Det føles som et nederlag. Jeg vet at det ikke er det, men det føles sånn. Det føles som jeg ikke når opp, at jeg kaster inn håndkledet eller noe. Det er ingen god følelse.
Da jeg fikk diagnosen fibro, hadde jeg latt det går for langt. Jeg hadde tappet kroppen min helt for energi. Og jeg brukte flere måneder før jeg klarte å gjøre stort annet enn å sove. Jeg lovet meg selv at jeg aldri skulle dit igjen. Aldri.
Jeg visste jeg måtte ta en pause snart, men jeg håpet at jeg kunne unngå det. Hvile litt mer. Gjøre ting som ga energi. Vel, det var ikke nok. Sykemeldinga er et faktum. To uker. Så skal jeg tilbake til legen.
Det finnes ingen medisin som kurerer detta. Jeg gikk ikke like sent som sist denne gangen. Jeg sover ikke hele dagen. Bare en liten lur. Eller to. Men jeg har ikke energi til stort. Det er frustrerende. Og frustrasjon er igjen energikrevende. Så, jeg prøver å holde motet oppe. Prøver å godta at dette er noe jeg må leve med. Lære meg å kjenne signalene før jeg kjører meg ned i kjelleren. Kanskje det hjelper.
En usynlig sykdom er kjedelig. Jeg må jo ut. Jeg må levere og hente barn, handle og alle slike dagligdagse ting. Jeg må ut av huset for ikke å bli gal, eller sykere. I dag var jeg til og med og tok sol. Det hjelper. Kroppen tror i ti minutter at den er i syden og myker opp. Deilig.
Og når men er ute av huset, møter man folk. Man hilser og smiler. Og tenker at de sikkert lurer på hvorfor ikke jeg er på jobb. Spesielt når jeg henter og leverer barna. Jeg jobber jo på skolen, så masse elever kommer løpende for å gi en klem når jeg henter. Det er veldig hyggelig. Og litt trist. Jeg savner dem. Skulle så gjerne klart å være både lærer og mamma. Og Siv. Akkurat nå er det vanskelig nok å være Siv. Jeg bruker dagen til å samle energi for å klare å være mamma. For det er den viktigste jobben.
Men snart. Jeg har oppdaget Netflix. Ser serier og strikker. Og så tar jeg en runde og gjør noe lurt. Rydder av frokostbordet, tømmer oppvaskmaskina eller noe slikt. Sånne små banale ting er litt prosjekter. Et kvarter og jeg er sliten. Det er helt dust, men sånn er det. Nå. Så setter jeg meg til lading en episode til. Og sånn går nå dagene.
Jeg innbiller meg at når jeg klarer å slutte å tenke på hva jeg skulle gjort, så hjelper det masse. Snart kan jeg klare mye mer. Litt mer for hver dag. Hvile meg frisk. Puste. Gjøre ting som gir kroppen energi. Skynde seg langsomt. Det er vanskelig det.
Men jeg skal klare det. Jeg har ikke akkurat noe valg.
Ha en fin en.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar