Fatigue

Ordet høres så flott ut. Det er latinsk og brukes i mange språks dagligtale for tretthet og utmattelse.
I mitt dagligliv oppleves det ikke like flott.

Når jeg leter opp en definisjon finner jeg denne (på bindevevssykdommer.no): 
"Fatigue oppleves som langvarig eller tilbakevendende tretthet og redusert kapasitet for mental og/eller fysisk aktivitet (Ref Krupp LB,1996)."

Det er noe som følger med mange sykdommer. Det er noe jeg må lære meg å leve med, sier legen.

Jeg tenker at kunnskap er makt. Om jeg bare vet, så kan jeg også takle. Til nå har det fungert dårlig, så kanskje jeg mangler noe av kunnskapen. Så jeg leter.

Jeg er mest opptatt av hva man kan gjøre med det, gjerne for å fikse det, eller i det minste gjøre det bedre. Men den ene siden jeg fant illustrerte det godt. Folk kunne selv legge inn kommentarer om hva de mente var årsaken, symptomer, diagnose osv. Det var kommentarer under alle, unntatt der det sto forebygging. Og det i seg selv er ganske demotiverende.

Det mest irriterende er at alle som ikke selv har opplevd det, har gode tips og velmenende råd å komme med. Det er så vel og bra, men utrolig frustrerende når man prøver å si at det ikke virker helt slik. Det er faktisk ikke slik at om jeg bruker mer energi, så får jeg mer energi. Det funker gjerne slik for friske folk, men det er ikke helt sånn for meg. Det er heller ikke slik at jeg kanskje sover for mye. Jeg er så heldig at jeg faktisk kan sove. Masse. Og, nei, jeg blir ikke trøttere av å sove masse. Noen dager er jeg trøtt uansett, og andre dager ikke så mye. Men det hjelper virkelig ikke å bare la være å ta den lille høneblunden når jeg er helt gåen. Tro meg, jeg har prøvd. Masse.

Ikke det, jeg vet at det hjelper på smertene å trene regelmessig. Og jeg gjør så godt jeg kan. Men når man er så utmattet at man ikke klarer, så skal jeg love deg det er frustrerende.

Litt oppmuntrende er nå min lille surfetur på nett. Jeg leste at vegetarisk eller vegansk kosthold kan hjelpe. Jeg vet jo det. Er jo derfor jeg ble veganer. Men det var mer på bakrunn av at kroppen min ikke likte verken kjøtt eller meieriprodukter lenger. Men det er hyggelig at det står skrevet slik. Håper noen andre kan ha nytte av den kunnskapen og.

Videre fant jeg nye grunner til at nettet er min venn. Det finnes begynnerøvelser i både tai chi og qi gong, som er noen av de alternative tingene som kunne hjelpe. Har ikke prøvd det, så det står høyt på lista nå. Det skader ikke å prøve.
Videre stod det på lista over alternative behandlinger: "Herbal remedies- Echinacea, black cohosh, lavender, milk thistle, and B vitamins"


Lavendel er det eneste kjente, og det vet jeg har blitt anbefalt meg tidligere. Noe jeg syntes var rart for jeg synes ikke den lukta er spesielt kul. Den skal forbedre søvnkvaliteten. Det kan jo ikke skade. Selv om jeg er god til å sove, betyr det ikke at jeg har så veldig god kvalitet på søvnen.

B-vitaminer gjør jeg allerede mye for å sikre at jeg får i meg nok av. Det må man som veganer.




På norsk heter den visst klaseormedrue og er å finne på hyllene til helsekostbutikkene. Utrolig hva jeg lærer i dag.

Echinacea eller solhatt, som den heter på norsk, er jo ikke noe mindre vakker. Selv om den jo er bedre kjent for meg. Ikke at jeg hadde tenkt på den i forbindelse med dette, men det må jeg visst gjøre nå.

 

Milk thistle eller mariatistel har jeg jo sett mange ganger, uten tanke for at den faktisk kan gjøre noe godt for annet en at den er fin å se på.


Så da må jeg forske litt mer på disse øvelsene og plantene. Jeg tenker jeg får starte med å teste ut det som kommer i pilleform på helsekosten, men tenker jeg skal bruke sommeren på å lage mitt eget forråd. Håper virkelig noe av dette kan virke. For jeg begynner å bli så utrolig frustrert og lei av å aldri orke noe. Ok, ikke aldri. Det er lenge. Men det har vært en veldig lang periode hvor jeg ikke har klart så veldig mye annet enn bare det jeg må.

Håper at kunnskap virkelig er makt. Jeg har gravd fram litt ny kunnskap her i dag, som jeg skal teste. Kanskje du fant noe nytt du ikke visste også. Eller kanskje du sitter inne med kunnskap om noe som fungerer for deg. Da vil jeg veldig gjerne høre om det. Veldig gjerne. 

Synes du dette innlegget ble litt rotete, så er ikke det så rart. Det fungerte som notatblokk for mine undersøkelser i dag. Samtidig med at jeg måtte skrive fra meg litt frustrasjon. Jeg har hatt lite energi en god stund nå, sammen med smertene. Og i dag spurte jeg ei jeg kjenner som jeg vet sliter med fatigue om hvordan hun takler det. Hva gjør du, spurte jeg. -Jeg gråter, svarte hun.
Det smalt litt. Jeg hadde håpet på noen kloke ord, gode råd, en spire til håp. Men jeg visste vel allerede svaret. Men jeg vil ikke helt være ved det. Jeg nekter å gi meg. For jeg blir ikke mindre sliten av å gråte, bare dehydrert og våt i ansiktet.

Det kan jo være at noe av dette funker for meg. Eller kanskje det funker for noen av dere. Da er det verdt noe.

Nå skal jeg krølle meg sammen på sofaen og sove litt og lade før jeg henter barn og tar økt to av dagen. Den viktigste. Den hvor de to viktigste menneskene mine er i fokus.

Ha en kunnskapsrik dag!

Å blogge eller ikke blogge

Det er spørsmålet. På flere måter.

Mitt aller første innlegg handlet om å skrive eller ikke skrive. Om å våge å ta skrittet ut og skrive noe slik at noen kunne lese det. Sånn helt uten at jeg var der for å velge hvem som kunne, og ikke kunne lese det jeg skrev.
Nå er det tre år siden, og jeg har skrevet en god del innlegg siden den gang. Jeg har delt ting jeg ikke trodde jeg kom til å tørre da jeg startet. Og jeg har oppdaget at de tingene det var viktigst og vanskeligst for meg å skrive, var de det var flest som i ettertid kom og fortalte at de var glade for at jeg skrev. Ja, det har faktisk skjedd. Mer enn èn gang. Også noe jeg aldri hadde trodd da jeg startet.
Noe annet som har overrasket meg, er hvor mange som faktisk leser det jeg skriver. Det fyller meg med mange rare følelser, egentlig. Det er morsomt og smigrende at så mange leser det, og det er tydeligvis en del som stadig kommer tilbake. Og så er det litt rart. At folk jeg ikke kjenner sitter et sted der ute og vet ting om meg uten at jeg har valgt de ut spesielt ... eller vent litt. Det er jo nettopp det jeg har gjort. Selv om jeg ikke har kunnet være aktivt med, så velger jeg jo hva jeg vil skrive om. Resten er opp til leseren.

Men når det er så mange som leser, altså, jeg er ikke på noe bloggliste, vi snakker ikke titusner av lesere, men det er ikke uvanlig nå at det er rundt hundre som leser ett innlegg, så begynner jeg innimellom å tenke på om jeg bør ha leseren mer i fokus når jeg skriver. Men jeg har prøvd å spørre dere hvem dere er, men dere svarer ikke, så da får det heller være. Dessuten var det ikke først og fremst leseren jeg skriver for, men for meg.  Ikke det, jeg syntes det er supergøy at du leser, og de kommentarene jeg har fått har vært veldig velkomne. Men dere leser jo det jeg skriver fordi jeg skriver det jeg gjør tenker jeg, så da er det jo dumt å endre på det. Ikke hadde det vært noe gøy heller.

Nå om dagen er det ikke så ofte innlegg. Jeg synes det er grenser for hvor mye man kan si at man har det litt tøft. Vel, jeg blir lei av å høre på meg, så...

En av grunnene til at jeg begynte å skrive var fordi jeg går med noen bokideèr i magen. Jeg ville øve meg på å skrive. En av tingene jeg har lyst til å skrive, er en slags kokebok. For sånne som ikke må ha alt på millikornet, som liker å eksperimentere, og som kan handle i en vanlig dagligvarebutikk. Mat som er lett, billig, raskt, sunt og godt. Det må være godt. De andre kriteriene kan variere, men det må være godt.

Det er noe jeg har tenkt på i mange år. Når jeg klarer å lage mat ut av ingenting, mat for mange på lite penger, mat for barn (siden mine spiste stort sett alt), mat for kresne rare barn (da mine ikke lenger spiste alt), hva serverer man vegeterianerbarnet, og nå, hvordan lage deilig plantebasert mat uten at det er dyrt, vanskelig eller kjedelig.

Og siden kjæresten også er en kreativ, plantebasert matleker, så er det stadig nye morsomme ting som skjer på kjøkkenet. Siden vi gjør ting på helt forskjellig vis, kan vi hente masse inspirasjon fra hverandre.

Og vipps, så hadde jeg jammen meg funnet et fora for å dele de rare, deilige, kreative matideene mine. Så om du lurer på oppskrift heretter, så kan du jo gå inn på veganer på boks og se om du finner det der.

Ha en herlig dag!

Godt nytt år, fibrof**n!

Det er nytt år og nye muligheter. Jeg liker nye muligheter. Selv om jeg anser hver dag for å bære i seg nye muligheter. Vel, vanligvis. I det siste har jeg slitt litt med det der positive perspektivet. Det er litt utfordrende når man sliter med å være våken en hel dag. Når man innimellom ikke klarer å stå oppreist uten en skikkelig kraftanstrengelse. Når det at folk tar på deg, gir smerte.
Da er det litt vanskelig å smile og være positiv.
Jeg har begynt å svare litt mer ærlig når folk spør hvordan jeg har det.
Men det er ikke lett. Det er lettere å tenke på alle de fine tingene jeg har i livet, og svare bra. For om jeg oppsummerer, har jeg det bra. Veldig bra.

Jeg feiret jula med kjæresten, jentene hans og hans familie. Det var kjempekoselig. Jeg fikk til og med masse fine gaver.
Da jentene mine kom hjem, feiret vi på nytt. Åpnet pakker med dem, og hadde noen gode venner på middag på ettermiddagen.
Vi koste oss i romjula. Vi dro og besøkte ei venninne av meg, som jeg ikke har sett på 15 år.
Vi feiret nyttår med alle barna våre, vi spilte spill, vi spiste snop, pynta negler og brant stjerneskudd.
Vi hadde det veldig fint.
Men så må jeg jo være ærlig. Kjæresten er veldig opptatt av at jeg hele tiden skal svare helt ærlig når han spør hvordan jeg har det.
I ferien kunne jeg sove litt lenger, vente med å stå opp, vente med å gjøre noe til, eller om, jeg fungerte, jeg kunne sove litt til om alt gikk i ball. Jeg hadde ikke noe som måtte. Det hjalp litt. Men smertene ble ikke borte for det. Energien dukket ikke opp av den grunn.

Jula er over, nytt år i gang. Og fibrotrollet troller ikke lenger, det er en skikkelig f**n. Ene dagen da det blåste så veldig, var jeg oppe en liten time før jeg sov to timer på sofaen. Så gikk jeg på jobb i tre timer, før jeg dro hjem, spiste sterke smertestillende og sov noen timer til. Så flyttet jeg meg til sofaen, hørte på at kjærsten og datra mi laget mat, mens jeg slappet av. Jeg spiste, slappet av litt til på sofaen, før jeg spiste mer dop og sov natta gjennom. Og sånn skal det da virkelig ikke være?
Jeg var heldig, for han var her. Han kjørte ungene på morgenen. Han hentet frøkna på skolen. Han var der. Ikke det, jeg hadde klart det selv. Men jeg trengte ikke. Jeg føler meg heldig. Jeg begynner å tillate meg å lene meg på han. Jeg begynner å bli bedre på å svare at jeg ikke har det bra, når jeg ikke har det bra.

Men aller mest vil jeg smile, si at det går bra og late som ingenting. Tenk om fibroen bare ble fornærma og forsvant da? Det hadde vært noe det.

Men nei. Jeg får heller være takknemlig for at jeg ikke er alene.
Mens jeg venter på at den syke summen penger jeg har bestilt, skal komme. Da skal jeg kjøpe et hus i et varmere land, og flykte dit hver gang været i Norge blir for ille. Det gleder jeg meg til.
Det skjer i 2017. Og det blir så bra.
Fram til det, skal jeg fyre som en gal, pakke meg inn i flere pledd i sofaen, knaske litt smertestillende i ny og ne, og kose meg med netflix. Og drømme om en pose med Sørlandschips.

Godt nytt år, godtfolk!