Fibrofantasier

Når man har høy feber, får man ofte feberfantasier.
Når man har fibro, og virkelig kjenner den sitter i kroppen, da får man fibrofantasier.
Eller, jeg kan i grunnen bare snakke for meg selv, men siden jeg liker å tro at jeg har litt innsikt i menneskesinnet, velger jeg å tro at jeg ikke er alene om dette.

Den største fantasien, er at dette kommer til å gå over. En dag finner de en kur, eller en dag finner jeg noe som virker så godt for meg, at det ikke finnes det møkkaværet lenger som kan slå meg ut. Denne fantasien tror jeg vi er mange om å ha. Det er nok derfor det stadig dukker opp "artikler" om at noen har funnet en kur, noen har funnet årsaken osv. Beklager så meget, men dette tror jeg på den dagen legen min forteller meg om det. Jeg tror i alle fall ikke på det når det er skrevet på så dårlig norsk at selv google translate ville skammet seg.

Jeg drømmer om at jeg kan aktivt gjøre noe med dette. Smerten er ikke det verste. Selv om man kan bli tussete av den etter en stund. Smerte er bare smerte. Men utmattelsen, den sliter jeg skikkelig med å godta. Jeg har ikke energi. Det hjelper så lite hvordan jeg enn vrir på det, kroppen min bestemmer hva jeg orker og ikke. Jada, jeg kan presse den og slikt, men aldri uten å betale for det. Fibrotrollet styrer showet. Og jeg må i blant planlegge for å ha energi til det som virkelig teller, nemlig å ha en ettermiddag sammen med jentene uten at tålmodigheten ryker for småting, eller at jeg blir surpumpmamma fordi jeg er så sliten.

Og når jeg snakker (eh... skriver) om energi og utmattelse, er den største fantasien at folk ville forstå. Ikke sånn skikkelig, jeg ønsker ikke dette for min verste fiende, men kunne se at det ikke er det samme som å være lat. Det er ikke slik at om jeg bare får ræva ut av sofaen og begynner å jogge, så blir jeg frisk. De fleste mener jo heller ikke det. Men utenforstående vil veldig gjerne komme med gode råd til ting som vil gjøre det bedre. Jeg vet det er velmenende, men det er også litt vondt. For jeg ønsker meg så utrolig høyt at det var slik.
Om jeg bare er flink og gjør yoga hver dag, ligger på spikermatta hver kveld, tar sol, går tur, svømmer osv. Så vil jeg få energi av dette, og bli bedre. Og ja, det stemmer til en viss grad. Dette er alle ting jeg har funnet ut at funker for meg. Men dessverre ikke alltid. Noen dager burde jeg nok hatt et tupp i ræva for å gjøre slikt. Spesielt siden man kvier seg for å gå ut og gjøre ting slik at folk ser deg og lurer på hvorfor du kan gjøre det og det, når du er sykemeldt. Mens andre dager, er det faktisk ikke plass til det en gang.

Jeg gjør litt. Jeg gjør mine lange dype åndedrag flere ganger om dagen, selv om jeg ikke kjører fullt opplegg. Det er det eneste jeg klarer å huske uansett. Å puste.
Jeg har endra kosten min slik at fibrotrollet får mindre mat. Det eneste som gjenstår på det området er å kutte sukker. Det er vanskelig. Kjøtt, melk, egg, selv ost, var enkelt. Det blir lettere for hver dag. Men sukker er ikke så enkelt. Kanskje jeg skal ha det som nyttårsforsett, å kutte sukker i tre uker og se hvordan det går. Hm... Noe å tenke på.

Nå er det ikke slik at noen har kommet med slike velmenende råd på evigheter. Jeg tror det mest er ekkoet av min egen stemme. Den derre flinke jenta som sitter inni der et sted, og veldig gjerne vil. Jeg har nok ikke helt klart å ta livet av henne, men hun har blitt mindre og meget spakere. Hun prøver innimellom. Spesielt når jeg sitter som nå og føler meg liten og svak. Da prøver hun med noen spark om at jeg burde bare gjøre sånn og sånn. Hun er teit. Jeg geiper til henne og trøster meg med at jeg strikka ferdig en sokk i dag. Det var bare ti omganger eller noe igjen, men dog.

I morgen skal jeg stikke av fra alle de tingene jeg burde gjøre. Tilbringe helga med den som gir meg aller mest energi, foruten jentene. Og jeg skal legge fra meg dårlig samvittighet over alt jeg heller burde gjort. For helgen er ikke bare burde burde. For tenk for at nemlig. Kanskje det gir mer energi. Håper det. For nå begynner jeg å bli mektig lei.
Misforstå meg rett, jeg liker Dexter, men jeg kunne fint klart meg med en episode hver kveld. Jeg får heller være takknemlig for at jeg lever i et velferdssamfunn hvor det er plass til slike som meg. Som plutselig ikke virker en stund. Tro meg, jeg kommer sterkere tilbake. Blir det ikke bedre når snøen kommer da dere?