Å lese en person er ikke så veldig ulikt. Man legger sammen små tegn til større enheter og legger sammen dette til en mening.
Kineserne har tradisjon for ansiktstolkning. Man leser personligheten til et menneske ut i fra ansiktstrekk, hodeform, ører og nese.
Håndanalyse er kunsten å lese hvem du er og gjerne fremtiden din ved å bruke linjene og bergene i hånden din.
I begge disse kan man lage seg kart og forklaringer over hvilke fysiske trekk som forteller om hvilke personlighetstrekk på hvilke måte.
Da jeg var yngre, var det helt naturlig for meg å se spesielt sterke personlighetstrekk på folk. Om man har opplevd stor sorg, eller er spesielt slem, vistes like godt som øyenfargen. Jeg oppdaget tidlig at dette ikke var noe alle så, og at jeg ikke burde snakke så høyt om det. Jeg var i grunnen rar nok, om ikke jeg skulle legge dette til lista. Jeg la mye av det bort, men det ville liksom ikke holde seg skjult, så det har kommet fram flere ganger opp gjennom årene.
Jeg husker første gang jeg gjorde en reading ved hjelp av et bilde. Jeg var vel 16 år, på sommerferie hos søsteren min, og hadde funnet ei ny venninne. Hun og jeg var på besøk hos nabogutten hennes. Vi satt på rommet hans og hørte på musikk og slik. Han var ekstra opptatt av henne, så jeg tok tak i en katalog som lå der, og begynte å bla i den. Dette var en skolekatalog han hadde fra han gikk på folkehøyskole. Jeg vet ikke hva det var, men jeg stoppet opp ved et bilde og begynte å fortelle om den personen. Han kikka på bildet og lurte på om jeg kjente personen. Det kunne jeg avkrefte. Han så liksom bare sånn ut, sa jeg. Jeg bladde videre, stoppet ved et nytt bilde og gjorde det samme. Han var like imponert. Jeg gjorde det vel en eller to ganger til før jeg startet på begynnelsen og fortalte om hver eneste person i boka. Og alt stemte. Vi syntes jo det var hysterisk morsomt. Så det første jeg gjorde da jeg kom hjem til søsteren min den kvelden var å fortelle at jeg var synsk. Nabogutten og jeg lo og fortalte om hvor synsk jeg var. Vi fant det veldig underholdende. Søsteren min hadde en kamerat på besøk da, og han kikket rart på søsteren min og lurte på om jeg ikke visste det. Ingen lo lenger. Visste hva? Jeg ble litt nervøs. Her fjaset vi og jeg er stolt av mitt nyoppdagede talent og mannen snakker som om det er hemmeligheter ute og går. Hun vet vel at hun er av slekta, lurte han. Ja, det visste jeg jo, sier søsteren min. Ja, og det er jo i den alderen det kommer, fortsatte han. Du er vel rundt 16, spurte han. Hva kommer? Jeg begynte å bli litt nervøs. Evnene, fortalte han. Siden jeg var av slekta (altså av sigøynerslekt) så kom man gjerne til evnene sine i denne alderen. Jeg ble litt forvirret men følte meg litt spesiell på en måte. Jeg skulle få evner. Så dette var evnene mine. Det hadde vært morsommere å kunne fly, men men.
Siden folk flest blir litt skremt når man kan fortelle hvem du er ved å se på deg, prøvde jeg å legge det vekk. Men innimellom har det kommet fram. I perioder av livet mitt har det trengt seg på som en løvetann gjennom asfalten. Det må ut.
Og nå har jeg sluppet det ut. Det er ikke slik at jeg vet alt om noen ved å se de. Jeg har bedt om å bli skjermet fra det. Jeg tar ikke inn informasjon om folk med mindre jeg trenger det. Altså om noen ber meg om det, som når de ber om en reading, da kan jeg gå inn og lese en person. Og da kommer heller ikke alt opp. Det er litt finurlig lagt opp. Man får bare den informasjonen man trenger. Det du trenger for å komme deg videre der du er nå. Det holder. Jeg vil heller ikke se ting jeg ikke kan gjøre noe med. Så det jeg ser er ting som du trenger å høre for at du skal kunne komme deg videre på din vei, der du er nå. Litt enkelt forklart.
Hvordan jeg gjør det, vet jeg egentlig ikke. Jeg bare vet, noen ganger kommer det masse klar og tydelig informasjon, andre ganger er den mer vag. Og noen få ganger kommer ingenting fornuftig i det hele tatt. Det er litt frustrerende. Men jeg regner med det er en grunn til det og. Det er vel der jeg er i prosessen. Jeg vil lære mer om hva jeg kan gjøre når det stopper opp, eller når jeg bommer. Hva er grunnen, og hva gjør jeg for å snu det rette veien? Gleder meg til å utforske veien videre.
Noen mennesker klarer ikke å lese ansiktsutrykk. Tenk deg at du ikke vet hva det betyr når et menneske har smale øyne, blottede tenner og smal, lang munn. De små tegnene i et ansikt som forteller om du er sint, glad, trist, redd eller nervøs. Hva om du ikke forstod dem? Du kan nok lese de. Noen er bedre på å lese de nyansene enn andre. Flinkere til å legge merke til det lille draget over ansiktet før smilet kom. Flinkere til å tolke hva det kan bety. Det er utfordrende å sette ord på hvordan man kan se på en person at de er betenkte. Prøv å forklar det for deg selv.
Jeg er bare litt ekstra god på å tolke slike tegn.
Vi er flinke til forskjellige ting. Jeg ser ikke på det jeg gjør som noe hokus pokus. Noen ganger synes jeg det er like lett som for de fleste av oss å se at ei smilende jente er blid. Det er nok litt flere ting enn ansiktstrekk jeg leser, men jeg vet ikke hvordan jeg skal forklare det. Kanskje jeg bare var en kinesisk ansikstsleser i et tidligere liv, og glemte å legge fra meg kunnskapen? :-D
Dette ble en lang vei med mange stikkveier, uten at jeg føler jeg kom helt i mål. Håper du ble noe klokere. Og er det noe du lurer på, så må du bare spørre.
Ha en smilende kveld!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar