Redd - våge - mot

Å være modig handler ikke om å aldri være redd. Å være modig er å gjøre, og være selv om man er redd. Å våge å stå i frykten, kjenne på redselen, være usikker, men å nekte å la det stoppe deg.

Jeg har vært mye redd. De fleste nyanser og sjatteringer av redd faktisk. Alt fra spent, smånervøs til panikkangst. Og jeg har lært masse av det. Både av den lille lette og den store klamme. De er som med alt annet man får servert her i livet, noe man må finne en måte og mestre på. Før det blir de ikke borte. Ikke at de nødvendigvis blir borte av å mestre de, men man må finne en måte å leve med de på.

Det er litt som om en gjeng med uoppdragne gorillaer plutselig skal flytte inn til deg. Nei, du blir ikke kvitt de, så hva skal du gjøre for å kunne leve livet ditt tilnærmet normalt? Nå kommer vel verken frykt eller angst like plutselig som busslast med ville gorillaer, men jeg kjenner jeg likte sammenligninga. Den gir mening i mitt hode.

Den lille, søte, spente nervøsiteten er egentlig en venn. Den hjelper med å holde deg skjerpet og fokusert. Når du skal noe viktig eller stort, kommer den for å passe på at du holder deg våken og yter ditt beste. Om du er helt blottet for nerver før noe stort, er det kanskje ikke så viktig for deg.

Den store, klamme, harde panikkangsten tjener også en misjon. Den er der for å advare deg om fare, og holde deg trygg. Den skal hjelpe deg til å være klar til å kjempe eller løpe fort. Som jo ville vært en naturlig reaksjon om det plutselig var et busslast med ville gorillaer i stua di. Det er rett og slett formålstjenelig.

Det som ikke er så gøy, er når ulike grader av frykt dukker opp der den så absolutt ikke hører hjemme. Når du går i butikken for å handle mat, når du er i lystig lag med venner, når er på jobb, når du gjør ting du har gjort hundrevis av ganger før, eller når du rett og slett ikke har noen anelse hvorfor den dukker opp. For når redsel ikke lenger tjener en misjon, er den bare i veien. Og når den prøver å ta over livet ditt, eller prøver å hindre deg i å leve slik du ønsker, da er det greit å gjøre noen grep. Sortere og rydde litt i gorillaer, om du vil.

Jeg har jobbet mye med meg selv og egen frykt. Alt fra småting som sceneskrekk og telefonskrekk, til store skumle redsler som edderkoppskrekk og frykten for å gå i butikken. Ja, jeg var både ironisk og tullete nå, det var ingen reel kategorisering. For frykt er ikke alltid så rasjonell. Jeg har lest en del psykologi opp gjennom. Mest i begynnelsen av tenårene faktisk. Og jeg lurer på om det var der jeg plukket opp noen triks.

Først identifiserte jeg frykten. Hva er det du er redd for nå? Kanskje edderkopper, kanskje å gå i butikken.
Hvorfor er du redd for det? Hva tenker du at kan skje? Edderkopper har mange bein, og enda flere øyne og er uforutsigbare saker. Verdt å være redd for. Vi er genetisk kodet til det faktisk.
Og i en klesbutikk kan jo noen spørre meg om jeg trenger hjelp, og da vet jeg ikke hva jeg skal svare og føler meg som en dust.

Trenger du denne frykten? Nei. Så hva gjør du? Hvor kommer den fra? Når startet det? Med edderkopper er det en litt uløst sak, men butikkmysteriet var lett å løse. Når jeg visste hvorfor var det lett å vite at det egentlig ikke var noe jeg trengte og derfor måtte kvitte meg med. Siden Emerson sa at kunnskap dreper frykt, vet jeg nå mye om edderkopper, uten at det hjelper nevneverdig. Selv om jeg ikke lenger låser meg ute av leiligheten. Jeg vet også mye om meg selv. Og jeg jobbet med å være modig. Å se frykten i hvitøyet og bare gjøre det. Det er strengt tatt mulig å leve et helt liv i en leilighet uten å gå ut og gjøre noenting som er skummelt, men jeg har aldri ansett det for å være et reelt alternativ for meg.

Man må gjøre ting man egentlig ikke tør. Om og om igjen. Og så blir det etter hvert lettere. Nei, det er ikke lett. Ingenting som er verdt noe her i livet er lett. Man går noen ganger to skritt fram og tre tilbake. Man hopper i blant lange kjempeskritt, og så må man sitte og hvile en stund. Men det går. Anerkjennelsen av at jeg kan stå midt i en dagligvarebutikk og ha et angstanfall uten at noen kan se det på meg, gjorde det lettere å ikke være redd for å være redd. Og det var noe jeg trengte for å komme meg gjennom en kjip periode. Jeg kunne fortsette å leve som før, med angsten. Og da ga den seg etter hvert. Litt som et trassig barn som langt om lenge innser at mor nok er hakket staere, og gir seg. Neste gang det trasser, gidder det ikke like lenge, ikke like intenst og ikke like helhjerta.

Men hvorfor i alle dager skriver jeg om dette i dag? Jo, det er to grunner egentlig. De henger veldig sammen. Jeg har ikke skrevet noe siden i fjor. Ei smart venninne sa noe som satte seg litt i hjernebarken min. Jeg kan nok ikke gjengi det korrekt, for jeg tok nok noe annet ut av samtalen enn hun egentlig la inn i den. Men det hele handlet om at jeg har valgt å dele ganske mye av meg og mitt her inne. Jeg velger selvfølgelig ut. Og jeg er selvfølgelig fullt klar over at de som leser, henter ut akkurat hva de vil. Jeg vet også at de som snakker om meg, sier akkurat hva de vil, helt uavhengig av hva jeg skriver eller ikke skriver her.  Jeg vil jo påstå at folk tenker, mener og sier akkurat hva de vil om meg helt uavhengig av meg. I de færreste tilfeller er slarv om meg sant. Men hvorfor gjør jeg det? Hvorfor velger jeg å gi folk noe de kan snakke om? Hvorfor må jeg skrive om kjipe og vanskelige ting?

Svaret er lett. Fordi jeg kan. Av mange ting jeg har vært redd for opp i gjennom, er det en av gjengangerne. Å ikke kunne. Ikke få til. Ikke være bra nok. Vi kjenner vel alle på utilstrekkelighet i blant. Jeg har fått høre det ofte opp igjennom. At jeg ikke kan, ikke duger, ikke får til. Men det jeg kan er å vise at det ikke trenger å definere deg. Jeg har opplevd min dose med utfordringer, som vi alle får. Men jeg nekter å la det være det som definerer meg.
Jeg prøvde å si til venninna mi at jeg egentlig ikke bryr meg så mye om hva folk sier. Og en del av meg mente det helt oppriktig. Men jeg er jo menneske jeg og. Selvfølgelig bryr man seg.
Men det jeg bryr meg mer om, er at jeg vet jeg ikke er alene. Jeg vet at min historie og mine utfordringer ikke er enestående for meg. Og det er de innleggene jeg har kviet meg mest for å publisere, som har gitt de mest hjertefølte tilbakemeldingene.
Kanskje jeg skal være litt motvekt til alt det blankpolerte og vellykkede da. Jeg liker å skrive. Jeg trenger å skrive. Og kanskje sitter det en der ute som trengte å lese det jeg hadde å fortelle. Det holder lenge for meg. Og jeg har jo jobbet meg gjennom mine utfordringer, så da kan vel andre og.

Den andre grunnen til at jeg skriver dette i dag, er fordi jeg har blitt litt for slapp. Jeg er så alt for god til å prokrastinere. Vi liker jo alle å ha det komfortabelt. Ikke stikke ut nesa, holde seg innafor komfortsonen.
Veeeel... Jeg synes det var på tide å utfordre meg selv litt.
Jeg har alltid påstått at jeg synes det er litt trist å gå på ting alene, for da har jeg jo ikke noen å dele det med. Jeg har alltid beundret de som kan gjøre alt mulig alene. Reise på ferier og alt mulig. Jeg gjør jo selvfølgelig ting alene jeg og. Og både liker og kan nyte det. Men det å gå på kino og lignende har jeg aldri gjort. Og plutselig var det noe jeg ville på, og barna var på tur samtidig med at dette skjedde, så da heiv jeg meg rundt og gikk på forestilling helt alene. Det er en liten ting for mange, men jeg var skikkelig fornøyd med meg selv. Mens jeg skrev dette kom jeg på at det faktisk ikke var første gang, og jeg kom på hvor den rare frykten for å gjøre det kom fra. Men jeg koste meg veldig i tillegg til å utfordre komfortsonen min. Det må jo være en suksess.

Så om mot ikke er fravær av frykt, men å tørre alikevel, så tenker jeg at vi ikke bør være fryktløse, men modige.

Ha en fin en!