Om leger, vonde ord med spørsmålstegn, solskinn, barnelatter, stein og ord som faktisk blir lest.

Planen var at jeg skulle starte i hundre prosent igjen i mai. Eller, det er jo ikke helt riktig, siden jeg jo aldri hadde planlagt å bli syk. Jeg har også planlagt å bli frisk igjen, MANGE ganger siden jeg ble sykemeldt. Men altså, den siste planen var å være tilbake for fullt i mai. Slik gikk det ikke. Hva som skjedde, vet jeg ikke, men godt mulig været har noe å gjøre med det, for med snø og vind kom smertene tilbake, og energien avtok enda mer.

Jeg var hos legen. Jeg har en flink lege. Han har vært lege lenger enn jeg har levd, trur jeg. Han er smart, tidvis morsom, og veldig dyktig i jobben sin. Men noen ganger synes jeg han er slem. Bare fordi han gjør jobben sin. Da jeg forklarte hvordan jeg hadde det, tok han ikke fram spiss hatt og stav. Ikke reseptblokka heller, for den saks skyld. Han kom med noen dustete ord. Ord med spørsmålstegn bak. Ufør? ME? Jeg sa nei. Høyt og tydelig, sa jeg det. Muligens litt trassigere enn hva jeg ville. Helt klart med mer skjelving i underleppa enn hva jeg skulle ønske. Tårene var definitivt ikke ønsket. Men det kom litt overraskende på. Dette går over! Det fine været er rett rundt hjørnet. Jeg skal bruke sommeren til å oppsøke sol. Gjerne utenlands. Lade batteriene så de holder til langt ut i neste sommerferie. Gjøre alle de lure tingene og litt til. Kanskje gå på tryllekurs.
Han virket ikke videre imponert. Han skrev. Forklarte. Han måtte jo gjøre jobben sin. Det er jeg helt enig i. Så da skal jeg ta prøver. Masse prøver, for å finne ut hvilke sykdommer jeg ikke har. Det hadde vært fint om de fant ut at jeg manglet x som kan fås på resept, og så blir alt bra. Men jeg tviler. De har lett gjennom blodet mitt og mere til, flere ganger. Nå skal alt sjekkes. Ja ja. Jeg gjør det som trengs for å finne ut av dette. Eneste er at jeg er redd det ikke er noe svar i andre enden. Bare flere spørsmålstegn. Og så er jeg litt redd for at de finner ut at jeg har et eller annet farlig. Men så veldig farlig kan det ikke være. Jeg har to barn som ikke skal vokse opp uten meg. (Ikke diskuterbart!!)

Men i dag var det sol. I går fikk jeg gjort litt her i huset. Ikke masse, men jeg fikk unna litt av det som har hopet seg opp. Alikevel følte jeg meg ikke knust i dag. Det var sol, vindstille, og i morgen er det også fri. Vi drar på tur. Selvfølgelig kan resten av verden planlegge, så alle hadde planer, ingen var like spontane som oss. Men jeg fikk lånt med meg to barn. Ei venninne til hver av mine, og så dro vi ut på tur. Det fine med å ta med flere barn på tur, er at de fungerer som barnevakt. De puslet på, lekte, lo og koste seg. Jeg satt og nøt lyden, synet, sola, og matet med grønnsaker, kjeks og drikke når det trengtes. Ellers satt jeg på yogamatta på stranda. Mediterte litt, ladet steinene mine i sola og gjorde noe jeg ikke har gjort på flere år. Jeg leste en bok. Jeg startet på, og leste ferdig en bok i dag. Da jeg gikk på lærerskolen sluttet jeg å lese. Hvor bissart det enn høres. Hver gang jeg tok i en skjønnlitterær bok som ikke stod på pensumlista, fikk jeg dårlig samvittighet. Jeg har lest noen bøker etter det, men ikke mange, og ikke i et jafs. Om den var spesielt bra, vet jeg ikke. Den har vunnet priser og greier, men jeg er ikke veldig imponert. Annet enn over det faktum at jeg faktisk leste en bok. Ferdig. Jeg satt i ro lenge nok. Uten å sovne. Helt fantastisk. Kanskje den lille vinden jeg jobbet med å ignorere, hjalp.

Jeg tenker at legens ord skremte meg. På plass, skremte de meg. Jeg er så sta at jeg velger å tenke at jeg satte inn all min stahet der og da, i at jeg skal bli frisk. Fort. Veldig fort.
(Ikke påpek de kriminelt tydelige feilene i dette resonnementet. Jeg vet at om stahet alene kunne kurert dette, hadde jeg jo ikke vært syk lange stunda.)
Jeg kjente hvordan sola ladet meg opp i dag. Sola, barnelatteren, vannet, steinene, alt.
Synet av to små venninner som løper. Ei som faller, ei som setter seg på huk og trøster, hjelper opp, før de begge løper videre, leende. Sånt lader. Jeg sugde det inn. Velger å tro det hjelper. Velger å tenke at jeg skal klare å overvinne detta. Ikke tale om at jeg skal la meg begrense av en dustesjukdom, uansett hva den heter. Jeg nekter!