Godt nytt år, fibrof**n!

Det er nytt år og nye muligheter. Jeg liker nye muligheter. Selv om jeg anser hver dag for å bære i seg nye muligheter. Vel, vanligvis. I det siste har jeg slitt litt med det der positive perspektivet. Det er litt utfordrende når man sliter med å være våken en hel dag. Når man innimellom ikke klarer å stå oppreist uten en skikkelig kraftanstrengelse. Når det at folk tar på deg, gir smerte.
Da er det litt vanskelig å smile og være positiv.
Jeg har begynt å svare litt mer ærlig når folk spør hvordan jeg har det.
Men det er ikke lett. Det er lettere å tenke på alle de fine tingene jeg har i livet, og svare bra. For om jeg oppsummerer, har jeg det bra. Veldig bra.

Jeg feiret jula med kjæresten, jentene hans og hans familie. Det var kjempekoselig. Jeg fikk til og med masse fine gaver.
Da jentene mine kom hjem, feiret vi på nytt. Åpnet pakker med dem, og hadde noen gode venner på middag på ettermiddagen.
Vi koste oss i romjula. Vi dro og besøkte ei venninne av meg, som jeg ikke har sett på 15 år.
Vi feiret nyttår med alle barna våre, vi spilte spill, vi spiste snop, pynta negler og brant stjerneskudd.
Vi hadde det veldig fint.
Men så må jeg jo være ærlig. Kjæresten er veldig opptatt av at jeg hele tiden skal svare helt ærlig når han spør hvordan jeg har det.
I ferien kunne jeg sove litt lenger, vente med å stå opp, vente med å gjøre noe til, eller om, jeg fungerte, jeg kunne sove litt til om alt gikk i ball. Jeg hadde ikke noe som måtte. Det hjalp litt. Men smertene ble ikke borte for det. Energien dukket ikke opp av den grunn.

Jula er over, nytt år i gang. Og fibrotrollet troller ikke lenger, det er en skikkelig f**n. Ene dagen da det blåste så veldig, var jeg oppe en liten time før jeg sov to timer på sofaen. Så gikk jeg på jobb i tre timer, før jeg dro hjem, spiste sterke smertestillende og sov noen timer til. Så flyttet jeg meg til sofaen, hørte på at kjærsten og datra mi laget mat, mens jeg slappet av. Jeg spiste, slappet av litt til på sofaen, før jeg spiste mer dop og sov natta gjennom. Og sånn skal det da virkelig ikke være?
Jeg var heldig, for han var her. Han kjørte ungene på morgenen. Han hentet frøkna på skolen. Han var der. Ikke det, jeg hadde klart det selv. Men jeg trengte ikke. Jeg føler meg heldig. Jeg begynner å tillate meg å lene meg på han. Jeg begynner å bli bedre på å svare at jeg ikke har det bra, når jeg ikke har det bra.

Men aller mest vil jeg smile, si at det går bra og late som ingenting. Tenk om fibroen bare ble fornærma og forsvant da? Det hadde vært noe det.

Men nei. Jeg får heller være takknemlig for at jeg ikke er alene.
Mens jeg venter på at den syke summen penger jeg har bestilt, skal komme. Da skal jeg kjøpe et hus i et varmere land, og flykte dit hver gang været i Norge blir for ille. Det gleder jeg meg til.
Det skjer i 2017. Og det blir så bra.
Fram til det, skal jeg fyre som en gal, pakke meg inn i flere pledd i sofaen, knaske litt smertestillende i ny og ne, og kose meg med netflix. Og drømme om en pose med Sørlandschips.

Godt nytt år, godtfolk!