Ja, jeg må nok være gal. Det er mange som mener det. Og det er greit. Jeg tar det å være litt gal som et kompliment. Gale mennesker er friere og lykkeligere, tror jeg. Så jeg aspirerer til å være litt gal.
Men isbading, folkens. Jeg også ser at det kan være vanskelig å forstå at man går ut i -16 grader celcius, kler av seg, og bader. Jeg har vært en som har vært pysete til å bade, også på sommeren. Jeg likte best å ligge i sola og leke frosk. Å gå ut i vannet gjorde meg kald, og hvem vil vel det når man kan ligge og være så varm at man smelter. Ikke jeg.
Jeg var ikke helt fremmed for isbading, kjæresten min drev med det. Jeg syntes han var gal. Jeg liker gal. Han fortalte og forklarte, jeg smilte og nikket. Glem det. For litt over et år siden sa jeg at jeg aldri kom til å gjøre det. Jeg prøvde å puste med han, men likte i grunnen bedre å meditere og sende meg selv reiki. Mye varmere. Jeg satt godt kledd i varm bil mens han badet. Jeg hjalp til å lage litt hull i isen, tok noen bilder og delte ut håndkle etterpå. Jeg syntes det var kaldt nok.
Så jeg har full forståelse for alle som nå synes jeg er gal.
Men så skjedde det jo noe. Slik det ofte gjør. For snart et år siden hadde jeg en tøff periode. Livet ble brått litt kjipt og jeg klarte ikke å kontrollere det som skjedde eller å håndtere det på noen god måte. Jeg følte alt skjedde med meg, mens jeg ble et slags offer. Jeg hater å være et offer. Jeg slet med angst og gikk rundt som en zombie. Jeg jobbet, jeg var mamma, jeg smilte og jeg gjorde det jeg skulle, men ikke mer. Inni var det tomt. Og fullt. Alt på en gang. Et stort gnagende hull, og en hjerne som jobbet på høygir. Skikkelig slitsomt. Jeg måtte gjøre noe.
En kveld satt jeg og så på The Goop Lab. Der var det en episode med Wim Hof. Jeg hadde hoppet over den før, for det hadde jeg hørt om. Det var ikke noe for meg, det var jo det kjæresten hadde drevet med. Men denne kvelden hang Netflix seg opp, og zombie-Siv ble bare sittende og glo. Så ble jeg fasinert. Det var ei dame der som hadde vært innlagt på sykehus ca en gang i måneden pga panikkangst, det var mange folk der som slet mer enn hva jeg gjorde, som hadde god effekt av dette. Kanskje det ikke var så dumt alikevel? Jeg søkte opp guidet breathing meditation med Wim Hof på Youtube, og satte i gang. Jeg pustet, og følte at jeg fikk det til. Jeg leste om kuldeeksponeringen og gikk i dusjen. Det var ikke mange gangene før jeg på en dårlig dag tenkte jeg skulle dusje det bort. Jeg gikk i dusjen, satte på det kalde vannet og tenkte jeg skulle stå der så lenge jeg gadd. Ikke mer. Ikke mindre. Etter en stund tenkte jeg at jeg like gjerne kunne vaske håret og kroppen når jeg først var der. Planen var å skru på varmere om jeg ikke orket mer. Men det ble med det kalde vannet.
Og det kule er at det gjorde noe med meg. Selv om det var ting i livet mitt som jeg ikke kunne kontrollerer, så hadde jeg dette. Jeg kunne kontrollerer pusten min. Jeg kunne kontrollerer kroppen min. Da måtte jeg jo også kunne kortollere tankene mine...
Følelsen av å gå ut i mange minus, kle av seg, gå ut i vannet, ta noen svømmetak, gå opp igjen og kle seg er helt fantastisk. Det er kaldt. Ja. Veldig kaldt. Og hver celle i kroppen skriker at dette er ikke bra. Men det er ikke farlig. (jeg gjør det ikke alene og tar ingen lange svømmeturer) Det går helt bra. Og det å kjenne at du kan stå i noe som kjennes ut som noe virkelig ille, og å vite at dette overlever du fint, er veldig styrkende.
Det var laaaangt utenfor min komfortsone, men det er jo der den største utviklingen skjer. Utenfor komfortsonen.
Hjalp det? Definitivt.
Er jeg ikke redd for å bli forkjøla? Nei. Det er gjort masse forskning på Wim Hof, metoden hans og hvordan det styrker immunforsvaret og hjelper kroppen å bekjempe sykdom. Søk det opp om du lurer.
Isbading alene tror jeg også det finnes helsefordeler med, men de er kanskje ikke like veldokumenterte og ensidig positive. Pust, kuldeeksponering og tankesett. Sammen. Gull.
Syns du fremdeles jeg er gal, eller fikk du lyst til å prøve? Send meg gjerne en pm og du har lyst til å bli med en dag.
