Bursdagsbaluba!

I dag er det bursdagen min. De som digger det mest, er barna mine. De har gledet seg i mange dager, og det har vært storproduksjon av gaver. Lenge. Jeg fikk blant annet et stort perlet hjerte som mini hadde fått hjelp av alle vennene sine for å lage. Hun har gått og kvitret i hele dag. Hun har fortalt alle vi har møtt at jeg har bursdag. Hun har gratulert meg med dagen minst 17 ganger. Hun bare elsker bursdager. Og meg. Det har hun sagt ca like mange ganger. Tenk om vi alle kunne finne igjen den delen av oss. Den lille ungen som gleder seg vilt over bursdager. Ballong- og kakefølelsen, brus- og vennegleden. Når jeg ser på henne og hvor oppriktig glad hun er på mine vegne, blir jeg jeg rørt.
Jeg er heldig. Jeg er meget takknemlig. Og jeg blir ganske ydmyk.

Jeg blir 41 år i dag. Det er ikke noe å skamme seg over. Jeg er ikke 29. Langt i fra. Jeg er så glad for at jeg ikke er 29 lenger. Jeg kan forstå at folk synes det er rart at antall lys på kaka blir flere, når man ikke føler seg som tallene tilsier. Jeg vet ikke hvor gammel jeg føler meg. For jeg har jo aldri vært det før, så kanskje dette er følelsen av 41? Da jeg var mindre, tenkte jeg at 30 år, da var du voksen. 40, da var du litt gammel. Men jeg tror det har hjulpet at jeg har innsett at jeg aldri blir voksen. Det er et oppskrytt fenomen, som jeg aldri kan klare å passe inn i. Dessuten har jeg alltid blitt beskylt for å være yngre enn jeg er, så det har nok ikke helt tatt meg igjen enda.

Jeg er 41, og stolt av det. Alternativet er ikke noe å trakte etter. Mye bra folk har falt fra før de rakk å fylle 41. Jeg føler jeg har utrettet noe ved å komme hit. Ta ikke det fra meg. Det har kostet tårer, svette og blod. Skrubbsår på knær og hjerte, bare sånn for å halvsitere en gammel, god sang. Det at jeg har blitt 41 år betyr at jeg har klart det. Jeg har ikke gitt opp.

Dagen i dag startet tidlig. Jeg ønsket meg å sove lenge. Men da de kvitrende små hørte jeg var oppe på do, og inne og sa hei, var det gjort. Litt over sju stod to skjønne små ved senga mi, med ei brødskive. De ville gi meg frokost på senga. Etter det har jeg blitt overøst med gaver, kort, mat og snadder, og lovord. Jeg er heldig! Kollegaene mine tyvstartet før helga, naboen kom på døra med blomster, facebook er full og meldinger har kommet på telefon, snap og Vipps. Og med en liten bytur har jeg fått masse gratulasjoner live. Spesielt når mini forteller det til alle som ikke allerede vet. Kjente som ukjente. Vi måtte jo ut på Plaster, den ene lokale bruktbutikken og finne bursdagsgave. Det er nemlig veldig viktig. Der kan de synge hvis de ikke har nok penger, så kan de får råd. I dag sang innehaveren for meg. Vakkert!

Det er påskeferie. Opptil mange dager med ro og kos. Gjøre det vi vil, sånn ca når vi vil. Sove litt lenger, gå på ski, leke med noen, dra på harryhandel, bade på Rjukanbadet, spise god mat, spille mattespill og glo på Netflix. Det vil bli deilig. Håper solen kommer og at den forespeilede kulda uteblir. Litt lei av værforandringssmerter nå. Der er jeg gammel dame. Myyyye eldre enn 41, snart 87 tenker jeg. Men det kompenseres med å være så barnslig ellers, så da havner vi på 41.

Til deg som skammer deg over alderen din, slutt! Alternativet er intet å trakte etter.
Til deg som som misliker bursdager, se på de gjennom et barns øyne og gled deg!
Til deg som har bursdag i dag, jeg vet om i alle fall seks stykker, Gratulerer med dagen! Håper den har vært barnslig god!
Til deg som har gratulert meg, tusen takk!
Til dere som har delt, invitert, likt, vurdert, og kommentert hva du har gjort på siden og gruppa mi, tusen takk! Vinnerne
trekkes senere i kveld. Først skal jeg nyte litt stilletid i armkroken til kjæresten min.
Til deg som ikke har gjort noe av det i forrige punkt, men gjerne ville vinne gratis kortlegg, gå inn på siden og/eller gruppa mi og gjør det nå. Det er enda tid. :-)

Igjen, tusen takk til dere alle! Dere har gjort dagen min helt fantastisk! Dere er noen vakre fine vesner! <3

Ha en fortsatt god lørdag!

Takknemlighet - tillit - flyt. Hvordan få det du ber om.

Dere har alle sammen hørt om positive affirmasjoner. Om hvordan du kan tenke gode ting inn i livet ditt. Det er ikke tull. The secret er ingen hemmelighet.
Bare tenk på det. Du er sulten, og ser deg rundt. Hva ser du? Reklame for mat, folk som gomler på noe godt. Er du gravid ser du babyer over alt. Du skjønner hvor jeg vil.

Alt du sender ut av tanker, blir fanget opp og du får det du ber om. Jeg har tidligere lovet dere å gi dere oppskriften på hvordan du skal få det du ber om. Den kommer her i dag.

Forvent det beste. Vær åpen for at løsningen på det du ber om er annerledes enn det du hadde sett for deg. Universet (du må gjerne kalle det Gud, Allah, engler, himmelen eller noe annet, vi snakker om det samme her) jobber på sin egen fantastiske måte.

Du fortjener det aller beste. Det må du aldri tvile på.

Ha tillit til at det ordner seg, og slutt å tenk på alt som kan gå galt. For da går det galt.

Vær takknemlig. Takk for det du får. At du får ting, eller at folk er gode mot deg eller at det ordner seg når ting ser tøft ut, er ikke en selvfølge. Vis at du er takknemlig for det. Det holder å si takk. Det er slik at om man ikke takker for det man får, er det  ikke sikkert man får noe neste gang. Ville du fortsatt å gi gaver til noen som ikke viser at de setter pris på det? Som ikke kan si takk?

Når det er noe stort du ønsker deg, som f.eks en kjæreste, så vær klar på hva det er du ønsker deg. Hvilke egenskaper er du ute etter? Hva er viktig for deg? Siden universet ikke hører nektelser, så bruke positive formuleringer. Si hva du vil ha, ikke hva du ikke vil ha.
Lag deg en liste, i hodet ditt, eller skriv den ned. Tenk på den, grunn på den og når du føler deg fornøyd, sender du den. Sett deg ned, fortell universet klart og tydelig hva du ønsker deg. Og takk! Når du takker, sier du samtidig at du forventer at det ordner seg. At du fortjener det, og at du har tillit til at universet ordner ting på best mulig måte. Ikke bare på den måten du tenker det bør ordnes.

Og så kommer den viktige, vanskelige jobben. Ventetiden. Når du sender en bestilling, pleier du da ikke å gå og vente på hentelapp i posten? Du går ikke rundt og lurer på om sofaen du bestilte kommer, eller om du egentlig fortjener en ny sofa. Du går bare og gleder deg.

Og så kommer den. Det du ba om. Kanskje ikke på den måten du hadde forventet, men der er det. Muligens ikke til den tiden du så for deg, men den kom.

Husk å takke! For gaven, for din egen tålmodighet og tillit. Det er sjeldent feil å takke.

Jeg la inn bestilling på drømmemannen. Intet mindre. Jeg var lei av tullinger. Jeg var klar for drømmemannen. Jeg følte jeg virkelig fortjente det. Jeg la inn bestillingen og forventet at han dukket opp. Jeg møtte nye mennesker, og før jeg visste ordet av det, var han der. Nei, alt på lista var ikke der. Men det var tross alt drømmemannen, så det at han bor litt unna, det får vi bare tåle.

Jeg har full tillit til at universet hjelper meg når jeg ber om det. Jeg er takknemlig for at jeg blir passet på, og hjulpet, og jeg uttrykker det flere ganger om dagen. Jeg lever i flyt. Jeg sender ut det jeg kan av gode ting der jeg kan, jeg tar i mot det som kommer min vei, og jeg er takknemlig.

Så lett, så vanskelig, men så utrolig verdt det.

Takk for at du leste. Nå kan du formulere ditt ønske og se hvor fint det blir. <3

Kvinnedager

Det er ikke kvinnedagen i dag, men burde ikke alle dager være kvinnedager? For selv om vi har kommet langt, er det det fortsatt en lang vei igjen.

Jeg leser stadig ting som minner meg på hvor lang den veien er. Barn som giftes bort, sex trafficking, kjønnslemlestelse og #Metoo.

Det hele handler i bunn og grunn om en ting, kvinner er ikke likestilte menn. De er fremdeles sett på som underordnet og mindre verdt. I større eller mindre grad.  Og dette er verdt å fortsatt kjempe for. Ikke bare 8. mars, men hver dag. Bare se på pensjonsorningene...

Jeg liker å tenke at jeg kan gjøre en forskjell. Jeg liker å tenke at vi alle kan gjøre en forskjell. Og jeg liker å prøve å gjøre det. Kjønnslemlestelse, barnebruder og sex trafficking er ikke ting jeg føler det er så lett for lille meg å gjøre noe med. Men jeg deler ting, for å åpne øyne, signerer underskriftskampanjer og slike småting som kan bety noe om vi alle gjør det. Og for å hjelpe de som jobber med å endre det i større skala enn jeg kan.

Men jeg liker å ta ting litt videre. Hva KAN jeg gjøre? Hvordan kan VI i vår priviligerte del av verden gjøre en forskjell?

Jeg tror vi må starte der vi er. Noen er ute og gjør noe der det brenner mest, men vi er ikke alle der at vi kan gjøre det. Men det betyr ikke at ikke DU kan gjøre en forskjell.

#Metoo har lært oss at alt for mange kvinner har opplevd seksuelle overgrep. Vi snakker ikke om uønsket seksuell oppmerksomhet på et utested. Det er irriterende og høyst unødvendig, men det er ikke det det snakkes om her. Det er seksuelle overgrep og seksuell trakassering. Det er en holdning der ute som sier at vi må tåle det. At man skal ta det som et kompeliment. Som om det viktigste vi kvinner kan være, er attraktive.

Er det alt vi er? Vakre skapninger som eksisterer kun for menns nytelse? Noe pent å se på?
Jeg mener jo at det ikke er det. Men det er en veldig inngrodd holdning som det kommer til å kreve tid og arbeid å endre. Men jeg tror vi er på vei. Det finnes menn som ikke oppfører seg som neandertalere. Mange og. Men de som ikke helt har kommet ut av middelalderen trenger nok hjelp for å se hva det er som gjør deres holdninger avleggs og hjelp til å endre seg. For dette er noe som dessverre sitter dypt i mannskulturen. Nei, ikke hos alle. Men vi har vel alle opplevd hvordan menn kan snakke når de er i flertall, flåsete og gjerne har drukket? Humor sier de. Ja, kanskje. Mye er nok ikke ment som mer enn spøk, men har virkelig menn så dårlig humor? Det har jo blitt avslørt hva menn diskuterer på guttegrupper på nett. Og jeg personlig synes ikke voldtekt er morsomt.
Det er litt lett å avfeie det med at det er humor og morsomt. For ville du likt om noen snakket om dama di, datra di, eller mora di på den måten? Om svaret er nei, bør du ikke gjøre det med noen andre heller. Det er langt i fra alle menn som er en aktiv del av denne kulturen. Men for å få snudd det, trenger vi flere ting, tror jeg. Vi trenger at menn sier i fra til andre menn når de synes det går over grensa. Tenk om det var datra/dama/søstra/mora di det ble snakket om. Ville det da vært ok?

Vi trenger å oppdra kommende mannlige generasjoner til å vise respekt for kvinner. Og vi trenger å lære de at det å være en sterk mann, ikke handler om muskler, men hans evne til å kjempe for de han tror på. Og gi dem troen på menneskene.

Dette handler ikke bare om menn og kvinner. Dette handler om en samfunnsutvikling som er litt på villspor. Det er nok mye som bidrar til det. De unge har mer tilgang til informasjon, og ikke bare god informasjon, de kommer ikke inn på utesteder, så de er overlatt til hjemmefester med mindre kontroll, og foreldregenerasjonen vil ofte kompensere for manglende tid, med mer frihet. Og partyrape har blitt et begrep.
Jeg er ikke ute etter å rette noen pekefinger. Men jeg tenker at vi alle må ta et ansvar.

Så hva kan vi kvinner gjøre? Masse!
Vi kan si i fra om urett. Vi kan si i fra at vi ikke vil bli behandlet slik. Vi kan lære våre døtre at de ikke skal finne seg i det, og vi kan lære våre sønner å oppføre seg bedre.

Og så kan vi jo gjøre det veldig enkelt og starte med oss selv. Ofte er kvinner kvinners værste fiender. Ja, det mener jeg virkelig. Vi er fæle til å dømme hverandre. Vi trenger å støtte hverandre og hjelpe hverandre opp og fram. Vi blir ikke bedre av å trykke andre ned, men av å hjelpe andre fram.

Vi kan begynne med kropp. Det er utrolig mye fokus på kropp. Vi har et skjønnhetsideal som er skapt av homofile designere som liker unge gutter. Er det det vi vil strebe etter å se ut som? Unge gutter?
Det har blitt mer og mer vanlig med botox, brystimplantater og neseoperasjoner. Er det slik vi vil ha det? Jeg kjenner at det bryr meg veldig lite hva andre mennesker velger å gjøre med sin kropp, men liker ikke at unge mennesker skal føle seg presset til å endre kroppen sin for å ligne et ideal skapt av en kommersiell moteindustri og pornobransjen. Hvorfor tror unge mennsker at det er slik de bør se ut?
Kanskje fordi det er det de ser mest av, og det de sammenligner seg med. Sminkebrasjen må ha gode dager.

Men igjen, hva kan DU og JEG gjøre med dette?

Jeg dusjer naken i offentlige bad. Ikke i avlukke, ikke alene, og helt uten å prøve å gjemme meg bort. Jeg skifter i garderoben uten å være redd for å stå der naken. Uten redsel for at de små jentene skal se min ikke-modellkropp. Jeg husker tilbake til min barndom da vi var på badet. Hvor fascinert jeg var av alle de forskjellige utgavene kvinnekroppen kom i. Jeg husker jeg lurte på hvordan min kom til å se ut. Hvor lange pupper jeg ville få, og om magen min ville får mange krøller. Ville lårene mine få hull osv.
Hvis ikke dagens barn og ungdom ser andre nakne kropper enn de de møter i motebransjens glosserte og retusjerte magasiner, og pornoverdenens rompehullblekede og voksede verden, så er det det de vil sammenligne seg med.
Jeg liker bedre menneskekroppen når den kommer uretusjert og usminket. Jeg liker særtrekkene i et ansikt som har levd.

Jeg er oppdratt til å skamme meg over kroppen min. Fra mange hold og av mange grunner. Skam. Hele kroppen og alle dens funksjoner og lyster var forbundet med skam, tabu og ekle følelser.
Det har tatt tid, hardt arbeid mange skritt utenfor komfortsonen for å komme dit jeg er i dag. Og en del knall og fall. Selvfølgelig har jeg mine greier jeg og, men ingen skal lenger få meg til å skamme meg over egen kropp.

Mye av grunnen til at jeg har jobbet så hard for dette, er at jeg synes ikke det er greit. Spesielt etter at jeg fikk barn, var det ikke greit. Mine døtre skal ikke vokse opp og skamme seg. Og heller ingen av de barna og unge jeg møter på min vei, om jeg har noe jeg skal si. Og det hender det faktisk at jeg har.

Nå klarte jeg å skrive meg ut på en langtur igjen. Klarte du å holde følge?

Kjære medsøstre! La oss stå sammen. Ikke snakk ned om din søster, løft henne opp. Vær et forbilde for oppvoksende slekt. Vær stolt av din kropp, i all sin uretusjerte skjønnhet. Ikke gjem deg bort. Vis at vi kan stå sammen og gjøre en forskjell.

Og nei, alle menn er langt i fra monstre og neandertalere. Men noen få ødelegger for resten. Jeg har selv vært så heldig å finne en som gir meg troen på menneskeheten tilbake. Det er håp!

The never ending story

Noen ting går på konstant repeat. Husarbeid, klesvask og ting man må si til barna.
I helga var vi hjemme for å prøve å komme litt ovenpå med disse tingene. Noen ganger føler jeg at vi drukner litt i ting vi skulle gjort. Da er det alltid greit å ha en rolig helg hjemme. Sove lenge, spise god og langsom frokost, pusle på med klesvask, rydding og ordning. Og en liten tur på byen for å handle.

Jeg tenkte det ville bli helt herlig. Nå får jeg sovet ganske lenge, siden ungene mine klarer å slå på Netflix helt alene. Frokost spiser vi når mini kommer inn og sier hun er sulten.

Planen var å få rydda rommene deres. De var ikke alt for ille, så jeg tenkte det var en god ide. Da ville det være lettere å bli ferdige og alt skulle liksom bli så bra.
Yeah right!

Jentene mine leker utrolig fint sammen. De finner på de morsomste leker og kan holde på i timesvis. Spesielt om de ikke skal leke. Hele lørdagen ble en evinnelig repeat. Godt vi hadde avbrekk med en bytur ellers hadde jeg vel tørna. De ser på deg når du snakker. De nikker på rette stedene. De ser ut til å forstå. De ber om unnskyldning. De gjentar hva jeg forventer av de. Og ca tre og et halvt minutt senere er de tilbake på samme rom og ler og tuller.

Det er som med klesvask. Det er nesten uansett hva du gjør så blir du ikke ferdig. Med mindre du flytter til et varmt land og blir naturist. Hver gang du tror du ser enden på det, så får du rydda et barnerom eller to, og dermed er kurven full igjen.

Jeg arrangerte små leker på søndagen for å få fortgang på ryddinga. Satte klokka på ti minutter hvor de bare skulle rydde, uten pauser eller å jobbe i sakte film, så fikk de en capri sonne. Ja. Det hjalp litt. Men noen ganger lurer jeg på om man kan bli gal av å gjenta seg selv. At du har et visst antall av hver av de festlige tingene man må si hver dag, før man eksploderer, blir stum eller noe.

Ja, jeg vet. Jeg er pedagog, og burde vite detta. Spesialpedagog til og med. Men jeg skal love deg at det ikke alltid funker like flott når det kommer til egne unger. Da er det liksom ikke satt av tid til verken planlegging, foreldresamtaler (eller jo, jeg snakker en del med meg selv), eller utarbeiding av planer med mål og greier. For ikke å snakke om arbeidstiden, mangel på avlastning og null mulighet for avspasering. Joda, jeg planlegger, snakker med meg selv og andre, og man lager jo mål.

Målet er å oppdra selvstendige, lykkelige mennesker som tåler å leve i den virkelige verden som voksne mennesker. Men det er litt langsiktig. Det er så mange delmål på veien. Klare å kle på seg selv, smøre sin egen niste, hjelpe til å dekke et bord og rydde etter seg selv, kunne uttrykke følelsene på en egnet måte. Både de gode og de ikke så morsomme.

Men man vet liksom aldri. Man kan jo begynne å lure på om noe av det man prøver å lære de, går inn i det hele tatt, når man må gjenta de mest banale ting flere ganger om dagen. Men de er stort sett veldig flotte jenter, som oppfører seg bra ute blant folk. Som oftest. Ikke noe som er veldig uvanlig for alderen i alle fall. For det går over etter hvert at mini sier akkurat det som faller henne inn til hvem som helst, hvor som helst, sant? #flauinpublicmuch

Vel, igjen tok jeg en rundtur og endte bortimot ingen steder.

Men. Jo. Unger er stas. Og slit. Mest stas! Masse bekymring og en stor dæsj frustrasjon.
Og jeg VET at når de er så store at de ikke lenger bor her, så kommer jeg til å savne alle lydene og rotet. Selv de lydene som jeg nå innbiller meg at jeg aldri vil savne.

For jeg er verdens heldigste mamma. Og det er ein soga som aldri vil ta slutt.

Ha en fantastisk en!