Hvordan går det?

Noen spørsmål er teite, irriterende og frustrerende.

Altså, ikke spørsmålene i seg selv, men det faktum at de tidvis forventer et svar.

Før syntes jeg det var så teit med slike selvinnlysende spørsmål av typen; - Jasså, ute og handler? Når man møtes i butikken. -Klipt deg? når man har 20 cm kortere hår over natta. osv. Men jeg har blitt eldre, og jeg bruker de selv. Jeg forstår kanskje litt mer av disse sosiale konvensjonene nå. Kanskje. Litt.

Men en ting jeg ikke klarer helt å innordne meg, er denna greia med å spørre folk om de har det bra uten andre forventninger enn at de svarer ja bra, uten noe mer innlevelse eller medfølelse enn det. Og rebell som jeg er, klarer jeg ikke helt å leve opp til disse forventningene.

Tre uker gikk jeg fullt sykemeldt, før jeg startet i 50%. Jeg følte meg bedre, men bare bittelitt. Jeg hadde det på langt nær bra. Jeg hadde vondt og var utrolig sliten. Det var forferdelig slitsomt. Det ER forferdelig slitsomt.
Første dagen tilbake sov jeg litt etter å ha levert ungene, hadde tre undervisningstimer, og måtte hjem og sove litt til før jeg hentet ungene igjen. Det gjør noe med hodet å ha det slik. Jeg føler meg som en blæh...
Når da velmenende kollegaer møter meg i gangen og sier; går det bra? i forbifarten, så klarer jeg ikke la være å svare nei.

Nei, det går ikke bra. Jeg er sliten. Jeg føler meg som en bjørn som er flere måneder for sent ute med å komme meg i dvaleposisjon i hiet. Jeg har vondt i kroppen, men det er noe man nesten blir vant til etter hvert. Jeg har laget meg strategier for å klare hverdagslige ting, selv de dagene da kroppen ikke virker helt. Smerten er ikke det verste.Det verste er å ikke vite når man skal fungere igjen. Noen dager har jeg plutselig litt energi, og jeg setter i gang med et stort smil. Prøver å få gjort noe av det jeg har skjøvet unna ellers. Men jeg passer hele tiden på å ikke "slite meg ut". Ja, det høres helt idiotisk ut. Det føles enda mer idiotisk. Jeg må liksom passe på at jeg ikke "tar meg helt ut" for da vil jeg bli straffa med enda mindre energi i morgen. Og gjerne mer smerter. Men når man først har litt overskudd, er det ikke så lett å bare roe ned.

Jeg er utrolig takknemlig for at jeg ikke har ME. De har enda mindre energi enn meg, og må rasjonere energien utover. Dere har min dypeste medfølelse. Håper virkelig de kan finne en kur for detta snart.

Jeg håpet legen hadde funnet noe gøy på alle blodprøvene han tok. En rar liten sykdom som kan kureres eller fikses med et eller annet. Men nei, så lett skulle det ikke være. Det er fremdeles bare denna teite fibroen. Og det er fremdeles ikke kommet noen vidunderkur. Jeg har prøvd det meste av det som står av forslag. Noen av de gjorde bare ting verre, noe virker. Jeg har jo til og med endret hele kostholdet mitt for denne sykdommen. Nå spiser jeg kun plantebasert. Det hjelper, men det er ikke nok. Det er liksom aldri nok. Nå blåder det ute, og det er det ikke en grønnsak i verden som hjelper mot det, dessverre. Jeg må bli flinkere til å svømme, gå tur og gjøre yoga. Det virker. I det siste har jeg ikke klart å svømme så mye pga smerter, men varmt vann hjelper det og.
Det hadde sikkert ikke gjort noe om jeg hadde kuttet ut sukker også. Men jeg tenker det er viktig å ikke bli ekstrem. Noen laster må man da ha?
Og trøst. Man trenger trøst. Når livet er som kjipest så hjelper det faktisk med Netflix, strikketøy og noe søtt. Seriøst. På humøret i alle fall. Det hjelper på humøret.
(Ja, jeg vet det er dårlige unnskyldninger, men det er snart jul. Jeg skal revurdere det etter jul.)

Men tilbake til det jeg egentlig skulle skrive om; spørsmål. Jeg pleier ikke spørre folk hvordan de har det, med mindre jeg faktisk er interessert i hvordan de virkelig har det. Jeg har full forståelse for at det ikke alltid er noe folk vil snakke om, det er ikke det. Men jeg er nok ikke godt nok oppdratt til å orke å juge på en dårlig dag. Så moralen er noe sånt som; ikke gidd å spørre meg hvordan jeg har det, om du ikke er klar for å høre svaret. Det er ikke hver dag jeg orker å klistre på meg et smil og juge.

Og ja, jeg vet at Du spør fordi du vil vite det. Og jeg vet at jeg gjør akkurat motsatt av hva jeg skriver her. Klistrer på meg et smil og sier at det går bra. Men jeg har ikke noe lyst til å bare klage hele tida. Det er ille nok at jeg i en alt for lang periode nå ikke kommer gjennom hver dag uten en liten lur. Jeg har hoppet over å være voksen og gått rett til gamling.
Men selv om ikke legevitenskapen har kommet dit helt enda, så nekter jeg å gi opp. Jeg skal bli frisk en dag.