Først må jeg bare beklage til mine faste lesere. Jeg vet det er i alle fall ei som har savna meg. Det er nesten to måneder siden jeg har skrevet noe. Det er litt plagsomt for meg og, for det føles nesten som en liten opphopning av uskrevne tanker. Det skal jeg gjøre noe med nå.
Det har vært en del klaging fra meg en stund, og jeg liker ikke å være negativ. Nå har jeg jo masse bra i livet mitt, men det ekle fibroen kaster skygger over alt for store deler av det. Jeg tenkte jeg skulle vente til jeg utelukkende hadde noe positivt og gøy å melde, men den dagen ser ut til å vente på seg.
Så her er jeg. I min lille elendighet, hvor jeg egentlig i bunn og grunn har det veldig fint.
Jeg har vært delvis sykemeldt alt for lenge nå. Jeg tenker hele tiden at nå blir det bedre. Neste måned er jeg tilbake i 100%. Men det har ikke blitt sånn. Det plager meg mer enn jeg har lyst til å si høyt. Det skremmer meg. Det er vel noe av grunnen til at jeg ikke har skrevet også. Om jeg setter ord på det, blir det så mye mer virkelig. Men jeg vet at det er flere av dere som som har det på samme måte, og selv om jeg ikke ønsker dette for noe menneske, er det en liten trøst i å vite at det ikke bare er en selv som har det sånn. Jeg føler meg som en dust når det blåser eller regner og jeg blir helt ødelagt. Som om det er noe jeg finner på. Da er det en trøst i at andre med samme sykdommen opplever det samme. Dette er ikke bare inne i min kropp.
Noe bra har skjedd da, også i forhold til fibroen. Jeg var hos refleksolog i Kristiansand. (Bare spør så skal du få kontaktinfo) Hun var utrolig dyktig, og etter en runde, var smertene i hoftene mine borte. Og det er de som plaget meg mest. Jeg slet med å stå og sitte. Måtte legge meg ned flere ganger i løpet av dagen, for det gjorde så vondt. Nå har jeg ikke hatt smerter i hoftene siden jeg var hos henne.
Jeg har tenkt mye at energimangelen er det verste. Smerten klarer man liksom på et vis. Men det er så lett å mumle om når man ikke har smerter. Men jeg blir litt gal av manglende energi. Å jobbe et par timer, for så å måtte hjem og sove før jeg henter barna. Jeg hadde til og med en sovepause på jobb, den dagen jeg jobbet fullt. Man føler seg som et halvveismenneske. Å ikke orke mer enn bare det aller nødvendigste, og ikke det en gang hver dag, det gjør noe med deg som menneske. Enkelte dager har jeg plutselig litt energi, og jeg gjør alt jeg kan, vasker klær, rydder i for smått til barna, starter på større prosjekter som krever litt. Og brenner meg hver gang. For dagen etter må jeg betale for det. Hver gang. Så da sitter man der da. Med null energi, henda i fanget, apatisk blikk, halvåpen munn, og ser ut som en idiot mens man stirrer fortvilet ut over kaoset med påbegynt prosjekt man har satt i gang. Ja, jeg vet. Dette er nok ikke bare fibroen. Denne iveren etter å sette i gang med ting uten helt å tenke seg om. Jeg har flere fine diagnoser som gjør hverdagen min interessant.
Nå har det vært en stund uten noe særlig smerter, annet enn hodepinen som kommer med gøyalt vær. Men nå siste par ukene med alt det morsomme været, var de tilbake igjen. Jeg får lyst til å grave meg ned. Jeg gjør jo delvis også det. Litt jobb, så hjem og spise sterke smertestillende og sove noen timer, før mammadelen av dagen.Heldigvis er jeg velsignet med et sovehjerte som ikke ligner noen jeg vet om. Annet enn muligens tenåringsgutter, men de sitter gjerne oppe halve natta.
Det mest positive i hverdagen min, utenom jentene mine selvfølgelig, er kjæresten min. Han har ikke en eneste gang stilt spørsmål ved hvorvidt symptomene mine er reelle, aldri sagt at jeg klager. Han vil at jeg skal fortelle han når jeg har vondt, så han vet hva som skjer. Og han steller med meg. Lager mat til meg, sender meg i seng når jeg er sliten, og tørker tårene mine når jeg synes verden er dum. Jeg har vært utrolig heldig med han, og tenker å beholde han, for alltid. Alle burde være så heldige å ha en sånn som han.
Ønsket om å være frisk er der stadig. Redselen for at det aldri skjer, kommer oftere krypende. Må jeg være sånn for alltid? Skal jeg bare godta dette og gi opp? Det ligger ikke for meg å gi opp. Så det er ikke noe alternativ.
Jeg har fingre som er stive og vonde, noe som visstnok ikke hører til fibroen. For andre enn meg, tenker jeg. For jeg gidder ikke å ha noe mer. Og det er ikke leddgikt, for det er sjekket. Alt er sjekket. Alikevel er det lange perioder hvor jeg ikke kan strikke. Jeg kan såvidt skjære brød. Heldigvis har de maskiner til dette i butikkene. Etter at jeg la om kosten, ble det bedre. Nå har jeg klart å smøre skivene uten problemer. Men det at fingrene stivner til i dette været gjør hvert tasterykk til en påminnelse om at jeg ikke er frisk. Jeg er ikke typen til å gi opp. Det må finnes noe som hjelper, noe som virker. Jeg er villig til å prøve.
Om du vet om noe lurt, noe som kanskje har funket for deg, eller noen du kjenner, så vil jeg veldig gjerne høre om det. Jeg er våken nok til å ikke tro dere alle der ute er allvitende, og jeg vet alt dette med 'hør på legen din'. Men hvor mange leger anbefaler refleksolog, veganisme og yoga i behandlingen? Det er de tingene som til nå har fungert best for meg. Men jeg vil ha mer. Jeg vil ha alt. Jeg vil tilbake i 100% jobb, og ikke minst, 100% mamma.
Del dine tips med meg. Og del gjerne bloggen med noen om du vet om noen som har noen tips.
Ha en herlig en!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar