Vi har noe som heter psykologisk førstehjelp. Det er en verktøykasse for å snakke med barn om følelser. Det handler blant annet kort om at gode tanker er grønne, mens de røde er de vonde.
Jeg har tenkt en god del på dette i det siste. jeg har hatt mange røde tanker. Selv om jeg føler de er mer sorte og tåkete enn røde, så er det det de er. Røde tanker. Jeg har jobbet hardt med å renske opp i de røde tankene, prøvd hardt å fylle på med grønne tanker. Men det føles som å male med et barn.
Det røde er så stort. Så overveldende og... rødt. Jeg heller på grønt, og liker kontrasten. Heller på nok grønt til at det dekker det røde. Men det varer så kort tid. Som et barn med malepensel blander fargene og ender opp med den evinnelige brune mølja som ikke er brukandes til å sette farge på noe som helst. Det røde skinner gjennom like rødt og hissig som et nytt skrubbsår.
Men jeg er da ikke kjent for å gi meg. Skal vel aldri gi meg. Så jeg putter på mer grønt. På alle måter jeg kjenner, og noen jeg ikke kjenner, men prøver å lære meg. Putter på grønt. Spruter på, heller, drypper, stryker. Men det varer så kort før det blander seg med det røde og blir brun gugge.
Men man gir seg da ikke. Etter hvert blir det lettere å se det grønne i det røde. Jeg har vel ikke hatt tålmodighet til å gjøre det med malingen, men jeg er sikker på at med nok av det grønne, vil det røde vike plassen etter hvert. Med nok lys i alle kroker, vil mørket måtte dra.
Jeg er ganske så sikker. Så jeg fortsetter å male med grønt. Jeg gjør det på alle måter jeg kan, og på noen jeg ikke kan, men lærer. Og jeg velger å tro at det en gang snart blir grønt gress med en og annen rød blomst på.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar