Ut på tur - ett eller annet med sur

I dag fant jeg noe gøy, som jeg syntes beskrev ganske mye, ganske bra.

Det er litt sånn. Man har en fin idè i hodet om hvordan ting skal bli, og så kommer virkeligheten med klissete fingre og snørrete neser og ødelegger all idyll.

Det er vinterferie, og fint vær. Vi leker urnorske og tenker å ta med barna på skitur. En tur på fjellet med niste, sol, skitur, lek, kakao, kjeks og kos. Kan det bli bedre? Hva kan gå galt? Alt...

Vi er velsignet med verdens skjønneste unger. Seriøst. Kjenner deg igjen?
Han har to, jeg har to, og vi anser oss som veldig heldige.

Har du sett filmen Gremlings? (Ikke? - google it!) Supersøte og yndige.. meeen.

Våre tåler mat, men kanskje ikke så mye sukker etter et visst klokkeslett. Vann går også greit. Det de reagerer på er hverandre. Og våre forventninger om hvor fint detta skal bli.

Ok. Planen er klar. Skitur på fjellet. Vi har jo vært sammen en stund og testet dette med å ha alle barna sammen over tid flere ganger. Vi har noen erfaringer. Vi tenker at masse aktivitet er en sånn derre god ide. Klare regler og positive forventninger. Vi er rene pedagogene.

Uten å kjede dere med detaljene kan jeg avsløre at det startet ved frokostbordet. Mange vil gjerne prate. Høyt. Hele tiden. Spise mest. Fjase mest. Hvor forsvant borskikken?
Så var det påkledning. Sangen til de tre røverne i Kardemommeby er passende. Hvor er ditt og datt?
Vi skal gå tur. Nesten alle trenger hjelp. Eller, vil ha hjelp. Vi går. 3/4 vil gå først, en vil helst ikke kjøre ned bakken. Litt småknuffing, noen fall, deilig sol masse motivasjonsprat og litt fiskebein senere, er vi i mål. Så kan vi krangle litt om maten og kakaoen. Hvem skal få først osv...

Det morsomme er at den minste var den flinkeste. Positiv hele tiden, kunne gått rundt oss og solgt veganske pølser i løypa. Plukket opp fart, fiskebein og votter som ble mistet. Blid og positiv hele tiden. Mulig jeg bare tar den med neste gang. Hun fikk premie for positiv holdning.

Nå er ikke alt helt sant. Noe er litt overdrevet, andre ting litt underdrevet.

Og så spør man seg, hvorfor gidder vi egentlig?
Kanskje fordi når vi fortalte hvor lite imponerte vi var, så lekte de som engler resten av kvelden.
Eller fordi vi tross alt fikk noen veldig søte bilder av ivrige barn. Vi kunne egentlig bare lagt ut de og ikke sagt noe mer. Jeg mistenker at det er det veldig mange andre gjør.
Eller fordi vi innerst inne har et håp om at det kommer til å bli bedre. Sånn smått om senn. Sakte men sikkert.

Og så er de veeeeldig søte når de sover. Litt sånn Gremlings-søte.

 

Påskekyllinger og stemmesedler

(Bildet er lånt fra verdensveven)

De fleste har vel vært så heldige å se filmen om hva som skjer med hanekyllinger. Når kyllinger klekkes, blir de sortert etter kjønn. Høner legger egg, det vil de ha. Haner legger ikke egg, ergo er de verdiløse. De blir sortert ut, og sendes nedover samlebåndet til noen skarpe kniver som hakker de opp. Levende. Jeg klarte aldri å se filmen ferdig. Jeg skjønte tegninga da jeg så knivene de var på vei mot. Og slo av. Sannsynligheten for at de viste hva som faktisk skjer, er ganske liten. Men alikevel trykket jeg fort på stopp, jeg orket ikke se. Og jeg var nok ikke den eneste. Vi vil gjerne snu oss vekk fra ting som er så ille at vi ikke orker å forholde oss til det. For hva betyr det for oss om vi tar dette innover oss? Hvis vi ser hvordan industrien holder på. Da må vi jo ta stiling til det, og kanskje gjøre noe med det. Og det er vanskelig.
Det er faktisk så vanskelig at de har laget et fint navn på det å kutte opp levende hanekyllinger, nemlig maserasjon. Et ord laget for å skape distanse til hva som egentlig skjer. Ingen ville vel hatt jobb med å hakke opp levende hanekyllinger.
Ikke sett filmen? Her er den.

Jeg skal ikke trekke noen ligninger til kriger og andre syke ting som har skjedd opp igjennom historien mot mennesker. Men det finnes mange eksempler på at man kan klare å gjøre, og tolerere, at grusomme ting skjer, om man bare evner å distansere seg nok.

Jeg kjenner jeg ble glad for at jeg er veganer, da jeg så dette. Veldig glad.

  (bildet er lånt fra verdensveven)




For noen år tilbake var det mye oppmerksomhet i media på klesproduksjonen. Hvordan blant annet barn sydde klær for en lønn så liten at den ikke kunne kalles lønn, under elendige forhold. Kjedebutikker ble navngitt. Og vi ble alle dårlige med tanke på våre billige klær. Vi sluttet å handle i kjeder vi visste var med på å gjøre det lønnsomt å utnytte arbeidskraft på denne måten. Og det som skjedde var fint. Jeg husker at HM i allefall skjønte poenget. De så at salget sank betraktelig, og innså at skulle de får tilbake pengene våre, måtte de gjøre noe. Så de snudde og ville tjene på dette. De lovet oss klær laget av folk som fikk betalt for jobben de gjorde. Og vi gikk tilbake til å handle klær med god samvittighet. Ikke vet jeg, men de kunne nok skru opp prisene litt til og med. Vi betalte for vår dårlige samvittighet.

Ofte føler man seg litt liten når man ser store problemer. Man har lett for å tenke at man ikke kan gjøre noe. Pantereklamene har vel vist oss at dette ikke er tilfelle. Vi kan alle gjøre litt. Egentlig kan vi gjøre ganske mye. For vi er i besittelse av en enorm makt. Vi har nemlig kontoen full av stemmesedler. Hver gang du handler, stemmer du. Hvert valg du gjør med dine penger, er en stemme. Hver gang du handler klær laget av barnehender er du med på å si at det er greit. Dette vil jeg ha mer av. Og vil vi det? Nei. Vil vi ha en matindustri så kynisk at den hakker opp hanekyllinger fordi de ikke er verdt å fore opp fordi de ikke får høy nok slaktevekt? Ingen av oss vil vel det.

Så la oss gjøre noe med det. Det er ikke vanskelig en gang. Bare kjøp noe annet. La pengene dine stemme på noe som ikke gir deg bilder i hodet av opphakka påskekyllinger. La oss snakke det eneste språket de skjønner. Nemlig penger. Det fine er, at om historien gjentar seg, trenger du ikke gjøre det lenge en gang. Om alle snur ryggen til en slik kynisk industri, vil de ikke lenger ha uttelling av å holde på slik. Og de vil tvinges til å snu og gjøre om på sin praksis for å tjene penger.

Du trenger ikke engang bli veganer. Bare velg noe annet. Selv om du selvfølgelig kan gjøre det og. Jeg har ikke så mye tro på at annen kjøtt og meieriproduksjon er så mye bedre, selv om jeg skjønner at mange har behov for å tro nettopp det. Og det er greit. Fritt land og alt det. Men nettopp nå har vi sett så alt for mye om egg og kyllingproduksjon, så det er vel på tide å reagere.

Om alle snur ryggen til opphakkingen av hanekyllinger, trur jeg ikke det tar lang tid før de må snu.
 Tips til bedre alternativer kan du blant annet finne her.

Er du klar til å bruke stemmesedlene dine? Er du med?

Ha en samvittighetsfull en!