Fort, fortere, forlova.

Noen ganger går ting litt fort unna i svingene. I blant er det for fort, andre ganger er fort bare helt riktig tempo.

Vi er på ei øy. Alene med fire fine, små frøkner. Uten strøm, vann eller fancy ting. Med krabber, sjokade, peanøttsmør og brennmaneter. Klokka er lagt bort. Knotten varsler leggetid. Døgnet er lyst, og sjøen holder 13 grader. Det er akkurat passe til at man klarer å skylle bort såpa man beleilig skrubbet seg med før man hoppet uti. Akkurat varmt nok til at leddene ikke stivner.

Det er kveld og vi mater de små. Jeg tråkker over gulvet for å hente et glass til ei lita ei og tråkker på et glasskår som hadde klart å lure seg unna da jeg feide opp etter en ulykke litt tidligere på dagen. Det sitter godt. Vi bruker tid. Makt. Tid, makt og pinsett. Men den vil ikke ut. Jeg kjenner den glipper pinsetten og det knaser. Jeg kjenner den skjærer seg lengre og lengre inn i foten. Da er det godt å ha en helt egen helt. En som bare tar tak i foten min og suger glassplinten ut. Jeg vurderte en liten stund å bli litt engstelig for det faktum at den ikke ville ut, og at vi var langt ute på ei øy. Men du gir meg slik en ro bestandig. Ingenting er farlig med deg.

Barna blir lagt. Det blir etter hvert stille. Du går på kjøkkenet. Jeg ligger på madrassen og kikker etter edderkopper mens jeg kjenner det dunker i foten.

Så kommer du ut. Du går ned på kne med en søtpaprikaring i hånda og frir.

Selvfølgelig svarer jeg ja. Uten å le. Som den mest selvfølgelige ting i verden svarer jeg ja. Uten tvil, uten latter.

Ringen varte ikke så lenge. Den måtte spises. Litt for å forsegle det hele. Spist er spist. Så da må det bare bli sånn. Forlova faktisk. Paprikaforlova med veganerkjæresten min.

Nå er paprikaen bytta ut med ekte ringer. Facebook er oppdatert, og mer ekte blir det vel ikke.

Fort? Ja, godt mulig. Men helt passe. Hva er det å vente på?
Du og jeg.

Ha en herlig en!