Velkommen til paradis

Vi har forelsket oss. Vi falt pladask. For plassen, for stemningen og for folkene.
I løpet av veldig kort tid har vi fått oss fast plass og campingvogn.
Vi fant ei vakker, eldre vogn og har døpt henne Clara. Hun er ikke stor, men full av sjarm. De som hadde henne før oss, har pusset henne opp, så hun er ikke en brun levning fra langt tilbake. Hun er lys og full av sjarm. Som du kanskje skjønner, har vi forelsket oss i Clara og.

Plassen er det jo ikke vanskelig å like. Det er jo nesten alltid sol her. Badstu og bademuligheter trekker ikke akkurat ned.
Vi dro jo herfra ene dagen, med planer om å returnere en uke senere med teltet vårt og to barn. Men vi kom tilbake dagen etter med telt. For da hadde vi allerede fått fast plass. Da vi kom over plassen, ble vi rent overveldet. Masse folk som kommer og hilser og gratulerer. Alle har hørt at vi har fått fast plass. Vi føler oss så velkommen som... vel, som ingen andre steder faktisk. Det ble ikke mange nettene i telt, før vi hadde ordnet oss vogn. Det er jo upraktisk nok, ikke hengerfeste på bilen min, så de vi kjøpte av kom og leverte den. Det som skjedde da var rett og slett rørende. Min kjære hadde pratet med en av de som har vært her lenge og kjenner til regler og slikt, så han skulle komme og hjelpe til å få vogna på riktig plass. Men da de kommer kjørende inn porten, kommer det folk frem fra overalt. Alle skal hjelpe til. Det tok ikke lange tida før vogna var på plass. Jekket og stablet og støttet etter alle kunstens regler. Alle er så hjelpsomme, hyggelige og blide. Vi føler oss så velkomne at det er rett og slett rørende.

Vi har jo noen barn. Så køyeseng og en rundsitter (som jeg har lært at det heter), vil ikke holde så lenge. Men det følger med et fortelt, som kommer om ikke så lenge. Så da må vi jo ha en platting å sette det på. Tror du ikke en av karene her kommer kjørende med et lass materialer som vi blant annet kan få, slik at vi har bjelker til å lage platting av. Hva gir du meg?
I tillegg kom ei av damene her, med innflytningsgave, og vi har fått låne et utebord.

Det sies at alt ordner seg for snille jenter. Jeg må ha vært ekstremt snill. Eller så er det folka her.
Vi har rett og slett kommet til paradis.

(Her skulle det komme noen bilder, men det funka dårlig fra mobil)

Nå er to små lagt etter en lang dag med masse god mat, kake og hyggelige folk. Og kjøring. Masse kjøring. Sliten og klar for å sove snart. Gleder meg til å våkne her i morgen. Godt det er litt igjen av ferien.

Den nakne sannhet

Naturister er folk som liker å gå nakne når det er naturlig. Og det finnes vel ikke noe mer naturlig enn å gå naken når man soler seg og bader. Eller pusler på med andre sommerlige sysler.

Tanken på å gå rundt naken med andre folk falt meg ikke helt inn andre steder enn i offentlige dusjer før i fjor. Ja, og hjemme hos meg selv da, men det teller liksom ikke. I fjor sommer tok min kjære meg med på naturistcamping. Vi hadde vært i Sverige, og det var varmt. Da passer det fint å stoppe og bade. Det var en litt skummel tanke, det å kle av seg alt blant fremmede. Jeg gruet meg meg fra håndklærne ble kjøpt i Sverige. Helt stille selvfølgelig, jeg hadde jo sagt jeg skulle prøve siden han hadde vært naturist i mange år.

Vi gikk påkledd fra parkeringen og ned mot badeplassen. Skummelt. Kom inn på badeplassen, forbi skiltet om tekstilfri sone, og ble litt småstressa. Ikke fordi det var skummelt lenger, mer fordi jeg følte meg teit med klær på blant alle de nakne folka. Vi kledde av oss og gikk og bada. Det er mye bedre å bade uten klær enn med. Og da jeg kom opp igjen, var det ikke lenger rart. Det er ingen som glor, alle er jo nakne. Det er ikke lenger noe å glo på.

Vi dro dit flere ganger. Tok med telt og var der en uke. Kom tilbake i år, leide hytte ei uke. Var på en annen strand og, men den er ikke like koselig. Grei nok, men mangla litt av sjarmen. På Sjøhaug er det rett og slett veldig koselig. Masse hyggelige mennesker og god stemning.

Det fine er at her er alle like. For å bruke orda til en av de faste her: "Her parkerer alle sine statussymboler, eller mangel på sådan, på utsiden."

Vi trives rett og slett så godt at vi vil ikke reise igjen. Man blir så godt mottatt at man vil ikke dra igjen.Vi hørte om noen som hadde solgt en campingvogn her veldig billig. Sånn at det kunne vi til og med fått til. Vi begynte å drømme. Folk viste oss rundt, pekte og forklarte, formidlet kontakt med folk som skulle selge. Og i løpet av noen dager, har vi ordnet oss fast plass her. Vi kjøpte oss telt i sommer, så nå har vi et telt stående på vår faste plass på Sjøhaug. Vi har blitt campingfolk. Vogn ordner vi etter hvert. Vi fant ut at det vi må skyte inn for å få til dette ikke var så mye mer enn hva det ville koste om vi hadde tatt med oss ungene og telta ei uke her. Nå har vi ordna så vi har tre uker her.

Vi har blitt campingfolk. På beste campingplassen. Vi er i paradis.

Regnværsdager

Det er sommer. Og jeg har bestilt fint vær. Sol, lite vind. Det var noen som ropte høyt om at vi skulle få den varmeste juli på 50 år. Jug!!! Alt sammen jug for å selge aviser.
Jeg hoppet glad og optimistisk inn til legen min og sa at nå skulle jeg bli frisk. Jeg var lettet over at noen av de skumle diagnosene han utredet for ikke var aktuelle. Og jeg hadde bestemt at kuren for min sykdom var en deilig sommer. Med sol, saltvann og smil. Varme og late dager med sol og sjø, måtte jo lade batteriene mine.

Men den norske sommeren består jo ikke bare av slike dager. Uansett hva meteorologene sier. Og lange, late dager kan man se langt etter med fire små frøkner. Men vi har jo tid uten barn og, der vi er bare to. Da kan vi ordne noen slike.

Jeg hadde bestemt at jeg skulle bli frisk i sommer. Jeg hadde bestemt at jeg skulle gjøre alle de lure tingene slik at kroppen min ble superglad og slutta å tulle med meg. Det var planen, men det er visst ikke alltid ting blir helt som jeg har planlagt. Dessverre.
Fortvilelsen min er stor. I dag er det overskyet. I dag har det regnet litt. Yr kalles det vel. Og kroppen reagerer med den gang. Jeg blir stiv og tung i kroppen. Hele meg blir øm og gåen som om jeg hadde vært våken i to døgn. Selv fingrene er vonde å bøye. Det er så utrolig kjipt. Den uka da det var flere dager med regn og overskyet, gikk det ikke engang over når sola tittet fram.
Nå har vi hatt en del fine dager. Varme, sol, sjø, badstu og null stress. Men allikevel. Den minste antydning til vind, skyer eller regn, så begynner kroppen å krangle. Det er så frustrerende at jeg har mest ikke ord for det.
Jeg lager meg litt skrekkscenarier av hvordan høsten vil bli når litt vind på sommeren kan gjøre så mye skade. Men jeg klarer som regel å skyve det unna. Jeg skal nyte sommeren og kose meg så lenge jeg kan, og så tar vi høsten når den kommer.

Og som et tips til neste regnværsdag bibliotek og bruktbutikk. Vi kan slå ihjel noen timer på biblioteket med barna. Lese litt, leke litt og finne flere bøker å låne. Sist vi var der, ble jentene intervjuet av en journalist mens vi var der. Bruktbutikker er alltid gøy. Der kan du få kjøpt lesestoff til stranden, nye leker til å holde ungene i aktivitet en dag, et nytt spill til kvelden, alt til en rimelig penge. Og man kan slå i hjel litt tid med å kikke på alt det morsomme, og bestemme seg for hva man vil bruke sine på forhånd tilmålte midler på. Litt lærdom i det og.
I dag var det sommer. I morgen skal det visst ikke være det lenger. Så får vi håpe jeg har lagret nok sol til å komme gjennom. Og så kan du jo ta deg en tur på biblioteket eller en bruktbutikk i morgen, om finværet uteblir der du bor.

Lese - skrive - lese

Jeg har alltid likt å skrive. Jeg har skrevet masse, og alltid hatt en tanke om at en dag skal jeg skrive noe som folk vil lese.
Jeg har lest masse. Jeg tilbrakte store deler av barndommen og ungdomstida på biblioteket og på rommet med ei bok. Alltid med ei bok. Det var ikke alltid jeg fikk tak i bøker som var for min alder, så jeg fant noen i bokhylla til mamma. Jeg fant etter hvert ut at det var lurt å ha papir og blyant ved senga, slik at jeg kunne skrive ned ord jeg ikke forstod og slå de opp dagen etter. Jeg har mange ganger stått humrende med ordboka i hånda på morgenene. Mora mi må jo ha trodd jeg var litt smårar. Men jeg skjønte jo at her er det noe artig, men jeg tok ikke spøken, siden jeg manglet ett ord. Og når ordet var på plass, kunne også latteren løsne.

Det var en fin tid. Jeg kunne flykte inn i bøkene når min virkelighet ikke var så attraktiv. Jeg har kanskje vel så mange minner fra bøkene jeg leste som fra min egen oppvekst.
Da jeg ble litt eldre, var det ikke nok å flykte inn i noe, jeg måtte også få noe ut. Jeg begynte å skrive dikt. Når jeg har lest de i etterkant, er de som en dagbok over følelsene mine. Det hjalp å skrive. Det lettet litt på trykket.

Jeg har alltid hatt en plan om at en dag jeg skal jeg klare å putte mine tanker ned i bokform. Det bor mange historier i meg. Alt fra dikt, noveller, til barnebøker ligger og kverner der inne et sted. Til og med selvbiografi har jeg faktisk tenkt på. Pompøst tenker du kanskje. Ja, helt klart. Men i gode stunder vet jeg at jeg har noe å fortelle som noen ville ha likt å lest. De tingene jeg har skrevet på bloggen som har fått best respons, er nettopp de tingene som sitter innerst inne i meg og som ville vært grunnlaget for å skrive ei slik bok.

På gode dager. På gode dager er jeg flink. På gode dager, er det ikke den ting jeg ikke kan. På gode dager vet jeg at jeg er god nok til å gjøre nettopp det. Sette i gang og gjøre noe med alle planene. Men man er da oppdratt i jantelovens ånd, er man ikke?

Jeg var vel ca 12 år da jeg leste Agatha Christie sine bøker. Jeg rev ut en side i en bibliotekbok der alle bøkene hennes stod, slik at jeg kunne krysse av etter hvert som jeg hadde lest de. Jeg fikk  ikke lest alle, men det var ikke mange om å gjøre. Barneavdelingen var utlest og jeg ble veiledet over i ungdomsavdelingen. De var opptatt av at jeg skulle lese ting som var rett for alderen. Men jeg hadde jo pløyet gjennom mammas bokhylle også. Hvor jeg oppdaget Agatha Christie, vet jeg ikke. Men jeg vet at jeg ikke hadde fått lov å lese det om mamma visste hva jeg leste. Hun stilte seg veldig kritisk til min begeistring for Ambjørnsen og Pelle og Proffen-bøkene. Jeg leste høyt for lillebror mens hun laget middag, og hun kom inn og lurte på hva i alle dager jeg leste for noe. Det der kunne umulig være passende, mente hun. Jeg var sterk uenig. Men jeg skjønte såpass at jeg holdt min senere fascinasjon for Casino-grøssere for meg selv.

Men tilbake til Janteloven, og hvordan jeg tenker at jeg en dag skal overkomme trangen til å være denne underdanig. Jeg har jo startet litt med denne bloggen. Jeg stikker hodet frem. Og selv om tilbakemeldingene ikke er så mange, ser jeg jo at folk er inne og leser, gang på gang. Så noe har jeg da å tilby. Etter at jeg startet å lese igjen i sommer, har jeg slukt noen bøker. Jeg har gjenoppdaget min kjærlighet til Erlend Loe, og jeg har lest litt ny litteratur. Den ene boka gjorde at jeg virkelig kjente troen på meg selv stige. Det var ei novellesamling av en kvinne. Og litt som med merkelig kunst, leste jeg mens jeg tenkte at om dette går som litteratur, da har jeg en strålende fremtid som forfatter. Om jeg da kommer meg over terskelen og klarer å sette i gang, vel og merke. Det er jo ikke noen selvfølge. Og det er jo ikke heller noen selvfølge at historiene inni hodet mitt fremstår like gode på trykk. Setningene kan på en måte være så fine og flotte i hodet mitt, men forsvinne litt i det de skal ned på papir. De blir forvirret og ord forsvinner, går seg ville eller endrer seg på vei ned. Men en dag. En dag. Det gjelder vel å ikke gi seg.

Og når historien har funnet sin rette språklige drakt, kledd seg med vakre setninger og ligger der under mitt smil, hva da? Det er jo ikke gitt at noen utgir det.
Men det er enda en lang vei dit. Enn så lenge skal jeg skrive og kose meg. Litt for dere, og litt for meg selv. Og lese. Humre meg gjennom siste par sidene med Erlend Loe, og hive meg over Frank McCourt. Sånn i første omgang. Har noen store fine bunker med lesestoff etter noen turer på bruktbutikker.

Kos deg med en bok i sola. Jeg anbefaler gjerne Erlend Loe. Hva som helst egentlig. Jeg har enda ikke blitt skuffet av han. Nå har jeg ledd meg gjennom to av bøkene i serien om Doppler. Den første leste jeg mens jeg gikk på lærerskolen. Den anbefales varmt. Boka altså.