tråkket meg litt for hardt på tærne. Så nå må jeg skrive litt om kjærligheten. Om toleranse. Og om den troen og håpet som jeg hardnakket nekter å gi slipp på. 

Tro. Jeg har troen på det gode i mennesket. Jeg har troen på at alle gjør så godt de kan ut fra sine forutsetninger. De fleste kjemper en kamp vi ikke vet noe om. Jeg har tro på at vi alle bør og kan heie på hverandre på reisen, hjelpe hverandre til å takle våre utfordringer best mulig. Jeg har troen på at om vi vet bedre, så gjør vi bedre. Jeg har troen på oss, selv om vi snubler og faller i blant. Jeg nekter å gi opp troen. 

Da jeg var mindre var jeg mer naiv. Jeg hadde troen på det beste i menneskene. Livet startet tidlig å prøve å overbevise meg om det motsatte, men jeg er sta, og nekter fremdeles å gi opp troen. 

Da jeg vokste opp kjente jeg til et søskenpar. Jeg husker noen voksne henviste til de som søstre. Jeg husker jeg lurte. Det var da visselig bror og søster. Jeg var hele oppveksten overbevist om at det var noe alle visste, godtok og så på som det mest naturlige i verden. Alle vi barna visste at han var gutt. Jeg har jo etter hvert innsett at det nok ikke har vært like lett for han. Alle så nok ikke på det med like stor selvfølgelighet som jeg gjorde. Jeg trodde verden var slik at det var plass til alle ulikhetene og likhetene vi var satt sammen av. Jeg håper det en gang blir slik. Selvfølgelig. 

Selvfølgelig.... Barn forstår ting når de får det forklart. Mine barn diskuterte en dag hvem som eide noen hunder de koste med. Hvem bodde de hos. Det ble forklart for mini, som da var mer mini enn nå, at de bodde hos paret de snakket med. Hæ? Jammen... Var hennes reaksjon. Storesøster forklarte at det gikk fint an at to menn var kjærester. Å ja, svarte hun, og så var det like naturlig som at hunder er myke å klappe på. 

Jeg tror på det. Jeg har håp om at det en dag er slik. At vi ser på alle ulikhetene vi mennesker er satt sammen av, som selvfølgeligheter og naturlig variasjon. Barn er enkle slik. Voksne derimot. De kan være litt verre, og det er det som gjør at jeg skriver i dag. 

Når jeg spør barna mine hva regnbueflagget betyr for dem, svarer de kjærlighet, love is love, at man kan være sammen med hvem man vil. Som selvfølgeligheter. Når jeg spør de hvorfor vi trenger å henge opp regnbueflagget, svarer de at alle skal se det, bli glade og føle at det er plass til de. Fint hva? Kan vi si noe finere i denne litt rare, vonde verden enn at det er plass til deg? Uansett hvem du er, er det plass til deg. Det synes jeg er fint. 

Vi flagger med regnbueflagget. Den siste tiden har det også blitt et symbol på at det blir bra. Og det håper jeg. At det blir bra. Det er livsmottoet mitt. Alt blir bra til slutt. Og er det ikke bra enda, så er det ikke slutt enda. For oss er det et symbol på kjærligheten. Til livet, friheten, menneskene.. ja, så ble jeg litt pompøs, men det er vel heller ikke det verste man kan være. 

Vi flagger med regnbueflagget. Og vi vet det irriterer noen. Hvorfor forstår jeg ikke. Og siden ingen vil innrømme at det er de og hvorfor, vil jeg nok heller ikke forstå det. Men jeg tror jo på at om du vet bedre, så gjør du bedre. Så jeg håper de etter hvert vil vite bedre. 

Da vi hang opp regnbueflaggrekka vår i år, kom det ei meget ung frøken til meg. Hun ga meg en stor klem og sa takk! Takk for at dere støtter meg, sa hun. Selvfølgelig støtter vi deg, svarte jeg. Alltid. Og vi støtter kjærligheten. Ja, for jeg liker jenter sier hun. Ja, det vet jeg, sier jeg. Og vi liker deg! Så da er regnbuen for meg, sier hun.. Ja, sier jeg. Men ikke bare deg. Den er for alle. Det er plass til alle under regnbuen. Hun smilte og klemte meg hardere. Hun smilte mot regnbuen, øynene strålte. Hun følte seg sett. Det var plass til henne. Hun er et ungt menneske i barneskolealder. Hun vet hvem hun er. Hun vet hun er elsket. Uansett. Hun vet det er plass til henne. Uansett.

Verden kan være et brutalt og kjipt sted å tilbringe tid.  Jeg tenker at min jobb i denne verdenen er å gjøre mitt for at det skal være litt hyggeligere å tilbringe tid her. Jeg tror på menneskene. Jeg tror på kjærligheten. Jeg tror at vi mennesker, om vi klarer å finne kjærligheten i oss, også klarer å se kjærligheten i andre mennesker. Om vi klarer det, så kan vi se forbi alt det uvesentlige ytre. Glemme alt som skiller oss, og heller fokusere på det som forener oss. Vi er mennesker. Sammen på en reise her på jorden. Og det vi har felles, er kjærligheten. Og der ble jeg litt svulstig igjen. Bær over med meg, jeg tror jeg er i mål snart. 

Jeg har skrevet om det før, men en jeg kjenner fortalte meg om en gang han ble veldig dårlig behandlet av noen på arbeidsstedet sitt pga hudfargen sin. Jeg kjente jeg ble sint på hans vegne da han fortalte om det. Og jeg spurte hva han gjorde. Svaret hans inspirerte meg. Kjærlighet, Siv. Jeg viste henne kjærlighet til det gikk over. Han mente at hun ikke visste bedre, så han viste henne bedre. Når hun etter lang tid forstod bedre, gjorde hun bedre. Jeg prøver å tenke på det når jeg blir sint og irritert på noen. Det er ikke lett. Men jeg prøver å tenke at dette mennesket er også et menneske på reise i verden. Et menneske hvis utfordringer jeg ikke kjenner til. Så prøver jeg å tenke på dette mennesket med omsorg og ønske det gode ting så det kanskje kan lære bedre. Svulstig, vanskelig, men jeg håper det er verdt det. 

Så hva vil jeg med dette, sånn foruten å få ut frustrasjon? Jeg ønsker at du vet bedre. 

Jeg skrev innledningsvis at noen tråkket meg for hardt på tærne. Jeg tenker at når noen prøver å begrense kjærligheten, så angår det oss alle. Jeg har et håp om at vi sammen skaper et samfunn hvor det er plass til oss alle. Uavhengig av hvordan du ser ut, hvem du elsker eller hva du tror på. Så lenge vi alle kan tro på det beste i hverandre og kjærligheten. 

Ja, jeg veit. Jeg er litt svulstig. Men så tusler jeg da naturlig rundt barbeint med blomst i håret så lenge været tillater det, og jeg synger og danser gjerne høylydt i butikken om musikken er rett. Sånn er jeg. Kan vi ikke lage et samfunn hvor det er plass til meg og? Jeg har hele livet fått beskjed om jeg er litt mye, ikke helt riktig og at jeg må justeres litt hit eller dit. Men jeg vil ikke det. Jeg er ferdig med det. Jeg vil være meg, og bygge opp et samfunn hvor det er lettere for alle de som kommer etter å være seg. Uansett hvordan de er. Og det er det regnbueflagget er for meg. Retten til å være og elske, på din måte.

Og jeg kunne skrevet metervis om dette. Men meg skal gi meg nå. Jeg var så frustrert at jeg måtte skrive før jeg kunne spise, så ja.... 

Nå er pridemåneden rett rundt hjørnet. Kan du ikke være med å feire med å smile til de rundt deg, være litt raus og kjenne at den gode følelsen du får når du er veldig glad, småforelska eller noe er noe du unner alle andre også? 

 

Kjære mamma

 Mamma. Et lite, mykt ord som rommer så mye. Det er enkelt å definere mamma som noe en blir når man får et barn. Men så er det også mange måter å få et barn på. Jeg tør påstå at mamma ikke nødvendigvis er noe man blir av å føde, selv om det ofte er slik man skaper en mamma. Jeg vil våge å påstå at mamma er mer et verb. Fordi det å være mamma rommer så uendelig mye, det er så lett, og på samme tid så vanskelig. 

Å bli en mamma er jo litt greit å definere, man har barn. Det kan være magebarn, hjertebarn, adoptivbarn, fosterbarn, bonusbarn, barnebarn og dyrebarn.... Mulig jeg har glemt noen, men du skjønner poenget. Det er mange måter å bli en mamma på. 

På den andre siden er det å VÆRE en mamma noe mer. Det er her alle verbene kommer inn. VÆRE først og fremst. For det å være en mamma handler om en tilstedeværelse. Du må være der for barna dine. Uansett hvor vanskelig, kjedelig, ubeleilig eller slitsomt det måtte være. Man må gjøre ting man kanskje ikke er så komfortabel med, liker eller synes er noe gøy i det hele tatt. Som å gå foran som et godt eksempel. Det handler om å være alle mulige roller i en. Sykepleier, psykolog, kokk, konditor, vasker, hushjelp, sjåfør, syerske, bamselege osv. Det er å bekymre seg for alt som kan gå galt, prøve å forberede på at det ikke skal gå galt. Det handler om å elske noen så høyt at du ikke vet det beste du kan gjøre. Om å sette deg selv litt til side for oppdra noen til å bli et lykkelig, selvstendig og godt tilpasset menneske. For vi oppdrar ikke barn. Vi hjelper barn med å fylle ryggsekken med nok kunnskap, erfaringer, opplevelser og kjærlighet til å kunne stå rakrygget i det som måtte komme. Men med en returbillett hjem til mamma i lomma og noe skulle bli for vanskelig. 

Men å ønske noen det beste betyr ikke å alltid gi de det. Det beste. Eller på en måte jo. Men det handler også om å gi de ansvar, og la de er fare at de mestrer og er viktige. Det handler om å gi de motstand, og ikke bare ja. La de kjenne at de må jobbe for noe og at de faktisk klarer det også. 

Og det handler om å tørke tårer. Deres og egne. For det er ikke alltid bare lett. Det er derfor vi har en egen dag til å hylle alle dere superhelter der ute som gjør deres beste. Dag etter dag. Og som blir rørt til tårer over et kort hvor det står: Jei elsker deg mama, du ær snil. 

God morsdag <3

Å isbade eller ikke. Det er et godt spørsmål.

 Ja, jeg må nok være gal. Det er mange som mener det. Og det er greit. Jeg tar det å være litt gal som et kompliment. Gale mennesker er friere og lykkeligere, tror jeg. Så jeg aspirerer til å være litt gal.  

Men isbading, folkens. Jeg også ser at det kan være vanskelig å forstå at man går ut i -16 grader celcius, kler av seg, og bader. Jeg har vært en som har vært pysete til å bade, også på sommeren. Jeg likte best å ligge i sola og leke frosk. Å gå ut i vannet gjorde meg kald, og hvem vil vel det når man kan ligge og være så varm at man smelter. Ikke jeg.  

Jeg var ikke helt fremmed for isbading, kjæresten min drev med det. Jeg syntes han var gal. Jeg liker gal. Han fortalte og forklarte, jeg smilte og nikket. Glem det. For litt over et år siden sa jeg at jeg aldri kom til å gjøre det. Jeg prøvde å puste med han, men likte i grunnen bedre å meditere og sende meg selv reiki. Mye varmere. Jeg satt godt kledd i varm bil mens han badet. Jeg hjalp til å lage litt hull i isen, tok noen bilder og delte ut håndkle etterpå. Jeg syntes det var kaldt nok. 

Så jeg har full forståelse for alle som nå synes jeg er gal. 

Men så skjedde det jo noe. Slik det ofte gjør. For snart et år siden hadde jeg en tøff periode. Livet ble brått litt kjipt og jeg klarte ikke å kontrollere det som skjedde eller å håndtere det på noen god måte. Jeg følte alt skjedde med meg, mens jeg ble et slags offer. Jeg hater å være et offer. Jeg slet med angst og gikk rundt som en zombie. Jeg jobbet, jeg var mamma, jeg smilte og jeg gjorde det jeg skulle, men ikke mer. Inni var det tomt. Og fullt. Alt på en gang. Et stort gnagende hull, og en hjerne som jobbet på høygir. Skikkelig slitsomt. Jeg måtte gjøre noe. 

En kveld satt jeg og så på The Goop Lab. Der var det en episode med Wim Hof. Jeg hadde hoppet over den før, for det hadde jeg hørt om. Det var ikke noe for meg, det var jo det kjæresten hadde drevet med. Men denne kvelden hang Netflix seg opp, og zombie-Siv ble bare sittende og glo. Så ble jeg fasinert. Det var ei dame der som hadde vært innlagt på sykehus ca en gang i måneden pga panikkangst, det var mange folk der som slet mer enn hva jeg gjorde, som hadde god effekt av dette. Kanskje det ikke var så dumt alikevel? Jeg søkte opp guidet breathing meditation med Wim Hof på Youtube, og satte i gang. Jeg pustet, og følte at jeg fikk det til. Jeg leste om kuldeeksponeringen og gikk i dusjen. Det var ikke mange gangene før jeg på en dårlig dag tenkte jeg skulle dusje det bort. Jeg gikk i dusjen, satte på det kalde vannet og tenkte jeg skulle stå der så lenge jeg gadd. Ikke mer. Ikke mindre. Etter en stund tenkte jeg at jeg like gjerne kunne vaske håret og kroppen når jeg først var der. Planen var å skru på varmere om jeg ikke orket mer. Men det ble med det kalde vannet. 
Og det kule er at det gjorde noe med meg. Selv om det var ting i livet mitt som jeg ikke kunne kontrollerer, så hadde jeg dette. Jeg kunne kontrollerer pusten min. Jeg kunne kontrollerer kroppen min. Da måtte jeg jo også kunne kortollere tankene mine...

Følelsen av å gå ut i mange minus, kle av seg, gå ut i vannet, ta noen svømmetak, gå opp igjen og kle seg er helt fantastisk. Det er kaldt. Ja. Veldig kaldt. Og hver celle i kroppen skriker at dette er ikke bra. Men det er ikke farlig. (jeg gjør det ikke alene og tar ingen lange svømmeturer) Det går helt bra. Og det å kjenne at du kan stå i noe som kjennes ut som noe virkelig ille, og å vite at dette overlever du fint, er veldig styrkende. 
Det var laaaangt utenfor min komfortsone, men det er jo der den største utviklingen skjer. Utenfor komfortsonen. 

Hjalp det? Definitivt. 

Er jeg ikke redd for å bli forkjøla? Nei. Det er gjort masse forskning på Wim Hof, metoden hans og hvordan det styrker immunforsvaret og hjelper kroppen å bekjempe sykdom. Søk det opp om du lurer. 

Isbading alene tror jeg også det finnes helsefordeler med, men de er kanskje ikke like veldokumenterte og ensidig positive. Pust, kuldeeksponering og tankesett. Sammen. Gull. 
Syns du fremdeles jeg er gal, eller fikk du lyst til å prøve? Send meg gjerne en pm og du har lyst til å bli med en dag.