Drømmeprinsen

Noen ganger lurer jeg på hva som er greia. Hvorfor dette kommer opp som samtaleemne hele tiden. Men ser jo at Disney må ta noe av skylda. Jentene mine er veldig opptatt av at mamma skal finne seg en kjæreste, eller drømmeprins. Akkurat samme ting i deres øyne. Mors erfaring tilsier at de to ikke nødvendigvis er samme sak.

 

(bildet er lånt fra verdensveven)

 

I dag var intet unntak. Middagspraten begynte å dreie seg om at når mamma skulle ha kjærste så....
I dag starta det med at de to små satt og diskuterte at han måtte jo like barn. Han måtte jo like dem. For mamma hadde jo barn.
Hu minste er liksom mest opptatt av at mamman må pynte seg, ta på kjole (helst rosa), gre håret og lage fletter, bruke rosa sminke og glitter og dra på ball. Mor må danse med prinsen, gå på prøvetur, og danse på en bro. Det kan hende det kommer et troll. Og da kan drømmeprinsen redde meg fra trollet. Denne prinsen skal visst kline med meg (fnis), men bare mens hun ikke ser det. Og han skal ikke kysse meg i øynene eller ørene, for det gjør vondt. Hun har egen erfaring med dette. Man blir faktisk helt rød i øynene. Hun er veldig villig til å finne en slik prins til meg, gjerne i butikken, men jeg er ikke videre imponert over kandidatene til nå. De er alt fra fem til rundt sytti år, og jeg tror det eneste kriteriet hun har, er at han virker grei eller noe. Traktormannen har kommet som et alternativ. Og da er det ikke spesifisert en spesiell mann som kjører traktor. Traktormann er visst traktormann. Men han må ikke pelle seg i ørene eller øynene. Det er visst en uting når det kommer til prinser. Og så har han prinseklær på seg. Så han burde være enkel å plukke ut i en forsamling.

Hun eldste rister ofte litt oppgitt på hodet når lillesøster setter i gang. Mamma må ikke har rosa kjole, det er nemlig ikke klærne som er viktige. Jeg trenger visst ikke gå på ball en gang. Men jeg kan om jeg vil. Det viktigste er visst at vi snakker sammen og er sammen litt slik at vi blir kjent og finner ut om vi liker hverandre. Og hvis den ene av oss ikke liker den andre, så må man bare gå videre og se om man finner en annen man liker. Og så starter det visst igjen. Viktigste grunnen til å ha en sånn en er at da kan kan han hjelpe meg med ting. Det er visst ikke så lett å ha to barn alene når man bare er en voksen. Om man er to er det jo en unge til hver. Og han kan levere en, og jeg kan levere en. Når jeg prøver å si at de jo er mine barn og da også mitt ansvar, fnyser hun, rister på hodet og ler. Jeg må visst lære meg å dele.

Men de er helt enige i at det bør flere barn inn i huset. En baby hadde vært gøy. Jeg har forsøkt å si at jeg synes jeg er heldig som har de, og at det ikke er noen overhengende fare for at det blir småsøsken på dem. Men jeg har visst et litt snevert syn på slikt. For det kan jo hende han har babyer. Mange. Kanskje 5 eller 14. Og øynene stråler ved tanken.

MÅ jeg virkelig ha en sånn prins, lurer jeg. Ja, mener lillesøster. Storesøster er mer for at jeg har fri vilje. Lillesøster føyer seg litt motvillig. Jeg synes vi har det fint bare vi tre, jeg da. De smiler litt overbærende av meg når jeg sier slikt. Som om jeg ikke vet mitt eget beste.

Om mine barn kunne bestemme hadde vi bodd i kollektiv. Et stort et. Og der hadde alle vi er i familie med, venner med, og generelt folk de liker, bodd. Som en stor, lykkelig familie. Og skulle drømmeprinsen ha barn, må gjerne både barna og moren (mødrene) til disse barna komme og bo med oss også. Det er få grenser for gjestfriheten.

Det å få en kjæreste er så enkelt at det er litt genialt. Jeg må jo bare si hei når jeg ser en jeg liker, og spørre om han vil være kjæreste med meg, så er det å sette i gang og dra hjem til en av oss og bli kjent. Eller gå på prøvetur. Håper alt i deres liv fremstår som like ukomplisert fremover. Det hadde vært noe det.

Ha en kjærlighetsfylt en!

Til helgen skal jeg på ball

Innimellom har far en av jentene slik at vi får litt alenetid med dem. I dag var en slik dag. Jeg har kost meg med vesla i dag. Det er utrolig hvor mye den ungen rekker å si i løpet av en dag når hun ikke må konkurrere med storesøster.

Jeg spurte henne hva hun ville gjøre i dag, siden det bare var vi to som skulle kose oss. Hun tenkte lenge. "Kose oss og drikke kakao, og spise kjeks og spille busstoppspillet." var hennes ønsker. Ikke mye som skal til for å glede en liten frøken. Jeg spurte om ikke vi skulle ta en liten tur på byen først, og det ville hun. Vi kunne jo kjøpe julegaver. Til pappa kanskje? Joda, frøkna fant julegave til far. Hun var veldig bestemt på hva han skulle få. Hun fortalte stolt til alle vi traff etterpå hva hun hadde kjøpt.

Så var hun veldig opptatt av at jeg måtte kjøpe meg kjole. Det var så mange sine kjoler. Kjoler, gensere og smykker. Alt det fine burde jeg få. Så da tenkte jeg byturen var over. Siden jeg er litt lat og sånt til tider, tenkte jeg at dette var en fin anledning til å spise ute. Så det gjorde vi. Hun trodde jeg mente i hagen og ville ha brødskiver og kjeks og smoothie. Kanskje ikke så godt vant den der.

Hun fikk ønsket sitt. Med brettspill, kjeks og kakao. Skulle vel bare mangle. Det er jo tross alt tirsdag.

Da vi stod på badet og skulle pusse tenner, rant det bare gullkorn ut av henne. Det var jammen ikke lett å holde seg alvorlig.

- Mamma, har du kjæreste?
- Nei, det har jeg ikke.
- Hvorfor det?
- Jeg har ikke funnet noen jeg har lyst til å være kjæreste med.
- Ikke lyst til? Hm... Du kan være kjæreste med *navngitt gutt*
-  Er det en gutt i barnehagen, det eller? Er han snill?
- Ja. Men han er slem noen ganger også. Og da sier jeg det til voksen og så sier de at han ikke skal gjøre det, og så trøster de meg.
- Men han er jo et barn. Jeg har lyst til å ha en voksen kjærste jeg.
- Men han blir jo voksen og da, mamma. Han er grei. Men du må ikke røre babyen hans. Det liker han ikke. Det er da han blir sint. Okeeey?
- Ja, det skal jeg huske på. Men det er lenge til han blir voksen. Trur heller jeg kan finne en voksen jeg.
- Kanskje bestefaren til *samme navngitte gutt*? (hun ler)
- Bestefaren faktisk. (jeg ler og)

- Mamma, kjærester kysser på munnen.
- Jasså, gjør de det? Må de det?
- Ja. Jeg var kjæreste med *annen navngitt gutt i barnehagen*.
- Var dere det? Kyssa dere da?
- Nei. Han ville ikke kysse meg på munnen. Han syns det var ekkelt. Og da ville jeg ikke være kjærester med han.
- Så når man er kjærester så må man kysse på munnen? Hva annet gjør kjærester da?
- Ja, det må man. Og så må man gjøre sånn her. (lener hodet mot skulderen min)
- Ja vel. Så det må man gjøre?
- Ja. Du kan være kjæreste med *fullt navn på kvinnelig barnehageansatt*
- Ja, men jeg vil helst ha en guttekjæreste jeg da.
- Men hun er gutt... (smiler lurt). Hvorfor det da, mamma?
- Vel, jeg vil helst ha en guttekjæreste jeg da. Det er det jeg liker. Noen vil ha jentekjæreste, noen vil ha guttekjæreste, og noen kan ha både guttekjæreste og jentekjæreste. Det er liksom bare sånn det er. Det er ikke noe man kan bestemme det.
- Å ja. Men du kan være kjæreste med pappa.
- Nei, det kan jeg ikke. Vi har vært kjærester, og det var vi ikke så flinke til. Så nå kan vi være bare venner.
- Da kan du finne en annen da.
- Ja, jeg får gjøre det. Vet du hvor jeg finner en da?
- Du må gå på ball. Du må pynte deg og gå på ball. Ha på kjole, og denna (hårbånd). Og så spør du: Vil du være kjæresten min.
- Ja vel. Så det er det jeg må gjøre? Vet du hvor det er ball da?
- Ja, hos *navngitt venninne fra barnehagen*

Så da må jeg nok pynte meg og gå på ball til helga. Kanskje jeg finner en kjæreste å kysse på munnen.
Rart jeg klarte å få pussa tenna på den lille frøkna. Innimellom i samtalen, som er gjengitt med litt kunstneriske friheter, måtte hun jo selvsagt danse og susse, klemme og klatre på meg.

Ha en fin en!