Antislarvekampanje

 Vi kaller det gjerne barnehage når vi synes en samling mennesker oppfører seg barnslig. Det synes jeg er kraftig urettferdig. Barn i barnehage er rett fram og ærlige. De sier det de mener og mener det de sier. Voksne mennesker derimot...

Jeg har aldri vært særlig god til å juge. Det kan henge sammen med at jeg er både impulsiv, har litt svak impulskontroll, og dårlig hukommelse. Bare tanken på å skulle huske hva jeg har sagt om den eller den til den eller den, føles som et mareritt. Det er mye enklere å bare snakke sant. Da vet jeg hva jeg har sagt. Jeg liker ærlige folk. Som sier det de mener og mener det de sier. Det er gjerne ikke noe tull med de. Man vet hva man har å forholde seg til. 

Jeg synes det er vanskeligere med de som smiler til ansiktet mitt, og snakker drit bak ryggen min. 

Vi snakker ikke alltid fordelaktig om hverandre. Det er nå så. Men å spre løgn og usannheter, kan gjøre så mye skade. En gang i ungdommen satte jeg i gang min egen antislarvekampanje. Og jeg føler den trengs å tørkes støv av. Det er ganske enkelt. Om noen kommer til deg og forteller noe om en person som ikke er til stede, ikke hiv deg automatisk på. Spør. Hvordan vet du dette? Er du sikker på det er sant? Hvem har fortalt det til den du hørte det av? osv. Informer gjerne om at dette vil du finne ut av. Gå så til den det ble snakket om og spør. Nå fortalte den og den meg det og det om deg. Vedkommende hadde hørt det av den og den som hadde fra den osv. Stemmer dette? 

Ubehagelig. Definitivt. Men det har noen fine konsekvenser. Rykter går ikke lenger så langt. Det er ikke lenger så interessant å snakke om folk uten at det er fakta. Og så slipper vi unna litt færre usannheter som kan såre. 

Jeg har tenkt til å gjeninnføre dette. Jeg ser at folk er lei av hobbyer de har drevet med under koronaen og nå gjerne vil ha litt mer spenning. Jeg vurderer å ta det som et kompliment at folk synes jeg er interessant nok til at de gidder å finne opp ting om meg. Livet mitt er ikke så veldig spennende. Det er greit. Jeg liker det sånn. Jeg har verken tid, interesse eller hjernekapasitet til å finne på og lage intrikate intriger og renkespill. Jeg er for enkel til det. Er du grei med meg, er jeg grei med deg. Jeg kan til og med være grei med deg om du ikke har vært grei med meg. Kanskje du bomma første gangen. Men om folk velger å bevisst spre usannheter om meg og mine, uten å engang spørre om det er sant, vel da regner jeg deg ikke som en venn. Og det er ikke sikkert jeg gidder å smile neste gang vi treffes. For det blir som en løgn. Om du sårer meg og jeg smiler tilbake, så juger jeg, og det er jeg jo som tidligere nevnt, ikke så god til. 

På den annen side, jeg legger ikke folk for hat. Så my energi er de ikke verdt. Jeg prøver å være grei. Ikke alltid så god til det, og det hender jeg blir oppfattet som ganske slem når jeg er ærlig eller direkte. Det kan jeg leve med. 

Jeg tenker at vi alle er på en reise kalt livet. Vi vet lite til ingenting om hva alle andre skal streve med på sin reise, så vår jobb er egentlig å hjelpe de vi treffer på vår vei. Ikke legge ut hindringer for de. Ja, vi møter folk som gjør oss vondt. Men jeg tror at ved bruke energi og tid på å kjenne på smerten de ga eller ønske de vondt, er det bedre for oss alle om jeg ønsker de bedre. De menneskene som gjør meg mest vondt ønsker jeg bedre. Jeg sender de kjærlighet og håper de innser sine feil så de kan gjøre bedre. Men jeg tillater ikke at de fortsetter å såre meg. Det hadde vært dumt. Så folk som gjør meg vondt, trenger jeg ikke ha i nærheten. 

For verden er full av flotte folk. Folk som er gode eksempler. Folk som lærer meg noe, får meg til å le, til å tenke, til å lure og til å se på en annen måte. Folk du møter med et smil, og som smiler tilbake. Det trenger ikke være verre enn det. 

Ja, jeg vet, at dette ble litt masse hippietanker, men kanskje jeg ble født litt sent. Man bekjemper ikke mørket med mer mørke. Man må ha lys. PÅ samme måten er det med hatet. Det bekjempes best med kjærlighet.

Så min oppfordring, hører du noe rart om meg, spør. Jeg skal svare så ærlig jeg kan. 

Og så ønsker jeg deg smil. Jeg ønsker deg gode folk og gode opplevelser. De starter ofte med et smil. 

Ha en fin en!

Corona, karantene og isolasjon.

 Kjære bloggen (eller du som leser dette)

Vi er på andre året med denne pandemien. Verden er ikke lenger hva den var. Noe er litt rart og mye rart har blitt normalt. 

Og så måtte den komme hit og. Det er vel slik at vi alle skal få den etter hvert. Nå som den har mutert nok til å bli som en mild forkjølelse, er det litt greiere enn da den var et dødelig virus med hoggtenner. 

Mandag 10. januar måtte jeg være hjemme med minstefrøkna. Hun var kvalm, sa hun. På formiddagen kastet hun opp. Den største hadde hodepine da kvelden kom. Tirsdag var ingen av de i form, og jeg hentet hjemmetester. Jeg regna med hun minste var den som var smittet om noen, for nå var hun varm også. Feil. Storesøster var positiv, ikke lillesøster. Så da var det å leke sekretær. Ringe rundt og fortelle, forklare, avtale og ordne. Det føltes som en heldagsjobb. Hun måtte i isolasjon. Det er da ikke noe problem, tenkte vi. Hun har rom rett over gangen for badet. Og ble på rommet. Tenåringsdrømmen ble en realitet. Være på rommet hele dagen, få maten servert av mor med munnbind. Skjermtid som man ønsker nesten. Ja. Vi trodde at da ville vi alle være tilbake raskere. Jeg trodde at da kunne jeg på jobb dag 7. etter at jeg testet negativt. Men nei da! Så lenge vi hadde felles bad, var hun ikke i isolasjon. Hun kunne like gjerne sittet i stua med oss. Ja, ja. Dag 11. kan vi tilbake i hverdagen. Den positive ungen kunne tilbake før. Måtte bare forsikre meg om at den lille hostinga hun fremdeles hadde var restsymptom og ikke symptom. 
Det gjorde hverdagen meget lettere. Nå kan jeg kjøre ungen til butikken, sende med handleliste og kort, og så får vi handlet. Og hun får litt trening i å handle alene. 

Dag 11. kom. Mannen hadde jeg ikke sett på flere uker pga dette, så vi gledet oss stort. For nå kunne jo han komme. Feil! I dag. Først på dag 11 i karantene, tester mini positivt. Og ny runde igjen. Nye 11 dager. Jeg trudde jeg skulle tørne gal. Er det mulig? Ja, siden mini er den som har vært syk med litt feber og en del hoste, så har hun jo ligget i min seng og sittet i min armkrok og hostet i mitt fjes. Så da tester vel jeg også positivt hvert øyeblikk, og så er det kun 6 dager og ut. Noen var så gode og forklarte meg at det er jo i de to dagene før og to dagene etter at sykdommen bryter ut, at man er mest smittsom. Så jeg ser jo logikken. Jeg vil jo ikke ut og smitte noen heller. Litt rart er det at helsepersonell kan teste seg ut hver dag. Er ikke de like smittsomme rett før? Fordi de er kritiske og ikke bare viktige. Mange av de omgår langt mer sårbare mennesker enn jeg gjør. Men ok. Jeg vil jo ikke smitte noen. Dessuten er jo dette såpass smittsomt at jeg kommer ikke til å slippe unna. Sier de. Og med en hostende unge i senga, håper jeg jo det skjer før, og ikke senere. Jo før jo bedre, så er vi fortere ute. 

Vi er nå på den 17. dagen i karantene. Jeg tester meg hver morgen. Og jeg er fremdeles negativ. Men nå kan jeg visst snart teste meg ut. Nå er jeg visst ikke mest smittsom rett før jeg blir syk lenger. Nå er det visst bare å komme seg ut. Og jeg gleder meg. Det betyr at når mini er ferdig med sine 6 dager, og slutter å hoste så fælt, så kan jeg på jobb igjen. Med mindre jeg tester positivt da. Da starter mine 6 dager. 

Og alt kunne vært unngått om... eller nei, MYE kunne vært unngått om jeg hadde rukket tredje dosa med vaksine. Jeg hadde time til den to dager etter at vi havnet i første karantene. Ja, og andre og. Jeg måtte jo vente til det hadde gått 20 uker etter siste dose. 

Så da sitter vi her. Mini i sofaen med hjemmeskoleoppgaver, jeg ved spisestuebordet med pc, ipad, hjemmeskole og studier. Og vi har så mye tid. Vel, har tenkt mer enn én gang. Jeg får bare bruke tiden godt. Jeg kan jo studere masse. Nå har jeg jo all den tiden jeg har savnet. JADA! Har noen av dere forsøkt å forfølge egne tanker i mer enn to minutter av gangen når man har syke barn hjemme med hjemmeskole? Ikke så lett. Men jeg får gjort litt. Har gjort noe. Har levert inn en eksamen. Har lært mini romertallene, noen i alle fall, ved å se Star Wars. Jeg fikk ned julegardiner og noen julelys. Og jeg er ikke helt gal enda. Men litt. Kanskje ikke mer enn jeg alltid har vært. Jeg bare merker det så meget bedre her jeg sitter omringet av egne tanker uten alt for mye å avspore meg med. Annet enn fjaseboka, studier, jobboppgaver, barnet mitt og alt det jeg klarer å unngå å gjøre. Ligger altså i hardtrening til et verdensmesterskap i prokrastinering. Og jeg tror jeg ligger bra an. 

Og nå har jeg vært så lenge i karantene at nå trenger jeg ikke lenger å teste positivt. Nå kan jeg like gjerne ikke få det. Så da krysser vi fingra for at jeg fortsetter å teste negativt, og ikke ender opp med å teste positivt den dagen jeg kan tilbake. For da krabber jeg under dyna og blir der i alle fall en dag eller to. For det hadde vært maks urettfeigt! Nemlig!

Ha en fin dag! Og pass deg deg for karantenen!