Jeg har kjent han en stund. sånn i ny og ne med ujevne mellomrom har han stukket innom. Noen ganger har han blitt en stund, men som regel har det vært snarvisitter.
Nå ser han ut til å like meg en hel haug mer enn jeg liker han. Han vil liksom ikke dra. Når jeg våkner om morgenen er han der. Han følger meg overalt. Er liksom aldri langt unna. Han har ikke styringen på meg, men jeg får liksom ikke ristet han av meg. Han trekker seg litt unna når det er mange folk rundt. Eller aller helst noen man kan fordype seg litt i samtale med. Da tar han seg en runde. Men han er liksom aldri langt unna. Han kommer alltid snikende. Og hvisker ting jeg ikke vil høre. Planter tanker jeg ikke vil ha.
Og så kommer kvelden. All hvisking blir liksom så mye tydeligere på kvelden. Så da krabber jeg inn i armkroken hans og lar meg bli nummen. Prøver å se på noe for å glemme at han holder litt for hardt rundt meg, og er litt for kald. Så er han jommen frekk nok til å klatre til sengs med meg. Han lot meg en stund slite for å få sove, men siden søvn nesten er å regne som en superkraft for meg, har han måttet vike der. For i søvne slipper han ikke til. Selv om han i blant liker å vekke meg på natta.
Han lider vel litt av seperasjonsangst, for jeg blir vekt før klokka om morgenen. Og der ligger han. Varm og innsmigrende. Klar for en ny dag.
Det kjennes som å leve i et ikke så sunt forhold. Men jeg er ikke den som gir meg. Siden han ikke liker at jeg har andre, inviterer jeg folk inn i livet mitt. Siden han tenker han kan serverer grøsninger, serverer jeg han kulde. Jeg har fått en ny venn. Og han er iskald. Og sammen har vi tenkt å fryse ut den mørke mystiske. Med pusting og pesing, og kalde dusjer.
Det skal bli så fint.
For det fine i dette er, at til nå har jeg ikke tapt en eneste kamp jeg har kjempet. Og jeg har ingen planer om å starte nå.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar