Gode venner

Først må jeg bare si at jeg skriver først og fremst for meg selv. Ego kanskje, men det er min videreføring av dagboka, eller i mitt tilfelle, diktboka. Sånn rent bortsett fra at jeg vet at her blir det jeg skriver lest av noen. Jeg har jo dere som leser dette i bakhodet, slik at jeg ikke skriver noe som jeg ikke tenker egner seg på trykk, men jeg glemmer innimellom at dere ikke kan se inn i mitt hode. Heldigvis.

I går skrev jeg et innlegg som var litt sånn inni mitt hode. Jeg liker å lage meg bilder på ting. Jeg liker å tenke på de teite tankene som min mørke venn. Mye lettere å tuppe en person i ræva, enn noen abstrakte tanker.

Det kan kanskje se ut noen ganger som om det er på vei til å rable helt for meg. Men det gjør ikke det. Det er derfor jeg skriver. Da får jeg liksom lufta litt.

Greia er, at det er ingen som kan se utenpå meg at alt ikke er bra. Da skal du kjenne meg ganske godt, og det er det ikke så mange som gjør. Eller treffe meg med en litt for omtenksom kommentar i et svakt øyeblikk. Vi har alle våre mindre hyggelige dager og perioder. Noen heftigere enn andre. Det som bekymrer meg litt, er at vi sier sjeldent noe om det. Vi poster bilder av alt det flotte og vakre. Og det er fint og flott, men jeg kjenner jeg trenger litt motvekt. Så da lager jeg den selv.
Og så tenker jeg ofte etterpå at dere må jo tro jeg rabler snart. Men tilbakemeldingene jeg får, er oftest positive. Jeg er ikke den eneste med kjipe dager og lite samarbeidsvillige tanker. Like lite som jeg er den eneste som lukter tåfis etter en lang dag med tette sko. Men vi snakker liksom ikke om det. Og det er kanskje like greit tenker du. Joda. Litt enig. Sånn bortsett fra når jeg ikke er det. For det er noe vakkert forløsende å høre at andre mennesker også har tåfislukt og kjipe dager. Det er en mektig styrke i å lage seg en vi-følelse. Ikke jeg, men vi. Selv om vi er en du ikke kjenner så godt, men som du kan snakke om noe annet enn været med. Jeg elsker å treffe folk som kan snakke om ekte ting som ikke nødvendigvis er vakkert. Det gjør meg glad. Selv om jeg jo selvfølgelig ikke unner noen å ha det kjipt, så er det noe vi alle på ett eller annet vis, i en eller annen grad, må gjennom en eller annen gang. Og da er det så godt å kunne sette ord på det. Det blir litt som å slå på lyset i et rom fullt av skyggemonstre. Det lurer kanskje fortsatt noen i hjørnene, men du fikk de i alle fall litt på avstand.

Og om du skulle bekymre deg for meg, så kan du slutte med det. En terapaut (dyktig sådan) fortalte meg en gang at jeg nok ikke var i stand til å bli gal, klikke, bikke over eller hva du vil kalle det. Jeg har flere ganger tenkt at nå kommer jeg til å høre et klikk, og så kobler den delen av meg med fornuft ut. Så kan jeg bare sitte der og lalle. Det er faktisk tiår siden nå, men det kom aldri noe klikk. Det er visst en forsvarsmekanisme som trår inn for å beskytte deg (eller noe i den duren, ikke sitèr meg på det, for jeg er ikke psykologilærer), og det er ikke alle som har den. Siden jeg fram til da ikke hadde klikka, så kom jeg mest sannsynlig aldri til å gjøre det. Og det er jo greit å vite.

Så ikke skal jeg klikke, og ikke skal jeg gi meg. Men hva skal jeg da?

Jo, det skal jeg fortelle deg. Jeg skal fortsette å la meg glede og fascinere over møtet med mennesker. Gode samtaler. Jeg kjenner det gir meg mye. Jeg skal være svamp og suge til meg alle godord og klemmer. Uten unnskyldninger eller falsk beskjedenhet. Jeg er så heldig å ha mange veldig gode mennesker rundt meg, og jeg skal bli enda flinkere til å se dem. Og så skal jeg slutte å utsette de viktigste tingene i livet. Tid med de viktigste folka. Jeg skal dra på de besøkene man bare snakker om men som aldri blir noe. Jeg skal bli flinkere til å sende melding når jeg tenker på noen. Selv om det kanskje ikke er rette klokkeslettet. Så får jeg heller satse på at folk slår av lyden når de ikke vil ha meldinger.

Og sitter du nå og leser dette og lurer på om det var deg jeg beskrev, så var det mest sannsynlig det. Og da skylder jeg deg en takk. Tusen takk! Du var akkurat det jeg trengte. Håper jeg kan gjengjelde tjenesten en dag. Eller sende den videre. 

Ja, og så skal jeg fortsette å skrive av meg alt som fyller hodet mitt litt for mye. Så tenker jeg at om noen kjenner seg igjen og føler seg litt mindre alene, så er det verdt det.
En varm klem til alle dere som kjenner dere igjen, og til alle dere andre som måtte trenge eller ønske en.

Min mørke, mystiske venn

Jeg har kjent han en stund. sånn i ny og ne med ujevne mellomrom har han stukket innom. Noen ganger har han blitt en stund, men som regel har det vært snarvisitter.
Nå ser han ut til å like meg en hel haug mer enn jeg liker han. Han vil liksom ikke dra. Når jeg våkner om morgenen er han der. Han følger meg overalt. Er liksom aldri langt unna. Han har ikke styringen på meg, men jeg får liksom ikke ristet han av meg. Han trekker seg litt unna når det er mange folk rundt. Eller aller helst noen man kan fordype seg litt i samtale med. Da tar han seg en runde. Men han er liksom aldri langt unna. Han kommer alltid snikende. Og hvisker ting jeg ikke vil høre. Planter tanker jeg ikke vil ha.

Og så kommer kvelden. All hvisking blir liksom så mye tydeligere på kvelden. Så da krabber jeg inn i armkroken hans og lar meg bli nummen. Prøver å se på noe for å glemme at han holder litt for hardt rundt meg, og er litt for kald. Så er han jommen frekk nok til å klatre til sengs med meg. Han lot meg en stund slite for å få sove, men siden søvn nesten er å regne som en superkraft for meg, har han måttet vike der. For i søvne slipper han ikke til. Selv om han i blant liker å vekke meg på natta.

Han lider vel litt av seperasjonsangst, for jeg blir vekt før klokka om morgenen. Og der ligger han. Varm og innsmigrende. Klar for en ny dag.

Det kjennes som å leve i et ikke så sunt forhold. Men jeg er ikke den som gir meg. Siden han ikke liker at jeg har andre, inviterer jeg folk inn i livet mitt. Siden han tenker han kan serverer grøsninger, serverer jeg han kulde. Jeg har fått en ny venn. Og han er iskald. Og sammen har vi tenkt å fryse ut den mørke mystiske. Med pusting og pesing, og kalde dusjer.

Det skal bli så fint.

For det fine i dette er, at til nå har jeg ikke tapt en eneste kamp jeg har kjempet. Og jeg har ingen planer om å starte nå.

Røde og grønne tanker - fargelære og psykologi

Vi har noe som heter psykologisk førstehjelp. Det er en verktøykasse for å snakke med barn om følelser. Det handler blant annet kort om at gode tanker er grønne, mens de røde er de vonde.

Jeg har tenkt en god del på dette i det siste. jeg har hatt mange røde tanker. Selv om jeg føler de er mer sorte og tåkete enn røde, så er det det de er. Røde tanker. Jeg har jobbet hardt med å renske opp i de røde tankene, prøvd hardt å fylle på med grønne tanker. Men det føles som å male med et barn.

Det røde er så stort. Så overveldende og... rødt. Jeg heller på grønt, og liker kontrasten. Heller på nok grønt til at det dekker det røde. Men det varer så kort tid. Som et barn med malepensel blander fargene og ender opp med den evinnelige brune mølja som ikke er brukandes til å sette farge på noe som helst. Det røde skinner gjennom like rødt og hissig som et nytt skrubbsår.

Men jeg er da ikke kjent for å gi meg. Skal vel aldri gi meg. Så jeg putter på mer grønt. På alle måter jeg kjenner, og noen jeg ikke kjenner, men prøver å lære meg. Putter på grønt. Spruter på, heller, drypper, stryker. Men det varer så kort før det blander seg med det røde og blir brun gugge.

Men man gir seg da ikke. Etter hvert blir det lettere å se det grønne i det røde. Jeg har vel ikke hatt tålmodighet til å gjøre det med malingen, men jeg er sikker på at med nok av det grønne, vil det røde vike plassen etter hvert. Med nok lys i alle kroker, vil mørket måtte dra.

Jeg er ganske så sikker. Så jeg fortsetter å male med grønt. Jeg gjør det på alle måter jeg kan, og på noen jeg ikke kan, men lærer. Og jeg velger å tro at det en gang snart blir grønt gress med en og annen rød blomst på.