Barn i rusfamilier

I dag har jeg sittet på kurs. I en fullstappet kinosal. Så full at jeg satt på en klappstol helt bak, og kun såvidt så dama som foreleste når jeg kikka mellom to stoler foran meg. Rett etter jobb med en kranglete og sliten kropp. Dette kan bli vanskelig å holde seg våken gjennom, tenkte jeg. Ikke fordi det ville være kjedelig, men fordi jeg var sliten, bli sittende passiv i halvmørket uten et ansikt å feste stemmen til. Rene vuggesangen for noen som er så flink til å sove som meg.

 I dag tidlig vurderte jeg å spørre sjefen om å slippe å lære om barn i rusfamilier, siden jeg har vokst opp i en, men konkluderte med at det ikke nødvendigvis er alle som skjønner den type humor.

Nå er kurset ferdig. Jeg er enda mer sliten, og hodepinen er større. Problemet var aldri å holde seg våken. mer å ikke begynne å gråte og snufse høylydt. Da hadde jeg jo ikke hørt hva dama sa. Og dama sa så mye bra. Hun snakket så løst og ledig, så nært og direkte. Snakket om disse barna med en stemme som rørte. Historier som traff. Setninger som smalt. Og noen ord som traff steder jeg ikke visste at var ømme lenger.

Nå er jo jeg lettrørt som overmodne jordbær, og hjertet mitt banker litt ekstra for barn i familier som sliter. Så det at det rant en tåre i ny og ne ville jo ikke være rart. Men det var mer. Jeg satt flere ganger og måtte tenke over hvorfor traff ditt og datt så godt. Hva var det som gjorde at ømheten fra gamle sår dukket opp igjen?
Det er noe med det å sitte og lytte til en erfaren, profesjonell dame stå og beskrive deg, som gjør noe med en. Liste opp hvem jeg var som liten. Fylle på med historier til hvert et punkt, for å bygge oppunder. Jeg har alltid vært glad i å lese og finne ut av ting, så det var egentlig ikke noe av dette som var direkte nytt. Det var noe med måten det ble servert på, som gjorde sånn inntrykk.

Jeg leste psykologibøker i tidlige tenår (eller var det før), og jeg drømte tidlig om den dagen jeg skulle sitte og prate med en psykolog. Jeg kunne ligge i timesvis og dagdrømme om hvordan samtalen ville forløpe. Om hvordan h*n ville avsløre alle løgnene og halvsannhetene som andre lot som de slukte rått. Om hvordan jeg kunne fortelle alle de vonde tankene jeg gikk og bar på, uten å bli fordømt. Jeg drømte om å møte ei dame som dette her. Ei som hadde tid til å finne ut hvem jeg var.

Det tok lang tid før jeg kom dit. Jeg var voksen. Jeg tenkte det var på tide. Selvterapi tar deg kun så langt. Jeg ville at noen skulle stille de vanskelige spørsmålene, og hjelpe meg til å stå i det mens jeg fant svarene. Ikke la meg sno meg unna med glattpolerte svar. Se gjennom den flinke pikens fasade. Ta meg skrittet videre. Jeg visste jo hvorfor jeg gjorde som jeg gjorde. Hvorfor jeg var redd for ditt og datt. Og jeg jobbet meg alene gjennom en og en utfordring etter som jeg følte det holdt meg tilbake i livet. Jeg ville møte noen som kunne ta meg videre. Det funket dårlig. Veldig dårlig. Jeg var vel ikke direkte heldig med mine møter med mennesker i slike stillinger. Det førte til mer frustrasjon enn noe annet. Ei av de jeg var hos snakket om alt annet enn meg. Og "flink" som jeg er, stilte jeg det rette spørsmålet mens jeg satt resten av tiden og sa ja og ha. Men hun fikk inn en setning som festet seg. Hun påpekte viktigheten av at jeg forsikret meg om at jeg hadde jobbet meg gjennom min oppvekst, slik at jeg ikke møtte meg selv i døra en dag i mitt arbeid med barn. Det festet seg og hjemsøkte meg. Jeg var redd for at jeg ikke var klar for jobben jeg utdannet meg til. Hvorfor jeg festet lit til dette utsagnet er jo litt rart, kanskje det var det eneste vettuge hun sa? Jeg fikk tross alt denne psykologen til å holde en times monolog ut fra ett spørsmål. Kanskje rollene burde vært bytta?
Jeg fant etter hvert en som det gikk å prate med, jeg kunne jo ikke gå ut i jobb om jeg var en slik tikkende bombe, som damen hadde insinuert. Der bestemte jeg meg for å slutte å juge. Så ikke på han, og svarte helt ærlig på alt han spurte om. Uten å orke å ta hensyn til hans reaksjoner. Det var fint. Han friskemeldte meg. Mente jeg var mer mentalt sunn enn hva man egentlig kan forvente av noen som har vært ute like mange vinternetter som det jeg har. Det hjalp litt. Jeg var ikke skada. Jeg hadde overlevd krigen.

Men som med alle kriger, etterlater den sår. Jeg så det i dag. Sårene som har grodd, har litt følsomme arr. Og jeg oppdaget i dag noen sammenhenger som jeg ikke har tenkt på. Ganske mange egentlig. Det forklarte hvorfor fyisoterapautene har fortalt meg at spenningene mine er så harde og dype, at det krever langvarig, intens jobbing å løsne på de. Mer enn jeg og lommeboka kan tillate. Det er kanskje ikke så rart at jeg er sliten heller. Eller at det er noen hull i min allmennkunnskap. Det forklarte mange ting. Men for meg holder det ikke med forklaringer til hvorfor ting er som de er, jeg vil hakket videre og kunne gjøre noe med det. Så der har jeg litt å gruble på. En del av det å gi slipp og gå videre, er jo å dele, sette ord på. Så det er det jeg gjør i dag.

Jeg er ikke lenger redd for at jeg kommer til å møte meg selv i døra. Men jeg er heller ikke redd for å se. For å kunne se et barn som sliter, må man ville se. Ikke være redd for å se. Jeg er ikke redd for å se, og noen ganger ser man mer fordi man vet hva man ser etter.

Jeg har mange ganger lurt på hvordan ting ville vært om noen turde å se meg. Om noen av de som visste, sa noe til noen som kunne gjøre noe med det. Om de som kunne gjøre noe med det, hadde gjort det de kunne. Om...
Men jeg har mange ganger fått høre at de så, at de visste, som om det skal være noen trøst. Ingen har hatt et godt svar på hvorfor de ikke sa noe.

Det kan jeg love, som menneske og som lærer, at om jeg ser noen som sliter, så vil jeg ikke se vekk. Men gjøre det jeg kan for å hjelpe. Hver gang, uansett hvor vondt og vanskelig slikt kan være.

Kanskje vi skal begynne i det små, og begynne å rive ned litt tabuer. En utfordring fra meg til deg som leser dette. Still deg selv spørsmålet; hvordan synes jeg det er greit å drikke når det er barn i nærheten? Hvor mye alkohol tåler mitt/ mine barn at jeg drikker?
Ikke som noen pekefinger, men som et ærlig spørsmål du kan stille deg selv. Når det er gjort og fordøyd, kan vi jo prøve oss på å ta den praten med venner og familie. Hva synes de? Hvilke tanker har de rundt det?
Og skulle du oppleve at noen svar ble alt for ubehagelige og vonde, så skal du huske at det finnes damer som hun jeg lyttet til i dag, som kan sakene sine, og kan hjelpe folk som har havnet i en vond sirkel. Det er aldri for sent å starte på nytt, og det er aldri feil å be om hjelp.

Bry deg om de rundt deg, noen ganger skal det så lite til.