Om leger, vonde ord med spørsmålstegn, solskinn, barnelatter, stein og ord som faktisk blir lest.

Planen var at jeg skulle starte i hundre prosent igjen i mai. Eller, det er jo ikke helt riktig, siden jeg jo aldri hadde planlagt å bli syk. Jeg har også planlagt å bli frisk igjen, MANGE ganger siden jeg ble sykemeldt. Men altså, den siste planen var å være tilbake for fullt i mai. Slik gikk det ikke. Hva som skjedde, vet jeg ikke, men godt mulig været har noe å gjøre med det, for med snø og vind kom smertene tilbake, og energien avtok enda mer.

Jeg var hos legen. Jeg har en flink lege. Han har vært lege lenger enn jeg har levd, trur jeg. Han er smart, tidvis morsom, og veldig dyktig i jobben sin. Men noen ganger synes jeg han er slem. Bare fordi han gjør jobben sin. Da jeg forklarte hvordan jeg hadde det, tok han ikke fram spiss hatt og stav. Ikke reseptblokka heller, for den saks skyld. Han kom med noen dustete ord. Ord med spørsmålstegn bak. Ufør? ME? Jeg sa nei. Høyt og tydelig, sa jeg det. Muligens litt trassigere enn hva jeg ville. Helt klart med mer skjelving i underleppa enn hva jeg skulle ønske. Tårene var definitivt ikke ønsket. Men det kom litt overraskende på. Dette går over! Det fine været er rett rundt hjørnet. Jeg skal bruke sommeren til å oppsøke sol. Gjerne utenlands. Lade batteriene så de holder til langt ut i neste sommerferie. Gjøre alle de lure tingene og litt til. Kanskje gå på tryllekurs.
Han virket ikke videre imponert. Han skrev. Forklarte. Han måtte jo gjøre jobben sin. Det er jeg helt enig i. Så da skal jeg ta prøver. Masse prøver, for å finne ut hvilke sykdommer jeg ikke har. Det hadde vært fint om de fant ut at jeg manglet x som kan fås på resept, og så blir alt bra. Men jeg tviler. De har lett gjennom blodet mitt og mere til, flere ganger. Nå skal alt sjekkes. Ja ja. Jeg gjør det som trengs for å finne ut av dette. Eneste er at jeg er redd det ikke er noe svar i andre enden. Bare flere spørsmålstegn. Og så er jeg litt redd for at de finner ut at jeg har et eller annet farlig. Men så veldig farlig kan det ikke være. Jeg har to barn som ikke skal vokse opp uten meg. (Ikke diskuterbart!!)

Men i dag var det sol. I går fikk jeg gjort litt her i huset. Ikke masse, men jeg fikk unna litt av det som har hopet seg opp. Alikevel følte jeg meg ikke knust i dag. Det var sol, vindstille, og i morgen er det også fri. Vi drar på tur. Selvfølgelig kan resten av verden planlegge, så alle hadde planer, ingen var like spontane som oss. Men jeg fikk lånt med meg to barn. Ei venninne til hver av mine, og så dro vi ut på tur. Det fine med å ta med flere barn på tur, er at de fungerer som barnevakt. De puslet på, lekte, lo og koste seg. Jeg satt og nøt lyden, synet, sola, og matet med grønnsaker, kjeks og drikke når det trengtes. Ellers satt jeg på yogamatta på stranda. Mediterte litt, ladet steinene mine i sola og gjorde noe jeg ikke har gjort på flere år. Jeg leste en bok. Jeg startet på, og leste ferdig en bok i dag. Da jeg gikk på lærerskolen sluttet jeg å lese. Hvor bissart det enn høres. Hver gang jeg tok i en skjønnlitterær bok som ikke stod på pensumlista, fikk jeg dårlig samvittighet. Jeg har lest noen bøker etter det, men ikke mange, og ikke i et jafs. Om den var spesielt bra, vet jeg ikke. Den har vunnet priser og greier, men jeg er ikke veldig imponert. Annet enn over det faktum at jeg faktisk leste en bok. Ferdig. Jeg satt i ro lenge nok. Uten å sovne. Helt fantastisk. Kanskje den lille vinden jeg jobbet med å ignorere, hjalp.

Jeg tenker at legens ord skremte meg. På plass, skremte de meg. Jeg er så sta at jeg velger å tenke at jeg satte inn all min stahet der og da, i at jeg skal bli frisk. Fort. Veldig fort.
(Ikke påpek de kriminelt tydelige feilene i dette resonnementet. Jeg vet at om stahet alene kunne kurert dette, hadde jeg jo ikke vært syk lange stunda.)
Jeg kjente hvordan sola ladet meg opp i dag. Sola, barnelatteren, vannet, steinene, alt.
Synet av to små venninner som løper. Ei som faller, ei som setter seg på huk og trøster, hjelper opp, før de begge løper videre, leende. Sånt lader. Jeg sugde det inn. Velger å tro det hjelper. Velger å tenke at jeg skal klare å overvinne detta. Ikke tale om at jeg skal la meg begrense av en dustesjukdom, uansett hva den heter. Jeg nekter!

 

 

  

Hvordan føles det?

Tenk deg at du har influensa. Sånn skikkelig rett ut i senga - typen.
Så tar du bort den rennende nesa, halsvondten og hosten.
Ta bort feberen, men spar igjen litt av den følelsen av aldri å bli varm, noen kuldegysninger og en dæsj med varmebølger. Bare nok til at tanken overgangsalder streifer deg.
Behold bommulshodet. Følelsen av at tankene svømmer i sirup, og den manglende evnen til å huske hva du gjør  stående midt på kjøkkengulvet med tannbørsten i hånda.
Så tar du den dumpe følelsen av verkende feberkropp, den udefinerbare verkingen i alt fra ledd, muskler til hud, og så skrur du den opp noen hakk. Bare sånn at du lurer på om det virkelig går an å ha vondt i håret.
Behold den vedvarende hodepinen. Den du ikke vet om er på vei opp eller vekk, eller om den bare er der for å bli.
Og så skrur du energinivået ned. Sånn som det er på de dagene da det kjennes som en kraftanstrengelse å forlate senga for å gå på¨do. Når du kjenner mestringsfølelsen stige fordi du klarte å smøre deg en brødskive og spise den. Før du sovner sittende på en kjøkkenstol og ender opp med smør i panna.

Sånn føles det.
For meg. Enkelte dager.
Heldigvis ikke alle.
Men alt for mange nå i det siste.
Nå som jeg hadde bestemt at nå var jeg frisk. Nå kom våren og sola, og energien skulle stige i kroppen som sevja i trærne.
Det har ikke blitt helt slik. Ikke enda.
Snart håper jeg.

For oppe i all denne fantastiske helsesituasjonen, jobber jeg 60%, og har to små barn.
De synes det er litt stas når mamma er sliten, for da svarer hun ja til å se på litt Netflix. Jeg skal ikke reklamere. Jeg vil heller sende en stor takk til den slitne mammaen som fant opp Netflix. Hun var utslitt og ville sove litt lenger enn til klokka 6 på lørdags morgenen. Jeg er helt sikker. Det er en genial vinn - vinn situasjon. De får se på My little pony, jeg kan sove litt (eller besvime litt på sofaen, kall det hva du vil). Alle er fornøyde. Det beste er at den stopper om du ikke klarer å våkne igjen. Da kommer jentene og rusker i meg, "Mamma! Det står 'er du her enda'?"
Jeg flirer for meg selv når jeg har hatt noen gode dager, og mini lurer på om ikke jeg vil sove litt på sofaen. Hennes måte å spørre om å se litt på TV.

Men nå kom vinden. Og dager med snø. Snø og regn betyr smerte. Vind blåser ut energien som et stearinlys ved et åpent vindu. Poff! Verkingen kommer med på kjøpet, helt gratis. Skal det ikke snart ta slutt?
 For det gjør noe med hodet ditt å ha det sånn lenge av gangen. Jeg føler meg fullstendig ubrukelig som mennneske. Tunge tanker kommer automatisk snikende når man går for lenge slik. Når det å komme gjennom hverdagen krever to sovepauser. For å jobbe et par timer, og lage mat og ha ettermiddagen sammen med barna. Den logiske, fornuftige delen av meg sier at jeg må bare lytte til kroppen og hvile. Det som ikke blir gjort, går ingen vei. Men jeg sitter og ser ut over huset mitt og alt som burde og skulle vært gjort. Det er ikke nok å lage mat, ta oppvask og noen klesvasker. Da hoper det seg opp. Jeg er lei av å være hu late, rotete. Er det rart dystre tanker kommer snikende? Om hvor ubrukelig man er...

Jeg vet mange tenker (og noen sier det høyt) at man blir trøtt av å sove. At jeg burde holde meg våken, heller gjøre noe, så kommer energien.
Ja. Om jeg hadde vært frisk, er jeg helt enig. Om jeg hadde vært friskere, så virker det også delvis. Men sånn som formen er nå, virker det motsatt. Når jeg en ettermiddag har litt energi, og setter igang og får gjort litt selv om jeg er sliten, så betaler jeg for det neste dag. Det er som om batteriet mitt ikke virker skikkelig. Bruker jeg det før det er lada, nekter det å slå deg på igjen før det er ladet opp til et visst nivå. Minner om den gamle telefonen min. Den også kunne slå seg av selv om den var full av strøm.

Nei, se her da!
Jeg hadde et ganske kort og konsist innlegg i hodet. Før jeg begynte å skrive. Så bare tok fingrene over. Jeg ble rådet til å finne noe jeg liker å gjøre, her om dagen. Og gjøre det. Sånn for å få litt mer energi. Det var litt trist. For veldig mange av de tingene jeg liker å gjøre, gjør bare vondt om dagen. Som håndarbeid. Jeg liker å skrive og, det gjør ikke så vondt. Om det jeg har skrevet i dag er så veldig oppløftende, er nå en annen sak, men det hjelper å skrive det. Få det litt ut av hodet og på papiret. Og så er det helt sikkert noen andre der ute som kjenner seg igjen i det jeg skriver og kan kjenne litt trøst i felles skjebne. Og det er positivt. Og så håper vi energien kommer sigende. Med sola, varmen, og den fantastiske våren og sommeren jeg har sendt inn bestilling på.

Ha en feberfri en!

Jo takk, jeg lever.

Først må jeg bare beklage til mine faste lesere. Jeg vet det er i alle fall ei som har savna meg. Det er nesten to måneder siden jeg har skrevet noe. Det er litt plagsomt for meg og, for det føles nesten som en liten opphopning av uskrevne tanker. Det skal jeg gjøre noe med nå.

Det har vært en del klaging fra meg en stund, og jeg liker ikke å være negativ. Nå har jeg jo masse bra i livet mitt, men det ekle fibroen kaster skygger over alt for store deler av det. Jeg tenkte jeg skulle vente til jeg utelukkende hadde noe positivt og gøy å melde, men den dagen ser ut til å vente på seg.

Så her er jeg. I min lille elendighet, hvor jeg egentlig i bunn og grunn har det veldig fint.

Jeg har vært delvis sykemeldt alt for lenge nå. Jeg tenker hele tiden at nå blir det bedre. Neste måned er jeg tilbake i 100%. Men det har ikke blitt sånn. Det plager meg mer enn jeg har lyst til å si høyt. Det skremmer meg. Det er vel noe av grunnen til at jeg ikke har skrevet også. Om jeg setter ord på det, blir det så mye mer virkelig. Men jeg vet at det er flere av dere som som har det på samme måte, og selv om jeg ikke ønsker dette for noe menneske, er det en liten trøst i å vite at det ikke bare er en selv som har det sånn. Jeg føler meg som en dust når det blåser eller regner og jeg blir helt ødelagt. Som om det er noe jeg finner på. Da er det en trøst i at andre med samme sykdommen opplever det samme. Dette er ikke bare inne i min kropp.

Noe bra har skjedd da, også i forhold til fibroen. Jeg var hos refleksolog i Kristiansand. (Bare spør så skal du få kontaktinfo) Hun var utrolig dyktig, og etter en runde, var smertene i hoftene mine borte. Og det er de som plaget meg mest. Jeg slet med å stå og sitte. Måtte legge meg ned flere ganger i løpet av dagen, for det gjorde så vondt. Nå har jeg ikke hatt smerter i hoftene siden jeg var hos henne.

Jeg har tenkt mye at energimangelen er det verste. Smerten klarer man liksom på et vis. Men det er så lett å mumle om når man ikke har smerter. Men jeg blir litt gal av manglende energi. Å jobbe et par timer, for så å måtte hjem og sove før jeg henter barna. Jeg hadde til og med en sovepause på jobb, den dagen jeg jobbet fullt. Man føler seg som et halvveismenneske. Å ikke orke mer enn bare det aller nødvendigste, og ikke det en gang hver dag, det gjør noe med deg som menneske. Enkelte dager har jeg plutselig litt energi, og jeg gjør alt jeg kan, vasker klær, rydder i for smått til barna, starter på større prosjekter som krever litt. Og brenner meg hver gang. For dagen etter må jeg betale for det. Hver gang. Så da sitter man der da. Med null energi, henda i fanget, apatisk blikk, halvåpen munn, og ser ut som en idiot mens man stirrer fortvilet ut over kaoset med påbegynt prosjekt man har satt i gang. Ja, jeg vet. Dette er nok ikke bare fibroen. Denne iveren etter å sette i gang med ting uten helt å tenke seg om. Jeg har flere fine diagnoser som gjør hverdagen min interessant.

Nå har det vært en stund uten noe særlig smerter, annet enn hodepinen som kommer med gøyalt vær. Men nå siste par ukene med alt det morsomme været, var de tilbake igjen. Jeg får lyst til å grave meg ned. Jeg gjør jo delvis også det. Litt jobb, så hjem og spise sterke smertestillende og sove noen timer, før mammadelen av dagen.Heldigvis er jeg velsignet med et sovehjerte som ikke ligner noen jeg vet om. Annet enn muligens tenåringsgutter, men de sitter gjerne oppe halve natta.

Det mest positive i hverdagen min, utenom jentene mine selvfølgelig, er kjæresten min. Han har ikke en eneste gang stilt spørsmål ved hvorvidt symptomene mine er reelle, aldri sagt at jeg klager. Han vil at jeg skal fortelle han når jeg har vondt, så han vet hva som skjer. Og han steller med meg. Lager mat til meg, sender meg i seng når jeg er sliten, og tørker tårene mine når jeg synes verden er dum. Jeg har vært utrolig heldig med han, og tenker å beholde han, for alltid. Alle burde være så heldige å ha en sånn som han.

Ønsket om å være frisk er der stadig. Redselen for at det aldri skjer, kommer oftere krypende. Må jeg være sånn for alltid? Skal jeg bare godta dette og gi opp? Det ligger ikke for meg å gi opp. Så det er ikke noe alternativ.

Jeg har fingre som er stive og vonde, noe som visstnok ikke hører til fibroen. For andre enn meg, tenker jeg. For jeg gidder ikke å ha noe mer. Og det er ikke leddgikt, for det er sjekket. Alt er sjekket. Alikevel er det lange perioder hvor jeg ikke kan strikke. Jeg kan såvidt skjære brød. Heldigvis har de maskiner til dette i butikkene. Etter at jeg la om kosten, ble det bedre. Nå har jeg klart å smøre skivene uten problemer. Men det at fingrene stivner til i dette været gjør hvert tasterykk til en påminnelse om at jeg ikke er frisk. Jeg er ikke typen til å gi opp. Det må finnes noe som hjelper, noe som virker. Jeg er villig til å prøve.

Om du vet om noe lurt, noe som kanskje har funket for deg, eller noen du kjenner, så vil jeg veldig gjerne høre om det. Jeg er våken nok til å ikke tro dere alle der ute er allvitende, og jeg vet alt dette med 'hør på legen din'. Men hvor mange leger anbefaler refleksolog, veganisme og yoga i behandlingen? Det er de tingene som til nå har fungert best for meg. Men jeg vil ha mer. Jeg vil ha alt. Jeg vil tilbake i 100% jobb, og ikke minst, 100% mamma.

Del dine tips med meg. Og del gjerne bloggen med noen om du vet om noen som har noen tips.

Ha en herlig en!