fredag 14. juni 2019

Kjære alle tullinger og raringer der ute!

I dag er jeg litt sur. Litt frustrert. Litt sår. Litt lei. Litt indignert.

Jeg er en raring. En sånn som ikke passer inn i A4 ramma som det er så beleilig å trykke alle inn i. Og jeg må kjenne på det nesten daglig. Og det er mange av oss der ute. Og jeg er så lei av å hele tiden måtte forsvare og forklare meg. Men mest av alt av å hele tiden måtte kjempe mot å bli holdt på utsiden. For det er ikke bare meg det gjelder. Det er barna mine. Og vi er ikke alene. Det er mange av oss. Men det er like herlig møkk slitsomt. For det er en kamp jeg ikke kan gi opp. Nettopp fordi det gjelder barna mine. Og så mange flere enn oss.

Det er sikkert derfor jeg er så opptatt av inkludering og likhet. For alle. Uansett hvem du er, hva du tror, hvem du elsker, eller hva du spiser.

Vi har egentlig religionsfrihet i Norge. Men dessverre er det vel bare på papiret i mange sammenhenger. De fleste er vel opplyste nok til å skjønne at ved sosiale sammenkomster hvor det på død og liv skal serveres pølser, må man også ha et tilbud om noe annet enn svin. Men hva med de som kun spiser Halalslaktet kylling? Det får du ikke kjøpt der jeg bor. Hva med de som ikke spiser kjøtt? Hva med de som er glutenintolerante?

Ja, jeg vet. Det er jo bare så vanskelig. Det er ikke lett å finne et alternativ til alle. Det kan ikke tas hensyn til alt. Men hvordan klarer da disse menneskene å få i seg mat? Hvorfor sulter ikke alle disse raringene i hjel?

Glutenintoleranse må man jo ta hensyn til. Men det er mye dårlige holdninger i samfunnet. Det påstås at det har blitt en slags trend, så ikke alle tar det seriøst. Men med allergier må man jo ta det seriøst. Det handler om folks helse. Likevel er det helt urolig hvor lite kunnskap og dårlige holdninger man kan møte ute i serverings-Norge. Enda så strengt det er. Enda så alvorlig det kan bli.

Men de som har restriksjoner mot den urnorske grillpølsa, spekeskinka og rømmegrøten av andre grunner da? Må man ta hensyn til de?

Og så disse tullingene jeg hører til da. De som velger å ikke spise noe som kommer fra dyr. Ikke kjøtt, melk, egg, ost, honning, sjømat eller noen ting. Ikke kylling en gang. Nei, heller ikke reker. Nei, vi lider ikke av proteinmangel. Vel, vi har jo valgt det selv. Ja. Vi har det. Og jeg har litt lyst til å fortelle deg hvorfor. Fordi i det øyeblikket man lærer at noe man gjør ikke er bra. Og virkelig innser det, ja, da må man bare slutte å gjøre det. Litt som da vi fant ut at det var farlig å ha barn i bil usikret. Da man fant ut at det kunne redde liv å bruke hjelm når man sykler. Når det ble bestemt at barn ikke skal utsettes for passiv røyking. Litt som det gikk det opp for meg at jeg spiser noe jeg ikke trenger å spise. Pga mine matvaner blir dyr drept, fratatt mødrene/barna sine, og til og med kvernet levende fordi de er feil kjønn. Vel, da jeg klarte å åpne øynene for den sannheten, kunne jeg ikke snu. Og nei, det var ikke jeg som "tvang" dette på mine barn. Det var min datter som gikk foran og åpnet øynene våre. Og ja, det er et valg. Men veganisme kvalifiserer som livssyn med alle de rettigheter til å slippe diskriminering som bokstaven gir. Sånn egentlig.

Men... Dette handler ikke først og fremst om hva serveringssteder klarer eller ikke klarer. Det handler om den hverdagslige utenforheten. Jeg har så godt som sluttet å delta på tilstelninger der det er mat. Jeg er rett og slett møkk lei av alt styret og snakket det blir. Men jeg kan ikke velge bort alt. For barna mine kan jeg snakke med lærere og speiderledere og hva det skulle være, og være i forkant. Det går som regel veldig greit. Jeg har ikke noe problem med å skjønne at mange synes det er vanskelig. Jeg syntes også det i starten. Men de gir oss lov til å komme med alternativer, og er åpne for at vi kan ta med noe. Det er helt supert. De sier i fra om noe skal serveres, slik at vi kan ta med alternativer hvis det trengs. Det er ikke vanskeligere enn det. De fleste er veldig flinke, og jeg blir like takknemlig og rørt hver gang. For jeg vet at det ikke er noen selvfølge.

Det som gjør meg litt ekstra sur og sær i dag, er når det arrangeres ting som vi skal være med på, og det ikke er noe alternativ til oss. Det er ikke uvanlig. Da spør vi som regel om vi kan ta med eget. Det pleier å være greit. Vi liker å inkludere, så da synes vi det er fint å ha med nok til å inkludere flere. Men når det skal bli vanskelig, vet du da blir jeg matt og lei. Det er litt kjedelig å alltid være den som har med medbrakt mat på arrangementer. Derfor gir det oss litt ekstra glede hvis vi kan få dele det med litt flere så vi slipper å være så annerledes og sære. Det er ikke mer enn det. Og så liker vi å vise folk at maten vår ikke er noe dårlig alternativ. Snarere tvert i mot mange ganger.

Ja, jeg vet. Nå sitter dere og tenker at jeg er ei skikkelig hurpe som ikke tåler noen ting. Men det er summen av det hele som er så slitsomt å bære. At alle premier og belønninger skal være melkesjokolade. At alltid når det skal være noe ekstra kos så er det pølser. Å alltid sitte og se på at de andre spiser kake, plager meg ikke så mye. Men å vite at ungene mine sitter på samme måten, det er vondt. Og det å ha diskusjoner med folk som virkelig ikke skjønner det. Som å ha seigmann til alle barna i en klasse, og en bamsemums på lur til muslimene. Ja, jeg fortalte vedkommende at det er gelatin i bamsemoms og. Og jeg lurte da, og jeg lurer enda, hvorfor kan man ikke finne noe alle kan få da? Så ingen trenger å føle på at de er annerledes.

Æsj, jeg veit ikke lenger hvor jeg ville med dette. Men om du noen gang har vært annerledes enn alle de andre på et vis, så vet du litt om hva jeg snakker om. Det er så lite som skal til for å glede oss. Jeg smiler fremdeles når jeg tenker på kokken som henta vegansk is til meg når alle dessertene inneholdt melk, honning eller frukt jeg ikke tåler. Ja, jeg er ikke den letteste. Men det er snart tre år siden og jeg smiler fremdeles når jeg tenker på det.

Og det er ikke alltid så mye som skal til. Bytt ut seigmannpremien med et drops. Eller en kjærlighet.

Kjærlighet. Vi trenger alle litt kjærlighet. Alltid. Det er dit jeg vil med dette tror jeg. At du kan komme langt med litt kjærlighet. Litt ekstra omtanke i hverdagen. Når jeg får besøk av en med glutenintoleranse, lager jeg ikke egen mat til denne personen. Da er alt jeg serverer glutenfritt. Fordi ingen har vondt av å spise det. Det er litt som med brøk. Du må finne minste felles multiplum. Hva kan alle spise? Og så serverer jeg det. Nå er jo jeg litt rar da. For jeg setter litt min ære i å kunne tilpasse maten så alle skal kunne spise den. Ja, jeg var til og med klar til å lage lavkarbokake til venninna mi når hun "truet med" å skulle komme innom i barnebursdag. Selv om jeg måtte google og var litt engstelig for hvordan man kombinerer vegansk og lavkarbo. Men det går det og. Den kunne enkelt blitt glutenfri og. :-) I det tilfellet var alt annet ferdig bestemt av barna, så da ville hun fått egen men... ja.

Du aner ikke hvor mye det betyr at noen har giddi å tatt seg bryet med å lage noe du kan spise når du kommer. Og ofte er det ikke så vanskelig. Oreokjeks er veganske. Det er eldorado sine ferdige kanelsnurrer og. Bare sånn hvis du skulle få veganere på besøk og trenger noe til kaffen.

Ha en omsorgsfull dag!
Og ble du litt støtt eller fornærma av dette, så må du lese en gang til, for det var ikke sånn ment. :-)
Virkelig.

fredag 10. mai 2019

Redd - våge - mot

Å være modig handler ikke om å aldri være redd. Å være modig er å gjøre, og være selv om man er redd. Å våge å stå i frykten, kjenne på redselen, være usikker, men å nekte å la det stoppe deg.

Jeg har vært mye redd. De fleste nyanser og sjatteringer av redd faktisk. Alt fra spent, smånervøs til panikkangst. Og jeg har lært masse av det. Både av den lille lette og den store klamme. De er som med alt annet man får servert her i livet, noe man må finne en måte og mestre på. Før det blir de ikke borte. Ikke at de nødvendigvis blir borte av å mestre de, men man må finne en måte å leve med de på.

Det er litt som om en gjeng med uoppdragne gorillaer plutselig skal flytte inn til deg. Nei, du blir ikke kvitt de, så hva skal du gjøre for å kunne leve livet ditt tilnærmet normalt? Nå kommer vel verken frykt eller angst like plutselig som busslast med ville gorillaer, men jeg kjenner jeg likte sammenligninga. Den gir mening i mitt hode.

Den lille, søte, spente nervøsiteten er egentlig en venn. Den hjelper med å holde deg skjerpet og fokusert. Når du skal noe viktig eller stort, kommer den for å passe på at du holder deg våken og yter ditt beste. Om du er helt blottet for nerver før noe stort, er det kanskje ikke så viktig for deg.

Den store, klamme, harde panikkangsten tjener også en misjon. Den er der for å advare deg om fare, og holde deg trygg. Den skal hjelpe deg til å være klar til å kjempe eller løpe fort. Som jo ville vært en naturlig reaksjon om det plutselig var et busslast med ville gorillaer i stua di. Det er rett og slett formålstjenelig.

Det som ikke er så gøy, er når ulike grader av frykt dukker opp der den så absolutt ikke hører hjemme. Når du går i butikken for å handle mat, når du er i lystig lag med venner, når er på jobb, når du gjør ting du har gjort hundrevis av ganger før, eller når du rett og slett ikke har noen anelse hvorfor den dukker opp. For når redsel ikke lenger tjener en misjon, er den bare i veien. Og når den prøver å ta over livet ditt, eller prøver å hindre deg i å leve slik du ønsker, da er det greit å gjøre noen grep. Sortere og rydde litt i gorillaer, om du vil.

Jeg har jobbet mye med meg selv og egen frykt. Alt fra småting som sceneskrekk og telefonskrekk, til store skumle redsler som edderkoppskrekk og frykten for å gå i butikken. Ja, jeg var både ironisk og tullete nå, det var ingen reel kategorisering. For frykt er ikke alltid så rasjonell. Jeg har lest en del psykologi opp gjennom. Mest i begynnelsen av tenårene faktisk. Og jeg lurer på om det var der jeg plukket opp noen triks.

Først identifiserte jeg frykten. Hva er det du er redd for nå? Kanskje edderkopper, kanskje å gå i butikken.
Hvorfor er du redd for det? Hva tenker du at kan skje? Edderkopper har mange bein, og enda flere øyne og er uforutsigbare saker. Verdt å være redd for. Vi er genetisk kodet til det faktisk.
Og i en klesbutikk kan jo noen spørre meg om jeg trenger hjelp, og da vet jeg ikke hva jeg skal svare og føler meg som en dust.

Trenger du denne frykten? Nei. Så hva gjør du? Hvor kommer den fra? Når startet det? Med edderkopper er det en litt uløst sak, men butikkmysteriet var lett å løse. Når jeg visste hvorfor var det lett å vite at det egentlig ikke var noe jeg trengte og derfor måtte kvitte meg med. Siden Emerson sa at kunnskap dreper frykt, vet jeg nå mye om edderkopper, uten at det hjelper nevneverdig. Selv om jeg ikke lenger låser meg ute av leiligheten. Jeg vet også mye om meg selv. Og jeg jobbet med å være modig. Å se frykten i hvitøyet og bare gjøre det. Det er strengt tatt mulig å leve et helt liv i en leilighet uten å gå ut og gjøre noenting som er skummelt, men jeg har aldri ansett det for å være et reelt alternativ for meg.

Man må gjøre ting man egentlig ikke tør. Om og om igjen. Og så blir det etter hvert lettere. Nei, det er ikke lett. Ingenting som er verdt noe her i livet er lett. Man går noen ganger to skritt fram og tre tilbake. Man hopper i blant lange kjempeskritt, og så må man sitte og hvile en stund. Men det går. Anerkjennelsen av at jeg kan stå midt i en dagligvarebutikk og ha et angstanfall uten at noen kan se det på meg, gjorde det lettere å ikke være redd for å være redd. Og det var noe jeg trengte for å komme meg gjennom en kjip periode. Jeg kunne fortsette å leve som før, med angsten. Og da ga den seg etter hvert. Litt som et trassig barn som langt om lenge innser at mor nok er hakket staere, og gir seg. Neste gang det trasser, gidder det ikke like lenge, ikke like intenst og ikke like helhjerta.

Men hvorfor i alle dager skriver jeg om dette i dag? Jo, det er to grunner egentlig. De henger veldig sammen. Jeg har ikke skrevet noe siden i fjor. Ei smart venninne sa noe som satte seg litt i hjernebarken min. Jeg kan nok ikke gjengi det korrekt, for jeg tok nok noe annet ut av samtalen enn hun egentlig la inn i den. Men det hele handlet om at jeg har valgt å dele ganske mye av meg og mitt her inne. Jeg velger selvfølgelig ut. Og jeg er selvfølgelig fullt klar over at de som leser, henter ut akkurat hva de vil. Jeg vet også at de som snakker om meg, sier akkurat hva de vil, helt uavhengig av hva jeg skriver eller ikke skriver her.  Jeg vil jo påstå at folk tenker, mener og sier akkurat hva de vil om meg helt uavhengig av meg. I de færreste tilfeller er slarv om meg sant. Men hvorfor gjør jeg det? Hvorfor velger jeg å gi folk noe de kan snakke om? Hvorfor må jeg skrive om kjipe og vanskelige ting?

Svaret er lett. Fordi jeg kan. Av mange ting jeg har vært redd for opp i gjennom, er det en av gjengangerne. Å ikke kunne. Ikke få til. Ikke være bra nok. Vi kjenner vel alle på utilstrekkelighet i blant. Jeg har fått høre det ofte opp igjennom. At jeg ikke kan, ikke duger, ikke får til. Men det jeg kan er å vise at det ikke trenger å definere deg. Jeg har opplevd min dose med utfordringer, som vi alle får. Men jeg nekter å la det være det som definerer meg.
Jeg prøvde å si til venninna mi at jeg egentlig ikke bryr meg så mye om hva folk sier. Og en del av meg mente det helt oppriktig. Men jeg er jo menneske jeg og. Selvfølgelig bryr man seg.
Men det jeg bryr meg mer om, er at jeg vet jeg ikke er alene. Jeg vet at min historie og mine utfordringer ikke er enestående for meg. Og det er de innleggene jeg har kviet meg mest for å publisere, som har gitt de mest hjertefølte tilbakemeldingene.
Kanskje jeg skal være litt motvekt til alt det blankpolerte og vellykkede da. Jeg liker å skrive. Jeg trenger å skrive. Og kanskje sitter det en der ute som trengte å lese det jeg hadde å fortelle. Det holder lenge for meg. Og jeg har jo jobbet meg gjennom mine utfordringer, så da kan vel andre og.

Den andre grunnen til at jeg skriver dette i dag, er fordi jeg har blitt litt for slapp. Jeg er så alt for god til å prokrastinere. Vi liker jo alle å ha det komfortabelt. Ikke stikke ut nesa, holde seg innafor komfortsonen.
Veeeel... Jeg synes det var på tide å utfordre meg selv litt.
Jeg har alltid påstått at jeg synes det er litt trist å gå på ting alene, for da har jeg jo ikke noen å dele det med. Jeg har alltid beundret de som kan gjøre alt mulig alene. Reise på ferier og alt mulig. Jeg gjør jo selvfølgelig ting alene jeg og. Og både liker og kan nyte det. Men det å gå på kino og lignende har jeg aldri gjort. Og plutselig var det noe jeg ville på, og barna var på tur samtidig med at dette skjedde, så da heiv jeg meg rundt og gikk på forestilling helt alene. Det er en liten ting for mange, men jeg var skikkelig fornøyd med meg selv. Mens jeg skrev dette kom jeg på at det faktisk ikke var første gang, og jeg kom på hvor den rare frykten for å gjøre det kom fra. Men jeg koste meg veldig i tillegg til å utfordre komfortsonen min. Det må jo være en suksess.

Så om mot ikke er fravær av frykt, men å tørre alikevel, så tenker jeg at vi ikke bør være fryktløse, men modige.

Ha en fin en!

Det tredje øyet

Det tredje øye-chakraet er et energisenter som sitter ca midt mellom øyenbrynene dine. Å åpne dette gir deg tilgang til dine klarsynte evner. Altså evnen til å se.

En øvelse du kan gjøre for å åpne det tredje øyet, er å trykke der det er lett med fingeren. Litt for å lettere kjenne og se for deg hvor det sitter når du lukker øynene og skal fokusere. Se for deg at dette øyet åpner seg sidelengs i motsetning til dine fysiske øyne. Lukke øynene og hold fokus i det ttredje øyet. Prøv om du kan `se` dit med lukkede øyne. Noen kan oppleve å se bilder, noen ser farger, noen ser glimt, og atter andre ser ingenting. Og det er helt greit. Ikke stress, bare la det som kommer eller ikke kommer, få komme i sitt eget tempo.
Du kan prøve å åpne dette øyet. Sakte og rolig. Husk å puste rolig og ikke stresse. Slike prosesser krever tid. Hvor lang tid du trenger, vil du merke. Om man prøver å tvinge det fram vil ikke noe komme. Hvis du vil hjelpe øyet å åpne seg, kan du se for deg at du har knyttet en usynlig tråd i hvert øyebryn og at du rolig trekker i trådene for å åpne øyet mer. Igjen er det viktig å ikke tvinge noe frem eller å stresse noe som ikke er klart.

Ved å gjøre denne øvelsen, vil du kunne åpne ditt tredje øye mer og mer. Bruk litt tid på det og ta i mot alt som måtte komme av informasjon uten å dømme eller vurdere. La det komme.

Ting tar litt tid noen ganger.

Det finnes mange øvelser og ting du kan gjøre for å åpne ditt tredje øye. Et raskt internettsøk vil gi deg masse tips. Denne øvelsen lærte jeg en gang, uten at jeg helt husker hvor og når. Men jeg kjente at det hjalp meg veldig å konsentrere meg om å prøve å åpne det med å dra forsiktig i trådene.
Jeg vil gjerne se resultater med en gang og stresser ofte litt om det ikke kommer med en gang. Eller, jeg gjorde. Jeg har lært meg mer å roe ned etter hvert. Prosesser kan ikke alltid fremskyndes.

Om dette er noe du føler du vil jobbe litt med, kan det være et tips å skrive ned hva du ser i en slags dagbok slik at du på sikt kan se egen fremgang, og etterhvert som et verktøy til å lære deg å tolke de bildene du ser.

Lykke til med å åpne ditt tredje øye.