Tømme hodet for tanker

Starte med å skulle skrive om solfest og sambadans. Om forventning og glede. Utkledning, dans, snop, venner og alskens koselige greier. Men etter å ha stirra tomt og apatisk på skjermen over en time, er det tydelig at det ikke helt er det som ligger på hjertet mitt. Litt uvisst hva det er i grunn. Men som med så mye annet her i verden, blir veien til mens jeg går. Så her får det bare stå til.

Jeg skriver jo for min egen terapi (?) og for å sortere mitt hode, så hva er da bedre enn å kaste tankene ut her og så se på de og kanskje finne ut hva som egentlig foregår?

For akkurat nå vet jeg ikke helt selv. Jeg har det egentlig helt supert. Barna, gode venner, tak over huet og alt det er. Kroppen min er til og med begynt å spille på lag. Mer energi og mindre smerter. Har til og med tatt meg i å ha lyst til å løpe. Mulig det er et sykdomstegn, men anyhow. Men det er noe som mangler.

Det kommer krypende frem hver kveld når jentene er lagt og det ligger noen timer foran meg med alenetid.
Jeg trives i eget selskap som bare det, jeg. Men det blir jo litt kjedelig i lengden da. Jeg kjenner meg så godt at jeg har lite å nytt å prate med meg om. Jeg blir liksom sittende der litt tafatt og teit. Ja, jeg har tusenvis av ting jeg burde, kunne og gjerne skulle gjort. Men jeg får ikke rista av meg denna teite følelsen.

Jeg er rastløs. Småirritert og urolig. Og det hjelper ikke så lenge å sette opp musikken og danse rundt i stua heller. Ja, bildene du nå fikk i hodet er nok nesten like morsomme som virkeligheten.

Jeg er rett og slett møkk lei av å være alene. Hver kveld. Hele tida.
Skulle gjerne hatt noe å se fram til, glede meg til. Nei. Ikke noe. Noen. Noen å glede meg til å se. Noen å finne på noe med. Trenger ikke ha han helt oppi meg. Bare det å kunne se fram til noe. Vite at det er noen der ute.

Og det er en ganske frustrerende tanke når jeg samtidig kjenner at jeg begynner å miste trua på detta opplegget. Har ikke ork til å begynne å skrive med noen nye. Kjenner tanken på det akkurat nå virker bare slitsom.

Kjenner det ligger en del tanker der som ikke egner seg på trykk. Men jeg er vel i bunn og grunn ikke så negativ. Jeg er sikker på at det ordner seg en dag. Og at det da vil være verdt det. Jeg bare sliter litt i å være i flyt og tillit hele tiden. Jeg vet det ordner seg, jeg bare har litt lyst til at det skal skje litt raskt.

I lang, lang tid har jeg fått ulike englekort i ulike fora. Både i grupper på face, av folk irl og som jeg har lagt selv. Der går det alltids igjen temaer. I en lang periode fikk jeg stadig kortet at jeg skulle se på maten min, spise mer økologisk og sunt, mer vegetarisk eller vegansk. Det kom oftere og oftere. Nesten litt irriterende. Spesielt siden det ikke var det jeg lurte på. Men etter at jeg ble veganer, har det ikke dukka opp en eneste gang.

Både kort og andre greier har fortalt meg at det da tydeligvis skal nærme seg nå. Har fått bra masse hint om både tid og hvor og alt. Men som vanlig velger jeg å legge det bak i hodet et sted og ikke stresse med det. Gjør jeg det, kommer nok drømmemannen til å tråkke rett forbi meg på gata mens jeg er for opptatt av å se en annen retning etter han.
En del av meg klapper entusiastisk i hendene og gleder seg barnslig til kiling i magen. Den andre delen av meg har lyst til å gå og legge seg. Dra dyna godt over hodet og ikke titte fram igjen før faren er over.

For det er skummelt, som bare pokker egentlig. Jeg har jo ingen planer om å gi opp. Men jeg kjenner at det sitter litt inne å jobbe veldig for det. Ikke er det all verden å gjøre heller kanskje. :P Ikke sittende her i stua med sovende unger i alle fall.

Men i morgen er det solfest. På med prinsessekjolen og ut og se om det finnes en prins der ute kanskje.

Ok, det hjalp litt. Leser over og ler litt av meg selv. Men det hjalp da. Ikke lenger inni hodet mitt, men fått det ut og på avstand. Jeg er helt sikker på at jeg ikke er den eneste som sitter litt for mye alene, og har litt for god tid til å tenke på ting. 

Og du, ha en fin en!

Drømmeprinsen

Noen ganger lurer jeg på hva som er greia. Hvorfor dette kommer opp som samtaleemne hele tiden. Men ser jo at Disney må ta noe av skylda. Jentene mine er veldig opptatt av at mamma skal finne seg en kjæreste, eller drømmeprins. Akkurat samme ting i deres øyne. Mors erfaring tilsier at de to ikke nødvendigvis er samme sak.

 

(bildet er lånt fra verdensveven)

 

I dag var intet unntak. Middagspraten begynte å dreie seg om at når mamma skulle ha kjærste så....
I dag starta det med at de to små satt og diskuterte at han måtte jo like barn. Han måtte jo like dem. For mamma hadde jo barn.
Hu minste er liksom mest opptatt av at mamman må pynte seg, ta på kjole (helst rosa), gre håret og lage fletter, bruke rosa sminke og glitter og dra på ball. Mor må danse med prinsen, gå på prøvetur, og danse på en bro. Det kan hende det kommer et troll. Og da kan drømmeprinsen redde meg fra trollet. Denne prinsen skal visst kline med meg (fnis), men bare mens hun ikke ser det. Og han skal ikke kysse meg i øynene eller ørene, for det gjør vondt. Hun har egen erfaring med dette. Man blir faktisk helt rød i øynene. Hun er veldig villig til å finne en slik prins til meg, gjerne i butikken, men jeg er ikke videre imponert over kandidatene til nå. De er alt fra fem til rundt sytti år, og jeg tror det eneste kriteriet hun har, er at han virker grei eller noe. Traktormannen har kommet som et alternativ. Og da er det ikke spesifisert en spesiell mann som kjører traktor. Traktormann er visst traktormann. Men han må ikke pelle seg i ørene eller øynene. Det er visst en uting når det kommer til prinser. Og så har han prinseklær på seg. Så han burde være enkel å plukke ut i en forsamling.

Hun eldste rister ofte litt oppgitt på hodet når lillesøster setter i gang. Mamma må ikke har rosa kjole, det er nemlig ikke klærne som er viktige. Jeg trenger visst ikke gå på ball en gang. Men jeg kan om jeg vil. Det viktigste er visst at vi snakker sammen og er sammen litt slik at vi blir kjent og finner ut om vi liker hverandre. Og hvis den ene av oss ikke liker den andre, så må man bare gå videre og se om man finner en annen man liker. Og så starter det visst igjen. Viktigste grunnen til å ha en sånn en er at da kan kan han hjelpe meg med ting. Det er visst ikke så lett å ha to barn alene når man bare er en voksen. Om man er to er det jo en unge til hver. Og han kan levere en, og jeg kan levere en. Når jeg prøver å si at de jo er mine barn og da også mitt ansvar, fnyser hun, rister på hodet og ler. Jeg må visst lære meg å dele.

Men de er helt enige i at det bør flere barn inn i huset. En baby hadde vært gøy. Jeg har forsøkt å si at jeg synes jeg er heldig som har de, og at det ikke er noen overhengende fare for at det blir småsøsken på dem. Men jeg har visst et litt snevert syn på slikt. For det kan jo hende han har babyer. Mange. Kanskje 5 eller 14. Og øynene stråler ved tanken.

MÅ jeg virkelig ha en sånn prins, lurer jeg. Ja, mener lillesøster. Storesøster er mer for at jeg har fri vilje. Lillesøster føyer seg litt motvillig. Jeg synes vi har det fint bare vi tre, jeg da. De smiler litt overbærende av meg når jeg sier slikt. Som om jeg ikke vet mitt eget beste.

Om mine barn kunne bestemme hadde vi bodd i kollektiv. Et stort et. Og der hadde alle vi er i familie med, venner med, og generelt folk de liker, bodd. Som en stor, lykkelig familie. Og skulle drømmeprinsen ha barn, må gjerne både barna og moren (mødrene) til disse barna komme og bo med oss også. Det er få grenser for gjestfriheten.

Det å få en kjæreste er så enkelt at det er litt genialt. Jeg må jo bare si hei når jeg ser en jeg liker, og spørre om han vil være kjæreste med meg, så er det å sette i gang og dra hjem til en av oss og bli kjent. Eller gå på prøvetur. Håper alt i deres liv fremstår som like ukomplisert fremover. Det hadde vært noe det.

Ha en kjærlighetsfylt en!