Lese - skrive - lese

Jeg har alltid likt å skrive. Jeg har skrevet masse, og alltid hatt en tanke om at en dag skal jeg skrive noe som folk vil lese.
Jeg har lest masse. Jeg tilbrakte store deler av barndommen og ungdomstida på biblioteket og på rommet med ei bok. Alltid med ei bok. Det var ikke alltid jeg fikk tak i bøker som var for min alder, så jeg fant noen i bokhylla til mamma. Jeg fant etter hvert ut at det var lurt å ha papir og blyant ved senga, slik at jeg kunne skrive ned ord jeg ikke forstod og slå de opp dagen etter. Jeg har mange ganger stått humrende med ordboka i hånda på morgenene. Mora mi må jo ha trodd jeg var litt smårar. Men jeg skjønte jo at her er det noe artig, men jeg tok ikke spøken, siden jeg manglet ett ord. Og når ordet var på plass, kunne også latteren løsne.

Det var en fin tid. Jeg kunne flykte inn i bøkene når min virkelighet ikke var så attraktiv. Jeg har kanskje vel så mange minner fra bøkene jeg leste som fra min egen oppvekst.
Da jeg ble litt eldre, var det ikke nok å flykte inn i noe, jeg måtte også få noe ut. Jeg begynte å skrive dikt. Når jeg har lest de i etterkant, er de som en dagbok over følelsene mine. Det hjalp å skrive. Det lettet litt på trykket.

Jeg har alltid hatt en plan om at en dag jeg skal jeg klare å putte mine tanker ned i bokform. Det bor mange historier i meg. Alt fra dikt, noveller, til barnebøker ligger og kverner der inne et sted. Til og med selvbiografi har jeg faktisk tenkt på. Pompøst tenker du kanskje. Ja, helt klart. Men i gode stunder vet jeg at jeg har noe å fortelle som noen ville ha likt å lest. De tingene jeg har skrevet på bloggen som har fått best respons, er nettopp de tingene som sitter innerst inne i meg og som ville vært grunnlaget for å skrive ei slik bok.

På gode dager. På gode dager er jeg flink. På gode dager, er det ikke den ting jeg ikke kan. På gode dager vet jeg at jeg er god nok til å gjøre nettopp det. Sette i gang og gjøre noe med alle planene. Men man er da oppdratt i jantelovens ånd, er man ikke?

Jeg var vel ca 12 år da jeg leste Agatha Christie sine bøker. Jeg rev ut en side i en bibliotekbok der alle bøkene hennes stod, slik at jeg kunne krysse av etter hvert som jeg hadde lest de. Jeg fikk  ikke lest alle, men det var ikke mange om å gjøre. Barneavdelingen var utlest og jeg ble veiledet over i ungdomsavdelingen. De var opptatt av at jeg skulle lese ting som var rett for alderen. Men jeg hadde jo pløyet gjennom mammas bokhylle også. Hvor jeg oppdaget Agatha Christie, vet jeg ikke. Men jeg vet at jeg ikke hadde fått lov å lese det om mamma visste hva jeg leste. Hun stilte seg veldig kritisk til min begeistring for Ambjørnsen og Pelle og Proffen-bøkene. Jeg leste høyt for lillebror mens hun laget middag, og hun kom inn og lurte på hva i alle dager jeg leste for noe. Det der kunne umulig være passende, mente hun. Jeg var sterk uenig. Men jeg skjønte såpass at jeg holdt min senere fascinasjon for Casino-grøssere for meg selv.

Men tilbake til Janteloven, og hvordan jeg tenker at jeg en dag skal overkomme trangen til å være denne underdanig. Jeg har jo startet litt med denne bloggen. Jeg stikker hodet frem. Og selv om tilbakemeldingene ikke er så mange, ser jeg jo at folk er inne og leser, gang på gang. Så noe har jeg da å tilby. Etter at jeg startet å lese igjen i sommer, har jeg slukt noen bøker. Jeg har gjenoppdaget min kjærlighet til Erlend Loe, og jeg har lest litt ny litteratur. Den ene boka gjorde at jeg virkelig kjente troen på meg selv stige. Det var ei novellesamling av en kvinne. Og litt som med merkelig kunst, leste jeg mens jeg tenkte at om dette går som litteratur, da har jeg en strålende fremtid som forfatter. Om jeg da kommer meg over terskelen og klarer å sette i gang, vel og merke. Det er jo ikke noen selvfølge. Og det er jo ikke heller noen selvfølge at historiene inni hodet mitt fremstår like gode på trykk. Setningene kan på en måte være så fine og flotte i hodet mitt, men forsvinne litt i det de skal ned på papir. De blir forvirret og ord forsvinner, går seg ville eller endrer seg på vei ned. Men en dag. En dag. Det gjelder vel å ikke gi seg.

Og når historien har funnet sin rette språklige drakt, kledd seg med vakre setninger og ligger der under mitt smil, hva da? Det er jo ikke gitt at noen utgir det.
Men det er enda en lang vei dit. Enn så lenge skal jeg skrive og kose meg. Litt for dere, og litt for meg selv. Og lese. Humre meg gjennom siste par sidene med Erlend Loe, og hive meg over Frank McCourt. Sånn i første omgang. Har noen store fine bunker med lesestoff etter noen turer på bruktbutikker.

Kos deg med en bok i sola. Jeg anbefaler gjerne Erlend Loe. Hva som helst egentlig. Jeg har enda ikke blitt skuffet av han. Nå har jeg ledd meg gjennom to av bøkene i serien om Doppler. Den første leste jeg mens jeg gikk på lærerskolen. Den anbefales varmt. Boka altså.