Det er lenge siden jeg har klart å sette meg ned og skrive noe. Jeg har mange tanker om ting jeg vil skrive om. Men energien har ikke vært der. I dag derimot, skjedde noe som fikk blodet til å koke i årene mine. Hjertet mitt dundrer, og følelsene mine er i opprør. Noen har tråkket meg litt for hardt på tærne. Så nå må jeg skrive litt om kjærligheten. Om toleranse. Og om den troen og håpet som jeg hardnakket nekter å gi slipp på.
Tro. Jeg har troen på det gode i mennesket. Jeg har troen på at alle gjør så godt de kan ut fra sine forutsetninger. De fleste kjemper en kamp vi ikke vet noe om. Jeg har tro på at vi alle bør og kan heie på hverandre på reisen, hjelpe hverandre til å takle våre utfordringer best mulig. Jeg har troen på at om vi vet bedre, så gjør vi bedre. Jeg har troen på oss, selv om vi snubler og faller i blant. Jeg nekter å gi opp troen.
Da jeg var mindre var jeg mer naiv. Jeg hadde troen på det beste i menneskene. Livet startet tidlig å prøve å overbevise meg om det motsatte, men jeg er sta, og nekter fremdeles å gi opp troen.
Da jeg vokste opp kjente jeg til et søskenpar. Jeg husker noen voksne henviste til de som søstre. Jeg husker jeg lurte. Det var da visselig bror og søster. Jeg var hele oppveksten overbevist om at det var noe alle visste, godtok og så på som det mest naturlige i verden. Alle vi barna visste at han var gutt. Jeg har jo etter hvert innsett at det nok ikke har vært like lett for han. Alle så nok ikke på det med like stor selvfølgelighet som jeg gjorde. Jeg trodde verden var slik at det var plass til alle ulikhetene og likhetene vi var satt sammen av. Jeg håper det en gang blir slik. Selvfølgelig.
Selvfølgelig.... Barn forstår ting når de får det forklart. Mine barn diskuterte en dag hvem som eide noen hunder de koste med. Hvem bodde de hos. Det ble forklart for mini, som da var mer mini enn nå, at de bodde hos paret de snakket med. Hæ? Jammen... Var hennes reaksjon. Storesøster forklarte at det gikk fint an at to menn var kjærester. Å ja, svarte hun, og så var det like naturlig som at hunder er myke å klappe på.
Jeg tror på det. Jeg har håp om at det en dag er slik. At vi ser på alle ulikhetene vi mennesker er satt sammen av, som selvfølgeligheter og naturlig variasjon. Barn er enkle slik. Voksne derimot. De kan være litt verre, og det er det som gjør at jeg skriver i dag.
Når jeg spør barna mine hva regnbueflagget betyr for dem, svarer de kjærlighet, love is love, at man kan være sammen med hvem man vil. Som selvfølgeligheter. Når jeg spør de hvorfor vi trenger å henge opp regnbueflagget, svarer de at alle skal se det, bli glade og føle at det er plass til de. Fint hva? Kan vi si noe finere i denne litt rare, vonde verden enn at det er plass til deg? Uansett hvem du er, er det plass til deg. Det synes jeg er fint.
Vi flagger med regnbueflagget. Den siste tiden har det også blitt et symbol på at det blir bra. Og det håper jeg. At det blir bra. Det er livsmottoet mitt. Alt blir bra til slutt. Og er det ikke bra enda, så er det ikke slutt enda. For oss er det et symbol på kjærligheten. Til livet, friheten, menneskene.. ja, så ble jeg litt pompøs, men det er vel heller ikke det verste man kan være.
Vi flagger med regnbueflagget. Og vi vet det irriterer noen. Hvorfor forstår jeg ikke. Og siden ingen vil innrømme at det er de og hvorfor, vil jeg nok heller ikke forstå det. Men jeg tror jo på at om du vet bedre, så gjør du bedre. Så jeg håper de etter hvert vil vite bedre.
Da vi hang opp regnbueflaggrekka vår i år, kom det ei meget ung frøken til meg. Hun ga meg en stor klem og sa takk! Takk for at dere støtter meg, sa hun. Selvfølgelig støtter vi deg, svarte jeg. Alltid. Og vi støtter kjærligheten. Ja, for jeg liker jenter sier hun. Ja, det vet jeg, sier jeg. Og vi liker deg! Så da er regnbuen for meg, sier hun.. Ja, sier jeg. Men ikke bare deg. Den er for alle. Det er plass til alle under regnbuen. Hun smilte og klemte meg hardere. Hun smilte mot regnbuen, øynene strålte. Hun følte seg sett. Det var plass til henne. Hun er et ungt menneske i barneskolealder. Hun vet hvem hun er. Hun vet hun er elsket. Uansett. Hun vet det er plass til henne. Uansett.
Verden kan være et brutalt og kjipt sted å tilbringe tid. Jeg tenker at min jobb i denne verdenen er å gjøre mitt for at det skal være litt hyggeligere å tilbringe tid her. Jeg tror på menneskene. Jeg tror på kjærligheten. Jeg tror at vi mennesker, om vi klarer å finne kjærligheten i oss, også klarer å se kjærligheten i andre mennesker. Om vi klarer det, så kan vi se forbi alt det uvesentlige ytre. Glemme alt som skiller oss, og heller fokusere på det som forener oss. Vi er mennesker. Sammen på en reise her på jorden. Og det vi har felles, er kjærligheten. Og der ble jeg litt svulstig igjen. Bær over med meg, jeg tror jeg er i mål snart.
Jeg har skrevet om det før, men en jeg kjenner fortalte meg om en gang han ble veldig dårlig behandlet av noen på arbeidsstedet sitt pga hudfargen sin. Jeg kjente jeg ble sint på hans vegne da han fortalte om det. Og jeg spurte hva han gjorde. Svaret hans inspirerte meg. Kjærlighet, Siv. Jeg viste henne kjærlighet til det gikk over. Han mente at hun ikke visste bedre, så han viste henne bedre. Når hun etter lang tid forstod bedre, gjorde hun bedre. Jeg prøver å tenke på det når jeg blir sint og irritert på noen. Det er ikke lett. Men jeg prøver å tenke at dette mennesket er også et menneske på reise i verden. Et menneske hvis utfordringer jeg ikke kjenner til. Så prøver jeg å tenke på dette mennesket med omsorg og ønske det gode ting så det kanskje kan lære bedre. Svulstig, vanskelig, men jeg håper det er verdt det.
Så hva vil jeg med dette, sånn foruten å få ut frustrasjon? Jeg ønsker at du vet bedre.
Jeg skrev innledningsvis at noen tråkket meg for hardt på tærne. Jeg tenker at når noen prøver å begrense kjærligheten, så angår det oss alle. Jeg har et håp om at vi sammen skaper et samfunn hvor det er plass til oss alle. Uavhengig av hvordan du ser ut, hvem du elsker eller hva du tror på. Så lenge vi alle kan tro på det beste i hverandre og kjærligheten.
Ja, jeg veit. Jeg er litt svulstig. Men så tusler jeg da naturlig rundt barbeint med blomst i håret så lenge været tillater det, og jeg synger og danser gjerne høylydt i butikken om musikken er rett. Sånn er jeg. Kan vi ikke lage et samfunn hvor det er plass til meg og? Jeg har hele livet fått beskjed om jeg er litt mye, ikke helt riktig og at jeg må justeres litt hit eller dit. Men jeg vil ikke det. Jeg er ferdig med det. Jeg vil være meg, og bygge opp et samfunn hvor det er lettere for alle de som kommer etter å være seg. Uansett hvordan de er. Og det er det regnbueflagget er for meg. Retten til å være og elske, på din måte.
Og jeg kunne skrevet metervis om dette. Men meg skal gi meg nå. Jeg var så frustrert at jeg måtte skrive før jeg kunne spise, så ja....
Nå er pridemåneden rett rundt hjørnet. Kan du ikke være med å feire med å smile til de rundt deg, være litt raus og kjenne at den gode følelsen du får når du er veldig glad, småforelska eller noe er noe du unner alle andre også?
