På liv og død

Det har bygget seg opp en stund nå. Behovet for å skrive dette innlegget. Ikke at jeg vet helt hvor det skal ende, men denne funky følelsen jeg har i dag må jeg bare skrive av meg.

Det handler om liv og død. Det har vært fokus på mental helse og selvmord. Jeg har sett "13 reasons why" nå nylig. Sterk kost. Bra laget. Og i dag så jeg siste episodene av "Else om selvmord". Først og fremst, elsker den dama. Om jeg møter henne på gata, må jeg nok jobbe med meg selv for ikke å gå bort og gi henne en klem. Makan til flott dame.

Det var ei annen flott dame i den serien og. Ei som betyr enda mer for meg, og som jeg helt sikkert ville klemt om jeg møtte henne på gata. Lenge. Klemt altså.

For kort tid siden fikk jeg beskjed om at en kamerat fra ungdomstiden hadde valgt å avslutte livet sitt. Jeg har ikke snakket med han på mange år, men det gjør allikevel sterkt inntrykk. Det var skikkelig trist. En fyr med glimt i øyet. Jeg var ikke der og så det slukne. Men det er alikevel vondt å vite at han ikke er mer. Spesielt tenker jeg på familien hans som sitter igjen. Og det er utrolig trist å tenke på at noen ikke ser noen annen utvei.

I dag har jeg tuslet rundt på kirkegården. Kikket på graver og mintes de som ikke lenger er her. De som på ene eller andre måten forlot oss så alt for tidlig. Kikket på hvordan vi minnes våre avdøde. Jeg synes det er veldig rolig å tusle rundt på kirkegården. Jeg kan ikke tenke meg et stillere sted. I ungdomstiden pleide ei venninne og jeg å tusle rundt der på sommeren. Det var alltid litt kjøligere der i ly av alle trærne. Og det er rolig. Jeg er et medium, og kan kommunisere med ånden til de som har forlatt oss. Og jeg vet ikke om noe sted med mindre åndelig aktivitet enn på en kirkegård. Det er liksom ikke dit de avdøde går. Det er dit de levende går for å minnes sine avdøde. Og når man besøker en grav, skal du ikke se bort i fra at de er der med deg, men det er ikke et sted det vanligvis er mye aktivitet.

I dag har jeg felt mange tårer. Det har vært mange tanker. Og de er kanskje ikke så lett å sortere, men jeg prøver. En periode av livet mitt var jeg redd for å bli glad i noen, for de kom bare til å dø. Det var alt for mange som bare døde. Spesielt mennene i mitt liv døde alt for tidlig. Pappaen min og broren min. Pappaen min døde da jeg var liten, så han hadde jeg så alt for kort tid. Broren min hadde jeg nettopp blitt kjent med da han forsvant. Jeg husker jeg var redd for at det var min skyld. At det ikke var meningen at jeg skulle ha noen. At han måtte dø fordi jeg hadde blitt glad i han. Kanskje ikke så rasjonelt, men følelser og vonde tanker er ofte ikke det. Jeg hadde problemer med å tro på at han var død. Det var ikke så lenge siden jeg hadde sett han. Mamma lot meg ikke bli med i begravelsen. Jeg var skikkelig skuffet og trist. Han var ikke i familie med henne, men hun dro. Han var hennes stesønn, og hun hadde ikke hatt kontakt med han som jeg visste om for så lenge jeg kunne vite. Jeg hadde nylig funnet ut at jeg hadde eldre søsken. Og det var min storesøster som tok meg med og besøkte storebroren min. Jeg syntes det var skikkelig urettferdig. Hun hadde ikke fortalt meg om de en gang.
Jeg forstår at moren min ikke ville at jeg skulle gå i begravelsen fordi hun ville beskytte meg. Jeg skjønner jo det, men jeg var skikkelig sint på henne for dette i mange år.

Jeg har tenkt tilbake på ungdomstiden. På alle følelsene, de vonde tankene og alle sårene. Jeg har ingen problemer med å relatere til de som skader seg selv. Selv om jeg ikke var ekstrem på noen måte, hadde jeg mine måter å flytte all den psykiske smerten ut. Det er lettere å plastre et sår og takle en fysisk smerte enn det er å håndtere alle de vonde tankene. Og jeg har hatt en del mørke tanker. På et eller annet vis tror jeg det hører til ungdomstiden. I større eller mindre grad. Jeg gjorde mye rart i den tiden. Den varte i mange år. Og jeg hadde ulike måter å forsøke å håndtere det på. Jeg hadde også tenkt ganske nøye gjennom og planlagt hvordan jeg skulle avslutte det hele. Gjorde noen mer eller mindre helhjerta forsøk og. Når jeg tenker tilbak er det utrolig merkelig at ingen reagerte. Men etter en stund dukket ansiktet til min søster opp i tankene mine hver gang jeg forsøkte. Hun var den eneste jeg følte så meg for hvem jeg var. Og den eneste jeg tenkte ville bry seg om jeg ikke var mer.

Det hadde helt klart vært godt om jeg hadde hatt noen å prate med i den tiden. Noen som hadde spurt hvordan jeg egentlig hadde det. For det var ingen hemmelighet for noen at jeg sleit. Jeg var under barnevernet og alle visste mye. Og mye dritt baller ofte på seg. Om unge er i en sårbar situasjon, havner man ofte i flere risikosituasjoner og før jeg fylte 18 år kunne jeg krysse av på minst fem ting som fører til økt risiko for ja.. det meste.
Jeg har vært til psykolog og snakket om dette etter hvert. Jeg måtte bli voksen først da. Moren min takket nei på mine vegne første gang tilbudet kom. Jeg husker jeg ble skikkelig lei meg. Jeg hadde gledet meg til, og planlagt samtalene i årevis. Jeg så for meg at en psykolog ville stille de vanskelige spørsmålene, og ikke godta pjatt som svar. Det tok noen runder før jeg møtte noen sånne. De første kunne jeg trille rundt lillefingeren. Jeg ville ha hjelp, men ikke av noen som ikke skjønte en dritt.
Vel, jeg fant etter hvert en som virket. Jeg sluttet å si hva jeg visste de ville høre og sa ting som det var. Han konkluderte med at jeg var frisk. Faktisk mente han at jeg var overraskende mentalt oppegående med tanke på hva jeg hadde vært gjennom. Det var nok ikke så lett for folk rundt å forholde seg til, mente han. Det hjalp. Jeg var ikke gal. Jeg hadde bare overlevd masse galskap.

Jeg tenker at det bør være en mye lavere terskel for å få hjelp når man er ung. Vi vet jo masse om hvilke sårbare situasjoner som kan gjøre at man kan trenge litt ekstra hjelp. Hva med litt rutiner der?
Og så oppfordres det til at man skal ta kontakt med helsetjenesten om man sliter med tunge tanker eller selvmordstanker. Da er det ganske kjipt at ved å si slikt til legen din, økes automatisk livsforsikringspolisen din. Selv om disse tankene er i fortid når man forteller om de.
Ja, det baller liksom bare på seg.

Jeg har ikke slike tanker nå, om du ble bekymret. Det hører fortiden til. Jeg har barn. Og for meg, er det nok. Ikke bare det at jeg ikke ville utsatt de for noe slikt, men jeg har de å leve for.
Eller, jeg har masse å leve for. Mer enn jeg har å dø for. Og det er som sagt mange år siden. Det vil aldri være noen løsning for meg. Jeg har lært meg å takle mine følelser, tanker og motbakker på andre måter enn å ville flykte fra de.
Først begynte jeg med "jeg kan ikke dø før jeg har besøk Praha igjen." Før jeg rakk det, hadde jeg lagt til en; "Kan ikke dø før jeg har besøkt London igjen". Og så ble alt bare lettere. Eller...ting var fremdeles vanskelig. Men jeg ble vant til at det var vanskelig. Jeg hadde et sitat jeg trøstet meg med.
"Og hvem har sagt at just du kom til verden, for å få solskinn og lykke på ferden?" Hadde det hengende over senga lenge som en påminnelse om at det er en mening med det hele. Jeg tenkte at om mine erfaringer kan hjelpe bare en person, så er det verdt det. Og det hjalp. Det satte ting i perspektiv.

Og så ble jeg eldre. Og så ble ting som før virket vanskelige, lettere. Og nye vanskelige ting kom til. Og så kom noen inn i livet mitt som trengte meg. Noen som blant annet den fine frøkna jeg nevnte tidligere. Noen som trengte meg. Som ga alt litt mer mål og mening. Selv om jeg ikke visste hva jeg drev med da. Ikke helt. Jeg hadde følelser og tanker og ja... Intuisjonen min virket, men jeg fikk ikke rom til å handle ut fra den. Men jeg var der. Som best jeg kunne. Og denne frøkna flyttet inn i hjertet mitt og har bare blitt der.

Jeg har møtt noen mennesker opp igjennom som har slitt. Og jeg har prøvd så godt jeg har evnet å være der. Det er ikke alltid så lett å vite hva eller hvordan man skal gjøre det. Men jeg har lært en hel masse. Og jeg trur jeg har blitt mindre redd for å blande meg. Jeg er ikke redd for å stille spørsmål eller høre vonde svar.

Det er viktig å tørre å stille de vanskelig spørsmålene. Og å klare å høre de vonde svarene. Ikke vær redd for å si noe feil. Jeg tror det er bedre å si noe teit enn å ikke si noe. Vær der. Lytt. Og så må vi hjelpe vår oppvoksende generasjon å takle motgang. Der tror jeg vi har en vei å gå. Det å klare å stå i ting når det er vanskelig krever erfaring med at ting blir bedre. Og at det ikke er farlig å være lei seg og redd.

Jeg skrev et innlegg på facebook her for litt siden. Det var så mange som skrev om at de alltid hadde kaffen klar, en sofa til låns osv. Jeg har ikke det. Jeg har ikke kaffetrakter en gang. Men jeg har en vannkoker, pulverkaffe og te. Jeg har alltid rom. Jeg er ikke så god til small talk, men jeg øver. Jeg er flinkere til å lytte og til å snakke om vanskelige ting. Og det er ingenting du kan fortelle meg som jeg ikke kan tåle å høre. Jeg skrev  at om du var på vennelista mi og kunne lese dette, så var du velkommen. Det er ikke sant. For det gjelder flere enn de på lista mi. Om du føler at du kunne trenge å snakke med meg, så gjelder det deg. For da tenker jeg du på en eller annen måte føler du kjenner meg nok til at du tenker det kunne hjelpe. Vel, da finner du meg. Og så er jeg her. Og så finner vi ut av det. Sammen. Ingen skal trenge å være alene.

Fikk jeg ut det jeg tenkte? Jeg vet ikke. Den funky følelsen er litt mindre påtagende.
Og du, om du sliter, så snakk med noen. Ring en venn, en hjelpetelefon, eller noen du tenker det vil hjelpe å snakke med. Jeg husker godt den overveldende følelsen av håpløshet, og jeg unner ingen det.

Ha en meningsfull og håpefull  dag. <3