Jeg er så heldig å ha fibro. Jeg har bestemt at den ikke skal ha meg, og at jeg skal få den til å gå over. Men det er desverre ikke helt sånn akkurat nå. Jeg har gjort ganske mye for å bli bedre. Og det har fungert. Jeg har lagt fra meg så godt som alle flink-pike-tendensene mine. Jeg har blitt god på å gi faen, og jeg har blitt mye bedre til å tenke at dette er godt nok. Jeg stiller ikke for høye krav til meg selv når kroppen krangler. Da slipper jeg å skuffe meg.
Jeg har helt sluttet å spise animalia, altså kjøtt, egg og meieriprodukter. Dette hjalp veldig på kroppen min. Men desverre ble jeg ikke helt frisk. Nå er det høst. Det er kaldt, mye regn og vind. Og kroppen min klager.
For en måneds tid siden hadde den en sånn dustedag. Smertene hadde tiltatt en stund, og trykket i hodet var på plass. Denne dagen var jeg på et kjøpesenter og tusla rundt. Fibrotrollet er noen ganger redd for at jeg skal glemme at det er der, og gir meg påminnelser. Først svikta det ene kneet mitt. Det kommer ern skarp smerte, og kneet svikter før det blir stivt og vanskelig å gå på en stund. Etter et kvarter var det greit igjen. Så setter det seg et rundt punkt på størrelse med hånda mi på låret. Et punkt med smerte. Det er helt rundt, fullt av vondt, men ikke farlig. Det er slik man vet at det bare er smerte, det er nesten litt morsomt. For det er så merkelig plassert. Dette går også bort i løpet av et kvarters tid. Så svikter det andre kneet. Det begynner å bli komisk. Litt tragi-komisk. Men det gir seg det og. Slikt har det med å gjøre det. Det gjør vondt, men det går over. Fra et kvarter til noen uker varer det, men det går over. Det går alltid over. Så satte det seg i albuen. Flott fibro, du begynner å bli kreativ. Der har jeg aldri hatt sånne smerter før. Jeg ventet at de også ville gå over i løpet av et kvarters tid. Men det gjorde det ikke. To uker var det veldig vondt. Slik at jeg i begynnelsen slet med å tørke meg på do. Måtte bruke begge hender for å klare å pusse tennene. Sånt er til å bli sprø av. Nå er det en måned siden, og jeg klarer nesten å rette armen helt ut. Og den gjør bare vondt innimellom.
Høsten er her. Det er visst ikke annet å vente.
Men hvor er det hvile å finne? Når blir det pause?
Jeg vet at jeg ikke er i stand til å tippe over og bli gal. Har testa ut det, og fått det bekreftet av profesjonelle, at den luksusen kan jeg bare se langt etter. Jeg må nok bare bli her. I min egen slitne psyke.
I går var det fredag. Slutten av uka. Jeg var sliten. Slutta tidlig. Og for første gang på en lang stund, var det ingen barn hjemme. Jeg dro hjem, spiste sterke medisiner. De legen har sagt jeg kan ta en av ved sterke smerter. De jeg ikke kan kjøre bil etter å ha tatt. De jeg synes det er et nederlag å ta. Da vinner liksom fibroen litt, da må jeg liksom ha hjelp. Da inrømmer jeg at detta er et slit.
Jeg tar tabeletten min. Krabber under dyna og sover noen timer. Håper kroppen er litt snillere når jeg våkner.
Da jeg våknet, hadde min kjære laget middag. Jeg trengte bare krabbe ut fra under dyna og karre meg til matbordet. Spise. Litt i ørska. Så videre til sofaen. Inn i armkroken, under teppet, foran tven. Bare være. Varm. Sliten. Og trygg.
Det er min stille havn. Ro, hvile og trygghet. Godt plassert i armkroken din, med en fet serie på skjermen. Teppe, te og kos. Jeg er så utrolig heldig som har deg. Som passer på meg, og ikke betviler alle de rare dustesmertene mine. Selv når jeg lurer på om jeg er på vei til å bli gal.
Og det er ikke for å misbruke ordet gal på noen måte. Men når man går med konstante smerter over tid, har hender og armer som mister styrken, og som slipper ting uten forvarsel, ja da kan man begynne å lure litt på om man begynner å bli gal.
Når man på toppen av det, blir superglemsk og føler at huet er pakka inn i vatt, da begynner det å bli gøy.
Man bare vent, du fibrotroll, jeg skal vinne over deg.
Men først skal jeg bruke helga på å hente krefter.
Ok. Nå er jeg ferdig med klaginga mi for i dag. :)
Ha en fin helg!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar