Først vil jeg spesifisere at det jeg nå skal forklare og fortelle om, handler om hvordan JEG gjør ting, og hvordan JEG tenker ting henger sammen. Hvordan andre mennesker gjør og forklarer dette, vil jeg ikke stå til ansvar for. For det er mange måter man gjør dette på. Nå vil jeg fortelle deg litt om meg og hvordan jeg gjør det.
Siv.
Jeg har hatt evnene mine hele livet. De har i perioder vært sterke og jeg har utforsket de, i perioder har de ligget i dvale, eller jeg har undertrykt de. De er en del av meg på linje med at noen er flinke til å male eller synge. Jeg ser. I perioder har det vært en glede og berikelse, i andre noe belastende og slitsomt. Det er et talent man trenger tid til å forstå, kontrollere og lære seg å bruke. Litt som å lære teknikker i maling eller synging. Det har utviklet seg og endret seg over tid. Noe har jeg blitt flinkere til, andre ting har jeg stengt av for. Men de er en del av meg. Noen av tingene trodde jeg var helt vanlig og at det var noe alle kunne. Som å se stor sorg i ansiktet til folk. Eller at noen er riktig "slemme". Jeg trodde det var noe alle så like klart som hårfargen på et menneske (selv om det ikke akkurat er det jeg flinkest til å legge merke til). Jeg var tidlig i tenårene da jeg oppdaget at det ikke var vanlig. Jeg var litt yngre da jeg forstod at ikke alle snakket med dyr. Det var fordi naboen min var overrasket over at villkatten de hadde tatt til seg da den var skadet, og som ikke godtok noen andre enn de som matet den, kom meg i møte, hilste og koste med meg hver gang jeg kom. Den gikk når alle andre mennesker kom. Jeg syntes jo ikke det var rart. Jeg hadde jo sett at den var skeptisk og redd første gang, og da fortalte jeg den at jeg var snill og ikke farlig. Og da var det jo greit. Jupp, så blåøyd og naiv kan man være. Kanskje jeg hadde sett Dr. Doolittle for mange ganger?
Siv ser.
Jeg ser, og har alltid sett mye rart. Jeg har sett på et menneske hvordan de er hele livet, i varierende grad. Hvor flink jeg har vært til å lytte til og tolke de tegnene jeg har fått i møte med folk, har vel vært heller varierende. Jeg husker jeg var veldig skeptisk til noen unge menn jeg og ei venninne var på fest med. Jeg advarte henne og passet godt på at hun ikke skulle være alene med noen av de. Tanken på at noen av de skulle gjøre meg noe slikt, falt meg ikke inn. Og dermed endte jeg opp med å få rett i mine ugne forutanelser, samtidig som jeg fikk min første seksuelle erfaring. Ikke helt frivillig.
Noen ganger er det fint å se, andre ganger er det en belastning. Det er ikke alt jeg ser som er noe andre vil du skal se. Det er ikke alltid at det jeg så soleklart ser, er noe som andre ser på samme måten. Men det fine er at jeg har lært meg bedre å kontrollere det. Og jeg har bedt om å slippe å se ting jeg ikke kan gjøre noe med. Og ting jeg ikke trenger å vite. Så jeg får som regel kun opp ting på folk som har bedt meg om det. Jeg liker å ha tillatelse før jeg ser. Selv om det noen ganger kommer informasjon jeg ikke har bedt om. Da er det kanskje fordi det er et menneske som trenger å bli sett. Noen som det er min jobb å se.
Medium.
Jeg er så heldig at jeg kan snakke med de som har gått over til andre siden. Noen ganger ser jeg de, noen ganger hører jeg de, noen ganger viser de meg bilder, ting, situasjoner eller ord. Jeg har etter hvert lært meg at det ikke alltid er opp til meg å tolke dette. For enkelte ting gir ikke meg noen som helst mening, men det kan være den tingen eller det ordet som gir den etterlatte akkurat det beviset de trenger på at det er akkurat deres kjære jeg har kontakt med. Det er ikke alltid jeg treffer helt enda, for de, som oss, uttrykker seg som oss, ulikt. Noen kommer og gir meg kroppsholdningen sin og måten å formulere seg på, og det er ekstra gøy når jeg har en seanse hvor jeg kan vise de som er der. Det er lettere. Men det er jo heller ikke gitt at den som kommer er den du hadde trodd var med deg.
Klarsynt.
Fordelen med nett kontra telefon.
Jeg er lett å distrahere, derfor er det veldig greit å gjøre slike ting på nett. Da sitter jeg for meg selv og konsentrerer meg om det jeg skal. Og når jeg begynner, kommer gjerne resten av seg selv. Noen ganger uten at jeg nesten trenger å være med. På kveldstid med barn i seng, er det jo stille og greit. Når barna er våkne og driver med andre ting, og jeg kan si at nå må jeg sitte litt for meg selv, putter jeg musikk på ørene og krabber inn i min egen verden.
Jeg trenger å konsentrere meg og å være åpen uten å tolke for mye det som kommer inn. Og da er det en fordel at jeg kan sitte bak en skjerm og la fingrene vandre over tastaturet fremfor å ha en person foran meg som stiller oppfølgingsspørsmål. Jeg gjør også dette ansikt til ansikt, men det krever gjerne litt logistikk å får til.
Intuisjon.
Jeg har en sterk intuisjon, og gjennom mange år har jeg lært meg å lytte til den og tolke den. Jeg vet forskjell på når det er fantasien min som jobber og når det er intuisjonen. Det kommer liksom fra litt forskjellige steder. Men denne intuisjonen er jo noe av det som hjelper meg med readinger og kortlegg, drømmetyding og lesing av kaffekopper. Det å lære seg å stole på og lytte til sin egen intuisjon, er en fin ting. Det er noe du kan øve på,, og det skal jeg skrive mer om en annen dag.
Hjelpere.
Intuisjon er fint, men å ha noen som hjelper meg er også veldig fint. Jeg pleier alltid å be alle engler, erkeengler, feer, alver og forfedre om å hjelpe meg. Det er ulike som kan hjelpe i ulike ting tenker jeg. Men jeg har en en som alltid er med og som jeg ber ekstra ved navn om å hjelpe meg. En som jeg dessverre ikke fikk bli så godt kjent med da han levde, men som jeg har hatt masse å gjøre med etter på. Han er en ekstra god hjelp når det kommer til kontakt med de på andre siden. Siden han er der selv. Jeg pleier be han hjelpe meg å få kontakt med de rette folkene og å hjelpe til å forstå og formidle deres budskap så tydelig og forståelig som mulig. Han er en som ha kontakt med mennesker fra alle lag, og det er spesielt hjelpsomt når det kommer mennesker som har hatt mye med rus å gjøre. For de kan være litt vanskelig å tolke. Og jeg tror han hjelper til så de ikke er så redde for å komme over med sine budskap.
Healing.
Healing er energi. Å klappe noen på kinnet når du trøster, gi en klem, blåse på auraen, det er også energi og healing. Men så er det som med andre ting, ulike grader av dette. Jeg husker min bestemor alltid ville at jeg skulle holde hendene mine på skuldrene hennes da jeg var liten. Hun mente jeg hadde varme hender. Jeg kan kjenne og plukke opp energien i et rom, og jeg kan også endre og bestemme den enkelte ganger. Jeg kan kjenne om noen sitter med angst, og jeg kan hjelpe til å roe den. Med hender, stemme eller ved noe jeg ikke vet hva heter. Jeg bare gjør det. Jeg forandrer på vibrasjonene i rommet, henter inn ro, og pakker inn de som trenger det. Og ja, detta høres søkt ut. Det er vel min måte å gjøre healing på. Jeg har bare gjort ting slikt. Derfor så har jeg også tatt noen kurs. Jeg er innviet i to ulike reiki, og da føler jeg at det blir litt mer "skolebokriktig". Men noen ganger når jeg holder på med det, kjenner jeg at jeg må gjøre andre og flere ting og, og da gjør jeg det. SÅ det blir reikihealing med litt Siv på sida.
Finne ting
Min spesialitet er ikke å finne ting. De bildene jeg får, har jeg ikke blitt så god til å forstå. Så derfor sier jeg heller at du kan sende meg finnerlønn om informasjonen min hjelper deg til å finne det. Men øvelse gjør mester, så jeg gjør det alikevel.
Ja, så hva KAN jeg gjøre for deg?
Spør og du vil får svar. Sammen med disse tingene har jeg kort, pendel og brett. Om det du trenger hjelp med ikke står på lista eller beskrevet her, så send meg heller en melding, så finner vi nok ut av det.
