The never ending story

Noen ting går på konstant repeat. Husarbeid, klesvask og ting man må si til barna.
I helga var vi hjemme for å prøve å komme litt ovenpå med disse tingene. Noen ganger føler jeg at vi drukner litt i ting vi skulle gjort. Da er det alltid greit å ha en rolig helg hjemme. Sove lenge, spise god og langsom frokost, pusle på med klesvask, rydding og ordning. Og en liten tur på byen for å handle.

Jeg tenkte det ville bli helt herlig. Nå får jeg sovet ganske lenge, siden ungene mine klarer å slå på Netflix helt alene. Frokost spiser vi når mini kommer inn og sier hun er sulten.

Planen var å få rydda rommene deres. De var ikke alt for ille, så jeg tenkte det var en god ide. Da ville det være lettere å bli ferdige og alt skulle liksom bli så bra.
Yeah right!

Jentene mine leker utrolig fint sammen. De finner på de morsomste leker og kan holde på i timesvis. Spesielt om de ikke skal leke. Hele lørdagen ble en evinnelig repeat. Godt vi hadde avbrekk med en bytur ellers hadde jeg vel tørna. De ser på deg når du snakker. De nikker på rette stedene. De ser ut til å forstå. De ber om unnskyldning. De gjentar hva jeg forventer av de. Og ca tre og et halvt minutt senere er de tilbake på samme rom og ler og tuller.

Det er som med klesvask. Det er nesten uansett hva du gjør så blir du ikke ferdig. Med mindre du flytter til et varmt land og blir naturist. Hver gang du tror du ser enden på det, så får du rydda et barnerom eller to, og dermed er kurven full igjen.

Jeg arrangerte små leker på søndagen for å få fortgang på ryddinga. Satte klokka på ti minutter hvor de bare skulle rydde, uten pauser eller å jobbe i sakte film, så fikk de en capri sonne. Ja. Det hjalp litt. Men noen ganger lurer jeg på om man kan bli gal av å gjenta seg selv. At du har et visst antall av hver av de festlige tingene man må si hver dag, før man eksploderer, blir stum eller noe.

Ja, jeg vet. Jeg er pedagog, og burde vite detta. Spesialpedagog til og med. Men jeg skal love deg at det ikke alltid funker like flott når det kommer til egne unger. Da er det liksom ikke satt av tid til verken planlegging, foreldresamtaler (eller jo, jeg snakker en del med meg selv), eller utarbeiding av planer med mål og greier. For ikke å snakke om arbeidstiden, mangel på avlastning og null mulighet for avspasering. Joda, jeg planlegger, snakker med meg selv og andre, og man lager jo mål.

Målet er å oppdra selvstendige, lykkelige mennesker som tåler å leve i den virkelige verden som voksne mennesker. Men det er litt langsiktig. Det er så mange delmål på veien. Klare å kle på seg selv, smøre sin egen niste, hjelpe til å dekke et bord og rydde etter seg selv, kunne uttrykke følelsene på en egnet måte. Både de gode og de ikke så morsomme.

Men man vet liksom aldri. Man kan jo begynne å lure på om noe av det man prøver å lære de, går inn i det hele tatt, når man må gjenta de mest banale ting flere ganger om dagen. Men de er stort sett veldig flotte jenter, som oppfører seg bra ute blant folk. Som oftest. Ikke noe som er veldig uvanlig for alderen i alle fall. For det går over etter hvert at mini sier akkurat det som faller henne inn til hvem som helst, hvor som helst, sant? #flauinpublicmuch

Vel, igjen tok jeg en rundtur og endte bortimot ingen steder.

Men. Jo. Unger er stas. Og slit. Mest stas! Masse bekymring og en stor dæsj frustrasjon.
Og jeg VET at når de er så store at de ikke lenger bor her, så kommer jeg til å savne alle lydene og rotet. Selv de lydene som jeg nå innbiller meg at jeg aldri vil savne.

For jeg er verdens heldigste mamma. Og det er ein soga som aldri vil ta slutt.

Ha en fantastisk en!