Hvordan føles det?

Tenk deg at du har influensa. Sånn skikkelig rett ut i senga - typen.
Så tar du bort den rennende nesa, halsvondten og hosten.
Ta bort feberen, men spar igjen litt av den følelsen av aldri å bli varm, noen kuldegysninger og en dæsj med varmebølger. Bare nok til at tanken overgangsalder streifer deg.
Behold bommulshodet. Følelsen av at tankene svømmer i sirup, og den manglende evnen til å huske hva du gjør  stående midt på kjøkkengulvet med tannbørsten i hånda.
Så tar du den dumpe følelsen av verkende feberkropp, den udefinerbare verkingen i alt fra ledd, muskler til hud, og så skrur du den opp noen hakk. Bare sånn at du lurer på om det virkelig går an å ha vondt i håret.
Behold den vedvarende hodepinen. Den du ikke vet om er på vei opp eller vekk, eller om den bare er der for å bli.
Og så skrur du energinivået ned. Sånn som det er på de dagene da det kjennes som en kraftanstrengelse å forlate senga for å gå på¨do. Når du kjenner mestringsfølelsen stige fordi du klarte å smøre deg en brødskive og spise den. Før du sovner sittende på en kjøkkenstol og ender opp med smør i panna.

Sånn føles det.
For meg. Enkelte dager.
Heldigvis ikke alle.
Men alt for mange nå i det siste.
Nå som jeg hadde bestemt at nå var jeg frisk. Nå kom våren og sola, og energien skulle stige i kroppen som sevja i trærne.
Det har ikke blitt helt slik. Ikke enda.
Snart håper jeg.

For oppe i all denne fantastiske helsesituasjonen, jobber jeg 60%, og har to små barn.
De synes det er litt stas når mamma er sliten, for da svarer hun ja til å se på litt Netflix. Jeg skal ikke reklamere. Jeg vil heller sende en stor takk til den slitne mammaen som fant opp Netflix. Hun var utslitt og ville sove litt lenger enn til klokka 6 på lørdags morgenen. Jeg er helt sikker. Det er en genial vinn - vinn situasjon. De får se på My little pony, jeg kan sove litt (eller besvime litt på sofaen, kall det hva du vil). Alle er fornøyde. Det beste er at den stopper om du ikke klarer å våkne igjen. Da kommer jentene og rusker i meg, "Mamma! Det står 'er du her enda'?"
Jeg flirer for meg selv når jeg har hatt noen gode dager, og mini lurer på om ikke jeg vil sove litt på sofaen. Hennes måte å spørre om å se litt på TV.

Men nå kom vinden. Og dager med snø. Snø og regn betyr smerte. Vind blåser ut energien som et stearinlys ved et åpent vindu. Poff! Verkingen kommer med på kjøpet, helt gratis. Skal det ikke snart ta slutt?
 For det gjør noe med hodet ditt å ha det sånn lenge av gangen. Jeg føler meg fullstendig ubrukelig som mennneske. Tunge tanker kommer automatisk snikende når man går for lenge slik. Når det å komme gjennom hverdagen krever to sovepauser. For å jobbe et par timer, og lage mat og ha ettermiddagen sammen med barna. Den logiske, fornuftige delen av meg sier at jeg må bare lytte til kroppen og hvile. Det som ikke blir gjort, går ingen vei. Men jeg sitter og ser ut over huset mitt og alt som burde og skulle vært gjort. Det er ikke nok å lage mat, ta oppvask og noen klesvasker. Da hoper det seg opp. Jeg er lei av å være hu late, rotete. Er det rart dystre tanker kommer snikende? Om hvor ubrukelig man er...

Jeg vet mange tenker (og noen sier det høyt) at man blir trøtt av å sove. At jeg burde holde meg våken, heller gjøre noe, så kommer energien.
Ja. Om jeg hadde vært frisk, er jeg helt enig. Om jeg hadde vært friskere, så virker det også delvis. Men sånn som formen er nå, virker det motsatt. Når jeg en ettermiddag har litt energi, og setter igang og får gjort litt selv om jeg er sliten, så betaler jeg for det neste dag. Det er som om batteriet mitt ikke virker skikkelig. Bruker jeg det før det er lada, nekter det å slå deg på igjen før det er ladet opp til et visst nivå. Minner om den gamle telefonen min. Den også kunne slå seg av selv om den var full av strøm.

Nei, se her da!
Jeg hadde et ganske kort og konsist innlegg i hodet. Før jeg begynte å skrive. Så bare tok fingrene over. Jeg ble rådet til å finne noe jeg liker å gjøre, her om dagen. Og gjøre det. Sånn for å få litt mer energi. Det var litt trist. For veldig mange av de tingene jeg liker å gjøre, gjør bare vondt om dagen. Som håndarbeid. Jeg liker å skrive og, det gjør ikke så vondt. Om det jeg har skrevet i dag er så veldig oppløftende, er nå en annen sak, men det hjelper å skrive det. Få det litt ut av hodet og på papiret. Og så er det helt sikkert noen andre der ute som kjenner seg igjen i det jeg skriver og kan kjenne litt trøst i felles skjebne. Og det er positivt. Og så håper vi energien kommer sigende. Med sola, varmen, og den fantastiske våren og sommeren jeg har sendt inn bestilling på.

Ha en feberfri en!