Helgeplaner.

Rosa skal på ball.
Jentungen synes jeg trenger en kjæreste. Jeg tenker at hun ikke tar helt feil. Selv om jeg var sterkt uenig i hennes gode forslag til kjærsteemner. Se her for utdyping.

Men jeg har tross alt en hel helg til rådighet, uten barn eller andre å ta hensyn til. Så kanskje jeg burde dra på ball? Har fått noen forslag, men er til nå ikke helt imponert. fotBALLkamp er liksom ikke helt min greie, selv om knøttefotball kan være underholdende. Har blitt invitert på dans, men det var så langt avgårde, at det ble lite aktuelt. Hadde prinsen stått der, hadde jeg jo alikevel måttet si nei takk. Med mindre han stod med ferdigpakka koffert og flytteplaner.

Det skulle vel alltids kunnet gå an å skremme opp litt haraball. Men... ja...

Trur vi ender opp med det vanlige. En hel haug med tullball. Det er liksom det jeg er best på. Gjøre kjedelige huslige sysler, brodere, blogge, male, ordne adventskalender, ja... En hel helg med tullball. Det er vel det det resulterer i, tenker jeg.

Om jeg ikke klarer å finne på noe morsommere. Miraklenes tid er enda ikke omme, så jeg tenker jeg gleder meg til helga jeg. Ball eller ikke.

Ha en fin en!

Hvem er dere?

Da jeg begynte å skrive bloggen, var jeg ikke sikker på om jeg ville fortelle det til noen. Først tenkte jeg på å ha en anonym blogg, men jeg er for ærlig til å ikke fylle ut alle punkter sannferdig. Og så dårlig på å huske passord at jeg liker å knytte ting opp til noe jeg husker fra før. Det er logikk i galskapen. Og system i rotet, selv om jeg tviler på at noen hadde skjønt den om jeg hadde prøvd å forklare.

Men uansett. Jeg var usikker på om jeg ville at noen jeg kjente skulle lese det. Men på den annen side ville jo ingen lese det om jeg ikke sa det til noen. Jeg hadde så lyst til å skrive. En dag kanskje med tanke på en leser også. Gjerne flere enn en også. Men jeg ville nå øve meg litt. Tviler litt på om jeg er strukturert nok over tid til å prøve meg på noen bokproskjekt. Og da skal jeg la være å fortelle hvor mange av de som i skrivende stund befinner seg  på dataen eller i hodet mitt.

Jeg fortalte det til en. Til han som maste etter at jeg fortalte jeg hadde vurdert å skrive blogg. Og han leste. Men det morsomme var jo at han ikke var alene om det. Jeg hadde over 200 sidevisninger før jeg engang hadde fortalt det til noen flere at jeg hadde en blogg.
Så delte jeg det på facebook. Og det økte. Men det er jo ikke så sikkert at alle mine venner er like begeistret for alt jeg deler. Så da laget jeg en egen side for bloggen min, så kan jeg dele det der. Den siden kan jo de som har lyst til å få vite når det har kommet et nytt innlegg, gå inn og like.

Og der inne ser jeg jo at noen av vennene mine er inne og leser. Men det er jo mange flere sidevisninger enn jeg har venner som liker siden min. Så hvem er dere egentlig?

Det er noe morsomt med å vite at det sitter noen der ute og leser om meg om mitt. Mine skriblerier og tanker. Uten at jeg vet hvem du er.

Og det fine er at det kan du jo fint gjøre.
Jeg synes det er fornøyelig at du leser. Tusen takk.
Og du må gjerne gå inn og like siden min på facebook også.
 
Kommentarfeltet er også åpent. Både her og på face.

Ha en fin en!

Å skrive eller ikke skrive.

Det er det som er det store spørsmålet. 
Lenge har ordene lurt under overflaten. Lenge har lysten vært der. Men tiden er en luring. Og frykten en mørk mester. 

Å skrive eller ikke skrive. 
Hvorfor skriver man blogg? Hvorfor leser vi blogg? 
Jeg vil skrive fordi jeg har noe jeg ønsker å meddele. Fordi jeg har tanker, meninger, ytringer og idéer som jeg har lyst til å dele med noen. Jeg har noe jeg har lyst å få på avstand slik at jeg kan se på det og få en ny forståelse. Jeg har glede av å skrive, og jeg har lyst til å skrive.

Jeg leser blogger fordi innholdet er interessant eller fordi bloggeren er interessant. Jeg leser og koser meg med det som treffer meg. Og det jeg ikke liker å lese, det blar jeg forbi. 

Og det håper jeg du gjør også. Leser om du liker, går videre om du ikke liker. Så enkelt.