Noen spørsmål er teite, irriterende og frustrerende.
Altså, ikke spørsmålene i seg selv, men det faktum at de tidvis forventer et svar.
Før syntes jeg det var så teit med slike selvinnlysende spørsmål av typen; - Jasså, ute og handler? Når man møtes i butikken. -Klipt deg? når man har 20 cm kortere hår over natta. osv. Men jeg har blitt eldre, og jeg bruker de selv. Jeg forstår kanskje litt mer av disse sosiale konvensjonene nå. Kanskje. Litt.
Men en ting jeg ikke klarer helt å innordne meg, er denna greia med å spørre folk om de har det bra uten andre forventninger enn at de svarer ja bra, uten noe mer innlevelse eller medfølelse enn det. Og rebell som jeg er, klarer jeg ikke helt å leve opp til disse forventningene.
Tre uker gikk jeg fullt sykemeldt, før jeg startet i 50%. Jeg følte meg bedre, men bare bittelitt. Jeg hadde det på langt nær bra. Jeg hadde vondt og var utrolig sliten. Det var forferdelig slitsomt. Det ER forferdelig slitsomt.
Første dagen tilbake sov jeg litt etter å ha levert ungene, hadde tre undervisningstimer, og måtte hjem og sove litt til før jeg hentet ungene igjen. Det gjør noe med hodet å ha det slik. Jeg føler meg som en blæh...
Når da velmenende kollegaer møter meg i gangen og sier; går det bra? i forbifarten, så klarer jeg ikke la være å svare nei.
Nei, det går ikke bra. Jeg er sliten. Jeg føler meg som en bjørn som er flere måneder for sent ute med å komme meg i dvaleposisjon i hiet. Jeg har vondt i kroppen, men det er noe man nesten blir vant til etter hvert. Jeg har laget meg strategier for å klare hverdagslige ting, selv de dagene da kroppen ikke virker helt. Smerten er ikke det verste.Det verste er å ikke vite når man skal fungere igjen. Noen dager har jeg plutselig litt energi, og jeg setter i gang med et stort smil. Prøver å få gjort noe av det jeg har skjøvet unna ellers. Men jeg passer hele tiden på å ikke "slite meg ut". Ja, det høres helt idiotisk ut. Det føles enda mer idiotisk. Jeg må liksom passe på at jeg ikke "tar meg helt ut" for da vil jeg bli straffa med enda mindre energi i morgen. Og gjerne mer smerter. Men når man først har litt overskudd, er det ikke så lett å bare roe ned.
Jeg er utrolig takknemlig for at jeg ikke har ME. De har enda mindre energi enn meg, og må rasjonere energien utover. Dere har min dypeste medfølelse. Håper virkelig de kan finne en kur for detta snart.
Jeg håpet legen hadde funnet noe gøy på alle blodprøvene han tok. En rar liten sykdom som kan kureres eller fikses med et eller annet. Men nei, så lett skulle det ikke være. Det er fremdeles bare denna teite fibroen. Og det er fremdeles ikke kommet noen vidunderkur. Jeg har prøvd det meste av det som står av forslag. Noen av de gjorde bare ting verre, noe virker. Jeg har jo til og med endret hele kostholdet mitt for denne sykdommen. Nå spiser jeg kun plantebasert. Det hjelper, men det er ikke nok. Det er liksom aldri nok. Nå blåder det ute, og det er det ikke en grønnsak i verden som hjelper mot det, dessverre. Jeg må bli flinkere til å svømme, gå tur og gjøre yoga. Det virker. I det siste har jeg ikke klart å svømme så mye pga smerter, men varmt vann hjelper det og.
Det hadde sikkert ikke gjort noe om jeg hadde kuttet ut sukker også. Men jeg tenker det er viktig å ikke bli ekstrem. Noen laster må man da ha?
Og trøst. Man trenger trøst. Når livet er som kjipest så hjelper det faktisk med Netflix, strikketøy og noe søtt. Seriøst. På humøret i alle fall. Det hjelper på humøret.
(Ja, jeg vet det er dårlige unnskyldninger, men det er snart jul. Jeg skal revurdere det etter jul.)
Men tilbake til det jeg egentlig skulle skrive om; spørsmål. Jeg pleier ikke spørre folk hvordan de har det, med mindre jeg faktisk er interessert i hvordan de virkelig har det. Jeg har full forståelse for at det ikke alltid er noe folk vil snakke om, det er ikke det. Men jeg er nok ikke godt nok oppdratt til å orke å juge på en dårlig dag. Så moralen er noe sånt som; ikke gidd å spørre meg hvordan jeg har det, om du ikke er klar for å høre svaret. Det er ikke hver dag jeg orker å klistre på meg et smil og juge.
Og ja, jeg vet at Du spør fordi du vil vite det. Og jeg vet at jeg gjør akkurat motsatt av hva jeg skriver her. Klistrer på meg et smil og sier at det går bra. Men jeg har ikke noe lyst til å bare klage hele tida. Det er ille nok at jeg i en alt for lang periode nå ikke kommer gjennom hver dag uten en liten lur. Jeg har hoppet over å være voksen og gått rett til gamling.
Men selv om ikke legevitenskapen har kommet dit helt enda, så nekter jeg å gi opp. Jeg skal bli frisk en dag.
fredag 25. november 2016
torsdag 3. november 2016
Fibrofantasier
Når man har høy feber, får man ofte feberfantasier.
Når man har fibro, og virkelig kjenner den sitter i kroppen, da får man fibrofantasier.
Eller, jeg kan i grunnen bare snakke for meg selv, men siden jeg liker å tro at jeg har litt innsikt i menneskesinnet, velger jeg å tro at jeg ikke er alene om dette.
Den største fantasien, er at dette kommer til å gå over. En dag finner de en kur, eller en dag finner jeg noe som virker så godt for meg, at det ikke finnes det møkkaværet lenger som kan slå meg ut. Denne fantasien tror jeg vi er mange om å ha. Det er nok derfor det stadig dukker opp "artikler" om at noen har funnet en kur, noen har funnet årsaken osv. Beklager så meget, men dette tror jeg på den dagen legen min forteller meg om det. Jeg tror i alle fall ikke på det når det er skrevet på så dårlig norsk at selv google translate ville skammet seg.
Jeg drømmer om at jeg kan aktivt gjøre noe med dette. Smerten er ikke det verste. Selv om man kan bli tussete av den etter en stund. Smerte er bare smerte. Men utmattelsen, den sliter jeg skikkelig med å godta. Jeg har ikke energi. Det hjelper så lite hvordan jeg enn vrir på det, kroppen min bestemmer hva jeg orker og ikke. Jada, jeg kan presse den og slikt, men aldri uten å betale for det. Fibrotrollet styrer showet. Og jeg må i blant planlegge for å ha energi til det som virkelig teller, nemlig å ha en ettermiddag sammen med jentene uten at tålmodigheten ryker for småting, eller at jeg blir surpumpmamma fordi jeg er så sliten.
Og når jeg snakker (eh... skriver) om energi og utmattelse, er den største fantasien at folk ville forstå. Ikke sånn skikkelig, jeg ønsker ikke dette for min verste fiende, men kunne se at det ikke er det samme som å være lat. Det er ikke slik at om jeg bare får ræva ut av sofaen og begynner å jogge, så blir jeg frisk. De fleste mener jo heller ikke det. Men utenforstående vil veldig gjerne komme med gode råd til ting som vil gjøre det bedre. Jeg vet det er velmenende, men det er også litt vondt. For jeg ønsker meg så utrolig høyt at det var slik.
Om jeg bare er flink og gjør yoga hver dag, ligger på spikermatta hver kveld, tar sol, går tur, svømmer osv. Så vil jeg få energi av dette, og bli bedre. Og ja, det stemmer til en viss grad. Dette er alle ting jeg har funnet ut at funker for meg. Men dessverre ikke alltid. Noen dager burde jeg nok hatt et tupp i ræva for å gjøre slikt. Spesielt siden man kvier seg for å gå ut og gjøre ting slik at folk ser deg og lurer på hvorfor du kan gjøre det og det, når du er sykemeldt. Mens andre dager, er det faktisk ikke plass til det en gang.
Jeg gjør litt. Jeg gjør mine lange dype åndedrag flere ganger om dagen, selv om jeg ikke kjører fullt opplegg. Det er det eneste jeg klarer å huske uansett. Å puste.
Jeg har endra kosten min slik at fibrotrollet får mindre mat. Det eneste som gjenstår på det området er å kutte sukker. Det er vanskelig. Kjøtt, melk, egg, selv ost, var enkelt. Det blir lettere for hver dag. Men sukker er ikke så enkelt. Kanskje jeg skal ha det som nyttårsforsett, å kutte sukker i tre uker og se hvordan det går. Hm... Noe å tenke på.
Nå er det ikke slik at noen har kommet med slike velmenende råd på evigheter. Jeg tror det mest er ekkoet av min egen stemme. Den derre flinke jenta som sitter inni der et sted, og veldig gjerne vil. Jeg har nok ikke helt klart å ta livet av henne, men hun har blitt mindre og meget spakere. Hun prøver innimellom. Spesielt når jeg sitter som nå og føler meg liten og svak. Da prøver hun med noen spark om at jeg burde bare gjøre sånn og sånn. Hun er teit. Jeg geiper til henne og trøster meg med at jeg strikka ferdig en sokk i dag. Det var bare ti omganger eller noe igjen, men dog.
I morgen skal jeg stikke av fra alle de tingene jeg burde gjøre. Tilbringe helga med den som gir meg aller mest energi, foruten jentene. Og jeg skal legge fra meg dårlig samvittighet over alt jeg heller burde gjort. For helgen er ikke bare burde burde. For tenk for at nemlig. Kanskje det gir mer energi. Håper det. For nå begynner jeg å bli mektig lei.
Misforstå meg rett, jeg liker Dexter, men jeg kunne fint klart meg med en episode hver kveld. Jeg får heller være takknemlig for at jeg lever i et velferdssamfunn hvor det er plass til slike som meg. Som plutselig ikke virker en stund. Tro meg, jeg kommer sterkere tilbake. Blir det ikke bedre når snøen kommer da dere?
Når man har fibro, og virkelig kjenner den sitter i kroppen, da får man fibrofantasier.
Eller, jeg kan i grunnen bare snakke for meg selv, men siden jeg liker å tro at jeg har litt innsikt i menneskesinnet, velger jeg å tro at jeg ikke er alene om dette.
Den største fantasien, er at dette kommer til å gå over. En dag finner de en kur, eller en dag finner jeg noe som virker så godt for meg, at det ikke finnes det møkkaværet lenger som kan slå meg ut. Denne fantasien tror jeg vi er mange om å ha. Det er nok derfor det stadig dukker opp "artikler" om at noen har funnet en kur, noen har funnet årsaken osv. Beklager så meget, men dette tror jeg på den dagen legen min forteller meg om det. Jeg tror i alle fall ikke på det når det er skrevet på så dårlig norsk at selv google translate ville skammet seg.
Jeg drømmer om at jeg kan aktivt gjøre noe med dette. Smerten er ikke det verste. Selv om man kan bli tussete av den etter en stund. Smerte er bare smerte. Men utmattelsen, den sliter jeg skikkelig med å godta. Jeg har ikke energi. Det hjelper så lite hvordan jeg enn vrir på det, kroppen min bestemmer hva jeg orker og ikke. Jada, jeg kan presse den og slikt, men aldri uten å betale for det. Fibrotrollet styrer showet. Og jeg må i blant planlegge for å ha energi til det som virkelig teller, nemlig å ha en ettermiddag sammen med jentene uten at tålmodigheten ryker for småting, eller at jeg blir surpumpmamma fordi jeg er så sliten.
Og når jeg snakker (eh... skriver) om energi og utmattelse, er den største fantasien at folk ville forstå. Ikke sånn skikkelig, jeg ønsker ikke dette for min verste fiende, men kunne se at det ikke er det samme som å være lat. Det er ikke slik at om jeg bare får ræva ut av sofaen og begynner å jogge, så blir jeg frisk. De fleste mener jo heller ikke det. Men utenforstående vil veldig gjerne komme med gode råd til ting som vil gjøre det bedre. Jeg vet det er velmenende, men det er også litt vondt. For jeg ønsker meg så utrolig høyt at det var slik.
Om jeg bare er flink og gjør yoga hver dag, ligger på spikermatta hver kveld, tar sol, går tur, svømmer osv. Så vil jeg få energi av dette, og bli bedre. Og ja, det stemmer til en viss grad. Dette er alle ting jeg har funnet ut at funker for meg. Men dessverre ikke alltid. Noen dager burde jeg nok hatt et tupp i ræva for å gjøre slikt. Spesielt siden man kvier seg for å gå ut og gjøre ting slik at folk ser deg og lurer på hvorfor du kan gjøre det og det, når du er sykemeldt. Mens andre dager, er det faktisk ikke plass til det en gang.
Jeg gjør litt. Jeg gjør mine lange dype åndedrag flere ganger om dagen, selv om jeg ikke kjører fullt opplegg. Det er det eneste jeg klarer å huske uansett. Å puste.
Jeg har endra kosten min slik at fibrotrollet får mindre mat. Det eneste som gjenstår på det området er å kutte sukker. Det er vanskelig. Kjøtt, melk, egg, selv ost, var enkelt. Det blir lettere for hver dag. Men sukker er ikke så enkelt. Kanskje jeg skal ha det som nyttårsforsett, å kutte sukker i tre uker og se hvordan det går. Hm... Noe å tenke på.
Nå er det ikke slik at noen har kommet med slike velmenende råd på evigheter. Jeg tror det mest er ekkoet av min egen stemme. Den derre flinke jenta som sitter inni der et sted, og veldig gjerne vil. Jeg har nok ikke helt klart å ta livet av henne, men hun har blitt mindre og meget spakere. Hun prøver innimellom. Spesielt når jeg sitter som nå og føler meg liten og svak. Da prøver hun med noen spark om at jeg burde bare gjøre sånn og sånn. Hun er teit. Jeg geiper til henne og trøster meg med at jeg strikka ferdig en sokk i dag. Det var bare ti omganger eller noe igjen, men dog.
I morgen skal jeg stikke av fra alle de tingene jeg burde gjøre. Tilbringe helga med den som gir meg aller mest energi, foruten jentene. Og jeg skal legge fra meg dårlig samvittighet over alt jeg heller burde gjort. For helgen er ikke bare burde burde. For tenk for at nemlig. Kanskje det gir mer energi. Håper det. For nå begynner jeg å bli mektig lei.
Misforstå meg rett, jeg liker Dexter, men jeg kunne fint klart meg med en episode hver kveld. Jeg får heller være takknemlig for at jeg lever i et velferdssamfunn hvor det er plass til slike som meg. Som plutselig ikke virker en stund. Tro meg, jeg kommer sterkere tilbake. Blir det ikke bedre når snøen kommer da dere?
Abonner på:
Innlegg (Atom)