Kvinnedager

Det er ikke kvinnedagen i dag, men burde ikke alle dager være kvinnedager? For selv om vi har kommet langt, er det det fortsatt en lang vei igjen.

Jeg leser stadig ting som minner meg på hvor lang den veien er. Barn som giftes bort, sex trafficking, kjønnslemlestelse og #Metoo.

Det hele handler i bunn og grunn om en ting, kvinner er ikke likestilte menn. De er fremdeles sett på som underordnet og mindre verdt. I større eller mindre grad.  Og dette er verdt å fortsatt kjempe for. Ikke bare 8. mars, men hver dag. Bare se på pensjonsorningene...

Jeg liker å tenke at jeg kan gjøre en forskjell. Jeg liker å tenke at vi alle kan gjøre en forskjell. Og jeg liker å prøve å gjøre det. Kjønnslemlestelse, barnebruder og sex trafficking er ikke ting jeg føler det er så lett for lille meg å gjøre noe med. Men jeg deler ting, for å åpne øyne, signerer underskriftskampanjer og slike småting som kan bety noe om vi alle gjør det. Og for å hjelpe de som jobber med å endre det i større skala enn jeg kan.

Men jeg liker å ta ting litt videre. Hva KAN jeg gjøre? Hvordan kan VI i vår priviligerte del av verden gjøre en forskjell?

Jeg tror vi må starte der vi er. Noen er ute og gjør noe der det brenner mest, men vi er ikke alle der at vi kan gjøre det. Men det betyr ikke at ikke DU kan gjøre en forskjell.

#Metoo har lært oss at alt for mange kvinner har opplevd seksuelle overgrep. Vi snakker ikke om uønsket seksuell oppmerksomhet på et utested. Det er irriterende og høyst unødvendig, men det er ikke det det snakkes om her. Det er seksuelle overgrep og seksuell trakassering. Det er en holdning der ute som sier at vi må tåle det. At man skal ta det som et kompeliment. Som om det viktigste vi kvinner kan være, er attraktive.

Er det alt vi er? Vakre skapninger som eksisterer kun for menns nytelse? Noe pent å se på?
Jeg mener jo at det ikke er det. Men det er en veldig inngrodd holdning som det kommer til å kreve tid og arbeid å endre. Men jeg tror vi er på vei. Det finnes menn som ikke oppfører seg som neandertalere. Mange og. Men de som ikke helt har kommet ut av middelalderen trenger nok hjelp for å se hva det er som gjør deres holdninger avleggs og hjelp til å endre seg. For dette er noe som dessverre sitter dypt i mannskulturen. Nei, ikke hos alle. Men vi har vel alle opplevd hvordan menn kan snakke når de er i flertall, flåsete og gjerne har drukket? Humor sier de. Ja, kanskje. Mye er nok ikke ment som mer enn spøk, men har virkelig menn så dårlig humor? Det har jo blitt avslørt hva menn diskuterer på guttegrupper på nett. Og jeg personlig synes ikke voldtekt er morsomt.
Det er litt lett å avfeie det med at det er humor og morsomt. For ville du likt om noen snakket om dama di, datra di, eller mora di på den måten? Om svaret er nei, bør du ikke gjøre det med noen andre heller. Det er langt i fra alle menn som er en aktiv del av denne kulturen. Men for å få snudd det, trenger vi flere ting, tror jeg. Vi trenger at menn sier i fra til andre menn når de synes det går over grensa. Tenk om det var datra/dama/søstra/mora di det ble snakket om. Ville det da vært ok?

Vi trenger å oppdra kommende mannlige generasjoner til å vise respekt for kvinner. Og vi trenger å lære de at det å være en sterk mann, ikke handler om muskler, men hans evne til å kjempe for de han tror på. Og gi dem troen på menneskene.

Dette handler ikke bare om menn og kvinner. Dette handler om en samfunnsutvikling som er litt på villspor. Det er nok mye som bidrar til det. De unge har mer tilgang til informasjon, og ikke bare god informasjon, de kommer ikke inn på utesteder, så de er overlatt til hjemmefester med mindre kontroll, og foreldregenerasjonen vil ofte kompensere for manglende tid, med mer frihet. Og partyrape har blitt et begrep.
Jeg er ikke ute etter å rette noen pekefinger. Men jeg tenker at vi alle må ta et ansvar.

Så hva kan vi kvinner gjøre? Masse!
Vi kan si i fra om urett. Vi kan si i fra at vi ikke vil bli behandlet slik. Vi kan lære våre døtre at de ikke skal finne seg i det, og vi kan lære våre sønner å oppføre seg bedre.

Og så kan vi jo gjøre det veldig enkelt og starte med oss selv. Ofte er kvinner kvinners værste fiender. Ja, det mener jeg virkelig. Vi er fæle til å dømme hverandre. Vi trenger å støtte hverandre og hjelpe hverandre opp og fram. Vi blir ikke bedre av å trykke andre ned, men av å hjelpe andre fram.

Vi kan begynne med kropp. Det er utrolig mye fokus på kropp. Vi har et skjønnhetsideal som er skapt av homofile designere som liker unge gutter. Er det det vi vil strebe etter å se ut som? Unge gutter?
Det har blitt mer og mer vanlig med botox, brystimplantater og neseoperasjoner. Er det slik vi vil ha det? Jeg kjenner at det bryr meg veldig lite hva andre mennesker velger å gjøre med sin kropp, men liker ikke at unge mennesker skal føle seg presset til å endre kroppen sin for å ligne et ideal skapt av en kommersiell moteindustri og pornobransjen. Hvorfor tror unge mennsker at det er slik de bør se ut?
Kanskje fordi det er det de ser mest av, og det de sammenligner seg med. Sminkebrasjen må ha gode dager.

Men igjen, hva kan DU og JEG gjøre med dette?

Jeg dusjer naken i offentlige bad. Ikke i avlukke, ikke alene, og helt uten å prøve å gjemme meg bort. Jeg skifter i garderoben uten å være redd for å stå der naken. Uten redsel for at de små jentene skal se min ikke-modellkropp. Jeg husker tilbake til min barndom da vi var på badet. Hvor fascinert jeg var av alle de forskjellige utgavene kvinnekroppen kom i. Jeg husker jeg lurte på hvordan min kom til å se ut. Hvor lange pupper jeg ville få, og om magen min ville får mange krøller. Ville lårene mine få hull osv.
Hvis ikke dagens barn og ungdom ser andre nakne kropper enn de de møter i motebransjens glosserte og retusjerte magasiner, og pornoverdenens rompehullblekede og voksede verden, så er det det de vil sammenligne seg med.
Jeg liker bedre menneskekroppen når den kommer uretusjert og usminket. Jeg liker særtrekkene i et ansikt som har levd.

Jeg er oppdratt til å skamme meg over kroppen min. Fra mange hold og av mange grunner. Skam. Hele kroppen og alle dens funksjoner og lyster var forbundet med skam, tabu og ekle følelser.
Det har tatt tid, hardt arbeid mange skritt utenfor komfortsonen for å komme dit jeg er i dag. Og en del knall og fall. Selvfølgelig har jeg mine greier jeg og, men ingen skal lenger få meg til å skamme meg over egen kropp.

Mye av grunnen til at jeg har jobbet så hard for dette, er at jeg synes ikke det er greit. Spesielt etter at jeg fikk barn, var det ikke greit. Mine døtre skal ikke vokse opp og skamme seg. Og heller ingen av de barna og unge jeg møter på min vei, om jeg har noe jeg skal si. Og det hender det faktisk at jeg har.

Nå klarte jeg å skrive meg ut på en langtur igjen. Klarte du å holde følge?

Kjære medsøstre! La oss stå sammen. Ikke snakk ned om din søster, løft henne opp. Vær et forbilde for oppvoksende slekt. Vær stolt av din kropp, i all sin uretusjerte skjønnhet. Ikke gjem deg bort. Vis at vi kan stå sammen og gjøre en forskjell.

Og nei, alle menn er langt i fra monstre og neandertalere. Men noen få ødelegger for resten. Jeg har selv vært så heldig å finne en som gir meg troen på menneskeheten tilbake. Det er håp!