Drømmeprinsen min

Jeg bestilte en drømmeprins. En som har alle de kvalitetene jeg ønsker meg i en kjæreste, og som ikke har med seg de tingene som jeg ønsker å slippe hos en kjæreste.

Jeg ønsket meg, og bestilte. Og så levde jeg videre, vel vitende om at han ville dukke opp. Og der var han. Som lyn fra klar himmel. Jeg trudde jeg skulle måtte vente litt lenger.

Først kikke litt på avstand. Så skrive, bli kjent. Så treffes, tenkte det ville ende der. Men det gjorde det ikke. Alt falt på plass. Det var som lyn fra klar himmel. Selv om han virket perfekt på papiret, var det liksom litt for godt til å være sant. Og da er det som regel det. Bobla ville sprekke.
Men den gjorde ikke det. Den holdt. Og vokste seg større og sterkere.
Så kom ventetiden. Den lange. Nå kunne det roe seg ned og vi kunne tenke logiske tanker, og kanskje se at det bare var et blaff.

Men det er ikke et blaff. Vi snakket timesvis på telefonen og tiden krympet sakte men sikkert. Helt til dagen var her. Du var her.

Det føles bare helt riktig. Alt. Som to puslespillbrikker som smetter på plass. Som to gamle kjenninger som treffes igjen. Som du og jeg.

Ja, du kan si det går fort. Men vi har jo lært. Lært at gode ting ikke dukker opp på døra di hver dag. Så når det først gjør det, så griper man med begge hender og holder fast. Man gir da ikke slipp på slike fine ting.

Og nå er sommeren her. Den ligger der som et urørt landskap, et ubleket lerret. Klar for å fylles med alle de eventyr og minner vi bare klarer. Og når høsten kommer, ja, det tar vi når høsten kommer.
Fram til det skal jeg nyte sommerfuglene i magen, stjernene i øynene og smilet som stadig ligger på lur. Jeg føler meg så utrolig heldig.
Drømmeprinsen er kjærsten min.

Ha en fin en!

Snart...

Det nærmer seg. Jeg gleder meg. Jeg gleder meg. Det er ikke så lenge til.
Fredag er siste arbeidsdag. Torsdag siste dag med elevene.
Det er alltid rart. Og vemodig. Jeg prøver å ikke tenke på det.
Men før de går til ferie, er det en liten haug med ting vi skal rekke å gjøre. Rart at tiden skal gå så mye fortere på tampen av året.

Men det er godt å ha noe å glede seg til. Og det er ikke bare sommerferien jeg gleder meg til. Selv om jeg gleder meg veldig til den og. Kjenner meg klar til å legge bort klokka og alle MÅ-ting en stund. Nyte livet i sakte tempo, med mindre klær, mer is, bra folk og forhåpentligvis masse deilig strandvær.

Snart. Gleder meg til snart. Sånn at jeg konstant går med et smil i munnviken og litt lettere skritt. Det er godt å ha noe å glede seg til, glede seg over.
Snart.

Ha en fin en!

Siste helga før det braker løs...

Eller, det kommer vel til å brake litt denna helga og. Godt mulig jeg hører det helt hit. Det er Rockefestival i helga, så det er liv i gatene. Håper det blir bra vær.

Jeg skal rocke til spotify sammen med ungene mine her hjemme jeg. Det er bra det og. Og så skal vi bruke opp litt penger på å kjøpe inn litt klær de trenger. Og så skal jeg fortsette å hekle. Og forhåpentligvis bli ferdig så jeg kan levere det fra meg til mandag. Det hadde vært fint. Kjenner jeg er litt lei det etter alle de timene jeg har jobba med det og håpet å rekke å få det ferdig i tide.

Og om ei lita uke... så er det ferie. Starten på en deilig sommer. Gleder meg til alt det som ligger foran. Få, men gode planer. Ah.... kan nesten ikke vente.

Ha en fin en!

Sommerfester, vakre tegn og lyn fra klar himmel.

Og med ett ble jeg litt stille. Livet kom og tok meg med storm. Men her er jeg da. Sitter i sofaen og lar maten synke mens jeg kjenner kroppen dirre. Jeg er sliten. Møkk sliten. Men nå skal jeg lande, nyte og glede meg.

Denne uka har vært hektisk. Det har vært sommeravslutningenes uke. Først sommerfest i barnehagen på tirsdag, så avslutning med mini på onsdag, og i dag var det min klasse som hadde avslutnng. Sommerfester er koselig. De krever litt mer planlegging nå, enn den gang da jeg kjøpte en pakke pølser til grillen, og heller spiste noe annet selv senere. Har aldri vært stor fan av pølser.

Minstefrø sin avslutning var ferdig ordna. Vi kom, kjøpte ei pølse til hu og så på nydelige barn som sang. Og mammahjertet rant nesten litt over. Hun er trøtt og sliten. Men innimellom lyser hun litt ekstra opp, smiler mot pappaen sin og gjør "tegnet deres". Et "hemmelig" tegn som de har som betyr "jeg elsker deg". Jeg blir så utrolig rørt. Det er så koselig å se.

Så kommer storesøsters dag, og vi må ordne grillmat selv. Så mellom alle pølsene på grillen stod en alumniumsform med maiskolber, gulrøtter, squash, paprika og litt krydderier. Den så veldig fin og fargerik ut der den stod. Og vesle jenta mi var så flink som Reveenka i skuespillet. Blir jo bare så stolt. Og morsomt å se hvor stolt hun selv var.

Og i dag kom siste innspurt. Avslutningen hvor jeg må litt mer enn å møte opp. Filmen som skal vises, er mitt ansvar... Og uten å gidde å kjede deg med detaljene, kan jeg fortelle at jeg var litt svett og stressa før denne kvelden, siden det meste har gått litt skeis i det siste. Det hjalt kanskje ikke at jeg har sitti oppe til langt på natt hele uka for å bli ferdig med ene premien til loddsalget. Premien ble ikke helt ferdig. Men den blir det snart. Nå er den ferdig lodda ut, og jeg skal bare gjøre den ferdig, så kommer den hjem dit den nå hører til. Filmen virket, elevene var suverene som alltid, og rommet var fullt av blide folk og tomt for luft ganske raskt. Men det gikk. Det gikk fint. Blir så stolt av dem når de står der og viser seg fra sine beste sider. Har hatt de et år, men kjenner det kommer til å bli en trist dag til torsdag når vi sier farvel. Var ikke fritt for at jeg var tårevått rørt i dag. Man blir veldig lett glad i sånne fine folk som man tilbringer så masse tid med hver dag. Man tar de liksom med seg videre.

Jeg kjenner jeg er ganske mør og sliten nå. Men smiler. Smiler stort. Smiler nok litt større enn hva jeg pleier å gjøre. Har i grunnen gått og smilt litt fårete siden helga. Utrolig rart.

For en god stund tilbake la jeg inn en bestilling til universet (eller hva du velger å kalle det) om en drømmeprins. Ikke en slik som jentungen min stadig beskriver, men en slik en som jeg ønsker meg. Jeg var klar i hvilke egenskaper og kvaliteter jeg synes er viktig. Jeg husker jeg kom til utseende, og tenkte at det vet jeg jo ikke. Jeg aner ikke hvordan han ser ut, og jeg hadde ikke noen tenker om hvordan han burde se ut. Bortsett fra blikket. Han må liksom ha blikket. Og så tenkte jeg for meg selv, at jeg nok ville kjenne han igjen når han dukket opp. Og så sendte jeg bestillingen, og jeg var helt sikker på at jeg ville få det jeg hadde bestilt. Hvorfor skulle jeg ikke det?

På alternativmessa fikk jeg beskjed om at bestillingen min var mottatt, men at han ikke ville komme før om ca et år. For ikke så lenge siden fikk jeg ny beskjed om tre til seks måneder. Og jeg tenkte at det blir jommen fint. Fra august kan jeg da forvente at han snart dukker opp, tenkte jeg. Men man kan jo ikke slutte å treffe nye mennesker for det. Innimellom dukker det jo opp interessante mennesker. Noen ganger også på litt uvante steder. Og jeg har blitt så mye flinkere til å leve i flyt.

Så fra å skrive, til å møtes trenger ikke være noen stor greie. Møtes i virkeligheten, si hei, få en ny venn kanskje. Hvorfor ikke? Og når vi har reist halvveis dit allerede, kan jo han reise resten av veien i møte. Møtes et sted med masse folk for å fjerne litt av det skumle. Møtes sammen med mine venner, så er det i alle fall ikke skummelt. Eller ble det litt mer skummelt?
Jeg venta. Tenkte han ikke ville komme. Så på barna som lekte på lekeplassen. Lurte på hvorfor jeg gidder å utsette meg for dette her. For å kunne avskrive han vel, svarer jeg meg selv. For når vi treffes, vil han helt sikkert ikke være interessant lenger. Det vil gå over, men kanskje jeg får en ny spennende venn.

Men så kom han. Helt plutselig, fra et helt annet hold enn jeg hadde regnet med. Jeg så på han, skvatt litt og tenkte at ansiktet hans ikke ligna helt på bildene. Men da kan jeg få en ny, interessant venn tenkte jeg. Vi satte oss, prata også slappa jeg av. Lett å prate med, god ro. Jeg smilte. Detta kan jo bli hyggelig.

Og så tok han av seg solbrillene. Og der var han. De øynene jeg hadde kikka så mye på. Det blikket. Smilet ble større.

Og større...

...og mer fjortisprega...

Og det sitter fremdeles. Har sitti siden helga.

Godt å ha noen å prate med mens jeg sitter og hekler til langt på natt. Godt å ha noe å glede seg til. Godt å ha noen å glede seg over. Godt at livet kan by på slike overraskelser. Merksnodig hvor fort alt kan snu. Hvor fort du kan snike deg inn i tankene mine. I smilet mitt. I hjertet mitt.
Og det beste er jo at jeg ikke er alene om å smile fårete.

Og sommerferien nærmer seg. En liten uke igjen.

Livet er herlig!

Har jeg sagt at han er veganer? :P

Ha en fin en!

Påtrengende tomhet

Noen ganger har jeg så mye på hjertet at det renner litt over. Og bloggen blir oppdatert hele tiden. Hodet mitt bobler over av ting jeg har lyst til å skrive om, men det er liksom ikke helt tid og energi til det bestandig.

Noen ganger har jeg lite å si... eh.. ok, du lot deg ikke lure du heller?
Jeg har som regel mye rart på hjertet. Men det er kanskje ikke alt som egner seg på trykk.

Noen ganger er det så mye jeg skulle hatt lyst til å skrive om, at det bare stopper opp. Jeg orker bare ikke. Og så er det liksom ikke alt som egner seg som blogginnhold...

Hvor teit jeg synes enkelte er, f.eks. Kanskje ikke helt passende. Eller.... neeei. Vi lar det være med å si at hodet mitt er fullt av tanker som ikke egner seg så godt på trykk om dagen.

Men det er sol, snart ferie, og i helga blir det camping med barna og gode venner.

Livet er til for å nytes!

Ha en fin en!