Kan ikke våren komme til meg...

...så må jo jeg dra til våren.
Så det gjorde jeg i dag.
Jeg satte meg i bilen og kjørte til våren. Gikk i den, lyttet til den, så på den, luktet på den og nøt den.
Og det var veldig deilig.

Det skal innrømmes at jeg hadde mye mer lyst til å krølle meg sammen ifosterstilling på sofaen. Men jeg tenkte at siden jeg gjorde det i går, skader det ikke å prøve noe nytt i dag. Og jeg kunne jo altids gjøre det etter at jeg hadde møtt våren.

Det hjalp. Både det å ligge på sofaen i går, og vår i dag. Ikke vet jeg. Men i dag skrek jeg ikke litt en gang da jeg tok på meg jakka. Jeg har vasket mer enn en klesvask, og gitt kurs i vårt nye familiemedlem, Gunther. Han er liten, rund, rød og brummer. Olga skal på dynga i morgen. Eller returen da. Hun har gjort sin plikt og vel så det. Så i dag fikk mini kurs i å bruke han. Vi kjøpte til og med noen rosa kuler så det lukter sommerblomst når Gunter brummer rundt i krokene. Jeg fryyyyder meg. Olga er veldig stor, tung, og suger dårlig. Hun var et flott stykke i sin tid, men det er en stund siden. Vi arvet henne, og nå er det på tide at hun får hvile. Takk for alt Olga.

I dag skal jeg vise dere noen bilder av mitt ladested. Eller ett av dem. Jeg har et par fine. I dag satt jeg lenge og bare nøt sol, lyden av smelting og is som knakk, lukten av snø, synet av i som dryppet, små insekter som våknet til liv, og stein. Masse stein.
Da jeg var liten samlet jeg masse på stein. Alle de fine hvite, rosa og glitrene stenene jeg kunne finne. Jeg har nok ikke blitt så stor... Glatte, rette, glitrende og med farger som jeg virkelig skulle ønske jeg hadde kamera til å fange.
Jeg måtte leke meg litt, og noen ble til og med hjem.

Og i morgen.... da skal jeg ikke ha noen planer. For når jeg klare å sette meg et mål, og nå det i dag, så skal jeg virkelig ikke være storforlangende.

Og her har du litt bilder.
Nyt våren.

Ja, og så så jeg hestehov. Flere. Men det var ikke mulig å stoppe der, så det ble det liksom ikke bilde av.

                        Den toppen der er jo bare vakker.

 Her er et av de stedene jeg liker å dra for å finne ro.

   Det smelter

     Og jeg må jo bare leke meg litt med steinene.

  Flotte røtter. Et deilig tre å slå seg ned ved.

Hva nå?

Så sitter jeg her og tvinner tommeltotter da. Det er så utrolig masse jeg skulle ha gjort. Som jeg skulle ønske jeg orket og klarte. Men det jeg nå skal øve meg på, er å skynde meg langsomt. Burde satt i laderen tidliger, men men. I dag har jeg tilbrakt dagen på sofaen. Jeg har levert og hentet barn, handlet, laget mat og ryddet ut og inn av oppvaskmaskina. Og satt på en klesvask. Og resten har jeg brukt på å ligge på sofaen. Sovet, og sett på Netflix. Helt utslitt.

I morgen kan det hende jeg klarer å ordne to klesvasker. :-P Eller ikke. Kanskje jeg sover litt mindre. Det beste hadde vært om jeg orket å ut og gå en tur. Det hadde sikkert vært bra.

Hmmm... kanskje det er det jeg skal i morgen. Gå ut og få meg en tur, frisk luft og lade litt. Så kan jeg heller sove på sofaen etterpå om jeg blir helt tømt.

Og om jeg skriver det her, og du leser det, så har jeg liksom litt forpliktelser også. Hmmm.... ikke dumt.

Om det er fint vær da. Med vind eller regn, takler jeg det ikke. Da er det ille nok å være inne. 

Hehe. Da er du bra sliten når tanken på å gå en tur virker som en stor oppgave, og ikke bare kos.

Litt gåen i hodet av å ikke makte. Små skritt. Ett etter ett. Det gjelder å ikke gi seg.

Og jeg har bestemt at siden jeg ikke er på jobb, kan jeg like gjerne ha vondt og nekter å spise smertestillende. Hurra for gode ideer. Om ikke hodepinen er vekk i morgen, ryker nok den ja.

Til slutt vil jeg bare informere om at sånn her blir du om du sitter alene med ditt egne slitne hode for lenge. Det kan umulig være bra! :-D :-D

Håper du har en bedre dag enn meg!

Bråstopp...igjen

Våren er ikke nødvendigvis noen artig årstid. Med alt det teite været, følger det med en del smerter. Har gått med nesten konstante smerter i nooen uker nå. Det hjalp ikke nevneverdig at det elevene ville ha meg med på laget sitt på stafett i forrige uke. Jeg løp, jeg falt så kort jeg er, og fremdeles har jeg store smerter i armen. Herlig! Har knasket en del smertestillende av heftig sort nå i det siste, og jeg tror kanskje det er de som gjorde magen min helt gal. I dag sa det stopp.
Legen sa 14 dager. Prøver er tatt, og jeg krysser fingrene for at D-vitamintilskudd er alt som skal til for at muskelsmertene forsvinner. Ja, jeg vet, det er mer som ligger bak enn vitaminmangel. Men tenk så gøy om det var det som skulle til.

Siden jeg er veganer, må jo kostholdet mitt være grunnen til alle mine plager. Nå ble jeg faktisk veganer pga sykdommen min. Og det hjalp. Selv om jeg ikke er frisk.
Nå var vel legen min mer ute etter å finne løsninger enn noe å skylde på men... Kjenner jeg blir litt aggressiv. Jeg har over snittet kunnskap om kosthold, og spiser nok sunnere enn de fleste, selv om det selvfølgelig kan være ting jeg mangler. Jeg tar tilskudd, men ikke slavisk. Mer sporadisk egentlig.

Men da var det 14 dagers stopp. To uker med å lytte litt bedre til kroppens signaler. Er redd det denne gangen trengs en par tre dager med bare soving og hvile. Desverre. Men jeg skal nok klare å hente meg inn igjen denne gangen også.

Det er bare så kjedelig at jeg lar det gå så langt  før jeg drar i bremsen. Hele meg gjør vondt og jeg har mest lyst til å krabbe sammen i fosterstilling og gråte meg i søvn. Men det er ikke mulig med to unger. Ikke er det vel veldig effektivt heller.

Veeeel, det er i motbakke det går oppover.

Ha en fin dag!

Smerter - kan man bli vant til dem?

Jeg trudde jeg hadde svaret. Jeg er liksom ganske vant med å ha smerter. Og de smertene jeg er vant til, er jeg på en måte vant til å takle. De er slitsomme når de er langvarige, men jeg kan liksom leve med de. Det er nå det kommer nye, annerledes smerter at alt blir litt aaaarrrrgggg.
Jeg vet ikke hva jeg skal kalle det. Nå har jeg gått i litt for lang tid. Og blir mest tussete. Først var det et par uker med de vanlige småsmertene, hodepinen og slitenheten. Med en påskeferie oppi. Det var noen topper,, hvor jeg måtte ty til litt skikkelig medisin. Men så gir det seg ikke. Nå har jeg hatt fire dager hvor det har vært skikkelig kjipt. Masse vond, og på toppen av det klarte jeg å falle og slå meg på torsdag. Det gjorde ikke saken bedre. Så nå sitter jeg her da, og lurer...

Jeg får jo nesten litt panikk av dette. Det å ha sterke smerter over lengre tid klusser med hodet. Jeg slapper ikke av, selv små ting blir slitsomt, man føler seg som en dust når det er kjempevanskelig å utføre dagligdagse oppgaver som en ellers ikke tenker over en gang. Som å knyte skoene. Det har vært en utfordring noen dager.

Forrige dagen hadde jeg en så kjip dag at jeg nesten ikke klarte gå. Da føler man seg liten da.

Kan man virkelig bli vant til detta? For i dag kjenner jeg at jeg misliker meg selv, hardt. Jeg har mest lyst til å krabbe under dyna og bli der til det går over. Men det funker jo ikke.

Jeg er heldig da. Jeg har en kjæreste som sender meg inn for å ta medisin, kommanderer meg på sofaen og vekker meg med ferdig middag. Som masserer meg, passer på meg, trøster meg, gjør ting jeg sliter med for meg og er bare god. Jeg er heldig. Men så blir jeg jo redd han skal bli lei av detta og da. At han skal syntes jeg er vanskelig å være sammen med. Jeg synes på dager som dette at det er vanskelig å være sammen med meg. Men jeg kan jo ikke bare gå fra meg heller. Hva skulle jeg gjort da liksom :-P

I dag har jeg fått helt nye og spennende ubehag i tillegg til smertene og. Det minner om et angstanfall sånn kroppslig, men uten selve angsten. Merkelig. Mulig kroppen min bare er litt sliten av å ha vondt.

Men til dere som klarer å leve med dette, hva gjør jeg? Blir jeg noen gang vant til detta? Hva gjør jeg i såfall for å bli det? Noen som har funnet noe som virker?

Hjertesukk og klagesang fra fibrotrollfange.

Påskeferieparadis... eller noe.

Jeg bor nede i en litt mørk og dyster dal omgitt av høye, solfylte, snødekte fjell. Et sted med billige hus, leiligheter og med ferie- og søndagsåpne butikker. Et turistparadis. Der bor jeg. En liten kjøretur i den ene eller andre retningen, mest oppover i svingete veier, fører deg til et sted stappfullt av folk på jakt etter sol og skiføre. Bortover og nedover.

Jeg vet om folk som har brukt 20.000kr for en helg på hytte med skipass for seg og sine. Vi brukte ingenting vi. Eller, vi hadde med mat, og vi har vel brukt noen kroner med diesel på bilen for å komme oss opp. Men ellers var det ganske billig. Det var til og med gratis utleie av slalåmutstyr for de minste barna.

Påskeferien i år kom med ganske deilig vær. Jeg synes ferien gikk veldig fort, og kunne godt hatt mer, men når jeg tenker meg om, har vi rukket ganske mye. Vi startet med bursdagen min. Jentene vet å feire. Så tok vi en tur til Moss for å se til campingvogna. Den stod det bra til med. Litt kald å sove i enda, men det er ikke så lenge til vi flytter inn der for sommeren. Gleder meg!
Dagen etter gikk turen til Sverige. Soyamelklageret i kjelleren var tomt, og nye forsyninger trengtes. Jommen klarte vi å fylle opp matboden med ost, pålegg, snop og drikke. Og fryseren ble litt mer innholdsrik den og. Deilig. Utvalget blir bedre og bedre i butikkene her. Og spesielt vil jeg skryte av min Kiwibutikk. De tar inn alt mulig av det jeg ber om, om det står på lista over ting de kan ta inn. Og nå har jeg spurt om så mange ulike veganske varer, at jeg tror de sjekker alle lister over nye ting og tar inn. De kommer i allefall og forteller meg om ting de har fått, som jeg ikke har visst at har kommet. Så om du har lite utvalg av veganske varer, så spør betjeningen om de kan ta inn for deg. De har masse gøy i sitt valgfrie sortiment.

OK, det var en liten digresjon. Dagens reklame.
Med kjelleren full og mat, og litt smalere konto, var det klart for påskekos. Først sendte vi jentene mine på en liten ferie til bestefarhuset. Med snøhulebygging, skigåing og besteforeldrekos på menyen. Da hadde vi en hel ettermiddag og kveld med bare kjærestetid. Dagen etter dro min kjære ned til det blide sørland for å hente jentene sine. Og jeg hadde hele dagen helt for meg selv. Stillheten var øredøvende. Måtte sette på musikk.
Men det varte ikke lenge. Med fire jenter i hus er stillhet noe skremmende man bør frykte.  Med fire jenter i hus er det stadig noen som er uenige, ikke føler de får bestemme nok osv.  Og de er gode til å si i fra. Og så har de slike høye, tynne, pipete stemmer som de tror vekker sympati. Sånne som går veldig opp på slutten av setninger og noen ganger alle ord.  Slike som de bruker fordi de tror det gjør dem søte som kattunger eller noe. Sannheten er at den frekvensen virker litt som en hundefløyte på meg. Den treffer en nerve som gjør meg litt irritert, småkvalm og langt i fra "ja-modus".  Siden det aldri har fungert, skjønner jeg ikke helt hvorfor de fortsetter med stemmen. Men det er vel en sånn jenter-i-en-viss-alder-stemme. Håper den alderen snart er over.

Men det er ikke bare piping. Vi har hatt flere fine fjellturer,  på bortoverski og nedoverski, vært på Rjukanbadet sammen og kost oss masse.

Nå er påska over, solen borte, turistene reist, og det er ro i den trange, mørke dalen igjen. Men vi har fremdeles påskeparadiset rett utafor døra. Mulig vi leker litt påske noen helger fremover og, om været samarbeider.

Ha en herlig havrelefsehverdagsdag. :-)